Grådighet og juks kostet Inkarikets erobrer livet

Den spanske hærføreren Francisco Pizarro skydde ingen midler da han la under seg Inkariket. Men da han jukset sine egne, gikk det galt for den gamle conquistadoren.

Den spanske hærføreren Francisco Pizarro skydde ingen midler da han la under seg Inkariket. Men da han jukset sine egne, gikk det galt for den gamle conquistadoren.

PHAS/Getty Images

Francisco Pizarro hadde grunn til å være fornøyd da han søndag den 26. juni 1541 – i selskap med gode venner – satte seg ned til et veldekket frokostbord i Lima, Peru.

Åtte år tidligere hadde den 66 år gamle visekongen anført noen få hundre conquistadorer under erobringen av inkaenes rike i Sør-Amerika.

Før ekspedisjonen hadde Pizarro avtalt å dele utbyttet fra ekspedisjonen med en annen conquistador, Diego de Almagro.

Da inkaene var nedkjempet og de hadde fylt en hel fengselscelle med gull for å få kongen sin løslatt, ombestemte Pizarro seg imidlertid – nå ville han beholde all rikdommen selv. For å bli kvitt sin rival sendte Pizarro ham på en lang og slitsom ekspedisjon til det fattige og øde Chile, mens han selv innrettet seg makelig i Inkarikets hovedstad Cuzco.

Da Almagro oppdaget bedraget, ble han rasende og samlet en opprørshær som marsjerte mot Cuzco. Almagro tapte imidlertid slaget, og Pizarro fikk ham henrettet i 1538.

Pizarro trakk seg deretter tilbake til Lima, en by han selv hadde grunnlagt. Her ville han tilbringe sin alderdom og nyte maktens sødme.

I dag ligger Pizarro i en sarkofag i Limas katedral.

© RAF-YYC

Et kors tegnet i blod

Men Pizarros kvaler var ikke over. Diego de Almagros sønn, som ble kalt "El Mozo" (Gutten, red.), sverget å hevne sin far. Den 26. juni 1541 – akkurat idet Pizarro hadde satt seg til bords – sendte sønnen en gruppe bevæpnede menn til palasset.

Mennene samlet seg utenfor bygningen. Herfra ropte de høylytt at de ville snakke med visekongen.
Pizarro ante straks uråd og prøvde å iføre seg rustningen sin. Imens beordret han sine tjenestefolk til å barrikadere inngangen til første etasje.

Men det tok tid å få på seg rustningen, og før Pizarro rakk å iføre seg den, skubbet mennene tjenestefolket til side og stormet opp trappene. Noen av Pizarros gjester slapp unna ved å hoppe ut av vinduene.

Andre prøvde å stoppe angriperne, men ble hugget ned med økser og sverd. Fire av dem mistet livet og fire ble såret før angriperne nådde frem til Pizarro.

Den aldrende conquistadoren grep sitt sverd. Kampvant spiddet han to av angriperne. Så hevet han atter sitt våpen, men før han rakk å drepe enda en motstander, skar et sverd et dypt sår i halsen hans.

Blødende falt Pizarro om på gulvet. Straks kastet fiendene seg over ham. I villskap hugget de løs på sitt forsvarsløse offer.

En pøl av mørkerødt blod bredte seg rundt den døende conquistadoren. Ifølge legenden løftet Pizarro til slutt hånden. Med sine siste krefter dyppet han en finger i blodet og tegnet et kors. "Jesus Kristus", utbrøt han fromt før han utåndet.

Bakmann ble kvalt

Etter mordet utropte opprørerne El Mozo til visekonge i Peru. Men en slik handling kunne den spanske kongen ikke akseptere.

Heldigvis hadde Karl 5 rett mann for hånden: Vaca de Castro, en embetsmann utsendt til Amerika, slo hardt ned på gjerningsmennene. Snart sendte de Castro en styrke mot opprørshæren som El Mozo hadde dannet.

De to hærene barket sammen den 16. september 1542, ved Chupas i den sentrale delen av Peru. Under slaget drepte Vaca de Castro rundt 200 av de 1200 opprørerne.

Mange ble tatt til fange – blant dem var El Mozo, som kort etter led samme skjebne som sin far: Etter en kort rettergang ble han satt på en krakk på byens torg med hodet hvilende mot en stolpe.

Bøddelen ga gutten en jernring rundt halsen og begynte å dreie på et håndtak. Ringen ble langsomt mindre mens El Mozo kjempet for å få puste.

Garottering, som denne henrettelsesmetoden kalles, kunne ta lang tid, avhengig av hvor god tid bøddelen tok seg. Den dødsdømte ble enten kvalt eller døde når nakken hans knakk med et smell.