Gravrøvere kunne tjene formuer på ferske lik

I 1832 blir John Bishop og gravrøver-banden hans anholdt i London – siktet for å drepe en liten gutt og selge kroppen hans til en medisinsk skole. Snart er det klart at Bishop er en rutineret «body snatcher» som har solgt opp mot 1000 kropper.

I 1832 blir John Bishop og gravrøver-banden hans anholdt i London – siktet for å drepe en liten gutt og selge kroppen hans til en medisinsk skole. Snart er det klart at Bishop er en rutineret «body snatcher» som har solgt opp mot 1000 kropper.

Wellcome images

Føttene som stakk opp av sekken tilhørte et barn. Og det var tydeligvis et ferskt lik. Portneren på King's Colleges disseksjonsavdeling ble nysgjerrig. Han lot de tre berusede mennene komme innenfor.

“Trenger dere et lik?” spurte John Bishop – den mest berusede av mennene – og slapp den tunge sekken på det harde gulvet.

“Egentlig ikke,” svarte portneren, “men det kommer jo an på hva dere har.”

Bandelederen Bishop var nervøs. Liket i posen var fortsatt ferskt, men nå hadde han og banden hans brukt nesten to dager på å prøve å selge det til en av byens medisinske skoler.

Disseksjonslokalene på de medisinske skolene var bygd slik at studentene kunne følge med i undervisningen på nært hold.

© Science Photo Library

Liket ville miste verdi når det gikk i forråtnelse, og uansett hvor de hadde forhørt seg så hadde skolene enten nettopp kjøpt lik eller tilbudt for lav pris. Derfor sto de tre mennene nå og forhandlet med portneren.

Den rutinerte portneren hadde sett mange døde, men det var noe uvanlig med denne spinkle gutten. Liket var for rent. Han ba de tre om å vente mens han hentet en lege som kunne vurdere liket. Også legen ble raskt mistenksom.

Guttens nakne hud hadde ikke spor av jord på seg, ikke noe sagmugg i håret etter en trekiste og ingen tegn på sykdom. Til gjengjeld hadde venstre arm et stort blått merke. Liket hadde ikke ligget i jorden, kunne legen se – han hadde blitt drept.

Legen ba de tre mennene om å vente mens han vekslet penger. 20 minutter senere vendte han tilbake med politiet. De tre mennene – John Bishop, Thomas Williams og James May – ble arrestert for mordet på gutten som de nå prøve å selge liket av.

Døden var forretning

På 1800-tallet var legevitenskapen i rivende utvikling, og medisinske skoler skjøt opp i London. En stor del av elevene hadde anatomi på pensum og skulle dissekere minst tre lik hver i løpet av studietiden.

Men ifølge engelsk lov var det bare tillatt å bruke lik fra henrettede kriminelle i undervisningen. Og ettersom de offentlige hengningene ikke leverte nok lik, fordi dødsstraffen var i ferd med å bli avskaffet, måtte de medisinske skolene finne alternative likleverandører.

De begynte å kjøpe lik fra såkalte “body snatchers”, som stjal lik fra kirkegårder. Gravrøveri var ulovlig, men myndighetene så gjennom fingrene med den ulovlige likhandelen – den var et nødvendig onde hvis legevitenskapen skulle utvikle seg. Straffen for å være i besittelse av et oppgravd lik var derfor på bare to måneders fengsel.

William Hare og William Burke drepte fattige, hjemløse og gamle og solgte kroppene deres til medisinskoler.

© The Image Works/Wikimedia

Likrøvere herjet Skottland

To likrøvere spredte stor frykt i Skottland i 1828. Banden rakk å drepe 16 personer og selge likene før den ble avslørt.

I 1828 ble innbyggerne i Edinburgh, Skottland, rystet av en likskandale som involverte noen av byens leger. William Hare og William Burke ble arrestert i saken og siktet for å ha drept 16 personer og solgt likene deres. Blant kjøperne var dr. Knox, Edinburghs mest berømte kirurg.

Duoens karriere hadde startet da en gjest på Hares pensjonat – en eldre mann som skyldte husleie – en dag lå død i sengen sin. For å få pengene sine bestemte Hare seg for å selge liket til en av byens medisinskoler.

Den gamle mannen innbrakte dobbelt så mye som husleien han skyldte. Da en annen losjerende kort tid etter brukte for lang tid på å dø av feberen han lå med, fikk Hare hjelp av vennen Burke til å kvele mannen og selge liket.

Etter det tredje offeret hadde Hare og Burke utviklet en forretnings­metode: De to morderne kvalte ofrene sine ved å holde dem for nesen og munnen helt til det ikke var liv i dem mer. På den måten var det enkelt å skjule forbrytelsen, og legene stilte aldri spørsmål om hvor de mange likene kom fra.

Banden ble avslørt etter 11 måneder, da noen gjester på Hares pensjonat fant et lik som hadde blitt plassert under en seng. Burke ble dømt til døden, mens Hare vitnet mot ham og ble løslatt. Burkes lik ble senere brukt i medisinsk undervisning, og skjelettet hans står i dag på Edinburgh Medical School.

Det ble fraktet døde kropper inn i London daglig, og det vokste opp en lyssky likhandelsbransje. Både gravrøvere, korrupte gravere og bedemenn og et system av informanter, som tipset om dødsfall, fikk sin del av kaken.

For gravrøverne var salg av døde kropper en innbringende geskjeft. De medisinske skolene var desperate etter ferske lik, som hadde en markedspris på rundt ti guineas – britiske gullmynter.

Det svarte til sju ukers lønn for en håndverker. Et halvråttent lik som hadde ligget for lenge i jorden, ga halvparten.

Den høye kursen på nydøde kropper fristet menn som John Bishop, som ikke hadde noen skrupler med å ta livet av noen for penger. Og blant innbyggerne i London verserte historiene om “body snatchers” som drepte tilfeldige og solgte likene.

Politiet fant kranium

Londons aviser fikk snart nyss om de tre arresterte likrøverne på King's College. Avisene boltret seg i blodige historier om bandens gjerninger, og øyevitner påsto at de hadde sett en spinkel gutt ved John Bishops hus. Ifølge dem var han en av de mange foreldreløse italienske guttene som tigget i London.

De italienske gutteslavene tjente penger til eierne sine ved å opptre.

© Bridgeman

Italienske gutter var slaver

I 1830-årene vrimlet det av italienske gutter i Londons gater. De måtte arbeide hardt for å tjene penger til eierne sine.

Mange av tiggerne og de hjemløse som holdt til i 1830-årenes London, var unge italienske gutter som ble holdt som slaver.

Guttene var ofre for organisert menneskehandel og ble lurt til å forlate familiene sine i Nord-Italia. Etter Napoleonskrigene på begynnelsen av 1800-tallet var Italia ruinert, og befolkningen sultet.

Skruppelløse menneskehandlere – kalt padronier – reiste fra by til by og lurte fattige foreldre til å tro at sønnene deres kunne tjene store penger på å turnere rundt i Europa og opptre i teatre. Men etter å ha tilbakelagt den lange turen fra Italia til England til fots, ble guttene stuet sammen i små rom under kummerlige forhold.

På dagtid ble de tvunget til å tigge eller opptre på gaten med sang og dans slik at de kunne skaffe penger til padroniene sine.

I Londons grå gatebilde ble guttene sett på som et positivt innslag, og briter flest hadde stor sympati for de mørke og eksotiske ungguttene. De dyktigste guttene kunne derfor tjene inn mindre formuer til “eierne” sine.

Politiet fant raskt ut at Bishop var kjent for å drikke tett. I tolv år hadde han levd av å grave opp lik og selge dem til skoler for medisinstudier. To ganger tidligere hadde han sittet i fengsel for å selge døde.

Etter hvert som vitner meldte seg, ble politiet overbevist om at gutten ikke var Bishops eneste offer. Avisene hadde brakt mange historier om forsvunne kvinner og barn, og vitner mente at de hadde sett flere av dem i nærheten av Bishops hus.

Betjenter gjennomsøkte huset. Grusstien i hagen så ut som om den nylig hadde vært gravd opp, og bare tjue centimeter under grusen på stien fant betjentene to sett barneklær – det virket ikke logisk at en fattig familiefar skulle grave ned kostbart barnetøy.

I brønnen fant politiet dessuten en kjole og et sjal viklet rundt en stor stein. Og nederst i hagen ble det funnet et nedgravd kvinnekranium.

Nå hadde politiet mistanke om ytterligere tre ofre – to barn og en kvinne – og rettssaken kunne begynne. Salen var stappet med folk som hadde betalt dyrt for en plass.

Avisene kastet seg over gravrøversaken og veltet seg daglig i blodige detaljer.

© Tower Hamlets

Særlig hadde byens kirurger møtt opp i stort antall for å vise at de var uten skyld i forbrytelsene som til sjuende og sist var begått for å imøtekomme deres etterspørsel etter undervisningsmateriell.

Alle de tre mennene erklærte seg uskyldige.

Ingen savnet de fattige

Med sine 1,5 millioner innbyggere var 1800-tallets London den tettest befolkede byen i verden. Den engelske hovedstaden vokste fra dag til dag, men det fantes verken boliger eller arbeid nok til tilflytterne. Mange av dem endte på gaten.

For det bedre borgerskapet var de mange fattige en ubehagelig trussel, og et av de mest omtalte emnene i avisene var problemet med hjemløse og tiggere. Overklassens bekymring skyldtes særlig frykten for en sosial revolusjon.

Derfor ble det vedtatt en ny lov i 1824 som gjorde det ulovlig å tigge. De rike ville bli kvitt frykten, og tusenvis av fattige ble arrestert og sendt til fattighusene.

Likevel flommet Londons gater over av triste skjebner. Derfor var det ikke vanskelig for Bishop og hans bande å finne ofrene sine. Byens mørke smau var fulle av personer som ingen ville savne.

Bishop tilstår alt

En måned hadde gått siden gravrøverne ble arrestert, og det hadde spredt seg et voldsomt massehysteri i den engelske hovedstaden. Alle voldssaker og ran ble oppfattet som nye angrep fra “body snatchers”, og innbyggerne var livredde for å bli slått ned, drept og solgt. Likrøverne var overalt, hvis man skulle tro avisenes overskrifter.

Jubelen var derfor stor da juryen leste opp avgjørelsen. May ble benådet fordi han tilsynelatende ikke kjente til mordet. Bishop og Williams ble kjent skyldige i mord og dømt til døden.

Rettsbetjentene måtte lukke dørene og vinduene i salen ut mot gaten, der en stor menneskemengde nå overdøvet domsavsigelsen.

Gravrøverne fikk besøk av fengselspresten på cellene sine. Han rådet dem til å bekjenne sine synder overfor Gud i et siste forsøk på å oppnå hans nåde. Bishop tok imot tilbudet og begynte å fortelle.

Etter rettssaken brøt John Bishop sammen og tilsto mordet på en gutt. Tilståelsen (t.h.) er bevart for ettertiden.

© Wellcome images

Han og Williams hadde først lokket den spinkle gutten med på pub, og siden med hjem til Bishop, der gutten hadde lekt med barna.

Gravrøverne hadde gitt gutten en kopp rom med sovemedisin, og han hadde straks falt i dyp søvn. Bishop og de to andre mennene hadde gått ut for å drikke og først vendt tilbake etter et par timer.

Ofrene ble druknet

Gutten sov fortsatt tungt, og de hadde løftet ham ut i hagen til brønnen, bundet et tau rundt anklene på ham og senket ham ned i det kalde vannet. Der hadde de stått og fulgt med på når han sluttet å fekte med armene og de siste luftboblene nådde overflaten.

Gravrøverbanden lokket den italienske gutten med til Bishops hus i Nova Scotia Gardens-kvarteret, der han ble dopet ned og druknet.

© Guildhall Library, City of London

Deretter hadde de heist opp den livløse kroppen så mye at han ble hengende like over vannet. Slik hadde de latt den døde gutten henge så vannet i lungene kunne renne ut mens de gikk for å drikke litt mer. Før naboene våknet hadde de tatt liket opp og lagt det i en sekk i uthuset i hagen.

På samme måte hadde de druknet to andre ofre – en guttunge som hadde stukket hjemmefra, og en fattig vaskekone som de hadde truffet på gaten. Det hadde ikke vært vanskelig å overtale henne til å bli med dem.

De hadde sagt at de ville hjelpe henne og barnet hennes med husly. Det lille barnets skjebne ville ikke Bishop si noe om, men til gjengjeld kunne han avsløre at han i løpet av de siste tolv årene hadde solgt mellom 500 og 1000 lik. Hvor mange av dem han hadde drept selv, ville han ikke fortelle.

Døden tok fem minutter

Den 5. desember 1831 hadde nærmere 30 000 mennesker møtt opp i de tidlige morgentimer for å overvære hengingen av likrøverne.

Håndverkerne hadde arbeidet hele natten med å bygge galgene, som nå sto klar i morgentåken. For å komme så nær galgene som mulig forsøkte flere menn å gi seg ut for å være politibetjenter.

Butikkene rundt torget foran Newport-fengselet hadde fjernet alle varer i vinduene og leid dem ut til tilskuere. Allerede halv sju om morgenen hadde de første tilskuerne besvimt på grunn av trengslen.

Folkemengden jublet da det gikk opp for dem at dagens bøddel var den beryktede William Calcraft. Han var kjent for å skjære korte reip slik at de dødsdømte først brakk nakken og døde når Calcraft kastet seg opp på ryggen deres.

Bishop var heldig – han brakk nakken akkurat idet lemmen under ham ble utløst. Makkeren Williams, derimot, hadde fått et for kort reip, men Calcraft ville ikke hoppe opp på ryggen hans. Williams skulle lide. Langsomt ble gravrøveren kvalt av sin egen vekt, og det tok hele fem minutter før han sluttet å sprelle med beina.

Først da mørket falt på, ble likene av gravrøverne skåret ned. Bishops kropp ble sendt til King's College, der han hadde forsøkt å selge liket av den italienske gutten.