Slåsskamp på gulvet

Hatsk offiser stjal kronjuvelene

Løytnant Thomas Blood avskyr den engelske kongemakten, som har konfiskert hans hjem og erklært ham fredløs. Blood klekker ut den ultimate hevnen: Han vil stjele kronjuvelene i Tower of London.

Løytnant Thomas Blood avskyr den engelske kongemakten, som har konfiskert hans hjem og erklært ham fredløs. Blood klekker ut den ultimate hevnen: Han vil stjele kronjuvelene i Tower of London.

The Print Collector/Imageselect

Thomas Blood er forkledd som landsbyprest da han går forbi vaktene og over vindebroen som fører inn i Tower of London lørdag 9. mai 1671.

Den karakteristiske festningen ved Themsens bredd fungerer som fengsel, men den huser også kongerikets kronjuveler, som er skjult i kjelleren i Martin-tårnet. Vaktholdet er beskjedent, og med en pistol og en dolk gjemt under prestekjolen når Blood kjelleren sammen med tre kumpaner.

Her blir Blood hjertelig mottatt av kronjuvelenes vokter, 77 år gamle Talbot Edwards. I tre uker har Blood sjarmert den gamle mannen.

Derfor er Edwards trygg på sitt nye bekjentskap, som han bare kjenner som den snille pastor Ayliff, som noen dager før har foreslått at nevøen hans burde bli gift med Edwards’ datter. Derfor har pastoren i dag følge med sin nevø og to andre menn, så de i ro og mak kan drøfte det forestående ekteskapet i Edwards’ tjenestebolig i Martin-tårnet.

Blood må forklare Edwards at hans kone dessverre er forsinket, og mens de venter på henne, vil pastor Ayliff og de tre mennene gjerne se kronjuvelene. Den gamle vokteren går med på det og fører de tre mennene til inngangen til juvelkammeret.

Kongekrone

De engelske monarkene bruker fremdeles St. Edwards krone fra 1661.

© Royal Collection Trust

Men akkurat idet Edwards er i ferd med å låse opp gitterdøren til kammeret, kaster mennene en svart kappe over hodet hans og stapper en knebel i munnen hans slik at Edwards ikke kan rope på hjelp. Men den gamle mannen nekter å overgi seg. Han slår med armer og ben og prøver å tvinge frem så høye lyder som mulig.

Blood advarer: Hvis ikke Edwards tier, vil mennene «ikke vise ham noen medlidenhet». Likevel fortsetter vakten å gjøre motstand, og bandittene slår ham med en medbrakt trehammer før en av dem til slutt kjører en dolk i magen på ham.

«Han er død», konstaterer den ene av overfallsmennene mens blodet pipler ut på steingulvet.

Med vakten ute av spillet åpner Blood døren til de engelske kronregaliene. Foran ham glitrer den edelstensbelagte kronen, monarkens septer og rikseplet av gull – kongemaktens uerstattelige skatter. Ikke nok med at Blood og hans følgesvenner snart vil bli rike, de vil også ha frarøvet kongen hans herskersymboler.

En drøm er i ferd med å gå i oppfyllelse for Thomas Blood. Endelig skal ha få hevn over kongen og landets rojalister, som Blood hater som pesten. Men offiserens seiersrus blir kortvarig.

Forbrytere, krone, septer, bevisstløs mann

Thomas Blood og hans kompanjonger saget over kongens septer og slo kronen flat med en hammer. Slik kunne de lettere smugle ut byttet.

© Look and Learn

Løytnanten ble ettersøkt

Thomas Blood hadde ikke alltid vært motstander av kongemakten. Da den engelske borgerkrigen brøt ut i 1642, støttet den irskfødte smedsønnen kong Karl 1. Men etter et par år i rojalistenes hær skiftet Blood side da han kunne forutse at kongens motstandere – opprørerne under den religiøse fanatikeren Oliver Cromwell – ville ende opp som borgerkrigens seierherrer.

Blood ble løytnant i Cromwells hær, og hatet mot rojalistene tiltok. Offiseren var derfor godt fornøyd da han i 1649 så Karl 1. halshugget, mens Cromwell tok over makten som leder av den nye engelske republikken. Blood ble personlig belønnet for innsatsen med en stor landeiendom i Irland, som innbrakte ham rundt 500 pund i året (det tilsvarer ca. 800 000 pund i dag).

Karl 2., septer, krone

Etter at parlamentaristene seiret i den engelske borgerkrigen i 1649, ble de engelske kronjuvelene smeltet ned og solgt. Derfor måtte kong Karl 2. bestille nye regalier da monarkiet ble gjeninnført i 1660.

© Pswank91

Borgerkrigen og republikken som fulgte, ble en god tid for Blood, men allerede i 1660 mistet løytnanten alt. Karls sønn – Karl 2. – utnyttet Cromwells død til å sikre seg tronen. England var igjen en kongemakt. Bloods eiendom i Irland ble konfiskert, og den ruinerte løytnanten sverget hevn.

Sammen med en rekke medsammensvorne planla han i 1663 å storme Dublin Castle og kidnappe hertugen av Ormonde, James Butler, som var rojalistenes kommandør i Irland. Men kuppet ble avslørt, og Blood klarte så vidt å rømme til de nederlandske provinsene, mens de andre kuppmakerne endte i galgen.

Blood var en ettersøkt mann på de britiske øyene, men i 1670 bestemte han seg likevel for å reise hjem. Under navnet doktor Ayloffe praktiserte han som lege i Romford øst for London, men det var bare et skalkeskjul. Blood hadde store planer om å bli rik igjen og samtidig gjøre kongemakten til latter.

I den engelske borgerkrigen fra 1642 til 1651 rakk Thomas Blood å kjempe for begge sider. Først kavalerene, så rundhodene – selv om partene var sterkt uenige om rikets fremtid.

Rundhode
© The National Gallery

Rundhoder (1641–1678)

Politisk overbevisning: Rundhodene hadde et sterkt parlament i ryggen. Da kong Karl 1. prøvde å tilrane seg mer makt, gjorde de opprør med Oliver Cromwell i spissen.

Utseende: Flertallet av rundhodene var puritanere som gikk inn for en asketisk livsstil. Klærne deres var derfor enkle, og de hadde en korthåret frisyre som gjorde at ansiktene virket rundere – derav navnet.

Ettertiden: Da rundhodene gikk seirende ut av borgerkrigen, tok Cromwell makten og satt til 1660. Senere ble rundhodenes ideer videreført av Whig-partiet, hvis røtter i dag kan ses hos Liberaldemokratene.

Kavaler
© The National Gallery

Kavalerer (1642–1679)

Politisk overbevisning: Kavalerene kjempet for at kongemakten skulle få et mer eneveldig styre. I borgerkrigen kjempet soldater i rojalistenes hær for kavalerenes sak.

Utseende: Kavalerene – som fikk navnet fordi mange av dem kjempet på hesteryggen – hadde som oftest praktfulle klær og langt hår. De satte en dyd i å ha et presentabelt ytre og vise gode manerer.

Ettertiden: Etter at Karl 2. ble konge i 1660, godtok kavalerene det konstitusjonelle monarkiet, men fortsatte kampen for en sterk kongemakt. Ideene deres ble senere hentet frem av det konservative Tory-partiet.

Blood ble venner med juvelvokteren

Da våren nådde London i 1671, innledet Blood den første fasen av sin storslåtte plan om å stjele kronjuvelene.

De verdifulle regaliene var utstilt i Tower of London, der alminnelige mennesker kunne få lov til å se kronen, septeret og gullegget, som ble brukt under kroningene. Nysgjerrig måtte han bare betale den aldrende vakten Talbot Edwards en skilling, så viste han vei til herlighetene. Ingen av Towers øvrige vakter grep inn for å stoppe juvelturister.

En aprildag i 1671 ruslet Blood iført prestekjole og langt skjegg inn i festningen og nådde Martin-tårnet, som var en del av festningsmuren. Ved armen hadde han sin kone, Mrs. Ayliff, som faktisk var en innleid irsk skuespillerinne. Paret ba troskyldig Edwards om å få se kronjuvelene.

Thomas Blood

Thomas Blood gikk aldri av veien for å pynte på sannheten. I flere år betegnet han seg selv som oberst, selv om han bare hadde oppnådd rang som løytnant under borgerkrigen.

© Images Online

Blood noterte hver eneste detalj i juvelkammeret under besøket, som plutselig ble dramatisk avbrutt da ledsagersken hans tilsynelatende fikk et mageonde. På prestens anmodning fikk Edwards sin kone til å styrte ned i kjelleren med en dram. Deretter inviterte Mrs. Edwards paret opp i leiligheten så Mrs. Ayliff kunne hvile seg på sengen.

Tre dager senere dukket pastoren opp igjen. Han hadde med seg fire par fine, hvite hansker – en raus gave til Mrs. Edwards for hennes vennlighet. Og fra nå av besøkte Mr. og Mrs. Ayliff regelmessig sine nye bekjentskaper i Tower. I begynnelsen av mai var Blood klar til å ta neste steg i sitt bedrag. Han berømmet Talbot Edwards’ aldrende datter og kom med et uimotståelig tilbud:

«Jeg har en ung nevø som har en årlig inntekt på 200–300 pund. Hvis datteren deres er fri, vil jeg ta ham med hit for å se henne, og vi vil bestrebe oss på å føre dem sammen.»

Juvelvokteren var henrykt. Et stevnemøte ble satt til 9. mai.

Mann dyttes inn i hestevogn

Bloods mislykkede kidnappingsforsøk på James Butler i 1663 hadde ført til at han måtte flykte fra England. Syv år senere ville Blood ha hevn.

© Historical Images Archive/Imageselect

Blood forsøkte å drepe hertug

Noen måneder før juvelranet våget Blood et stort anlagt angrep på hertugen av Ormonde, som han hadde forsøkt å kidnappe syv år før.

Da Blood kom tilbake til England i 1670, begynte han å overvåke sin gamle dødsfiende, James Butler, hertugen av Ormonde.

Blood fant ut at Butler hver kveld kjørte gjennom London i karet med et mindre følge. Den 6. desember 1670 sto Blood og fem væpnede kamerater klare ved St. James’ Street, der de stoppet kareten og rev Butler ut av vognen. Hertugen ble tvunget opp på en hest og bundet til en av bandittene før kidnapperne red av gårde mot det beryktede galgestedet ved Tyburn, der de ville henge offeret.

Men hertugen gjorde så hard motstand at han fikk rytteren som han var bundet til, kastet av hesten. I samme øyeblikk kom en av hans egne menn ham til unnsetning. De to klarte akkurat å unnslippe i mørket mens skurkene fyrte av skudd mot dem.

Kongen var rasende over attentatet på sin tidligere kommandør og utlovte en dusør på 1000 pund. Blood var imidlertid ikke mistenkt siden ingen visste at han var tilbake i England.

Firkløver stakk av med kronjuvelene

Den 77 år gamle Edwards ante ikke at han var ført bak lyset før han 9. mai fikk en kappe kastet over hodet og ble stukket i magen med en dolk. Vaktmannen var imidlertid ikke død, slik ranerne gikk ut fra, og fra steingulvet i juvelkammeret kunne han se deres nådeløse behandling av regaliene.

Blood rev kronen ned fra hyllen og begynte å slå på den med trehammeren han hadde med seg, slik at hodepynten kunne ligge i en liten sekk han hadde under prestekjolen. Flere edelstener falt ut, men ble plukket opp og stappet i lommen. Bloods sønn, som også var blant forbryterne, begynte å file over septeret mens den tredje raneren i kammeret gjemte rikseplet i buksen sin.

Plutselig styrtet bandens fjerdemann inn. Han hadde holdt vakt og kunne se at Edwards-familiens soldatsønn, Wythe, nettopp hadde kommet tilbake fra krigen på kontinentet og var på vei opp i leiligheten!

«Forræderi! Drap! Kronen blir stjålet!» Vaktmannen Talbot Edwards, som skulle passe på kronjuvelene.

«Forræderi! Drap! Kronen blir stjålet!» skrek den gamle Edwards, som hadde kommet seg fri fra knebelen. Bandittene løp forbi ham med tyvegodset og tok flukten to og to i hver sin retning gjennom Tower.

Edwards’ sønn og hans venn kaptein Martin Beckman klarte akkurat å oppdage Blood og partneren hans da de skjøt mot en vakt ved vindebroen. Forbryterparet slapp forbi og kom seg ut på åpen gate, der de måtte brøyte seg gjennom folkemengden.

Den unge Edwards og Beckman var imidlertid rett i hælene på dem, og da ranerne kastet bort noen sekunder på å komme seg opp på hesteryggen, klarte forfølgerne å kaste seg over dem. Etter en kort kamp ble ranerne overmannet med hjelp fra andre borgere.

Bedre gikk det ikke for Bloods sønn, som i sin iver etter å stikke av red rett inn i en hestevogn før han ble arrestert av en konstabel. Bare den siste raneren slapp unna, men han ble senere pågrepet.

Både Blood og sønnen ble eskortert tilbake til Tower – denne gangen for å havne i en celle.

«Det var et tappert forsøk, selv om det ikke endte godt», sa Thomas Blood.

Soldater stopper tyver

Tyvene kom ikke langt bort fra Tower of London før de ble stoppet.

© Look and Learn/Bridgeman Images

Kongen sparte Bloods liv

Ranet av kronjuvelene ble det store samtaleemnet i London i dagene som fulgte. En iakttaker beskrev affæren som «et dristig forsøk av den notoriske skurken Thomas Blood», og hele England forventet at bakmannen snart ville dingle i galgen.

Men Blood hadde til hensikt å holde seg i live og erklærte at han bare ville gå til bekjennelse overfor kongen selv. Ganske overraskende gikk Karl 2. med på det.

Blood innrømmet alle sine ugjerninger – også det at han tidligere hadde vært innleid for å drepe kongen – men likevel holdt kongen hodet kaldt.

«Enn om jeg sparte livet ditt?» spurte monarken.

«Da ville jeg gjøre mitt beste for å fortjene det», svarte en sjeldent ydmyk Blood.

«La oss glede oss over at tiden var kommet da han skulle dø» Thomas Bloods gravsted.

Til hele kongerikets forbauselse valgte Karl å løslate juvelraneren. Ingen er sikker på hvorfor, men beslutningen skyldtes muligens at Blood kunne brukes som rådgiver og spion siden han hadde stor kunnskap om kongens republikanske motstandere og Nederlandene, som England lå i konstant krig med.

I et offisielt regjeringsdokument het det den 1. august 1671 at «Thomas Blood benådes for sine forræderier, drap og forbrytelser». Kronjuveltyven endte mot alle odds som kongens informant, men da offiseren døde 62 år gammel i 1680, var teksten på gravsteinen hans lite smigrende.

«La oss glede oss over at tiden var kommet da han skulle dø», var siste ord om skurken.