Frank Lee Morris (øverst t.v.) og Anglin-brødrene brukte rundt sju måneder på å forberede flukten.

© Scanpix/Corbis

Historiens utroligste fluktmetoder

Et trekkspill, en blyantspisser, hamsterbur og falske visittkort. Oppfinnsomheten har vært grenseløs når snedige og utspekulerte fanger gang på gang har lurt fangevoktere trill rundt. Og utallige ganger er tungt bevoktede og fluktsikre fengsler blitt gjort til skamme av historiens største utbryterkonger.

Flukten fra Alcatraz

  • Sted: Alcatraz-fengselet, San Francisco, USA
  • År: l962
  • Rømlinger: 3
  • Utstyr: Støv­sugermotor, skrutrekker, trekkspill, hår, pappmasjé, finer, skjeer og 50 regnfrakker

I 1962 prøver tre fanger seg på et dristig rømningsforsøk: Etter flere måneders forberedelse vil de stikke av fra Alcatraz – verdens mest fluktsikre fengsel.

Det er stille innenfor murene på Alcatraz-øya. Lyset er nettopp slukket på avdelingene. Frank Lee Morris og brødrene John og Clarence Anglin ligger stille i hver sin celle og venter.

“16, 17, 18...” Fangevokteren teller høylytt de sovende fangene for å forsikre seg om at alle ligger i sengene sine før lyset blir slukket. “19, 20, 21...” De tre fangene lukker øynene og later som de sover. “22, 23, 24...”

Så snart vakten er borte kryper de tre lydløst ut av de harde sengene og sniker seg til endeveggen i sine respektive celler. Her – under den vesle håndvasken – sitter luftekanalene.

Åpningen er på størrelse med en skoeske, men i løpet av de siste ni månedene har mennene forsiktig utvidet hullene med blant annet negleklippere, spissede skjeer og en provisorisk boremaskin lagd av en støvsugermotor og en skrutrekker. De har dekket over bråket ved å bytte på å spille trekkspill mens de andre arbeidet.

For at vaktene ikke skal oppdage flukten før neste morgen, har fangene lagd kunstige hoder av pappmasjé fra gamle aviser og blader. De er malt og utstyrt med ekte hår som de har stjålet fra fengselets frisør. Hodene blir plassert i sengene, og teppene trukket opp rundt dem.

De tre fangene åler seg gjennom de trange hullene og møtes i en 90 cm bred gang som går bak cellene. Herfra kryper de gjennom en smal ventilasjonssjakt opp på fengselstaket.

Der oppe har mennene allerede gjemt årer av kryssfiner, hjemmelagde redningsvester og en flåte lagd av rundt 50 regnfrakker. Alle de stjålne regnfrakkene er sveiset sammen ved å bli presset mot varme vannrør.

I ly av nattemørket sniker mennene seg over taket og glir sakte ned langs et avløpsrør med alt utstyret. Idet de treffer bakken begynner de å løpe ned mot vannet.

De snubler over piggtråd, men heldigvis for dem er det nærmeste vakttårnet ubemannet akkurat denne kvelden. Lynraskt får de tre mennene blåst opp gummiflåten.

Omtrent en kilometer unna – på den andre siden av San Francisco-bukta – kan de se lysene fra byen. Fangene lar flåten flyte ut i det mørke vannet og griper årene.

Neste dag blir restene av gummiflåten funnet i den kalde bukta, men de tre rømte fangene har ikke etterlatt seg andre spor.

Offisielt druknet de tre mennene i den sterke strømmen i bukta, men kritikere har påpekt at strømmen var på bare fire km/t fluktnatten. Og slektninger av Anglin-brødrene har senere hevdet at de mottok søramerikanske postkort fra de to utbryterkongene.

Fangene lagde pappmasjé-hoder som de plasserte i sengene sine, og kom seg ut av cellene gjennom luftekanalen.

© Scanpix/Corbis

Kuppmaker forkledde seg som arbeider

  • Sted: Ham-festningen, Somme, Frankrike
  • År: 1846
  • Rømlinger: l
  • Utstyr: bokhylle, sot, arbeidstøy og falskt pass

I 1840 gikk Napoleon 3. i land i Frankrike for å overta makten, men kuppforsøket mislyktes. Han ble dømt til livsvarig fengsel og sendt til Ham-festningen, der Napoleon satt i seks år. Han begynte å bli depressiv, og innså at han måtte flykte hvis han ikke skulle gå i hundene.

Napoleon hadde hellet med seg. En hel liten hær av arbeidere gikk i gang med å renovere fengselet, og han la merke til at arbeiderne ble grundig undersøkt når de kom inn i Ham – men ikke når de gikk ut med byggeavfall.

Napoleon fikk en tilhenger til å smugle arbeidsklær og et falskt pass inn i fengselet. Neste dag barberte han av seg barten, tok på seg arbeidsklærne og skitnet til ansiktet med sot.

Han slo deretter i stykker bokhyllen sin, la to planker på skulderen og gikk ned i borggården. Her blandet han seg med de andre arbeiderne og gikk rett ut av porten. Da vaktene samme kveld oppdaget at Napoleon var borte, var han allerede i Belgia.

To år etter flukten ble Napoleon 3. fransk president.

© Getty images

Død mann jagde vaktene på flukt

  • Sted: Salisbury-fengselet, Virginia, USA
  • År: 1863
  • Rømlinger: Ukjent
  • Utstyr: Lik

I 1863 raste borgerkrigen i USA. Tusenvis av soldater var tatt som krigsfanger og levde under kummerlige forhold i overfylte fangeleire. Sult og sykdom sendte dødeligheten til himmels.

En gruppe nordstatssoldater i Salisbury-fengselet i Virginia bestemte seg for at de heller ville risikere å bli skutt under et fluktforsøk enn å dø som fanger.

Mennenes oppgave var å begrave døde medfanger. Hver dag slepte de lik ut til gravplassen utenfor fengselet. De var strengt bevoktet, men vaktene visste ikke at en av soldatene var buktaler.

Midt under begravelsen begynte et av likene plutselig å protestere voldsomt og forbanne sørstatene. De overtroiske vaktene glemte hele jobben, og stakk av. Nordstatssoldatene løp motsatt vei, og kom seg trygt tilbake til sine respektive kompanier.

Sparks husket nøklene utenat

  • Sted: Dartmoor-fengselet, Devon, England
  • År: 1939
  • Rømlinger: 3
  • Utstyr: Jern, baufil, fil og tau

I 1939 ble John Sparks dømt for tyveri og sendt til det beryktede Dartmoor-fengselet. Han var en sann mester i å dirke opp låser, og begynte straks å undersøke mulighetene for flukt. Veien til friheten gikk gjennom fem låste dører.

Bare vaktsjefen hadde nøklene, som han bar i beltet. Sparks sørget for alltid å småsnakke med vaktsjefen i gangene. Imens undersøkte han nøklene diskret, og tilbake i cellen tegnet han skisser av alle fem.

Deretter stjal han jern, en baufil og en fil i fengselets verksted for å lage kopier av de fem nøklene. En kald januarkveld, mens de fleste fangene var på korøving, åpnet Sparks de fem dørene med de hjemmelagde nøklene sine.

Med et tau forserte Sparks og to medsammensvorne den 6,5 meter høye muren. På den lange turen over den tåkete Dartmoor-heden fikk alle tre forfrysninger, men kom seg til slutt til en jernbane og hoppet på et godstog til London.

Flukttunnel ble skjult under turnkasse

  • Sted: Stalag Luft 3, Żagań, Polen
  • År: 1943
  • Rømlinger: 3
  • Utstyr: Turnkasse, spader, falske dokumenter og sivile klær

Sikkerheten i den tyske krigsfangeleiren Stalag Luft 3 var streng. Vaktene holdt konstant øye med alle, og en seismograf skulle avsløre flukttunneler. Tre britiske flygere lurte fangevokterne med en turnkasse.

Vaktene i den tyske Stalag Luft 3-fangeleiren gjorde alt for å sikre at de innsatte – allierte flygere – ikke stakk av. Brakkene i leiren var bygd på høye pæler, slik at de innsatte ikke kunne grave tunneler under dem, og leiren ble jevnlig gjennomsøkt av eksperter som var opplært i å finne skjulte fluktveier.

Dessuten var hele området overvåket av en fintfølende seismograf, som kunne registrere rystelser i bakken og gi utslag hvis fangene forsøkte å grave tunneler.

Inspirert av det greske sagnet om den trojanske hest, fikk de to britiske flygerne Eric Williams og Michael Codner en idé. De bygde en turnkasse som skulle brukes til gymnastiske øvelser.

Den var så romslig at en fange uten problemer kunne gjemme seg i den. Mens de andre fangene hoppet over kassen i luftegården, skulle den skjulte mannen uoppdaget grave en tunnel under den.

Under normale omstendigheter ville gravearbeidet bli registrert av leirens seismograf, men hvis alt gikk etter planen ville vaktene tro at rystelsene bare skyldtes at fangene drev og mosjonerte på turnkassen.

Williams og Codner la frem planen sin for en medfange. Han ristet på hodet av den sprø og risikable planen, men gikk likevel med på å hjelpe de to flygerne.

Fangene begynte å drive gymnastikk på den nye turnkassen flere uker før tunnelgravingen, og langsomt mistet de mistenksomme vaktene interessen for kassen. I mellomtiden skaffet Codner sivile klær og falske id-papirer ved å bestikke en av de sivilt ansatte i leiren.

I juni 1943 begynte arbeidet. Mennene måtte først grave en meter ned og deretter 40 meter vannrett for å komme under leirens piggtrådgjerde. Jorden de gravde opp, la de i sekker som ble hengt på kroker inne i turnkassen.

Hver kveld ble inngangen til tunnelen skjult med en plate og dekket med jord. Kassen ble båret tilbake til brakkene, og jorden i sekkene ble spredt rundt omkring i leiren.

Etter fire måneder var tunnelen endelig ferdig. En kjølig oktobermorgen gjemte de tre sivilkledde flygerne seg i turnkassen, som de andre fangene bar ut og stilte oppå tunnelen.

De tre ålte seg gjennom tunnelen og ventet i enden av den. Nøyaktig klokken 18 startet fangene i leiren et stort slagsmål som skulle avlede vaktene. I det samme gravde de tre flyktningene seg ut gjennom gresset som skjulte enden av tunnelen utenfor leiren, og løp inn i den tette skogen.

Etter en uke nådde de tre flyktningene Sverige og friheten.

Seismografen slo ut under tunnel-gravingen, men vaktene reagerte ikke. Rystelsene ble tilskrevet de mosjonerende fangene.

© Bridgeman

Vaktene bar selv fangen ut

  • Sted: Loevestein-slottet, Gelderland, Nederland
  • År: 1621
  • Rømlinger: l
  • Utstyr: Trekiste

I 1619 ble juristen Hugo Grotius dømt til livsvarig fengsel på grunn av en religiøs konflikt. Han ble internert i Loevestein-slottet og fikk lov til å ta med seg sine elskede bøker. I de neste to årene leverte hans kone jevnlig bøker i en stor trekiste.

En dag i 1621 var fengselsinspektøren borte og hadde overlatt slottet til sin kone. Ved neste besøk fortalte Grotius' kone fengselsinspektørens kone at husbonden var blitt syk.

Hun var redd for at de politiske bøkene hans ville forverre sykdommen, og trengte hjelp til å fjerne dem. Da besøket var over, ble to vakter sendt opp for å bære bokkisten ut.

I den lå Grotius sammenkrøllet med et lag bøker oppå seg. Vaktene syntes at kisten var usedvanlig tung og kontaktet fengselsinspektørens kone. Hun bekreftet at den bare var full av bøker.

Da vaktene neste dag ville se til den syke og svært stille Grotius, var han allerede på vei ut av landet.

Grotius rømte ved å gjemme seg i en trekiste.

© Getty images

Nazistenes fange flyktet fra døden

  • Sted: Fort Montluc, Lyon, Frankrike
  • År: 1943
  • Rømlinger: l
  • Utstyr: Sikkerhetsnål og skrutrekker

I 1943 ble franske André Devigny tatt til fange av Gestapo og sperret inne i Fort Montluc-fengselet, der han ble torturert daglig. Etter et fluktforsøk fikk han en dødsdom, som skulle fullbyrdes åtte dager senere.

Devigny måtte flykte igjen, men den ene hånden hans var lenket til sengen. Til alt hell hadde ikke tyskerne funnet sikkerhetsnålen og skrutrekkeren han hadde gjemt i madrassen.

Om natten dirket Devigny opp håndjernene, skjøv sengen til side og skrapte som en gal i gulvet med skrutrekkeren. Arbeidet gjentok seg de neste nettene, helt til han var kommet gjennom betonggulvet.

Devigny lagde et tau av sengetøyet sitt og presset seg gjennom det vesle hullet ned i kjelleren. Via et vindu snek Devigny seg ut i luftegården, der han stakk ned en vakt med hans egen bajonett, klatret over den ytre muren og forsvant.

Terrorister brukte blyantspisser

  • Sted: Brixton-fengselet, London, England
  • År: 1980
  • Rømlinger: 2
  • Utstyr: Syl, blyant­spisser, metallbøyle og medfange

I 1980 ble IRA-bombemannen Gerard Tuite sendt til det fluktsikre Brixton-fengselet. Her fikk han lurt til seg en syl, en blyantspisser og en metallbøyle, og begynte å planlegge flukten.

Tuite lagde et bor ved å presse sylen ned i blyantspisseren og bruke metallbøylen som håndtak. I flere måneder boret han hull i både ytterveggen og inn til nabocellen, der kameraten James Moody satt.

Hullene dekket han med en plakat og et skap. En natt ålte Tuite og Moody seg gjennom celleveggen og ut på fengselstaket.

På nøyaktig samme tidspunkt tente en medfange lyset i cellen sin. Overvåkningskameraene vendte seg automatisk mot lyset, og Tuite og Moody kunne krype usett ned fra taket og over muren.

Etter flukten ble Tuite (øverst) og Moody Storbritannias mest ettersøkte.

© PA photos

Hamster hjalp beryktet forbryter

  • Sted: Durham-fengselet, Durham, England
  • År: 1968
  • Rømlinger: l
  • Utstyr: Hamsterbur, skru­trekkere og stemjern

Selv det fluktsikre Durham-fengselet kunne ikke holde storforbryteren John McVicar innesperret. Han rømte ved hjelp av blant annet et par hamstere.

Etter en voldelig flukt fra en fangetransport i 1966, hadde den britiske pressen utnevnt raneren John McVicar til Storbritannias verste forbryter – “Samfunnsfiende nr. 1”.

Etter to måneders intens politijakt ble McVicar fanget og overført til sikkerhetsfløyen i Storbritannias mest fluktsikre fengsel, Durham.

Sammen med en medfange gikk McVicar straks i gang med å undersøke selv de minste brister i fengselets sikkerhet. Blant annet gikk de barfot rundt i fellesrommet og opp og ned korridorene i fengselet.

På den måten kunne de kjenne hvor det sivet ut varm luft fra luftekanalene som gikk under gulvene. McVicar fant en ventilasjonssjakt i et av baderommene til fangene.

Dermed gikk de to fluktaspirantene i gang med å stjele skrutrekkere og stemjern som de skulle bruke til å grave seg ned til luftekanalen. Verktøyet gjemte de i hamsterburene som de garvede kriminelle fikk lov til å ha med seg overalt.

Fengsels-personalet mente nemlig at kjæledyr hadde en beroligende effekt på fangene, og ingen lot til å undre seg over at to av fengselets mest hardkokte forbrytere alltid tok de to hamsterne sine med seg på badet.

På badet skrudde de to fangene alltid varmtvannskranen på fullt – de visste at fangevokterne ikke likte å få de rene uniformene sine våte, dermed var det en effektiv måte å holde dem unna.

Skjult av dampen gikk de i gang med å løsne flisene og grave seg ned til luftekanalen. Etter flere ukers intensiv bading og graving var den vesle tunnelen ferdig.

Den 28. oktober 1968 fjernet John McVicar de løse flisene på badet og ålte seg ned til luftekanalen som førte opp til taket. Han klarte med nød og neppe å klatre over muren før vaktene dukket opp.

Ikke langt fra fengselet fikk han haik av to intetanende, hjelpsomme mennesker. McVicars medfange ble tatt da han forsøkte å komme seg over muren.

John McVicar brukte bl.a. fangevokternes forfengelighet til sin egen fordel.

© PA photos

Storsvindler bløffet seg til frihet

  • Sted: Federal Detention Center, Atlanta, USA
  • År: 1971
  • Rømlinger: l
  • Utstyr: Falske visittkort

I 1971 ble den berømte storsvindleren Frank Abagnale arrestert og satt i varetekt i et fengsel i Atlanta. En rekke tilfeldigheter gjorde det mulig for ham å utfolde sine evner som svindler og gjennomføre en spektakulær flukt.

I begynnelsen av 1970-årene var amerikanske fengsler i pressens søkelys, og kongressen hadde iverksatt en granskning av fangeforholdene.

To vakter fra fengselet i Atlanta hadde allerede fått sparken fordi skjulte agenter fra kongressen hadde tatt dem i maktmisbruk. Tilfeldighetene ville at politimannen som brakte Frank Abagnale til fengselet, glemte fengslingsdokumentene hans.

Fangevokterne tok ham derfor for å være en hemmelig fengselsinspektør. De turde ikke ta noen sjanser, og Abagnale fikk ekstra god mat og spesielle privilegier.

Som den svindleren han var, var ikke Abagnale sen om å utnytte misforståelsen. Han fikk en venninne til å utgi seg for å være journalist og få tak i et visittkort fra en ekte fengselsinspektør, og deretter selv lage et falskt FBI-visittkort.

Under et besøk fikk Abagnale begge kortene overlevert. Neste dag innrømmet Abagnale overfor vaktene at han ganske riktig var i gang med å undersøke forholdene i fengselet. Som bevis avleverte han det falske visittkortet.

Han ba deretter vaktene om å ringe til en FBI-agent som han arbeidet sammen med, og ga dem det andre visittkortet. Da vaktene ringte telefonnummeret på kortet, kom de til Abagnales venninne, som sto i en telefonkiosk i et kjøpesenter. Hun kunne bekrefte at Abagnale arbeidet sammen med FBI og var på hemmelig oppdrag i fengselet.

Noen dager senere fikk Abagnale lov til å forlate cellen sin og holde et kort, uovervåket “møte” med “FBI-agenten”. Møtet skulle finne sted i en bil utenfor fengselsmurene, og så snart Abagnale hadde satt seg inn, kjørte bilen og storsvindleren fra stedet.

Abagnales bløff og fantasifulle flukt
gjorde ham berømt. Livet hans ble
filmatisert av Hollywood.

© istockphoto

Hinds låste vaktene inne på toalett

  • Sted: London Law Courts, England
  • År: 1957
  • Rømlinger: l
  • Utstyr: Rettssak, toalett, hengelås

I 1954 ble Alfred Hinds dømt til 12 års fengsel for ran. Han erklærte seg imidlertid uskyldig og gikk til sak mot britiske myndigheter for urettmessig arrestasjon.

Hver uke dro han derfor sammen med to vakter til byretten i London. Hinds innprentet seg alle detaljer i tinghuset og la merke til to ting: Toalettet lå avsides, og kafeen henviste dem alltid til samme bord.

Før neste besøk fikk han en venn til å teipe en hengelås fast under stambordet i kafeen og feste en slå på toalettdøren.

Under neste lunsj fikk Hinds diskret tak i hengelåsen og ba om et toalettbesøk. Den ene vakten gikk først inn på toalettet. Hinds skubbet den andre vakten også inn på toalettet.

Han utnyttet forvirringen som oppsto til å slå slåen for og sette hengelåsen på. Deretter kunne han stille og rolig forlate tinghuset mens vaktene ropte forgjeves på hjelp.

Alfred Hinds slo til og flyktet un-der en rettssak.

© polfoto/topfoto

Trepistol lurte fangevokterne

  • Sted: Bordeaux-fengselet, Montreal, Canada
  • År: 1965
  • Rømlinger: 2
  • Utstyr: Tre, skosverte, stige og vannslanger

Gangsteren Lucien Rivard ble i 1965 tiltalt for heroinsmugling og satt i varetekt i det rømningssikre Bordeaux-fengselet. Han hadde sluppet unna lignende tiltaler før, men denne gangen turde han ikke risikere en rettssak.

Da flere av fangevokterne en vinterdag i 1965 hadde kaffepause i fyrrommet, slo Rivard og en medfange til. En vakt i luftegården ga dem lov til å hente vannslanger for å sprøyte vann på skøytebanen.

Slangene ble oppbevart i fyrrommet, og da de kom innenfor, trakk medfangen frem en lurepistol – lagd av sotet tre. Rivard bandt de overraskede vaktene og tok en stige og to vannslanger fra fyrrommet.

I luftegården overmannet de den siste vakten før de forserte to høye murer ved hjelp av stigen og de sammenbundne vannslangene. Foran fengselet stoppet de en bil og kjørte videre ut i friheten.

Fange gjemte seg i komposthaug

  • Sted: Rampton-fengselet, Nottinghamshire, England
  • År: 1949
  • Rømlinger: l
  • Utstyr: Takrenne og komposthaug

I 1949 ble Walter Probyn plassert i den sikrede fløyen i Rampton-fengselet. Flukt fra cellen var umulig, så han holdt øynene åpne under turene i luftegården.

To bygninger skilte luftegården fra den ytre muren. Bygningene lå fem meter fra hverandre, og det var fire meter mellom den ytterste bygningen og muren.

Probyn fikk hjelp fra to medfanger som skulle starte en slåsskamp slik at han kunne utnytte forvirringen til å flykte. Da kampen brøt, ut løp Probyn til takrennen på den første bygningen og klatret seks meter opp til taket.

Han løp bort til kanten og tok sats. Uten problemer hoppet han de fem meterne mellom bygningene, og fra den ytterste bygningen hoppet han ned på den fire meter høye muren og lot seg falle.

I to dager gjemte han seg i en komposthaug like utenfor fengselsmuren. Da vaktene avblåste letingen krøp han ut, gjemte seg på lasteplanet på en lastebil og kjørte til London.

I to dager gjemte Walter Probyn seg i fengselets komposthaug.

© PA photos

Nøkler av tre åpnet 14 ståldører

  • Sted: Pretoria-fengselet, Sør-Afrika
  • År: 1979
  • Rømlinger: 3
  • Utstyr: Spiker, ståltråd, speil, kosteskaft, såpe og tre

Ingen hadde noensinne flyktet fra Pretoria-fengselet i Sør-Afrika før tre politiske fanger i 1979 dirket seg gjennom 14 låste ståldører.

I 1978 blir Tim Jenkin, Alex Moumbaris og Stephen Lee dømt til lange fengselsstraffer for sin kamp mot apartheidstyret i Sør-Afrika.

Dommen skal sones i Pretoria-fengselet, som ingen noen gang har rømt fra. Den eneste veien ut er den veien de kom inn – gjennom 14 låste dører og en elektrisk port.

Året etter åpenbarer det seg en fluktmulighet. To late vakter låner en dag de tre fangene nøklene sine slik at de selv kan åpne skapene med verktøy. På nøkkelknippene deres er det blant annet nøkler til cellene og de første ståldørene ingen vakt har nøkler til samtlige ståldører.

De tre vennene benytter anledningen til å ta avtrykk av nøklene ved å presse dem ned i et stykke såpe.

Jenkin lager en nøkkel av tre som passer til verktøyskapet, og de neste ukene stjeler fangene verktøy. De lager trekopier av nøklene til cellene og de første ståldørene – og en haug med halvferdige nøkler som kan slipes og tilpasses under flukten.

De neste 18 månedene planlegger de flukten ned til minste detalj. Om natten 11. desember 1979 er mennene klare. Straks nattevakten smekker igjen døren tar de av seg arbeidsklærne, fyller dem med filler og legger dem under dynene.

Cellene, sengene og fengselsklærne blir sprayet med deodorant, slik at blodhundene ikke kan oppspore dem. Celledørene har bare nøkkelhull på utsiden, men også det problemet har de løst.

Jenkin fester cellenøkkelen på et kosteskaft og stikker det ut av gittervinduet i døren. Ved hjelp av et lite speil får han kjapt låst opp døren og slipper de to andre ut av cellene sine i andre etasje.

På kort tid er de tre – akkurat slik de har øvd på mange ganger – gjennom de første ståldørene. Deretter sniker fangene seg ned i første etasje, kortslutter lyset i andre etasje, og gjemmer seg i et skap.

Fangevokteren går opp for å sjekke lyset, og fangene sniker seg ubemerket videre. Fra et lite kontor åpner de den elektriske porten som de skal gjennom senere.

Til fangenes store overraskelse er den siste halvdelen av fluktruten forholdsvis ubevoktet. Uten forstyrrelser får de slipt til de halvferdige trenøklene og dirket seg gjennom dør for dør, helt til de kommer til den siste døren, som er av tre.

Her virker ikke nøklene. Men ved å høvle rundt låsen med et stemjern får de svekket døren slik at de kan sparke den opp.

Før vaktene forstår hva som har skjedd, løper de tre rømlingene ut i de mennesketomme gatene og videre ut i mørket.

Tim Jenkin (t.v.) og medfangene hans ble fengslet fordi de drev politisk motstandsarbeid mot det rasistiske apartheidstyret.

© Tim Jenkins