Streng disiplin var en selvfølge på jesuittskolen Collège de Clermont, som lå i sentrum av Paris, men en vinterkveld i 1704 hersket det kaos på sovesalen.
Tjueåtte gutter løp forvirret rundt mens de manisk åpnet skuffer og skap. Nattluene deres, et uunnværlig klesplagg i de kalde nettene, var borte. Men de lette forgjeves, og guttene måtte krype til køys vel vitende om at lærerne ville gi dem en skikkelig overhaling.
Mens de lå i sengene, la imidlertid noen merke til at en enkelt gutt ikke var blitt frastjålet luen, men trakk den ned over ørene og la seg til å sove. Til læreren som ble tilkalt, opplyste gutten kjekt at han ikke bare hadde tatt de andre luene, men også kastet dem vekk.
«Om du så blir like gammel som Metusalem, vil du aldri bli sterkere, modigere og klokere enn du er nå.» Tyv i Paris i 1711.
Med de stjålne nattluene begynte en lang kriminell løpebane for elleveåringen Louis Dominique Garthausen, som var sønn av en vinhandler.
Under navnet Cartouche, en forvrengning av Louis’ tyskklingende etternavn, skulle han senere bli den ubestridte kongen av underverdenen i Paris.
Paris var tyvenes paradis
Kort tid etter forlot Cartouche skolen for å tilbringe dagene blant kriminelle i Paris’ slumkvarterer. Her ble han beryktet for sitt mot og sin list.
«Om du så blir like gammel som Metusalem, vil du aldri bli sterkere, modigere og klokere enn du er nå», bemerket en eldre tyv til den 18 år gamle Cartouche.
Kort tid etter ledet Cartouche sin egen bande på omtrent 200 medlemmer.
«Ellers stikker jeg min forgiftede dolk inn mellom ribbeinene dine, og det er så sant som at jeg heter Cartouche.» Louis Dominique Garthausen (Cartouche), ca. 1720.
Gjengen hadde nok å ta seg til. Under solkongen Ludvig 14. var Frankrike Europas absolutte supermakt, og rikets hovedstad Paris var kontinentets nest største by.
Borgerskapet håvet inn penger, og det ga Cartouche og banden hans en gyllen mulighet. Gang på gang brøt de seg inn hos nyrike og ribbet dem for verdier. Gjengen gikk heller ikke av veien for ran og drap, og ikke engang kirkens menn gikk fri.
En dag ranet Cartouche en abbed. Ved samme anledning så han sitt snitt til å dyrke en av sine yndlingshobbyer: å drive gjøn med politiet.
Før abbeden rakk å anmelde forbrytelsen, sendte Cartouche et anonymt brev til ordensmakten.
Brevet fortalte at Cartouche hadde drept abbeden og stjålet identiteten hans. Politiet gikk på limpinnen og kastet abbeden i fengsel straks han dukket opp for å anmelde ranet. Først flere dager senere oppdaget de at de var tatt ved nesen.
Forlangte dusør for seg selv
Selv ikke da politiet satte en dusør på hodet hans, lot Cartouche seg skremme. I stedet troppet han opp på stasjonen for selv å innkassere belønningen.
Da stasjonssjefen nølte, trakk Cartouche kniven og ga ham ordre om å betale ut pengene: «Ellers stikker jeg min forgiftede dolk inn mellom ribbeinene dine, og det er så sant som at jeg heter Cartouche.»
Stasjonssjefen utbetalte straks pengene.
Da politiet endelig klarte å få satt Cartouche i fengsel, flyktet han gjennom Paris’ vidstrakte kloakker. Men så var det slutt på røverkongens flaks.
Da han kom opp til overflaten igjen, ble han møtt av en bjeffende hund. Hundens herre tilkalte politiet, og Cartouche ble lagt i lenker.
Lanse stoppet fluktforsøk
Flukt ender i dagligstuen
Cartouche har rømt fra fengselet i Paris ved å grave seg ned i kloakkene fra cellen sin. Han graver seg opp på et tilfeldig sted og havner i stuen hos en kassemaker.
Avslørt av hushjelpen
Høylytt bjeffing fra husets hund vekker hushjelpen, som umiddelbart etterforsker saken. Forferdet står hun ansikt til ansikt med den rømte fangen.
Cartouche holdes i sjakk
Hushjelpens skrik får husets herre til å styrte ut av sengen. Han tar lansen sin og truer Cartouche med den til politiet kommer.
Denne gangen slapp han ikke unna. Den 26. november 1721 dømte retten ham til døden for de mange ugjerningene. Dagen etter kl. 17 ble han ført til retterstedet.
Men Cartouche hadde enda et triks i ermet. Fra skafottet insisterte han på å angi alle sine medskyldige. Listen var så lang at henrettelsen måtte utsettes til neste dag.
Hundrevis av parisere møtte opp for å se Cartouche lide døden på steile og hjul.
På ettermiddagen neste dag ble Cartouche henrettet. Straks døden inntrådte, slepte bøddelens hjelper liket bort. De neste dagene viste han diskret frem den døde for alle som var villige til å betale et par skillinger for å få se Paris’ mest berømte tyv.