Løslatelse mot kausjon er kjent fra flere forskjellige land - blant annet USA, Frankrike og Storbritannia.
Her kan en dommer tillate at en tiltalt løslates fra varetektsfengsling hvis vedkommende garanterer at han/hun vil møte til en fremtidig rettssak - vanligvis ved å deponere et pengebeløp som garanti.
Selv om kausjon er en hjørnestein i mange lands straffelovgivning, kan kausjon spores tilbake til noen av de tidligste sivilisasjonene i oldtiden.
Arkeologer har for eksempel funnet en leirtavle fra ca. 2750 f.Kr. som beskriver hvordan en kjøpmann fra den mesopotamiske byen Akkad kausjonerte for en bonde.
Bonden hadde inngått en kontrakt og lovet at han mot betaling skulle så, gjødsle og høste en annen manns åker mens eieren avtjente sin militærtjeneste.
For å sikre at bonden holdt sin del av avtalen, kausjonerte kjøpmannen for bonden og var ansvarlig for eventuelle forsømmelser.
Adelsmann stakk av fra rettssak
Kausjon i forbindelse med rettssaker er kjent fra [antikkens Roma] (https://historienet.no/sivilisasjoner/romerriket/21-grunnleggende-fakta-om-romerriket). I et av de første kjente tilfellene ble adelsmannen Caeso Quinctius anklaget for å ha drept en mann i 461 f.Kr.
Senatet besluttet at Quinctius kunne løslates mot kausjon, men da han senere flyktet fra byen, måtte faren "selge alt han eide" for å betale sønnens kausjon.
Både i oldtiden og i moderne tid brukes kausjon i rettssaker der domstolene vurderer at det er en begrenset risiko for at den tiltalte vil stikke av eller være til fare for samfunnet.
Muligheten for å bli løslatt mot kausjon finnes også i det norske rettssystemet, men brukes svært sjelden.