Hvem drepte Mozart?

Gravfølge til den ukjente grav

To dager senere startet Mozarts gravfølge i retning av St. Marx-kirkegården sør for Wien. Men underveis kom uværet.

Joseph Deier, som drev et vertshus langs veien, fortalte hvordan regn og snø falt samtidig: “Det var som om naturen ville vise sin vrede over at så få hadde møtt frem til komponistens siste reise. Bare noen venner og tre kvinner fulgte den døde”.

Mozarts enke var ikke å finne blant de sørgende. Noen hevdet at hun var altfor nedbrutt av sorg. I stedet hadde Constanze skrevet et dikt til ektemannen -–det sluttet med ordene:

“I ni år var vi bundet sammen av de kjærligste bånd som aldri ble brutt her på Jorden. Å, kunne jeg dog snart slutte meg til deg for alltid”.

Ved byporten ble vinden så sterk at de sørgende måtte vende om. Bare kusken på likvognen fulgte den store komponist til graven. Mozarts kiste ble lagt i jorden sammen med fire andre.

Denne nye skikken var en av keiser Josefs mange fremsynte ideer; han ville ha en slutt på pengefråtseriet ved begravelser. Enkeltgraver var forbeholdt landets rikeste, og Mozart var ikke blant dem.

Noen dager senere bekreftet en notis i avisen "Der heimliche Botschafter" et rykte som hadde svirret lenge i den østerrikske hovedstaden – Mozart var bankerott:

“Enken etter en mann som hele Europa viste den største beundring for sitter blant sine sultende barn under en tyngende gjeld. En tjenestemann ga henne 10 gylden i pant for Mozarts ur så han kunne bli begravet.

Like etter lød overskriften i en av Berlins aviser: “Mozart er død. Ettersom kroppen hovnet opp etter døden, tror noen at han ble forgiftet”. Mistanken om et drap var sådd.

Den fornuftige Constanze

Wolfgang Amadeus og Constanze Weber hadde møttes 15 år tidligere. På den tiden kom han til musikeren Franz Webers hjem for å gjøre kur til hennes eldre søster Aloysia.

Men hun ga ham kurven og den unge komponisten måtte forlate huset med knust hjerte.

Noen år senere forsøkte Mozart seg igjen. Denne gang var det Constanze som var målet for hans stormfulle følelser, og hun sa ja.

I et brev til sin far Leopold berettet Mozart at Constanze var “Weber-familiens "martyr" og den mest varmhjertede, klokeste og – kort sagt – den beste av dem alle. Hun har tatt på seg ansvaret for hele husholdningen”.

Ifølge Mozart var den 20 år gamle utkårede ikke direkte vakker. Skjønnheten besto av "to små, sorte øyne og en vakker figur".

Constanzes største styrke var hennes fornuft og praktiske sans, forklarte Mozart henrykt: “Hun er langt fra ødsel. Det meste av hva en kvinne trenger, lager hun selv, og hun setter selv opp sitt eget hår”.

Leopold, som i begynnelsen var imot forholdet, kunne ikke benekte at Constanze var nøysom.

Etter en familiemiddag hos de nygifte bemerket han at “måltidet verken var for overdådig eller for spartansk. Når det kommer til mat og drikke, er husholdningen i høyeste grad økonomisk”.

Pengene forsvinner hurtig

Mozart var stikk motsatt. Den nygifte Constanze oppdaget raskt at ektemannen ikke hadde forstand på penger.

Han levde over evne, og for å finansiere sin overdådige livsstil skrev han en strøm av tiggerbrev til venner og bekjente.

Pengene gikk til en leilighet som kostet 500 gylden i året – beløpet tilsvarte den årlige inntekten til en tjenestemann ved hoffet. Enkelte år utgjorde husleien mer enn halvparten av Mozarts inntekter.

Han innrettet også et herreværelse med et kostbart biljardbord og betalte endog for en karet med seks hester.

Da noen påpekte at et seksspann bare sømmet seg for en prins, svarte han med en lykkelig latter: “Ja, hvis det var hester. Men dette er bare ponnier, og dem finnes det ingen regler for!”

Mozart elsket også kostbare klær, juveler og hasardspill. Den fortvilte Constanze kunne bare se på mens mannens utilstrekkelige inntekt ble ødslet bort.

Men Mozart forklarte henne at forbruket var ledd i en strategi: "Man må aldri fremstå som simpel – det er det viktigste – ellers har man ingen sjanse. Den som er frekkest har de største sjansene til å lykkes!”

Den store sjansen lot imidlertid vente på seg, måtte Constanze erkjenne. Familien Mozart levde fra hånd til munn.

Tunge år i Mozarts hjem

Det som gjorde situasjonen enda verre var at Mozarts musikalske stjernestatus var for nedadgående. Musikken hans hadde blitt altfor avansert for Wiens publikum.

Allerede etter premieren på operaen "Bortførelsen fra Seraillet" i 1782 uttalte keiser Josef de advarende ordene: "Det er for vakkert for våre ører, min kjære Mozart! Og med forskrekkelig mange toner!”

I likhet med publikum foretrakk Constanze "den unge Mozart" med hans forførende melodier som fikk hele Wien til å nynne med.

Komposisjonene var ikke bare et spørsmål om smak, men også om penger. En stor del av Mozarts inntekter kom fra musikkforleggere som solgte notehefter til Europas musikkelskere – og de slo nå knuter på seg.

Forleggeren Franz Anton Hoffmeister oppfordret Mozart til å tenke litt mer på kundenes ønsker.

"Hvis jeg ikke tjener penger, kan jeg ikke lenger utgi musikken din," forklarte Hoffmeister, men Mozart avviste å skrive mer populær musikk: "Kanskje jeg ikke tjener penger, kanskje må jeg sulte, men jeg er likeglad!"

For Constanze var livet en lang kamp. I tillegg til den elendige økonomien ble det unge paret rammet av flere tragedier.

Deres første barn døde bare to måneder gammel av dysenteri. I 1784 kom Karl Thomas til verden som et sunt og friskt barn, men de følgende tre barna døde alle som spebarn.

Sorgen fikk Mozart til å begrave seg i arbeidet. Det ble opp til Constanze å holde familien sammen – til tross for at hun var gravid mesteparten av tiden og også plaget av sykdom.

Hun fikk væskende byller på beina, noe som gjorde det vanskelig for henne å gå. Likevel holdt hun fasaden – selv om hun sjelden visste hvordan hun skulle betale husleien.

I en ekstra vanskelig periode måtte Constanze pantsette smykkene sine. Alle ville forstå hvis hun var lei ekteskapet.

Utroskap og sjalusi

Sommeren 1791 var Constanze atter med barn. Det var det sjette svangerskapet på bare åtte år, og som så ofte før var Constanze syk under graviditeten.

Mozart sendte henne, som ved tidligere anledninger, på kuropphold i den tyske byen Baden. Denne gangen fikk Constanze selskap.

Mozart hadde insistert på at hans unge assistent Franz Süssmayr skulle reise med henne. Constanze syntes det var underlig, for Mozart var veldig sjalu – i sine brev formante han sin kone om å tenke på moralen:

“En kvinne må alltid oppføre seg respektabelt. Hvis ikke, begynner folk å sladre om henne. Min kjære, tilgi meg for å være så direkte, men min sjelefred og vår lykke avhenger av det!”

Selv var Mozart ingen helgen. Gjennom nesten 10 års ekteskap hadde Constanze vennet seg til ryktene om hans utroskap. Det fantes knapt den kvinne i Wien som ikke allerede var blitt utropt til hans elskerinne.

Mozart benektet aldri at han hadde sterke lyster. Likevel bedyret han at han var trofast mot Constanze. Og skulle det komme til et sidesprang, så "ville jeg ikke skjule det for deg, for det er naturlig for en mann å feile".

Noen av Mozarts brev viser at ikke alle påstandene om hans affærer var rykter. Til baronesse von Waldstätten skrev han:

“Etter at jeg så Deres Nåde på balletten med håret så vakkert oppsatt, får jeg ikke fred i sjelen! Men akk! Hvem prikker meg på skulderen? Hvem leser mine brev? Akk! Akk! Akk! Min kone!"

“Jeg vet at jeg skal dø”

Mozart skrev nesten daglig mens Constanze var i Baden i 1791. Han lot sjelden en anledning gå fra seg til å rakke ned på Süssmayr, som han kalte "Snai" og "min hoffnarr."

Brevene sluttet med: “Gi vennligst Snai noen gode spark fra meg. Det er bedre å pryle ham for mye enn for lite”.

Bysladderen mente å vite at Süssmayr var far til barnet Constanze bar – og angivelig visste Mozart beskjed.

Om ryktene stemte eller ikke, må ukene i Baden med den evige hånen fra Mozart ha vært en lidelse for Süssmayr.

Sommeren 1791 reiste den mobbede assistenten og den trette kona tilbake til Wien slik at Constanze kunne føde.

Guttebarnet fikk navnet Franz Xaver Wolfgang, og spørsmålet om farskapet ble raskt avgjort.

Slekten Mozart hadde en arvelig feil som forårsaket en synlig deformitet i øret. Mozart hadde den – og det samme hadde hans nyfødte sønn.

Noen måneder etter betrodde Mozart seg til Constanze under en spasertur: “Jeg vet at jeg kommer til å dø. Noen har gitt meg acqua toffana (en mikstur med arsenikk, red.) og regnet ut det nøyaktige tidspunktet for når jeg vil dø – og derfor har de bestilt et rekviem. Jeg er i ferd med å skrive musikken til min egen død!”

Kort forut for Mozarts dystre forutsigelse hadde en mystisk herre dukket opp i familiens leilighet – det hevdet i hvert fall Constanze senere. Den svartkledde mannen med det alvorlige ansiktet hadde sagt:

“Jeg kommer med bud fra en meget fornem herre. Et menneske som var ham kjært er død. Han ønsker at du skal komponere et rekviem for ham”.

Mozart, som alltid manglet penger, hadde sagt ja til oppgaven, og kort tid etter var han blitt syk, registrerte Constanze. Leddene hovnet opp og han fikk sterke smerter.

Hun hadde pleiet ham, badet hans verkende lemmer og sydd en romslig nattskjorte som hang løst og ikke irriterte den verkende kroppen.

I hele denne perioden fortsatte Mozart arbeidet med "Requiem". Constanze fortalte at han hadde vært besatt av å fullføre verket mens det fortsatt var tid.

To menn kommer i søkelyset

Da Mozart på spaserturen fortalte om giften og forutså sin forestående død, slo Constanze tanken fra seg. Men etter som årene gikk, ble hun overbevist om at frykten hans hadde vært velbegrunnet.

Mozart var "omgitt av mennesker han fryktet og som strebet ham etter livet," påpekte hun. Hun rettet en anklagende finger mot den keiserlige kapellmesteren Antonio Salieri.

I en brevveksling med sin far antydet Mozart at Salieri saboterte ham – men han forklarte aldri de nærmere omstendigheter.

Helt fram til sin død i 1825 måtte den aldrende kapellmesteren Salieri forsvare seg mot de hardnakkede ryktene om at han av ren misunnelse hadde skaffet sin unge konkurrent av veien.

Dagens historikere har ikke funnet noe bevis på Salieris angivelige ondskap. Men hvis kapellmesteren ikke sto bak drapet, sto en annen kandidat klar: embetsmannen Franz Hofdemel.

Knapt hadde nyheten om Mozarts død løpt gjennom gater og smug i Wien før voldsomme begivenheter fant sted i en nobel eiendom i byen.

Naboene hørte rop fra ekteparet Hofdemels leilighet.

Det var langt fra første gang at den middelaldrende mannen og hans purunge kone Magdalena kranglet, men denne gangen hørtes det alvorlig ut.

Ifølge avisen "Wiens Kvinnejournal" hørte naboene Hofdemel brøle: “Nå har det skjedd meg! Det er ikke lenger håp. Jeg vil dø! Kvinne – ingen andre skal ha deg! Du skal dø sammen med meg!” Så ble det dødsens stille.

De urolige naboene tilkalte en låsesmed som åpnet døren. I leiligheten var det blod overalt.

Magdalena lå sammensunket på gulvet med dype kutt i ansikt og nakke. I et rom ved siden av lå Franz Hofdemel med strupen skåret over.

Saken syntes opplagt: Hofdemel hadde først angrepet Magdalena og så begått selvmord.

Forbindelsen til Mozart ble også raskt etablert: embetsmannen var en av komponistens mange kreditorer, og i tillegg hadde den 23 år gamle Magdalena vært elev av Mozart.

"Grätzer Zeitung" skrev hva hele Wien hvisket om: "Selvmordet skyldtes sjalusi". Det var jo en kjent sak at Mozart bare tok imot studenter han var betatt av.

Komponisten og musikkstudenten hadde hatt et forhold som Hofdemel hadde kommet undervær med – altså hadde han drept sin rival, forsøkt å drepe sin kone og deretter tatt sitt eget liv.

Magdalena overlevde men snakket aldri om bakgrunnen for tragedien.

Magdalena overlevede, men hun talte aldrig om baggrunden for tragedien.

Mozart-feberen vender tilbake

Som enke måtte Constanze bruke alle sine krefter på å sikre at hun og de to sønnene fikk mat på bordet. På kort tid forvandlet hun seg fra en oppofrende kone til en talentfull forretningskvinne.

Hun gikk til musikkforleggerne med historien om den mystiske fremmede som hadde bestilt "Requiem" og Mozart som hadde brukt sine siste krefter på å fullføre verket.

Hun nevnte ikke at Franz Süssmayr hadde skrevet de manglende tonene. Constanze hadde innsett at et stykke skrevet av en assistent på langt nær har samme appell som et verk med tittelen "Mozarts siste verk".

Salget av notene samt en donasjon fra keiseren ryddet opp i de mest prekære pengesorgene.

Constanze startet også en omfattende turnévirksomhet og spilte klaver i Europas konsertsaler mens de to sønnene sang.

Overalt hvor de tre opptrådte, opplevde de stormende suksess.

I Prahas nasjonalteater sang lille Wolfgang Fuglefanger-arien fra "Tryllefløyten" så publikum ble rørt til tårer.

En anmelder skrev at "den myke, barnlige sangen brakte både glede og sorg til publikum i Praha, som hadde elsket guttens far på grensen til tilbedelse".

På tre år vendte Constanze holdningen til Mozarts verk. Der han i sine siste leveår hadde nærmet seg musikkhistoriens glemsel, var han nå – takket være sin kones innsats – atter en superstjerne.

Mozarts etterlatte musikk innbrakte nå formuer. Kongen av Preussen sikret seg åtte originalpartiturer for 3600 gylden.

Musikkforleggerne kjøpte resten av Constanzes beholdning for 10.000. Likevel fastholdt enken til sin død at hun aldri hadde tjent på ektemannens musikk.

“Alle Mozarts operaer ble enten gitt bort eller stjålet. Resten ble solgt for småsummer”, hevdet hun.

På denne tiden flyttet Constanze inn hos den danske diplomaten Georg Nikolaus von Nissen, som bodde i Wien.

Året er ukjent fordi hun unnlot å offentliggjøre den romantiske forbindelsen. Konsertvirksomheten hennes ville trolig også ha godt av at hun forble enke.

I mellomtiden sank assistenten Franz Süssmayr stadig dypere ned i alkoholisme og fattigdom. Ryktene om Mozarts mistenkelige død vokste i takt med at hans popularitet vokste.

Det ble bemerket at Süssmayr engang hadde fundert over at "det var åpenbart for Mozarts enke at det ville bli stor etterspørsel etter hennes manns verker etter hans død."

Süssmayr utdypet aldri de mistroiske ordene om Constanzes disposisjoner, og i 1803 døde han bare 37 år gammel.

Rekviem for Wolfgang Amadeus

Etter 10 års samliv giftet Constanze seg med sin Georg Nikolaus. Bohemlivet i Wien ble erstattet av en respektabel borgerlighet i København, der von Nissen ble utnevnt til kongens avis- og boksensor.

Stillingen gjorde ham upopulær blant byens kulturelite, men til gjengjeld kunne Constanze glede seg over Mozarts verker på Det Kongelige Teater.

I årene 1810-1820 spilte Det Kongelige Kapel "Requiem" flere ganger – og selv i det provinsielle København løp ryktene om den døde komponisten: Hvem var den mystiske fremmede som hadde bestilt dødsmessen? Hadde Mozart skrevet musikken til sin egen begravelse? Spekulasjonene florerte.

Etterskrift:

Den svartkledde herren som bestilte “Requiem” var ingen budbringer fra dødsriket. Det var en tjener sendt av grev Franz von Walsegg.

Greven ville ha et musikkstykke til sin kones dødsdag, og han ønsket å sette sitt eget navn på komposisjonen for å imponere gjestene.

Mozart hadde sagt ja til å skrive verket i grevens navn. Constanze Mozart døde i 1842 i Salzburg. Hun var 80 år gammel.