Med sitt ville hår og store, buskete skjegg ser Felice Orsini ut som det han er – en italiensk patriot og revolusjonshelt. Og folk i Storbritannia elsker ham for det.
Da Orsini legger ut på en foredragsturné i det politisk tolerante landet i 1856, hyller politikere og intellektuelle ham og hans kamp for gjenforening av Italia.
Italia har vært splittet siden senantikken og består nå av en rekke kongedømmer dominert av Østerrike. Tanken om å gjenforene det gamle kulturriket tiltrekker svermeriske briter.
Det samme gjør Orsinis dramatiske fortellinger om hans kamp mot den østerrikske overmakten.
«Baldakinen over inngangsdøren var spjæret og fortauet innsmurt i blod.» Øyenvitne til attentatet i 1858.
Men Orsini innser at sjarm ikke er nok for å nå målet. Rett etter nyttår i 1858 setter han derfor kursen mot Frankrike.
Med seg har han en kasse bomber. De britiskproduserte granatene er konstruert så de detonerer når de treffer målet. Idet de eksploderer, spyr de ut et regn av kuler, jernstumper og spiker.
Med en slikt slagkraft skal han nok få viljen sin.
Napoleon står i veien
Målet er Orsinis verste fiende, keiser Napoleon 3. Som leder av en politisk og militær stormakt kan keiseren knekke østerrikerne og dermed bane vei for Orsinis sak.
Men italienerne står langt nede på det ambisiøse statsoverhodets liste over gjøremål. Orsini ser derfor bare én utvei. Den nølende keiseren må ryddes av veien.
Det høye antallet drepte og sårede skyldes at mange tilskuere hadde møtt opp for å se keiserparet.
Bombe eksploderer under kareten
Panser i bunnen og sidene av keiserens karet beskytter passasjerene, men eksplosjonen knuser glasset i vinduene, og prosjektiler etterlater hele 76 merker i kjøretøyet.
Hester blir drept
Tjue av eskortens hester blir drept eller såret. Den ene av hestene som trekker Napoleons vogn, dør på stedet, og den andre må avlives.
Eksplosjon får det til å renne blod
Eksplosjonen dreper 8 mennesker og sårer 156. Blant de sårede er 42 politibetjenter. Av Napoleons eskorte på 24 mann blir 13 såret.
Om kvelden 14. januar 1858 gjemmer han og tre italienske medsammensvorne seg ved Paris’ operahus i Rue Le Peletier nr. 12. Klokken 20.30 kommer øyeblikket de har ventet på.
Med ryttere som eskorte kjører keiser Napoleons karet opp foran operaens hovedinngang.
Vognen har knapt stoppet før mennene kaster bombene.
Den ene slår ned foran kareten, en annen ved siden av den. Den tredje eksploderer under kjøretøyet.
Kraften er så stor at karetens vinduer og glasset i gatens gasslys splintres.
«Hvis Deres Majestet redder landet mitt, vil 25 millioner borgeres velsignelser følge Dem.» Felice Orsini, 1858.
Alt er et kaos av skrikende sårede og vrinskende hester.
«Baldakinen over inngangsdøren var spjæret, og fortauet innsmurt i blod», forteller et øyenvitne.
Panser i bunnen og sidene av vognen har beskyttet keiserparet. En granatsplint har gått gjennom Napoleons høye hatt, og en glassbit har streifet et av keiserinnens øyne, men ellers er de begge uskadd.
De blir ført i sikkerhet i operaen mens politi og forbipasserende hjelper de sårede.
Drapsforsøk endrer Europa
I mellomtiden jakter politiet på de skyldige. En fjerde medskyldig, Pieri, er allerede i politiets varetekt. Ham har en patruljebetjent arrestert på Rue Le Peletier, få minutter før Napoleons karet ankommer.
En kroppsvisitasjon avslører at mannen er i besittelse av en bombe av samme type som ble brukt i attentatforsøket.
Avhøret av Pieri og enda en medskyldig fører politiet til Orsini. Han blir arrestert neste morgen.
Bombene var utstyrt med pigger som inneholdt det lettantennelige sprengstoffet kvikksølvfulminat.
Orsini kommer straks for retten og blir dømt til døden i giljotinen. Før henrettelsen sender han en appell til Napoleon.
«Hvis Deres Majestet redder landet mitt, vil 25 millioner borgeres velsignelser følge Dem», skriver han.
Napoleon trenger ikke flere tilskyndelser. En svekkelse av Østerrike er allerede i Frankrikes interesse. Den 20. juli møtes han derfor med Cavour, Sardinias statsminister og en ivrig talsmann for italiensk samling. Sammen legger de planer mot den felles fienden. To år senere er gjenforeningen av Italia en realitet.
Angrepet får også konsekvenser for Storbritannia.
Statsminister Henry Palmerston må gå av i unåde da det kommer frem at han ikke bare har huset Orsini, men til og med drukket te med den kommende attentatmannen.