En vinterdag i 1851 ble fire måneder gamle Edgardo Mortara fra Bologna syk. Tilstanden hans ble raskt forverret, og tjenestepiken Anna Morisi, som passet gutten alene den dagen, trodde han skulle dø.
Siden Anna var troende katolikk, fryktet hun straks konsekvensene for den udøpte Edgardo. I sin fortvilelse tok hun saken i egne hender.
“Jeg døper deg i Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn,” sa hun høytidelig mens hun forsiktig dryppet litt vann på barnets hode.
Uansett hva som ville skje, var Edgardos sjel nå sikret adgang til himmelen, mente hun.
Heldigvis ble Edgardo frisk, og ingen tenkte mer på episoden. Eller rettere sagt: Nesten ingen, skulle det vise seg.
Jøder ble bare tålt
Fem år senere, den 23. juni 1858 like etter solnedgang, banket det på døren hos familien Mortara. Utenfor sto en gruppe betjenter fra det pavelige politi.
De forlangte å få vite mer om Edgardos dåp. Annas gjerning hadde nemlig ikke vært så uskyldig som den umiddelbart virket.
Edgardos foreldre, Salomone og Marianna, og deres åtte barn tilhørte den lille jødiske menigheten i Bologna – en by i Kirkestaten, et område i Mellom-Italia som tilhørte paven i Roma.
Her ble jøder tålt, men de levde under strenge regler; de kunne f.eks. ikke ansette kristne tjenestefolk som Anna.
Kristen hushjelp var imidlertid mer regelen enn unntaket, siden katolikker i motsetning til sine jødiske kolleger kunne arbeide på sabbaten.
Siden praksisen var så utbredt lukket Kirkestaten øynene for den. Det kirken derimot ikke tolererte, var at kristne barn vokste opp i jødiske hjem.
Så da ryktene om en dåpshandling hos familien Mortara nådde fader Pier Feletti, Bolognas inkvisitor, tok han umiddelbart affære.
Kidnapperne
En fransiskanermunk (t.v.) og en jesuittprest (t.h.) pågriper den 6 år gamle Edgardo. I virkeligheten var det ingen av kirkens menn som deltok, men maleren ønsker å vise at det var den katolske kirken som egentlig sto bak bortføringen.
Beskytteren
Edgardos far prøver å beskytte sønnen. Jødene i Bologna kledde seg diskret for ikke å vekke oppsikt, men mennene brukte trolig fremdeles kippa, det tradisjonelle jødiske hodeplagget.
Avvisningen
Edgardo fikk sjelden besøk da han vokste opp, men Marianna oppsøkte sønnen da han besøkte Frankrike som ettertraktet forkynner. Edgardo var glad over å se moren sin - men mest fordi han da kunne prøve å gjøre henne til katolikk.
Med tillatelse fra Roma beordret han Anna inn til avhør på kontoret sitt i kirken San Domenico i byen. Anna tilsto med det samme, og Feletti sendte politiet sitt til Mortaras hus.
Etter et par innledende spørsmål om dåpen, erklærte politifolkene at de tok med seg Edgardo så han kunne vokse opp som kristen.
Familien fikk lov til å tilbringe en siste natt med sønnen sin, men neste kveld kom politiet igjen. Lederen for politistyrken vred Edgardo ut av armene på faren og kjørte ham til Roma i hestevogn.
Kirkestaten smuldret
Edgardos foreldre prøvde å overtale kirken til å returnere sønnen, uten hell.
De søkte hjelp hos familie og venner i utlandet, og snart fant historien veien til avisene.
“De gråter for foreldrene hans, men forstår ikke at jeg også er hans far.” Pave Pius 9
Her uttrykte skribenter den indignasjonen som mange følte.
“Hvis Den hellige fader hadde sett denne kvinnen slik jeg ser henne, ville han ikke hatt mot til å holde tilbake sønnen hennes et eneste øyeblikk lenger," skrev en avis om Marianna i 1859.
Saken hadde blitt en prinsippsak for Vatikanet, der selveste paven tok Edgardo under vingene sine.
“De gråter for foreldrene hans, men forstår ikke at jeg også er hans far," erklærte pave Pius 9 fromt.
Men pavens ord gjorde ikke inntrykk på Napoleon 3. Pavens rike sto i veien for den franske keiserens stormaktsambisjoner, og i 1859 utnyttet han stemningen i folket til å slå til.
Ved hjelp av diplomati og militære allianser klarte han å fravriste pavestaten store områder, bl.a. Bologna, og gi dem til sin allierte, kongeriket Sardinia.
Rundt to måneder senere ble Feletti tiltalt for kidnappingen av Edgardo. Inkvisitoren nektet imidlertid å samarbeide, og retten måtte gi opp å felle dom fordi Feletti måtte ha handlet på ordre fra Vatikanet.
Rettssaken betydde ikke mye for familien Mortara. De skrev brev til sønnen og besøkte ham flere ganger. Men etter hvert som årene gikk, gled foreldre og sønn mer og mer fra hverandre.
Edgardo viet livet sitt til prestegjerningen, og selv om han var glad i foreldrene sine, lot han dem forstå at det nå var kirken som var hans egentlige familie.