En vinterdag i 1851 ble fire måneder gamle Edgardo Mortara fra Bologna syk. Tilstanden hans ble raskt forverret, og tjenestepiken Anna Morisi, som passet gutten alene den dagen, trodde han skulle dø.
Siden Anna var troende katolikk, fryktet hun straks konsekvensene for den udøpte Edgardo. I sin fortvilelse tok hun saken i egne hender.
“Jeg døper deg i Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn,” sa hun høytidelig mens hun forsiktig dryppet litt vann på barnets hode.
Uansett hva som ville skje, var Edgardos sjel nå sikret adgang til himmelen, mente hun.
Heldigvis ble Edgardo frisk, og ingen tenkte mer på episoden. Eller rettere sagt: Nesten ingen, skulle det vise seg.
Jøder ble bare tålt
Fem år senere, den 23. juni 1858 like etter solnedgang, banket det på døren hos familien Mortara. Utenfor sto en gruppe betjenter fra det pavelige politi.
De forlangte å få vite mer om Edgardos dåp. Annas gjerning hadde nemlig ikke vært så uskyldig som den umiddelbart virket.
Edgardos foreldre, Salomone og Marianna, og deres åtte barn tilhørte den lille jødiske menigheten i Bologna – en by i Kirkestaten, et område i Mellom-Italia som tilhørte paven i Roma.
Her ble jøder tålt, men de levde under strenge regler; de kunne f.eks. ikke ansette kristne tjenestefolk som Anna.
Kristen hushjelp var imidlertid mer regelen enn unntaket, siden katolikker i motsetning til sine jødiske kolleger kunne arbeide på sabbaten.
Siden praksisen var så utbredt lukket Kirkestaten øynene for den. Det kirken derimot ikke tolererte, var at kristne barn vokste opp i jødiske hjem.
Så da ryktene om en dåpshandling hos familien Mortara nådde fader Pier Feletti, Bolognas inkvisitor, tok han umiddelbart affære.