Trukket av to hvite hester ruller den svarte kareten opp foran Athens parlamentsbygning. Det er sen ettermiddag den 13. juni 1905, og møtet i den lovgivende forsamlingen har allerede begynt.
Men en liten gruppe borgere venter, og passasjeren i vognen, Hellas’ statsminister, Theodoros Delijannis, har ikke tenkt å forsømme en sjanse til å hilse på folket sitt.
Hele fem ganger har grekerne stemt den nå 79 år gamle Delijannis inn på landets øverste post.
Da en mann går frem fra mengden og åpner døren til kareten, gjør statsministeren seg klar til å motta de forsamledes hyllest. Han gir mannen et anerkjennende blikk.
Statsministeren tar seg til magen med begge hender og gir fra seg et dypt sukk.
Men den fremmede vil ham ikke noe godt. Delijannis har knapt løftet hånden til hilsen før en kniv borer seg inn i mellomgulvet hans.
Statsministeren tar seg til magen med begge hender og gir fra seg et dypt sukk.
Sult drev kasinoansatt til mord
Mens noen iler til og griper gjerningsmannen og holder ham fast, hjelper andre statsministeren.
De støtter ham mens han med vaklende skritt beveger seg mot marmortrappen til parlamentsbygningen.
En ambulanse kjører Delijannis til nærmeste førstehjelpstasjon. Her prøver kirurger å redde livet hans, men de indre blødningene er for alvorlige. Klokken 19.30 trekker statsministeren sitt siste sukk.
Tusenvis av sørgende athenere flokker seg om kvelden rundt båren til den drepte.
Samtidig avhører politiet drapsmannen.
Motivet er det ingen tvil om.
Vitner beskrev senere gjerningsmannen som «dyster», men ingen ante uråd før han trakk kniven.
Hjelpsom borger var attentatmann
Statsministeren stikkes ned
På plassen foran parlamentet venter Antonios Gherakaris i folkemengden. Da statsministerens karet ankommer, går han frem, åpner hjelpsomt døren og dolker den greske lederen.
Såret er alvorlig
Kniven borer seg inn i statsminister Delijannis’ mellomgulv. Våpenet trenger mer enn 9 cm inn i leveren og etterlater en 8 cm lang flenge. Skaden forårsaker massive indre blødninger.
Vakter kommer til unnsetning
Parlamentsvakter og tilskuere ser straks at noe er galt, og løper bort til kareten. Her overmanner de gjerningsmannen og sørger for at statsministeren får førstehjelp.
Gjerningsmannen, den 38 år gamle Antonios Gherakaris, forteller beredvillig at drapet er en hevn for forbudet mot kasinodrift, som statsminister Delijannis hadde iverksatt kort tid før.
Gherakaris hadde inntil da forsørget seg ved å gjøre strøjobber på forskjellige kasinoer. Det arbeidet har han nå mistet, og han selv, kona og deres fem barn lever i ekstrem fattigdom.
«Han stengte kasinoene våre i mars, og nå sulter familien min», forteller Gherakaris bittert.
Måtte føre sin egen sak
Men Gherakaris har noe annet og mer å fortelle. Drapet skjedde ikke på hans eget initiativ. Hans tidligere arbeidsgiver, den velstående kasinoeieren Giorgos Mitseas, har tapt formuer på grunn av den nye loven.
Han har derfor bedt Gherakaris om å drepe flere av de ansvarlige for loven og håndhevelsen av den – inkludert politidirektøren og statsministeren.
«Han stengte kasinoene våre i mars, og nå sulter familien min.»
Da saken kommer opp for strafferetten i Athen 17. desember 1905, sitter derfor begge mennene på tiltalebenken.
De to har imidlertid ikke like vilkår. Rikmannen Mitseas blir forsvart av landets beste advokater, og blant dem som vitner til hans fordel, er en dommer, flere offiserer og sittende parlamentsmedlemmer.
Antonios Gherakaris har derimot ikke råd til advokat og må tale sin egen sak etter beste evne. Snart trekker han også tilbake sine anklager mot Mitseas.
Athens gamle parlamentsbygning huser nå Hellas’ nasjonalmuseum.
Aktor er ikke overbevist.
Han vet at de to mennene har sittet i varetekt sammen, og mistenker at Mitseas har benyttet anledningen til å legge press på sin tidligere ansatte og medskyldige.
Bevisene er imidlertid for svake. Da retten avgjør saken 27. februar 1906, må Gherakaris bære skylden.
Han ble dømt til døden ved halshugging. Henrettelsen ble utført 10. juni 1906 i byen Nafplio på Peloponnes-halvøya.
Omstendighetene rundt Delijannis’ død blir raskt glemt. En strid om spillebuler anses ikke som en verdig dødsårsak for en landsfader av Theodoros Delijannis’ format.