INTERFOTO/Imageselect

Kidnapping førte til gisselkrise

Den 3. september 1901 bortførte en flokk makedonske opprørere den amerikanske misjonæren Ellen Stone og hennes høygravide ledsager. Misjonærene ba president Theodore Roosevelt om hjelp, men svaret var nei. USA forhandlet ikke med gisseltakere, og dessuten burde ikke kvinner misjonere.

D en amerikanske misjonæren John Henry House hadde knapt fått blund på øynene før en vedvarende banking på døren vekket ham om kvelden den 4. september 1901.

Utenfor sto et bud med et telegram. Meldingen fikk House til å stivne av forferdelse. “På vei hjem fra Bansko til Djumabala ble Stone og fru Tsilka kidnappet ved klippene og ført opp i fjellet,” sto det i beskjeden.

House hadde grunn til bekymring. Som leder for kristne amerikanske misjonærer i Det osmanske riket var han ansvarlig for å føre den 55 år gamle læreren og misjonæren Ellen Stone uskadd tilbake. Det skulle vise seg å være lettere sagt enn gjort.

Begivenheten kom ikke helt uventet. Det osmanske riket var sterkt svekket i 1901. I sultanens få gjenværende europeiske besittelser, Albania, Vest-Makedonia og resten av Thrakia, vrimlet det av revolusjonære bevegelser som ønsket å bli kvitt den tyrkiske herskeren.

En av bevegelsene, “Den indre makedonske revolusjonære organisasjon”, hadde i lang tid forsøkt å skaffe penger til våpen med ran.

Dette lyktes de ikke spesielt godt med, og det ga også de revolusjonære et dårlig rykte. Leder­en av bevegelsen, Yane Sandanski, fikk da ideen om å kidnappe en av områdets mange amerikanske misjonærer for så å kreve løse­penger.

Valget falt på Stone.

Ellen Stone satt fanget blant "de ville":

Verden fulgte med

Gisselkrisen opptok hele verden. Illustrasjonen er fra en Paris-avis.

INTERFOTO/Imageselect

Bortført på reise

Ellen Stone var på reise for å delta på et lærerkurs da hun og hennes hjelper, bulgarskfødte Katerina Tsilka, ble bortført.

INTERFOTO/Imageselect

Kidnapperne var “ville”

Ifølge Ellen Stone var kidnapperne “skjeggete, ville i hodet, atletiske og tungt bevæpnet.” De var også kledd som soldater, ikke i tradisjonell folkedrakt som på bildet.

INTERFOTO/Imageselect

Gjerningsmennene gikk fri

Verken opprørslederen Yane Sandanski eller de andre kidnapperne, (fra venstre) Sava Mihajlov, Krastyo Asenov og Hristo Chernopeev, ble pågrepet og straffet. Løsepengene brukte de til å finansiere en oppstand mot tyrkerne i 1903. Opprøret slo feil.

INTERFOTO/Imageselect

Den 3. september 1901 overfalt Sandanski og mennene hans misjo­næren og følget hennes mens de reiste til hest i det vestlige Thrakia (Bulgaria) – nær grensen til Make­donia. Stone ble nå ført opp i fjellet sammen med den bulgarske kvinnen Katerina Tsilka, som var høygravid.

Fryktet kidnappingsbølge

Beskjeden til House spredte frykt blant de mange misjonærene i om­rådet. Verre ble det da en misjons­stasjon mottok et brev med krav om 25 000 tyrkiske lira – ca. 110 000 dollar – i løsepenger. Dersom pengene ikke ble betalt innen 20 dager, ville kvinn­ene bli skutt,
lød trusselen.

Den kristne avisen Christian Herald skrev straks: ”Vi nøler ikke med å si at fru Stone må betales med gull, koste hva det koste vil.”
Men protester fra misjonærer som fryktet at betaling ville føre til en bølge av kidnappinger, fikk straks avisen til å endre mening.

“Kvinner har ingenting med å være misjonærer i ville land.” Theodore Roosevelt, USAs president, 1901.

Misjonærene henvendte seg i stedet til USAs president, Theodore Roosevelt. De pårørende fryktet for gislenes liv, men Roosevelt gjorde det klart at den spirende stormakten ikke hadde råd til å vise svakhet. Dessuten hadde han ikke mye til overs for kvinnelige misjonærer.

“Kvinner har ingenting med å være misjonærer i ville land. De gjør ingen nytte,” fastslo han. “Men man kan ikke unngå å føle noe annet enn om det hadde vært en mann”, tilføyde han forsonlig.

Derfor gikk presidenten med på en privat innsamling i oktober. De neste månedene bidro velvillige amerikanere med det som tilsvarer 15 000 tyrkiske gull-lira.

Tyrkerne ville sabotere planen

Imens gikk tiden uten at noen kjente gislenes skjebne. Først den 2. februar 1902 ankom John House Vest-Thrakia, der han skulle stå for utvekslingen.

House ble overvåket av tyrkiske betjenter som håpte å kunne fange kidnapperne, så han måtte først unnslippe dem før han kom frem til Sandanskis skjulested. Den 23. februar løslot opprørerne endelig gislene, som de etterlot i den makedonske byen Strumica.

Verken Stone eller Tsilka hadde lidd noen overlast. Tvert imot hadde kidnapperne hjulpet til da Tsilkas lille datter ble født, og de hadde traktert gislene med stekt kalkun på den amerikanske høsttakkefesten.

Ellen Stone hadde vært en prøvelse for kidnapperne. En av dem forklarte: “Har du noen gang vært ute for en middelaldrende kvinne? Hun mener at du er et udyr og får deg også til å føle deg som et udyr.”