Kort oversikt
- Bakgrunn: I 1960-og 70-årene eksploderer antall kidnappinger av rikmannsbarn i Italia. Bak bortføringene står som oftest folk tilknyttet den italienske mafiaen.
- Forløp: I 1973 blir Paul Getty III, barnebarn av den amerikanske milliardæren Jean Paul Getty, kidnappet i Roma. Getty-familien nekter å betale løsepengene og beskylder i stedet gutten for å ha iscenesatt bortføringen selv.
- Konsekvens: Da Getty-familien omsider betaler løsesummen, har Paul sittet fanget i fem måneder.
Paul Getty III har på seg stramme jeans, en glinsende T-skjorte og høye støvletter med en brukket hæl den dagen han forsvinner sporløst fra jordens overflate.
Den 16 år gamle gutten med det lange, kobberrøde håret og fregnene på nesen er et kjent ansikt i Romas uteliv, og natt til 10. juli 1973 er han som vanlig å finne på byen.
Sammen med jetsettere som Mick Jagger fra Rolling Stones, filmregissør Roman Polanski og kunstneren Andy Warhol har Paul Getty ravet fra vannhull til vannhull.
Klokken tre om morgenen begynner nattklubbene å stenge. Paul er på dette tidspunktet rimelig bedugget. Han forlater selskapet og sjangler gjennom den klamme sommernatten til Piazza Navona midt i Roma. Her dumper han tilfeldigvis på venninnen Danielle.
«Kan du ikke være så snill å kjøre meg hjem?», snøvler Paul, men venninnen bare fnyser av spørsmålet. Så skjeller hun ham ut etter noter for å ha smittet henne med en kjønnssykdom.
«Du er ikke noe mer enn et navn», roper hun til den berusede gutten før de skilles.
Paul stavrer ustøtt videre gjennom byen, men stopper opp for å gjenvinne balansen nå og da.
På et tidspunkt blir han stående foran en fontene der vannet fosser ut av munnen på en marmorfigur, og full som han er, mener Paul bestemt at statuen plutselig lyser opp i et smil, plirer med øynene og stirrer muntert på ham.
Det neste han får med seg er en lyden av hvinende dekk fra en bil som bremser opp ved siden av ham. To menn hopper ut av bilen, griper fatt i Paul og tvinger ham ned på gulvet bak forsetene. Så gasser bilen opp.
Allerede før kidnappingen jaktet italienske paparazzoer på unge Paul Getty.
Pauls inntrykk er at det sitter tre menn i bilen. To foran og én i baksetet med føttene solid plantet på Paul. Først etter en times kjøring i dyp taushet brytes stillheten:
«Hvem er du», spør sjåføren.
«Paul Getty», stønner den ufrivillige passasjeren og trygler om en slurk vann. Munnen er tørr som en ørken, og han greier knapt å få et ord over sine sprukne lepper.
I stedet for vann tvinger kidnapperne ham til å drikke whisky. De heller halvannen flaske i halsen på ham, og da Paul kommer til bevissthet igjen flere timer senere, ligger han med dundrende hodepine på en plen, bundet på hender og føtter og med bind for øynene.
Han er omtåket og forvirret – og skrubbsulten. Han ber om mat, og en av mennene henter en skål bønner.
«Fra nå av kommer vi ikke til å snakke mer med deg», er det siste mannen sier til den bakbundne gutten.
Politiet tror Paul har iscenesatt bortføringen
Paul Getty III er ikke en hvilken som helst 16-åring. Han er barnebarn av en av verdens rikeste menn, den amerikanske oljebaronen Jean Paul Getty.
Kidnappingen ble tiårets mest omtalte, ikke minst fordi den ga millioner av vanlige borgere innblikk i en av verdens rikeste familiers bisarre verden – en familie så dysfunksjonell at det var nær ved å koste Paul Getty III livet.
Paul Getty var barnebarn av milliardæren Jean Paul Getty. Det hjalp ikke stort da han ble kidnappet. Tvert imot.
Rundt to dager etter kidnappingen, om ettermiddagen 12. juli, ringer telefonen hos Pauls mor, Gail Getty. Hun er skilt fra Pauls far og bor i en leilighet i bydelen Trastevere i Roma sammen med Pauls tre små søsken.
Selv om han bare er 16 år, er Paul omtrent aldri hjemme, han overnatter stort sett hos venner og bekjente. Gail aner derfor som vanlig ikke hvor sønnen befinner seg. Hun har gitt opp å følge med på hva han foretar seg – vet bare at han har det med å havne i trøbbel.
Men nå forteller en stemme i røret at Paul er bortført, og at kidnapperne om ikke lenge vil ta kontakt igjen med et krav om løsepenger. Gail rekker knapt å høre ferdig beskjeden før hun besvimer av sjokk.
Da hun kommer til seg selv, vet også resten av verden at et av den berømte Getty-familiens medlemmer er bortført.
Kidnapperne har ikke bare ringt til guttens mor, men også til italienske medier, som nå kaster seg over historien med glupsk appetitt.
I Roma har den unge Paul Getty for lengst fått rykte på seg for å være en rotløs villstyring som råkjører med sin Harley-Davidson og har et heftig forbruk av både narkotika og kvinner.
Paul er dessuten kjent for å være en lovende kunstmaler og fast gjest på Romas fasjonable nattklubber, der han menger seg med kjendiser og tvilsomme typer som narkolangere, mafiamedlemmer og andre skurker.
På grunn av sin rike herkomst, utsvevende livsstil, sitt lange kobberrøde hår og sin frikete klesstil har Paul Getty fått tilnavnet «gullhippien», og om morgenen 13. juli 1973 kommer avisene ut med overskrifter som «Gullhippien er forsvunnet» og «Oljeprinsen bortført».
Da nyheten om Pauls forsvinning slår ned, nekter de fleste å ta det alvorlig. Overfor journalistene legger ikke politiet skjul på at gutten etter all sannsynlighet har iscenesatt bortføringen selv for å skaffe penger til sitt skyhøye forbruk.
Allerede 13. juli lufter avisen Il Messaggero spekulasjonene om svindel. «Bortføring eller bløff?» heter det i overskriften.
Ifølge politiets avhør i Pauls bekjentskapskrets har gutten lekt med tanken om å la seg bortføre for å skaffe penger til å kjøpe et palass i Marokko, et slags tilfluktssted der han kan leve som han vil, og han har innviet flere av sine venner i planene.
Angivelig har han latt seg inspirere av en film som blant annet handler om en falsk kidnapping der offerets finger blir sendt i posten.
Blant italienerne vekker saken derfor større sinne enn bekymring, selv om kidnapping av rikmannsbarn nærmest har utviklet seg til en nasjonalsport i Italia.
I perioden fra 1960 til 1973 er rundt 320 barn av rike foreldre bortført i landet, men at Paul nå skulle inngå i denne uhyggelige statistikken, virker usannsynlig både på politiet og italienere flest.
Pengene brukte Jean Paul Getty blant annet til å bygge Getty Villa, som huser 44 000 greske og romerske antikviteter.
Gamle Getty var ekstremt gjerrig
Paul Gettys farfar, Jean Paul Getty, tjente uhyrlige summer på olje og brukte millioner på kunst og kvinner. I tillegg var han selve prototypen på en gnier.
Da det amerikanske magasinet Fortune utropte Jean Paul Getty til USAs rikeste mann i 1957, tok oljemilliardæren steget ut av anonymiteten og inn i rampelyset. Der skulle han blir værende resten av sitt liv, på godt og vondt.
I reneste onkel Skrue-stil veltet han seg i de millionene av dollar som rant inn i pengebingen fra oljeselskapene hans, blant dem Getty Oil Company, som han stiftet i 1964.
Gamle Getty var ikke bare kjent som en drivende dyktig forretningsmann, men også som en skjørtejeger. Han fikk i alt fem sønner med fire forskjellige koner. I tillegg hadde han en skokk elskerinner. Som 60-åring skrøt han for eksempel av å ha vært til sengs med fem forskjellige kvinner på én dag.
Men mens Getty gladelig punget ut på sine kvinnelige bekjentskaper, var han beryktet for å være en gjerrigknark i alle andre sammenhenger.
På godset i England hadde han for eksempel installert en mynttelefon som skulle brukes av forretningsforbindelser og andre besøkende. Ifølge ham selv var hensikten at gjestene skulle få «slippe å føle at de utnyttet ham». Utgiftene til konvolutter var heller ikke særlig høye, for de han fikk tilsendt brukte han om igjen.
Når det gjaldt kunst, var Getty til gjengjeld spandabel, og han ble berømt for sin samling av antikke skulpturer og uvurderlige malerier.
Med mål om å støtte billedkunst og kunst generelt stiftet Getty i 1953 The J. Paul Getty Trust. Det er i dag verdens rikeste kunstfond.
Året etter, i 1954, ble kunstsamlingen hans grunnstammen i J. Paul Getty Museum i Los Angeles.
Pauls far og farfar nekter å hjelpe
Heller ikke Pauls far, den eksentriske John Paul Getty II, og hans styrtrike farfar, 80 år gamle Jean Paul Getty, begge hjemmehørende i Storbritannia, er helt overbevist om at Paul er bortført.
Farfarens første reaksjon er å avvise alt snakk om å gripe til lommene.
«Jeg har 14 andre barnebarn, hvis jeg betaler så mye som en penny nå, har jeg 14 kidnappede barnebarn til», uttaler den notorisk gjerrige gamlingen.
Overfor nære bekjente har oljemilliardæren aldri lagt skjul på at han er svært skuffet over måten hans eldste barnebarn har oppført seg.
Saudiarabisk olje gjorde Getty søkkrik.
«Ingen Getty bør være hippie eller narkoman», har han uttalt ved flere anledninger.
Særlig har det opprørt krøsusen at Paul tidligere har offentliggjort et brev der han i klare ordelag tar avstand fra familiens enorme rikdom:
«Jeg er en flyktning fra en Rolls-Royce. Jeg har manøvrert meg unna kredittkortet. De rike er denne jordens fattige. De er et lidende mindretall, deres ånd er underernært. Ha medfølelse med dem. Når det gjelder livet, er de tiggere», har den unge Getty blant annet skrevet.
I Pauls vennekrets tviler imidlertid ingen på at gutten er utsatt for en forbrytelse. Kjæresten hans, den tyske fotografen Martine Zacher, setter i gang en leteaksjon i Roma, og sammen med en vennegjeng finkjemmer hun Romas gater og smau i håp om å finne spor etter Paul.
Men gutten er som sunket i jorden. Den siste som har sett ham, er Danielle, men hun har ikke den fjerneste idé om hvor det ble av Paul etter at hun havnet i krangel med ham på Piazza Navona.
En ukes tid etter forsvinningen, 16. juli 1973, kommer det for første gang et livstegn fra unge Paul. I et håndskrevet brev til moren trygler han henne innstendig om å ha tro på at kidnappingen er reell og at det ikke er et forsøk på svindel fra hans side.
«Jeg ber deg om ikke å sette livet mitt i fare. Hvis du elsker meg, så betal pengene kidnapperne krever. Hvis du ikke gjør det, vil de kutte av meg en finger og sende den i posten. Og lov meg at du ikke går til politiet, for da vil kidnapperne drepe meg. Jeg elsker deg, Paul», har hennes bortførte sønn blant annet skrevet.
Paul sier ingenting om størrelsen på løsesummen i brevet, men Gail frykter det verste. Hun eier ikke nåla i veggen. Marerittet blir virkelig da kidnapperne 24. juli 1973 i et brev omsider fremsetter kravet på 17 millioner dollar – omtrent 90 millioner dollar i dagens verdi.
Gail bryter sammen. Hun har ingen mulighet for å skaffe så mye penger, og verken faren eller farfaren til gutten vil hjelpe. Begge nekter å tro at Paul virkelig er kidnappet.
Mens den gamle Getty avviser å veksle så mye som et ord med sin tidligere svigerdatter, svirrer guttens far, John Paul Getty II, forvirret rundt i heroinrus. Han er narkoman og har vært det i mange år, og etter at hans kone nummer to døde av en overdose, har han tatt misbruket sitt til stadig nye høyder.
Den ene dagen krever han foreldreretten over sine barn i Italia, neste dag erklærer han at han aldri vil se dem mer. Sin eldste sønn Paul har han mer eller mindre gitt opp:
«Hvis jeg skulle betale løsesummen, ville jeg måtte selge hele boksamlingen min. Bare på grunn av den udugelige gutten», betror han en av sine elskerinner.
Kidnapperne dreper en av sine egne
Mens Pauls dysfunksjonelle familie krangler, ringer folk fra alle verdens hjørner til politiet og italienske aviser for å fortelle at de har sett gutten. Paul er observert på Korsika, i Paris, i Sør-Amerika, i Texas, i München og endatil på farfarens yacht i Middelhavet.
Alle disse meldingene støtter bare opp under politiets og offentlighetens overbevisning om at bortføringen er iscenesatt.
Men for Paul selv tilspisser situasjonen seg. Han befinner seg et sted i området rundt Napoli, flere hundre kilometer sør for Roma.
«Hvis dere bekymrer dere bare ørlite om meg, hvis dere elsker meg, som jeg håper, så få meg ut av dette helvetet.»
Gjennom mediene følger kidnapperne utviklingen tett, og det kommer tilsynelatende helt overraskende på dem at Getty-familien stiller seg på bakbeina og ikke bare blar opp pengene.
Tiden går, og bortførerne blir stadig mer desperate. De truer gutten til å skrive flere brev, hver gang med en ny løsesum. Etter en måned er beløpet nede i 5,5 millioner dollar – nesten 30 millioner nåtidsdollar. I brevet med dette kravet skriver Paul til foreldrene:
«Hvis dere ikke betaler pengene i løpet av 20 dager, får dere aldri se meg i live igjen. Hvis dere bekymrer dere bare ørlite om meg, hvis dere elsker meg, som jeg håper, så få meg ut av dette helvetet.»
Pauls far, Paul Getty II, var beryktet for sitt narkomisbruk. Hans andre kone, Talitha Pol, døde av en overdose i 1971.
Selv begynner han å tvile på at han noen gang vil slippe unna sine uberegnelige kidnappere. Hele tiden flyttes han fra den ene falleferdige rønna til den andre i et goldt og folketomt fjellandskap. Også vokterne hans blir stadig skiftet ut med nye folk. Alle har nylonstrømper trukket ned over hodet slik at Paul ikke skal kunne se ansiktstrekkene deres.
De vekselvis truer og behandler ham som en venn, men de lar det aldri være noen tvil om at de ikke vil nøle med å gjøre alvor av truslene dersom Getty-familien fortsatt nekter å betale. Gutten vil bli kappet i småbiter, og kroppsdelene vil bli sendt i posten, advarer de.
En dag i slutten av august går det grusomt opp for Paul at kidnapperne ikke skyr noe midler i jakten på den store gevinsten. Da en av vaktene en ettermiddag glemmer å ta nylonstrømpen over ansiktet, gjør de andre kidnapperne kort prosess. De fører mannen ut og dreper ham. Deretter setter de fyr på mannens lik og kaster det på en øde strand ved Napoli.
Da den forkullede kroppen blir funnet dagen etter, faller Gails verden fra hverandre. Hun frykter at den døde er hennes sønn, og avisene bekrefter hennes verste anelser. Liket er etter all sannsynlighet «gullhippien», skriver de. Men til Gails usigelige lettelse viser det seg snart at avisene tar feil: Rettsmedisinske undersøkelser slår fast at den døde umulig kan være Paul.
Kidnapperne mister tålmodigheten
I Roma mottar Gail og advokaten hun har engasjert nå nærmest daglig telefoner fra kidnapperne. Det samme gjør James Chase, en tidligere CIA-agent som Pauls rike farfar har sendt til Roma for å bistå med etterforskningen etter å ha gitt opp å få Pauls far til å foreta seg noe.
Gamle Getty og hans sønn er nemlig ikke på talefot, blant annet fordi sønnen har provosert sin far med å velge et ytterst utradisjonelt navn på sin sønn nummer to: Tara Gabriel Galaxy Gramophone Getty.
Derfor har den gamle Getty hyret James Chase til å oppklare om forsvinningen er noe Paul selv har funnet på, og om hans mor Gail i så fall også er innblandet, slik flere i Getty-familien mistenker. Som ledd i detektivoppgaven har patriarken også bedt James Chase om å stå for forhandlingen med kidnapperne.
«Hvis familien ikke straks deretter betaler løsesummen, vil Paul bli drept.»
Plutselig er et hav av personer involvert i saken – italiensk politi, Gail og hennes advokat og omsider gamle Getty via den tidligere CIA-agenten. For kidnapperne blir det derfor stadig mindre klart hvem de egentlig skal forholde seg til. De ringer i hytt og vær til de ulike partene og kommuniserer i tillegg med omverdenen via brev adressert til italienske aviser. Men uansett hvem de snakker med, er budskapet deres klart:
«Hvis dere ikke betaler, får dere liket hans. Hvis dere vil at Paul skal dø, kommer han til å dø.»
Kidnappernes siste og ufravikelige krav er nå på 2,8 millioner dollar, men Chase gjør alt han kan for å presse summen ytterligere ned – en halv million dollar, rundt 2,5 millioner nåtidsdollar – er hans siste tilbud. Men kidnapperne viker ikke en tomme.
De evinnelige forhandlingene går dem på nervene, og i en meddelelse til avisen Il Messaggero 5. oktober 1973 – nesten tre måneder etter at Paul ble bortført – lar de omverdenen forstå at de er i ferd med å miste tålmodigheten:
«Getty-familien har femten dager på å hoste opp pengene. Etter denne tidsfristen blir det kanskje dere (i avisen, red.), som åpner et brev med et øre og en lokk av Pauls hår», advarer kidnapperne, og fortsetter:
«Hvis familien ikke straks deretter betaler løsesummen, vil Paul bli drept. Familien hans er ikke blant de fattigste i verden, og vi er nå fast bestemt på å avslutte saken på den ene eller den andre måten.»
Unge Getty mister øret
Paul har tilgang på radio i fangenskapet, så via nyhetene kan han holde seg orientert om utviklingen. Han kjenner kidnappernes ultimatum og er hele tiden redd for om og når de vil sette handling bak truslene.
Det gjør de tidlig om morgenen 21. oktober 1973, oppdager han til sin store skrekk. Før det gryr av dag tvinger de Paul til å sette seg på en hoggestabbe i hytten der han holdes som gissel, og mens den livredde gutten avventer sin skjebne, hvisker han til seg selv om og om igjen:
«Tenk på i morgen, tenk på i morgen, i morgen kommer alt til å være bra igjen.»
Paul har bind for øynene og aner ikke hva bortførerne holder på med, men han kan høre den klirrende lyden av metallinstrumenter som skraper mot hverandre. Så sier en av bortførerne til en annen: «Gjør klart vatt og jod.»
«Kommer det til å gjøre vondt?» stotrer Paul frem.
«Selvfølgelig gjør det det», svares det kontant.
«Kan jeg få et lommetørkle?» spør den skjelvende gutten. Han får sitt beskjedne ønske oppfylt.
Han krøller lommetørklet sammen og stapper det i munnen som en knebel. Sekundet etter merker han en skarp gjenstand mot høyre øre og hører en lyd som når papir rives i stykker.
Etter fem måneders fangenskap ble Paul omsider løslatt. Her viser han frem sitt manglende øre til italiensk politi.
Han rekker ikke engang å registrere smerten før det er overstått, og mens en av bortførerne vikler bandasje rundt hodet hans, roser de andre ham:
«Så tapper du er, virkelig tapper.»
Mennene vaksinerer Paul mot stivkrampe og gir ham en sprøyte penicillin, men blødningen greier de ikke å stanse. På få minutter trekker blodet gjennom forbindingen og drypper ned på gulvet, der det samler seg i en dam.
Paul merker at kreftene ebber ut. Han føler seg omtåket og døsig, og mister til slutt bevisstheten. Da han slår opp øynene flere timer senere, er det til synet av en flokk rotter som sitter på hans verkende hode og lepjer i seg det halvt størknede blodet hans.
Poststreik forsinker øret i tre uker
Ikke bare Getty-familien, men hele verden får sjokk da avisen Il Messaggero 10. november 1973 mottar en pakke med Pauls øre og en lokk av hans rødbrune hår. Postvesenet har streiket, og derfor har det tatt tre uker å få pakken frem.
Da den omsider dukker opp, innser selv de mest ihuga skeptikerne at bortføringen er reell.
Moren gjenkjenner både øret og håret som Pauls, men som en av få nekter faren fortsatt å tro at gutten har blitt utsatt for en forbrytelse. Da han hører at ekskona har identifisert øret, glefser han at «hun ikke engang vil kunne se forskjell på et øre og en skinkebit.»
I avmakt og sinne sender Gail plakatstore fotografier av det avskårne øret til både Pauls far og farfar i Storbritannia, slik at de med egne øyne kan se de fryktelige detaljene. Skremselskampanjen virker ikke etter hensikten, men faren går likevel med på å betale en løsesum på én million dollar.
Til gjengjeld krever han full foreldrerett over Pauls tre små søsken, som hans ekskone øyeblikkelig skal sette på et fly til London. Gail nekter, og mens stridighetene mellom de to forhenværende ektefellene bryter ut i lys lue, truer bortførerne med å kutte av det andre øret også – til slutt kappe hele gutten i småbiter.
I avmakt og desperasjon appellerer Gail nå om hjelp i et åpent brev til Richard Nixon. Hennes håp er at den amerikanske presidenten skal overtale gamle Getty til å lempe litt på den sta holdningen og betale kidnapperne.
## Getty trekker løsepengene av på skatten
Om Nixon reagerer på appellen, er uvisst, men bare to dager senere kan Gail og kidnapperne lese i avisen at Getty-familien har snudd i saken.
Nå går både Pauls farfar og far med på kidnappernes krav om 2,8 millioner dollar. De to har til og med blitt enige om en fordeling:
Oljemilliardæren skal punge ut med 1,8 millioner dollar – samme beløp som han ifølge innviklede regler kan trekke fra på skatten. Videre skal han gi sønnen – Pauls far – et lån på ytterligere én million dollar, som skal betales tilbake med en årlig rente på fire prosent.
Kidnapperne forlanger å få pengene i italienske lire, så med over hundre kilo pengesedler fordelt i tre store sekker kjører CIA-veteranen James Chase tidlig om morgenen 7. desember 1973 ut i vintermørket med kurs sørover.
Getty-familien er særlig kjent for det enorme Getty Center i Los Angeles. Senteret huser tusenvis av europeiske malerier.
Avtalen med kidnapperne er at han skal kjøre på motorveien i nøyaktig 80 km/t i retning Calabria, den sørligste regionen på det italienske fastlandet.
Et sted på denne strekningen vil kidnapperne kaste grus på bilens frontrute som et signal om at Chase skal stoppe og sette fra seg sekkene i veikanten. Når bortførerne har mottatt løsesummen, vil de løslate Paul etter et par dager.
Men det blåser opp til en forferdelig snøstorm, og Chase må kjøre sakte. Etter 46 mil på elendig føre gir han opp og snur. Klokken 11 samme kveld ringer en av kidnapperne til Gail.
Han er fly forbannet over at planen har gått i vasken, og etter at han har skjelt henne huden full, avtaler de at James Chase skal gjøre et nytt forsøk fem dager senere – 12. desember.
Denne gangen går alt som de har planlagt. Etter avtale blir Chase skygget av sivile politifolk, og da kidnapperne kaster grus på bilen, rekker politiet å få et glimt av bilen deres, en Morris Mini.
Idet Chase stiger ut, blir han møtt av en krumbøyd mann som sikter på ham med en pistol. Ut av krattet i veikanten kommer tre andre kidnappere krypende, alle med skibriller som skjuler det meste av ansiktet.
Uten en lyd vifter de Chase bort og sleper de tre tunge pengesekkene med seg.
Bare to dømt for kidnappingen
I januar 1974 ble ni søritalienske menn pågrepet og siktet for å stå bak kidnappingen av Paul Getty.
Arrestasjonene skjedde på bakgrunn av den bortførtes vitneutsagn samt øyenvitnebeskrivelser fra den tidligere CIA-agenten James Chase og politifolkene som skygget Chase da han leverte løsepengene.
Flere av mennene var enten medlemmer av eller hadde nære forbindelser til den mektige Ndrangheta-mafiaen fra Calabria i Sør-Italia.
Mafiaen var beryktet for narkohandel, ulovlig våpensalg og utpressing.
Blant de arresterte var mafia- bossen Girolamo Piromalli og et annet sentralt medlem, Saverio Mammoliti.
Ingen av de to ble imidlertid dømt, blant annet fordi Paul Getty ikke med sikkerhet kunne peke ut de skyldige ettersom de hadde skjult ansiktene sine.
Bare to lavt-rangerte mafiamedlemmer ble derfor dømt for forbrytelsen.
Paul settes av på en øde motorvei
Hele natten og de neste to dagene venter Gail urolig på en telefon fra kidnapperne. Hun frykter at de har brutt avtalen og har stukket av med pengene. Men sent om kvelden 14. desember kan hun omsider puste lettet ut.
«Du må skynde deg. Hiv deg i bilen nå, og få opp farten! Vi setter Paul av ved motorveien sør for Napoli klokken 01.30 i natt, og der vil han vente på deg», kommer det fra en etter hvert velkjent og nå også påfallende vennlig stemme i telefonrøret.
Mens Gail drønner mot sør i snøværet, vel vitende om at hun tidligst kan nå frem ved firetiden om morgenen, klargjør kidnapperne Paul for friheten.
Klærne hans er tilgriset av blod, men bortførerne har kjøpt en ny garderobe til ham – en kritthvit skjorte, en tykk, hvit genser, flanellbukser, nye sko og blå sokker.
Så selv om gullhippien fortsatt er bleik og utmattet etter det massive blodtapet, er han mer velkledd enn noen gang da kidnapperne fører ham ut i bilen.
«Hvis du sladrer om oss, dreper vi deg», advarer de da de senere på natten setter ham av i veikanten.
Så forsvinner de i mørket, og tilbake i den isnende kulden ved en øde motorvei står Paul, rådvill, men usigelig lettet over omsider – etter fem måneders fangenskap – å ha fått friheten tilbake.
Det er lite trafikk på denne tiden, og Paul prøver forgjeves å stoppe bilene som suser forbi.
Omsider bremser en lastebil opp, men da gutten presenterer seg med ordene «Jeg er Paul Getty», stirrer den italienske sjåføren bare granskende på ham:
«Ja visst, det er jo deg», sier han og kjører videre.
Tårene presser seg på hos Paul. Under hele fangenskapet har han blitt møtt med likegyldighet av sine nærmeste, og ennå er det åpenbart ikke en eneste sjel i hele verden som bryr seg om hans ve og vel.
Men akkurat da han føler seg på sitt mest forlatte denne kalde vinternatten, stanser en politibil ved siden av ham. Lastebilsjåføren har visst slått alarm. Skjelvende av kulde setter Paul seg inn i den varme bilen.
«Vet du at ingen har trodd på at du var kidnappet før nå?» spør politimannen mens de er på vei mot nærmeste politistasjon i byen Lagonegro.
«Ja, og det er forferdelig å tenke på», svarer Paul og legger til: «Se, de har skåret av det høyre øret mitt.»
Rikmannsbarn var jaktet vilt
Aviskonges barnebarn ranet bank med kidnapperne
I 1974 blir 19 år gamle Patricia Hearst, barnebarn av avismagnaten Randolph Hearst, bortført av en antikapitalistisk geriljagruppe. Patricia får sympati med gruppen og raner en bank sammen med dem. Hun arresteres i 1975.
Arving til italiensk smykkeimperium mistet øret
I 1983 blir arvingen til smykke-firmaet Bulgari, Anna Bulgari, og sønnen Giorgio Calissoni bortført sør for Roma. Kidnapperne sender Giorgios avskårne øre til familien, som kort etter betaler løse- summen på 2,5 millioner dollar.
Frank Sinatras sønn ble bortført fra hotell
I desember 1963 blir den 19-årige Frank Sinatra Junior, sønn av den verdensberømte sangeren Frank Sinatra, bortført fra et
hotellrom i Nevada. Sinatra betaler 240 000 dollar i løsepenger. De tre kidnapperne blir senere tatt og dømt.
Paul vil ikke ha plastisk operasjon
En kraftig snøstorm har gjort Gail forsinket, og mens natt blir til dag, leter hun med stadig større desperasjon etter sin sønn langs motorveien. Tilfeldigvis møter hun en politibil og får vite at Paul er i sikkerhet i Lagonegro.
Da hun ankommer politistasjonen ved 7-tiden om morgenen 15. desember, må hun brøyte seg forbi mengden av journalister og fotografer som har samlet seg utenfor.
De presser og skubber og stikker mikrofoner og kameralinser opp i ansiktet hennes mens en betjent prøver å geleide henne inn. Klokken 07.30 får hun endelig se sønnen, og de neste fire minuttene nekter de å slippe tak i hverandre.
«Endelig er det over», hvisker Paul, mens moren gråtende kjærtegner det høyre kinnet nær såret.
«Jeg har trodd på deg hele tiden», forsikrer hun igjen og igjen sin utmattede og forkomne sønn.
Senere på dagen kommer Paul og moren tilbake til Roma med politieskorte. Mediehysteriet er enormt.
«Gullhippien hjemme igjen», triumferer nyhetsoppleserne på verdens tv-skjermer.
For en stund er Paul langt mer berømt enn sin søkkrike farfar, som fyller 81 år akkurat denne dagen. Fra sitt enorme gods i Storbritannia sender oljemilliardæren ut en pressemelding der han slår fast at «dette er den fineste og mest vidunderlige bursdagsgaven jeg noen gang har fått.»
Men følelsene stikker tilsynelatende ikke særlig dypt. Da unge Paul kort etter ringer til farfaren for å takke den gamle mannen for at han til slutt gikk med på å betale løsesummen, nekter oljemilliardæren angivelig å komme til telefonen for å snakke med barnebarnet.
De neste dagene blir Paul innlagt til observasjon på en privatklinikk. Her gir legene ham beroligende medisin og tilbyr ham en plastikkirurgisk operasjon slik at han kan få gjenskapt sitt avskårne øre. Men den unge mannen takker nei. Han har ikke glemt at de fem månedene i fangenskap skyldes hans nærmestes mistro og gjerrighet. Hans vansirede ansikt skal derfor for evig minne familien om prisen han har måttet betale for pengene deres.
Hva skjedde med Paul Getty III etter kidnappingen?
En overdose i 1981 satte punktum for Paul Gettys utsvevende livsstil og gjorde ham lam og delvis blind.
Paul endte livet i rullestol
I en alder av 24 år ble Paul Getty lam og delvis blind etter en overdose. Men økonomisk hjelp fra familien kunne han fortsatt bare glemme.
Selv om Paul Getty gjenopptok sin gamle hippielivsstil etter at han ble løslatt, hadde kidnappingen satt dype spor i ham.
Det samme hadde den brutale likegyldigheten familien hadde behandlet ham med. Han nektet å ha kontakt med faren og farfaren, og slo seg i stedet sammen med den seks år eldre fotografen Martine Zacher.
Paret ble gift i 1974, og året etter fikk de sønnen Balthazar. Den nybakte faren var da bare 18 år og misbrukte alkohol og narkotika i stor stil.
I 1981 gikk det galt: 24 år gamle Paul tok en overdose og fikk hjertestans. Etter seks uker i koma våknet han opp sterkt invalidisert, delvis blind og ute av stand til å snakke. Han var avhengig av hjelp døgnet rundt.
Faren nektet å ha noe med sin funksjonshemmede sønn å gjøre – han hadde jo bare seg selv å takke for sin triste skjebne, sa han.
Paul Getty II ville heller ikke betale for sønnens omfattende pleie, selv om han hadde råd til det, og vel så det: Han hadde arvet en gigantformue etter sin egen far, oljemagnaten Jean Paul Getty, som døde i 1976.
Først da Paul gikk til sak og vant i retten, ble faren tvunget til å bla opp og kjøpe en spesialinnredet villa til ham i Beverly Hills.
I 1993 ble Paul og Martine skilt. Moren Gail overtok da pleien av sønnen og de to flyttet med tiden til Irland.
De siste åtte årene av sitt liv levde Paul Getty III en tilbaketrukket tilværelse på den avdøde farens gods i engelske Buckinghamshire.
Her døde han i 2011, 54 år gammel.