Kidnappingen av milliardær-barnebarnet, Paul Getty

En sommernatt i 1973 blir 16-åringen Paul Getty bortført i Roma. Kidnapperne truer med å skjære gutten i småstykker og sende delene i posten, hvis de ikke mottar en enorm sum løsepenger. Men det er ikke kidnapperne som er guttens verste fiende, men hans steinrike familie.

Corbis/Polfoto & Getty/AOP

Paul Getty III har på seg stramme jeans, en glinsende T-skjorte og høye støvletter med en brukket hæl den dagen han forsvinner sporløst fra jordens overflate.

Den 16 år gamle gutten med det lange, kobberrøde håret og fregnene på nesen er et kjent ansikt i Romas uteliv, og natt til 10. juli 1973 er han som vanlig å finne på byen.

Sammen med jetsettere som Mick Jagger fra Rolling Stones, filmregissør Roman Polanski og kunstneren Andy Warhol har Paul Getty ravet fra vannhull til vannhull.

Klokken tre om morgenen begynner nattklubbene å stenge. Paul er på dette tidspunktet rimelig bedugget. Han forlater selskapet og sjangler gjennom den klamme sommernatten til Piazza Navona midt i Roma. Her dumper han tilfeldigvis på venninnen Danielle.

«Kan du ikke være så snill å kjøre meg hjem?», snøvler Paul, men venninnen bare fnyser av spørsmålet. Så skjeller hun ham ut etter noter for å ha smittet henne med en kjønnssykdom.

«Du er ikke noe mer enn et navn», roper hun til den berusede gutten før de skilles.

Paul stavrer ustøtt videre gjennom byen, men stopper opp for å gjenvinne balansen nå og da.

På et tidspunkt blir han stående foran en fontene der vannet fosser ut av munnen på en marmorfigur, og full som han er, mener Paul bestemt at statuen plutselig lyser opp i et smil, plirer med øynene og stirrer muntert på ham.

Det neste han får med seg er en lyden av hvinende dekk fra en bil som bremser opp ved siden av ham. To menn hopper ut av bilen, griper fatt i Paul og tvinger ham ned på gulvet bak forsetene. Så gasser bilen opp.

Pauls inntrykk er at det sitter tre menn i bilen. To foran og én i baksetet med føttene solid plantet på Paul. Først etter en times kjøring i dyp taushet brytes stillheten:

«Hvem er du», spør sjåføren.

«Paul Getty», stønner den ufrivillige passasjeren og trygler om en slurk vann. Munnen er tørr som en ørken, og han greier knapt å få et ord over sine sprukne lepper.

I stedet for vann tvinger kidnapperne ham til å drikke whisky. De heller halvannen flaske i halsen på ham, og da Paul kommer til bevissthet igjen flere timer senere, ligger han med dundrende hodepine på en plen, bundet på hender og føtter og med bind for øynene.

Han er omtåket og forvirret – og skrubbsulten. Han ber om mat, og en av mennene henter en skål bønner.

«Fra nå av kommer vi ikke til å snakke mer med deg», er det siste mannen sier til den bakbundne gutten.

Politiet tror Paul har iscenesatt bortføringen

Paul Getty III er ikke en hvilken som helst 16-åring. Han er barnebarn av en av verdens rikeste menn, den amerikanske oljebaronen Jean Paul Getty.

Kidnappingen ble tiårets mest omtalte, ikke minst fordi den ga millioner av vanlige borgere innblikk i en av verdens rikeste familiers bisarre verden – en familie så dysfunksjonell at det var nær ved å koste Paul Getty III livet.

Rundt to dager etter kidnappingen, om ettermiddagen 12. juli, ringer telefonen hos Pauls mor, Gail Getty. Hun er skilt fra Pauls far og bor i en leilighet i bydelen Trastevere i Roma sammen med Pauls tre små søsken.

Selv om han bare er 16 år, er Paul omtrent aldri hjemme, han overnatter stort sett hos venner og bekjente. Gail aner derfor som vanlig ikke hvor sønnen befinner seg. Hun har gitt opp å følge med på hva han foretar seg – vet bare at han har det med å havne i trøbbel.

Men nå forteller en stemme i røret at Paul er bortført, og at kidnapperne om ikke lenge vil ta kontakt igjen med et krav om løsepenger. Gail rekker knapt å høre ferdig beskjeden før hun besvimer av sjokk.

Da hun kommer til seg selv, vet også resten av verden at et av den berømte Getty-familiens medlemmer er bortført.

Kidnapperne har ikke bare ringt til guttens mor, men også til italienske medier, som nå kaster seg over historien med glupsk appetitt.

I Roma har den unge Paul Getty for lengst fått rykte på seg for å være en rotløs villstyring som råkjører med sin Harley-Davidson og har et heftig forbruk av både narkotika og kvinner.

Paul er dessuten kjent for å være en lovende kunstmaler og fast gjest på Romas fasjonable nattklubber, der han menger seg med kjendiser og tvilsomme typer som narkolangere, mafiamedlemmer og andre­ skurker.

På grunn av sin rike herkomst, utsvevende livsstil, sitt lange kobberrøde hår og sin frikete klesstil har Paul Getty fått tilnavnet «gullhippien», og om morgenen 13. juli 1973 kommer avisene ut med overskrifter som «Gullhippien er forsvunnet» og «Oljeprinsen bortført».

Da nyheten om Pauls forsvinning slår ned, nekter de fleste å ta det alvorlig. Overfor journalistene legger ikke politiet skjul på at gutten etter all sannsynlighet har iscenesatt bortføringen selv for å skaffe penger til sitt skyhøye forbruk.

Allerede 13. juli lufter avisen Il Messaggero spekulasjonene om svindel. «Bortføring eller bløff?» heter det i overskriften.

Ifølge politiets avhør i Pauls bekjentskapskrets har gutten lekt med tanken om å la seg bortføre for å skaffe penger til å kjøpe et palass i Marokko, et slags tilfluktssted der han kan leve som han vil, og han har innviet flere av sine venner i planene.

Angivelig har han latt seg inspirere av en film som blant annet handler om en falsk kidnapping der offerets finger blir sendt i posten.

Blant italienerne vekker saken derfor større sinne enn bekymring, selv om kidnapping av rikmannsbarn nærmest har utviklet seg til en nasjonalsport i Italia.

I perioden fra 1960 til 1973 er rundt 320 barn av rike foreldre bortført i landet, men at Paul nå skulle inngå i denne uhyggelige statistikken, virker usannsynlig både på politiet og italienere­ flest.

Sønn: hippie

Allerede før kidnappingen jaktet italienske paparazzier på unge Paul Getty­.

M. Colansanti/Scanpix

Pauls far og farfar nekter å hjelpe

Heller ikke Pauls far, den eksentriske John Paul Getty II, og hans styrtrike farfar, 80 år gamle Jean Paul Getty, begge hjemmehørende i Storbritannia, er helt overbevist om at Paul er bortført.

Farfarens første reaksjon er å avvise alt snakk om å gripe til lommene.
«Jeg har 14 andre barnebarn, hvis jeg betaler så mye som en penny nå, har jeg 14 kidnappede barnebarn til», uttaler den notorisk gjerrige gamlingen.

Overfor nære bekjente har oljemilliardæren aldri lagt skjul på at han er svært skuffet over måten hans eldste barnebarn har oppført seg.

«Ingen Getty bør være hippie eller narkoman», har han uttalt ved flere anledninger.
Særlig har det opprørt krøsusen at Paul tidligere har offentliggjort et brev der han i klare ordelag tar avstand fra familiens enorme rikdom:

«Jeg er en flyktning fra en Rolls-Royce. Jeg har manøvrert meg unna kredittkortet. De rike er denne jordens fattige. De er et lidende mindretall, deres ånd er underernært. Ha medfølelse med dem. Når det gjelder livet, er de tiggere», har den unge Getty blant annet skrevet.

I Pauls vennekrets tviler imidlertid ingen på at gutten er utsatt for en forbrytelse. Kjæresten hans, den tyske fotografen Martine Zacher, setter i gang en leteaksjon i Roma, og sammen med en vennegjeng finkjemmer hun Romas gater og smau i håp om å finne spor etter Paul.

Men gutten er som sunket i jorden. Den siste som har sett ham, er Danielle, men hun har ikke den fjerneste idé om hvor det ble av Paul etter at hun havnet i krangel med ham på Piazza Navona.

En ukes tid etter forsvinningen, 16. juli 1973, kommer det for første gang et livstegn fra unge Paul. I et håndskrevet brev til moren trygler han henne innstendig om å ha tro på at kidnappingen er reell og at det ikke er et forsøk på svindel fra hans side.

«Jeg ber deg om ikke å sette livet mitt i fare. Hvis du elsker meg, så betal pengene kidnapperne krever. Hvis du ikke gjør det, vil de kutte av meg en finger og sende den i posten. Og lov meg at du ikke går til politiet, for da vil kidnapperne drepe meg. Jeg elsker deg, Paul», har hennes bortførte sønn blant annet skrevet.

Paul sier ingenting om størrelsen på løsesummen i brevet, men Gail frykter det verste. Hun eier ikke nåla i veggen. Marerittet blir virkelig da kidnapperne 24. juli 1973 i et brev omsider fremsetter kravet på 17 millioner dollar – omtrent 90 millioner dollar i dagens verdi.

Gail bryter sammen. Hun har ingen mulighet for å skaffe så mye penger, og verken faren eller farfaren til gutten vil hjelpe. Begge nekter å tro at Paul virkelig er kidnappet.

Mens den gamle Getty avviser å veksle så mye som et ord med sin tidligere svigerdatter, svirrer guttens far, John Paul Getty II, forvirret rundt i heroinrus. Han er narkoman og har vært det i mange år, og etter at hans kone nummer to døde av en overdose, har han tatt misbruket sitt til stadig nye høyder.

Den ene dagen krever han foreldreretten over sine barn i Italia, neste dag erklærer han at han aldri vil se dem mer. Sin eldste sønn Paul har han mer eller mindre gitt opp:
«Hvis jeg skulle betale løsesummen, ville jeg måtte selge hele boksamlingen min. Bare på grunn av den udugelige gutten», betror han en av sine elskerinner.

Farfar: gjerrigknark

Saudiarabisk olje gjorde Getty søkkrik. Pengene brukte han blant annet på å bygge Getty Villa, som har 44 000 greske og romerske antikviteter.

© Getty/AOP

Getty trekker løsepengene av på skatten

Om Nixon reagerer på appellen, er uvisst, men bare to dager senere kan Gail og kidnapperne lese i avisen at Getty-­familien har snudd i saken.

Nå går både Pauls farfar og far med på kidnappernes krav om 2,8­ millioner dollar. De to har til og med blitt enige om en fordeling:

Oljemilliardæren skal punge ut med 1,8 millioner dollar – samme beløp som han ifølge innviklede regler kan trekke fra på skatten. Videre skal han gi sønnen – Pauls far – et lån på ytterligere én million dollar, som skal betales tilbake med en årlig rente på fire prosent.

Kidnapperne forlanger å få pengene i italienske lire, så med over hundre kilo pengesedler fordelt i tre store sekker kjører CIA-veteranen James Chase tidlig om morgenen 7. desember 1973 ut i vintermørket med kurs sørover.

Avtalen med kidnapperne er at han skal kjøre på motorveien i nøyaktig 80 km/t i retning Calabria, den sørligste regionen på det italienske fastlandet.

Et sted på denne strekningen vil kidnapperne kaste grus på bilens frontrute som et signal om at Chase skal stoppe og sette fra seg sekkene i veikanten. Når bortførerne har mottatt løsesummen, vil de løslate Paul etter et par dager.

Men det blåser opp til en forferdelig snøstorm, og Chase må kjøre sakte. Etter 46 mil på elendig føre gir han opp og snur. Klokken 11 samme kveld ringer en av kidnapperne til Gail.

Han er fly forbannet over at planen har gått i vasken, og etter at han har skjelt henne huden full, avtaler de at James Chase skal gjøre et nytt forsøk fem dager senere­ – 12. desember.

Denne gangen går alt som de har planlagt. Etter avtale blir Chase skygget av sivile politifolk, og da kidnapperne kaster grus på bilen, rekker politiet å få et glimt av bilen deres, en Morris Mini.

Idet Chase stiger ut, blir han møtt av en krumbøyd mann som sikter på ham med en pistol. Ut av krattet i veikanten kommer tre andre kidnappere krypende, alle med skibriller som skjuler det meste av ansiktet.

Uten en lyd vifter de Chase bort og sleper de tre tunge pengesekkene med seg.

Far: narkoman

Pauls far, Paul Getty II, var beryktet for sitt narkomisbruk. Hans andre kone, Talitha Pol, døde av en overdose i 1971.

© Camera Press/Scanpix

Paul settes av på en øde motorvei

Hele natten og de neste to dagene venter Gail urolig på en telefon fra kidnapperne. Hun frykter at de har brutt avtalen og har stukket av med pengene. Men sent om kvelden 14. desember kan hun omsider puste lettet ut.

«Du må skynde deg. Hiv deg i bilen nå, og få opp farten! Vi setter Paul av ved motorveien sør for Napoli klokken 01.30 i natt, og der vil han vente på deg», kommer det fra en etter hvert velkjent og nå også påfallende vennlig stemme­ i telefonrøret.

Mens Gail drønner mot sør i snøværet, vel vitende om at hun tidligst kan nå frem ved firetiden om morgenen, klargjør kidnapperne Paul for friheten.

Klærne hans er tilgriset av blod, men bortførerne har kjøpt en ny garderobe til ham – en kritthvit skjorte, en tykk, hvit genser, flanellbukser, nye sko og blå sokker.

Så selv om gullhippien fortsatt er bleik og utmattet etter det massive blodtapet, er han mer velkledd enn noen gang da kidnapperne fører ham ut i bilen.

«Hvis du sladrer om oss, dreper vi deg», advarer de da de senere på natten setter ham av i veikanten.

Så forsvinner de i mørket, og tilbake i den isnende kulden ved en øde motorvei står Paul, rådvill, men usigelig lettet over omsider – etter fem måneders fangenskap – å ha fått friheten tilbake.

Det er lite trafikk på denne tiden, og Paul prøver forgjeves å stoppe bilene som suser forbi.

Omsider bremser en lastebil opp, men da gutten presenterer seg med ordene «Jeg er Paul Getty», stirrer den italienske sjåføren bare granskende på ham:

«Javisst, det er jo deg» sier han og kjører videre.

Tårene presser seg på hos Paul. Under hele fangenskapet har han blitt møtt med likegyldighet av sine nærmeste, og ennå er det åpenbart ikke en eneste sjel i hele verden som bryr seg om hans ve og vel.

Men akkurat da han føler seg på sitt mest forlatte denne kalde vinternatten, stanser en politibil ved siden av ham. Lastebilsjåføren har visst slått alarm. Skjelvende av kulde setter Paul seg inn i den varme bilen.

«Vet du at ingen har trodd på at du var kidnappet før nå?» spør politimannen mens de er på vei mot nærmeste politistasjon i byen Lagonegro.

«Ja, og det er forferdelig å tenke på», svarer Paul og legger til: «Se, de har skåret av det høyre øret mitt».

Etter fem måneders fangenskap ble Paul omsider løslatt. Her viser han frem sitt manglende øre til italiensk politi.

Getty/AOP

Etter fem måneders fangenskap ble Paul omsider løslatt.
Her viser han frem sitt manglende øre til italiensk politi.

© Getty/AOP

Paul vil ikke ha plastisk operasjon

En kraftig snøstorm har gjort Gail forsinket, og mens natt blir til dag, leter hun med stadig større desperasjon etter sin sønn langs motorveien. Tilfeldigvis møter hun en politibil og får vite at Paul er i sikkerhet i Lagonegro. Da hun ankommer politistasjonen ved 7-tiden om morgenen 15. desember, må hun brøyte seg forbi mengden av journalister og fotografer som har samlet seg utenfor. De presser og skubber og stikker mikrofoner og kameralinser opp i ansiktet hennes mens en betjent prøver å geleide henne inn. Klokken 07.30 får hun endelig se sønnen, og de neste fire minuttene nekter de å slippe tak i hverandre.

«Endelig er det over», hvisker Paul, mens moren gråtende kjærtegner det høyre kinnet nær såret.

«Jeg har trodd på deg hele tiden», forsikrer hun igjen og igjen sin utmattede og forkomne sønn.

Senere på dagen kommer Paul og moren tilbake til Roma med politieskorte. Mediehysteriet er enormt.

«Gullhippien hjemme igjen», triumferer nyhetsoppleserne på verdens tv-skjermer.

For en stund er Paul langt mer berømt enn sin søkkrike farfar, som fyller 81 år akkurat denne dagen. Fra sitt enorme gods i Storbritannia sender oljemilliardæren ut en pressemelding der han slår fast at «dette er den fineste og mest vidunderlige bursdagsgaven jeg noen gang har fått».

Men følelsene stikker tilsynelatende ikke særlig dypt. Da unge Paul kort etter ringer til farfaren for å takke den gamle mannen for at han til slutt­ gikk med på å betale løsesummen, nekter oljemilliardæren angivelig å komme til telefonen for å snakke med barnebarnet.

De neste dagene blir Paul innlagt til observasjon på en privatklinikk. Her gir legene ham beroligende medisin og tilbyr ham en plastikkirurgisk operasjon slik at han kan få gjenskapt sitt avskårne øre. Men den unge mannen takker nei. Han har ikke glemt at de fem månedene i fangenskap skyldes hans nærmestes mistro og gjerrighet. Hans vansirede ansikt skal derfor for evig minne familien om prisen han har måttet betale for pengene deres.

Les også:

Seriemordere

Voldelige sex-fantasier ble til virkelighet for Ted Bundy

22 minutter
Spionasje

Mossad-agent i hælene på Bøddelen fra Riga

15 minutter
Kriminalitet

Historiens utroligste fluktmetoder

22 minutter

Logg inn

Feil: Ugyldig e-postadresse
Passord er påkrevd
VisSkjul

Allerede abonnement? Har du allerede et abonnement på magasinet? Klikk her

Ny bruker? Få adgang nå!