Køen er lang foran Dachauer Bank i sentrum av München. Selv om klokken ikke engang er syv denne fredags morgenen den 8. november 1872, har tusenvis av kunder allerede ventet i timevis. De ser urolig på hverandre.
Banken er eid av Adele Spitzeder, som kalles «Tysklands rikeste kvinne», men nå forteller ryktene at millionæren vakler på randen av konkurs. De desperate kundene prøver å ta ut sparepengene sine før pengene går tapt.
Men Spitzeder gir ikke frivillig slipp på pengene. Derfor sørger hun for at Dachauer Bank kun har åpent én time i dag. På slaget syv smeller hun kassaapparatet i for øynene på en snekkerkone, som står forrest i køen.
Kvinnen har ventet foran banken siden klokken tre om natten, og rasende begynner hun å rope. Men protesten nytter ikke, for en bredskuldret dørvakt griper henne i kragen og kaster henne ut. Deretter blir bankens tunge dører stengt.

Adele Spitzeder har en lang skuespillerkarriere bak seg, men på slutten av 1800-tallet spiller hun sitt livs rolle som bankdirektør i München.
Ute på gaten stiger desperasjonen. De færreste av kundene i Dachauer Bank vil noen gang få se pengene sine igjen, for Spitzeder er en skruppelløs svindler. Svindelen hennes har lokket tusenvis av småsparere i fellen mens hun på snedig vis har kvalt alle forsøk på å avsløre hemmeligheten hennes. Fallitt, sult og hjemløshet venter de godtroende kundene.
Fanget i bunnløs gjeld
Adelheid «Adele» Spitzeder hadde selv smakt fattigdommens harde kår og bestemte seg i tidlig alder for at hun aldri mer ville leve fra hånd til munn.
Hennes liv begynte ellers ganske privilegert. Begge Spitzeders foreldre var populære skuespillere, og hun forsøkte også å gjøre karriere på scenen.
Som ung kvinne var hun ansatt i teatre i flere av Europas storbyer, men i kjølvannet av noen få suksesser fulgte flere fiaskoer. Ofte måtte hun nøye seg med biroller, for Spitzeder levde ikke opp til datidens kvinnelige skjønnhetsideal.
«Hun har et firkantet ansikt med grove trekk og en bred nese. Munnen er også bred, haken spiss og de grå øynene gåtefulle. En ekte mannekvinne», lød en samtidig beskrivelse. Den sistnevnte bemerkningen antydet at Spitzeder åpenbart var lesbisk.

På scenen oppnådde Adele Spitzeder en kortvarig suksess, men snart ble rollene og inntektene mindre.
Utseendet var imidlertid langt fra hennes eneste problem, temperamentet spilte også inn. Spitzeder ble kjent for sine hyppige krangler med andre skuespillere, og i 1868 sto hun uten arbeid. 36 år gammel dro hun tilbake til München.
Ut over de klærne hun gikk og sto i, hadde Spitzeder bare med seg to gamle teaterkostymer, en regnfrakk, et par utslitte sko og en kaffekanne. Hennes eneste inntekt var de 50 bayerske gyldene som moren sendte henne hver måned – et beløp som knapt nok rakk til å betale for mat og et beskjedent krypinn.
For å finansiere sin hang til luksus og gode sigarer måtte Spitzeder låne. Snart sto hun i gjeld til halsen. Fortvilet tok hun opp det ene lånet for å betale ned på det andre, helt til selv de verste lånehaiene nektet å låne henne noe.

Valutaen i kongeriket Bayern het gylden (på tysk: Gulden). En gylden tilsvarer ca. 105 nåtidskroner.
Den desperate situasjonen fikk imidlertid ikke Spitzeder til å miste motet. For lånte penger inviterte hun kjæresten på restaurant.
«En dag skal jeg bli noe her i verden», erklærte hun da hun betalte regningen.
Uttalelsen var ingen urealistisk dagdrøm, for Spitzeder hadde fått en idé om hvordan hun kunne unnslippe fattigdommen.
Lokket med skyhøye renter
Den gang var München midt i en rivende industriell utvikling, og fabrikkeierne kunne låne gigantiske summer i bankene. Småkårsfolk hadde sparekasser der de kunne spare opp til alderdommen eller kjøp av husmannsplass. Men hvis arbeidere og tjenestefolk hadde bruk for lån, måtte de gå til pantelånere eller lånehaier.
Spitzeders idé ble satt ut i livet våren 1869: Under en spasertur i fattigkvarteret Au i den sørøstlige enden av München møtte hun en gravid kvinne.
Selv om kvinnens mann arbeidet som tømrer, var ekteparet stadig i beit for penger. Klærne hennes var slitte og leiligheten utett, klaget hun. Spitzeder tilbød seg å hjelpe henne.

Store barnekull og dårlige boforhold var hverdagen for Europas underklasse på slutten av 1800-tallet.
Hvis tømrerkonen lånte henne 100 gylden, ville Spitzeder sørge for at hun etter tre måneder fikk tilbake beløpet med hele 10 prosent i månedlig rente. Renteinntektene for de to første månedene kunne hun dessuten få med det samme, lovet Spitzeder.
Tømrerkonen sa ja, og kort etter overrakte hun 100 gylden til Spitzeder, som ga henne en veksel (et gjeldsbrev) og de lovede 20 gylden. Spitzeder ba tømrerfamilien spre nyheten om de høye rentene i nabolaget, og snart strømmet kundene til.
Utbetalingen av renter var ikke noe problem for Spitzeder: Hun tok ganske enkelt penger fra sine nye kunder til å betale de gamle kundene med. Og pengene fosset inn.

Ifølge Bibelen mottok Moses de ti bud av Gud, mens Spitzeder ifølge en anonym kritiker skrev sine egne lover.
Smedeskrift sammenlignet Spitzeder med Moses
Etter hvert som Adele Spitzeders bank vokste, ble den steinrike kvinnen et yndet mål for satirikere. Et smedeskrift fra 1872 gjorde narr av den skinnhellige katolikken og hennes tvilsomme forretninger.
Smedeskriftet var utformet som Bibelens ti bud, og det første var:
«Jeg er Dachauerbank-svindelens gudinne. Du skal ikke ha andre guder enn meg.»
Budet gjør narr av Spitzeders stilling som svindelforetakets skaper og bankens egenrådige herskerinne.
Smedeskriftets tredje bud handlet om påbudet om å holde hviledagen hellig:
«Du skal også komme med dine penger lørdag og søndag.»
Det syvende budet var:
«Du skal ikke stjele når noen ser det.»
Budet er en forvrengning av kristendommens forbud mot å stjele og hentyder til at Spitzeder, til tross for sin postulerte fromhet, i det skjulte stappet kundenes penger i egen lomme.
I oktober 1871 gikk bankvirksomheten så godt at Spitzeder kunne flytte den og sin private husholdning til et herskapshus på Schönfeldstrasse – nær Odeonsplatz i byens sentrum.
Hun holdt hoff i første etasje. På et podium midt i lokalet tronet Spitzeder i en stor skinnstol mens hun – omgitt av to vakter – skrev ut veksler. Veggene var dekorert med bilder av helgener og et skilt med Spitzeders motto: «Gjør rett og sky ingen».
Med utsmykningen signalerte Spitzeder ikke bare at hun var en vellykket forretningskvinne, men også en from katolikk som levde et beskjedent liv. Også det var løgn.
I takt med sin voksende rikdom inviterte Spitzeder Münchens elite til overdådige selskaper hvor hun yndet å røyke dyre sigarer. For å verne om omdømmet sitt bidro hun også gavmildt til renovering av byens kirker.
«Tåper, jeg sier det rett ut til dere at jeg ikke gir noen sikkerhet for de råtne pengene deres.» Adele Spitzeder til bekymrede bankkunder.
Som en vennlig gest til sine kjernekunder – byens fattige – åpnet hun også en bevertning hvor de kunne meske seg i sauerkraut og pølse til uhørt lave priser. Underskuddet dekket Spitzeder – naturligvis med kundenes oppsparte midler.
Bestikkelser dempet kritikken
Gavmildheten økte Spitzeders popularitet blant det jevne folk. De betraktet henne som en av sine, mens myndighetene fulgte hennes voksende rikdom med skepsis.
Men når Spitzeder ble bedt om å forklare hvordan hun drev forretningen sin, liret hun av seg den samme leksen hver gang: At hun ikke lovet kundene noe som helst, og at de var klar over at de tok en risiko. En mindre elegant svada ventet kundene i 1872.
«Tåper, jeg sier det rett ut til dere at jeg ikke gir noen sikkerhet for de råtne pengene deres. Jeg har ikke bedt dere om å komme, slikt pakk som dere er. Jeg kunne sende dere til helvete», ropte hun en dag til de bekymrede kundene.
Rykter om slike raseriutbrudd avskrekket ikke Bayerns innbyggere. Størstedelen så det til og med som et uttrykk for at Spitzeder ikke forsøkte å innbille dem noe.
Men Spitzeder ville ikke ta noen risiko. Hun bestakk lokalavisene til å skrive fordelaktig om banken, og spesielt mistroiske personer tilbød hun godt betalte stillinger.

Hvis ryktene om Dachauer Bank talte sant, risikerte tusenvis av tyskere å miste sparepengene sine og bli satt på gaten.
Da en politibetjent stilte for mange spørsmål, ble han ansatt i banken og mottok dyre gaver som gullur og diamanter. Snart hadde banken 40 ansatte.
I 1872 besøkte opptil 500 kunder Dachauer Bank daglig, og på gode dager kunne Spitzeder utstede veksler for til sammen 130 000–150 000 gylden. De store summene fikk myndighetene til å forlange at hun skulle registrere seg i handelsregisteret, akkurat som Bayerns andre næringsdrivende.
Spitzeder avviste kravet og forklarte – litt ulogisk – at hun jo ikke var handelsutdannet og dermed hadde dårlig forstand på bokføring. Resultatet ble at hun mistet retten til å drive bankvirksomhet.
Nå ble kundene for alvor nervøse. Noen var heldige og fikk solgt vekslene sine til godtroende kjenninger til halv pris for å redde litt av sparepengene sine.
Selv under gulvbordene hadde Spitzeder gjemt penger og smykker.
Høsten 1872 gjenlød byens ølstuer av smedeviser om banken og dens eier mens Spitzeder iherdig forsøkte å bestikke byens fattige visesangere til å holde munn. Men denne gangen klarte hun ikke å stoppe kritikken.
31 000 mistet sparepengene sine
Den 12. november 1872 samlet en stor folkemengde seg for siste gang foran banken i Schönfeldstrasse. De forlangte opphisset å få tilbake pengene sine.
Kl. 15.45 stormet politiet banken. En rettskommisjon bestående av syv menn ransaket huset og arresterte Spitzeder. Under gjennomsøkningen av herskapshuset hennes dukket det opp store verdier. Selv under gulvbordene hadde Spitzeder gjemt penger og smykker.
Hun hadde også overført store pengesummer til kjæresten sin, Rosa. Da alt var oppgjort, viste det seg at ca. 38 millioner gylden manglet – nesten fire milliarder i nåtidskroner. 31 000 kunder mistet sparepengene sine.

Drømmen om raske penger gjør at mange blir et lett offer for skruppelløse kriminelle.
Alarmklokkene har ringt siden 1872
I 150 år har Spitzeder inspirert andre kriminelle til å lure naive investorer for millioner. Men ifølge amerikanske myndigheter kan folk lett unngå tap hvis de tenker seg litt om.
Adele Spitzeders store svindel kalles nå ofte for ponzi-svindel. Navnet kommer fra italieneren Charles Ponzi, som hadde stor suksess med det i 1920. Og han var langt fra den siste. Så sent som i 2008 fikk den amerikanske finansmannen Bernie Madoff 150 års fengsel for å ha svindlet sine investorer for 65 milliarder dollar.
Ifølge den amerikanske tilsynsmyndigheten U.S. Securities and Exchange Commission (SEC) kan selv småsparere uten investeringserfaring unngå ponzi-svindel ved å være litt årvåkne. SEC mener at alarmklokkene bør ringe når investorer tilbys en litt for god handel.
Kjempefortjeneste
Selskaper som tilbyr en stor gevinst uten tilsvarende høy risiko, er ifølge SEC mistenkelige. Alle investeringer innebærer en viss grad av risiko – jo større avkastning, desto større er gjerne risikoen.
Konstant utbytte
Sett over tid svinger konjunkturene. Men hvis en investering fortsetter å gi solid avkastning når resten av markedet er i krise, må det ifølge SEC betraktes som mistenkelig.
Hemmelig suksess
Dersom selskapet ikke kan forklare hvordan de store overskuddene oppstår, er det ifølge SEC et klart faresignal.
Noen av Spitzeders kunder hadde til og med solgt gården sin for heller å leve av bankens lukrative renter. Mange av de ruinerte begikk selvmord. Likevel ble Spitzeders straff mild.
Den gang var bankverdenen fortsatt så ung at det verken fantes finanstilsyn eller lover for utlån av penger. Derfor fikk Spitzeder knappe fire års fengsel for underslag og mangelfull bokføring.
Etter løslatelsen i 1876 forsøkte Spitzeder seg igjen som skuespiller, men i Altona, Berlin og Wien eskorterte politiet henne ut av byen for å unngå problemer med ofrene hennes.
I 1880 gjenopplivet Spitzeder sin utlånssvindel, men ble arrestert igjen. Hun kom imidlertid fort på frifot, for påtalemyndigheten mente at folk som var villige til å betro en så tvilsom person penger, ikke burde nyte lovens beskyttelse. Frem til sin død i 1895 levde Adele Spitzeder et tilbaketrukket liv.