Oppdiktede statuer, fotografier og beviser har forfalsket historien gjennom flere hundre år.

10 forfalskninger som lurte hele verden

Verdens dyktigste historieforfalskere strebet etter penger, ære og berømmelse. Eller de drømte om å endre verdens syn på historien. Med flid og oppfinnsomhet fremstilte de falske dagbøker og kunstverk, kranier og plaketter, fotodokumentasjon og “bevis” for begivenheter som aldri har funnet sted.

1. Konstantins gavebrev: Kirken stjal Roma

I år 756 overdro frankerkongen Pipin byen Roma til den katolske kirke. For å sikre seg mot fremtidige krav hadde paven imidlertid behov for å dokumentere at kirken hadde lovlig krav på byen.

Mirakelet skjedde – samme år ble det i pavestolens arkiver funnet et 400 år gammelt gavebrev fra den romerske keiser Konstantin den store.

Av gavebrevet fremgikk det at keiseren i år 330 e.Kr. hadde overdratt herredømmet over Roma og Romerrikets vestlige deler til pavemakten, som takk for at pave Sylvester hadde helbredet ham for lepra. Med denne gesten ville frankerkongen altså bare returnere kirkens rettmessige eiendom.

Til tross for protester ble ikke Konstantins gavebrev forkastet, og kirken gikk i gang med å bygge Vatikanstaten.

Midt i Roma vokste det opp kontorbygninger, klostre og kirker.

Gavebrevet forble imidlertid en kilde til skepsis. I renessansen, da det ble stilt spørsmål ved mange av kirkens eta­blerte dogmer, ga den italienske humanisten Lorenzo Valla seg til å studere gavebrevet mer i detalj. Han gjorde oppmerksom på at det inneholdt en del anakronismer.

Konstantin nevnte for eksempel kirker i Roma som enda ikke var bygd i år 330.

Vatikanet rakk å oppføre Peterskirken i Roma før det på 1600-tallet ble bevist at brevet var falskt. Kirken fastholdt i mange år at dokumentet var ekte, men måtte til slutt erkjenne at det ikke var dekning for keiserens gavmildhet.

Gavebrevet er trolig fremstilt rundt 756 av pavens kreative skrivere. For øvrig skal Konstantin ifølge historikerne aldri ha lidd av lepra.

Konstantins pent innbundne gavebrev og maleriet av den knelende keiseren foran paven var “bevis" for at kirken eide Roma.

2. Vermeer-forfalskningene: Göring kjøpte falskt mesterverk

Vermeer-forfalskner beviste i retten at han selv malte bildene som han solgte for formuer, blant annet til nazister.

Er det landsforræderi å lure fienden?

Slik forsvarte nederlenderen Hans van Meegeren seg da han etter andre verdenskrig ble arrestert og siktet for å ha solgt det fremste innen nederlandsk malerkunst til den tyske generalfeltmarskalken Hermann Göring, mens Nederland var okkupert av nazistene.

Maleriet het “Kristus og ekteskapsbrytersken” og var angivelig et glemt verk av Vermeer, den berømte 1600-tallsmaleren. Van Meegeren fortalte Göring at han hadde fått tak i bildet ved et lykketreff.

Egentlig hadde han selv malt både dette og mange andre verk av gamle mestere, som han hadde solgt dyrt.

Da saken kom for retten i 1947, måtte den dyktige falskneren bevise sin uskyld ved på stedet å framstille nok en Vermeer-forfalskning, “Jesus blant de skriftlærde”. “Landsforræderen” slapp med en dom for falskneri.

I retten frikjente kunstforfalskeren van Meegeren seg selv for landsforræderi ved på stedet å male en “ekte Vermeer”.

© Ullstein Bild

3. Drakes messingplate: Fantestrek ble livslang løgn

I 1933 bestemte fem venner i California seg for å iscenesette en spøk på den respekterte historieprofessoren Herbert Boltons bekostning.

Han var svært opptatt av å finne en historisk messingplate, og oppfordret studentene sine til å lete etter den. Platen skulle ha blitt etterlatt av den engelske sjøfareren sir Francis Drake da han i 1579 nådde California og gjorde krav på det nye landet i dronning Elisabets navn.

De fem vennene fikk laget en messing­plate som passet Drakes beskrivelse, og lot den ligge ute i det fri. Først fire år senere ble den funnet – passelig værbitt – og Bolton ble ellevill.

En teknisk undersøkelse bekreftet at platen var ekte, den kom med i lære­bøker og ble masse­produsert som suvenir. I 1977 viste imidlertid en grundig undersøkelse at metallet umulig kunne stamme fra 1500-tallets England.

Men først i 2003 lekket forklaringen fra kretsen av spøkefugler: Spøken hadde raskt vokst dem over hodet, og de valgte å tie. Da sannheten kom fram var Bolton for lengst død, i troen på at Drakes messingplate virkelig var funnet.

Nederst til høyre mangler sixpencen med dronning Elisabets portrett, som Drake brukte som underskrift.

© Bridgeman & Bancroft Library

4. Hitlers dagbøker: Kunstner skrev førerens hemmelige tanker

I 1983 trykte magasinet Der Stern Hitlers dagbøker. Men de var falske, og sensasjonen ble en skandale.

Tenk om man visste hva som hadde foregått i hodet på Adolf Hitler! Den sjansen fikk det respekterte tyske magasinet Der Stern i 1983.

En ufattelig historisk skatt hadde dukket opp: Ifølge eieren, kunstneren Konrad Kujau, var Hitlers dagbøker funnet i et nedskutt Luftwaffe-fly. Magasinet kjøpte dagbøkene for ikke mindre enn 9,9 millioner D-mark, og skupet gikk i trykken.

Men snart påpekte kritiske eksperter at papiret i dagbøkene var laget etter krigen, og at mange passasjer var skrevet av fra en bok med Hitlers taler. Dessuten inneholdt

dag­bøkene uttrykk som ikke var tatt i bruk mens Hitler levde.

I virkeligheten hadde Kujau forfattet bøkene selv. For det fikk han fire års fengsel, og selskap av kontakten sin i Stern, Gerd Heidemann, som hadde satset på sitt livs historie, men i stedet fikk en dom for medvirkning til svindel.

“Hess-saken” og “Hitlers dagbøker funnet” proklamerte Der Stern på magasinets forside i 1983.

© Ullstein Bild

5. Piltdown-mennesket: Kranium beviste Darwins teorier

Gjerningsmannen bak en av tidenes største vitenskapelige bløffer er aldri funnet.

Men da sannheten kom frem, måtte 40 års historiebøker skrives om. I 1912 fant advokat og amatørarkeolog Charles Dawson et interessant kranium i den vesle engelske byen Piltdown.

Pannen var høy som hos et menneske, mens kjevebeinet så ut til å ha mest til felles med en menneskeape. Funnet ble anslått å være en halv million år gammelt. Historien havnet straks på forsiden av avisene:

Piltdown-mennesket måtte være intet mindre enn “the missing link”, det arkeologiske beviset på slektskapet mellom menneske og ape. Charles Dawson ble anerkjent av etablerte forskere, og da han døde få år senere, var det som en respektert vitenskapsmann.

Men i begynnelsen av 1950-årene gikk forskere kraniet etter i sømmene, og igjen kom Piltdown-mennesket på forsidene.

Hodeskallen hadde tilhørt et riktignok gammelt, men i arkeologisk forstand moderne menneske. Kjeven stammet fra en orangutang fra vår tid. Patinaen var lagt på med vanlig maling.

Dawson ble utpekt som forfalskningens mest opplagte bakmann. Han hadde et motiv, ettersom funnet omsider hadde gitt ham anerkjennelse.

Det viste seg dessuten at mange av de andre “funnene” hans var forfalskninger, noen av dem var til og med kjøpt i suvenirbutikker.

På den andre siden har det oppstått mange gjetninger som følge av at Piltdown-falskneriet trolig forutsatte mer kunnskap om anatomi og utviklingslære enn Dawson hadde. Det er aldri blitt oppklart om han også ble lurt, eller om han hadde en legekyndig medsammensvoren.

Piltdown-mennesket på jakt, slik en avis­tegner forestilte seg ham i 1912, samme år som han ble funnet.

© Ullstein Bild & Polfoto

6. Alvene i Cottingley: Selv Sherlock Holmes’ forfatter lot seg lure

To kusiner på 10 og 16 år traff samtidens begeistring for åndelige fenomener da de i 1917 tok en rekke fotografier av alver i naturen. Bløffen forble uoppklart i 50 år.

Sommeren 1917 skjedde det noe magisk i den engelske byen Cottingley. Kusinene Frances Griffith og Elsie Wright på ti og 16 år kom løpende inn fra hagen og fortalte at de hadde sett alver og til og med lekt med dem.

Foreldrene avfeide det som overtroisk sprøyt, men snart kunne jentene vise fram fotografier av de nye, bevingede vennene sine.

Snart var alvene i Cottingley på alles lepper, og i to avisartikler talte selveste Sherlock Holmes-forfatteren sir Arthur Conan Doyle varmt for fotografienes ekthet.

Han anerkjente med begeistring det han så som et avgjørende bevis for at verden inneholdt noe dypere og mer magisk enn den materielle og rasjonelle virkeligheten. Det vakte åpenbart ikke mistanke hos noen at 16-åringen Elsie var en dyktig kunstner, som til og med jobbet på et

fotolaboratorium der hun klippet sammen fotografier av drepte soldater og deres kjære.

Eksperter la de sensasjonelle fotografiene under lupen, men ingen kunne bevise at det var lureri.

Alvene fortsatte med å dele offentligheten i tilhengere og motstandere, og for å unnslippe medienes søkelys utvandret Elsie til Amerika i ung alder.

Det gikk mer enn 50 år før en forsker påpekte at alvene var prikk like tegningene i en barnebok fra 1915. Omsider innrømmet kusinene at de hadde klippet ut alvene fra boken og festet dem med hattenåler.

I 1917 undret ingen seg over at den vesle fossen er i bevegelse og derfor slørete, mens de “dansende alvene” er helt skarpe.

© Polfoto/TOPfoto

7. Tasaday-folket: Et lys levende steinalderfolk ble funnet i 1971

Da Ferdinand Marcos styrte Filippinene med hard hånd, kom reisende over et primitivt, isolert folk som levde av naturen og ikke hadde noe ord for “krig” i språket. Det virket for godt til å være sant – og det var det også.

I 1971 gikk nyheten om en sensasjonell oppdagelse verden rundt. På Filippinene hadde myndighetene oppdaget et primitivt folk som levde avsondret fra resten av verden.

Antropologer og journalister reiste straks av gårde for å studere og dokumentere livsstilen til de ville, og ryktene snakket sant: Tasaday-stammen dyrket ikke jorden, holdt ikke husdyr, men bodde i huler og levde av små dyr og bær.

De gikk ikke med klær, hadde ingen våpen, og det fantes ikke noe ord for krig i språket deres. Alle besøk ble imidlertid skarpt overvåket av den filippinske regjeringen – og i 1972 sperret regjeringen helt av for kontakten med resten av verden.

Først da regimet ble styrtet i 1986, så vestlige journalister igjen tasaday-folket – men nå bodde de i landsbyer og gikk kledd i vestlige klær. Det lot til at de slett ikke var et steinalderfolk, men hadde blitt bestukket av regjeringen til å kaste klærne og flytte i huler for å øke turismen.

Tasaday-folket var en gruppe på 26 personer som bodde nakne i huler.

© Oregon State

8. Ossians heltekvad: Skolelærer skrev oldtidskvad selv

En generasjon av Europas kunstnere hentet inspirasjon i gælisk “heltedikt”.

Et enestående funn satte den litterære verden på hodet i 1760-årene. Den skotske læreren James Macpherson hadde kommet over flere gæliske kvad av skalden Ossian, nedskrevet på 200-tallet.

Macpherson oversatte dem til engelsk, og den “skotske Homers” heroiske dikt ble en internasjonal bestselger. Goethe dro dem inn i et av verkene sine, Schubert satte musikk til dem, og Europas borgerskap kalte barna sine opp etter Ossians figurer.

Macpherson var imidlertid påfallende taus når man spurte om originalmanuskriptene, og det vakte en viss mistanke.

Det var først etter hans død at det ble mulig å undersøke kildene. Det lot til at han hadde skrevet av fra et gælisk skrift – men det besto av dels sporadisk innsamlede fragmenter som Macpherson hadde lagt til og trukket fra, og dels muntlige overleveringer fra folk i det skotske høylandet. Ossian var ganske enkelt ham selv.

Macphersons Ossian-kvad ble en bestselger og inspirerte til navn som Orla og Fiona.

© University of Delaware

9. Sions vises protokoller: Russlands hemmelige politi bakvasket jøder

En jødisk verdenskonspirasjon ble avslørt på begynnelsen av 1900-tallet. I Russland hadde det dukket opp et dokument som beviste at jøder arbeidet målrettet med å overta verdensherredømmet.

“Sions vises protokoller”, som det het, beskrev en rekke møter i 1897, der jøder planla å undergrave den kristne sivilisasjonen.

Hensikten var å knuse verdensøkonomien og sabotere den politiske orden med sosialisme og anarkisme. Samtidig skulle alkoholisme og pornografi forderve moralen.

Protokollene ble utgitt i 1903. Skriftene innledet en bølge av antisemittiske angrep og hærverksaksjoner i Russland. I 1921 ble de imidlertid avslørt som et falskneri bestilt av det russiske hemmelige politiet.

De var basert på fransk politisk satire fra 1860-årene, som slett ikke handlet om antisemittisme. Men da hadde protokollene alt gått sin seiersgang i Europa og USA.

Den amerikanske industrimagnaten Henry Ford langet ut mot “den jødiske konspirasjon”, og i nazi-Tyskland fant de systematiske jødeforfølgelsene blant annet sin berettigelse i “Sions vises protokoller”. Selv i dag gir propagandaskriftet næring til antisemittisme.

I 1940 ble de fabrikkerte planene utstyrt med en forside som tyder på en brutal ny antijødisk æra.

© Bridgeman

10. Michelangelos Sovende Amor: Berømt kunstner debuterte etter svindel

En guttestrek gjorde Michelangelo berømt i renessansens Roma. En statue han hadde laget ble påstått å være fra antikken, noe han tjente gode penger på. Særlig da han ble avslørt.

I renessansen var forfalskninger big business. Gjenoppdagelsen av klassisk kunst og litteratur gjorde verk fra det gamle Roma og Hellas til høyst ettertraktede varer.

Og for mange kunstnere ble det en innbringende geskjeft å framstille skrifter og skulpturer i gammel stil og la samlere kjøpe dem som autentiske antikke verk.

I 1496 var Michelangelo en kunstnerspire på bare 21 år, og han bestemte seg for å se om han kunne gå falsknerne i næringen.

Med hammer og meisel gikk han i gang med å lage en skulptur som forestilte en sovende Amor. For å få den til å se ut som om den hadde flere hundre år på baken, begravde han den i syreholdig jord og solgte den etter en stund til en kardinal som et klassisk mesterverk.

Svindelen ble avslørt, men åpnet samtidig makthavernes øyne for det unge supertalentet. Året etter engasjerte kirken Michelangelo til å utføre et ærefullt bestillingsverk til Peterskirken, den berømte “Pietà”-skulpturen av Maria med den døde Kristus. Michelangelos “Sovende Amor” er derimot gått tapt.

Bløffen utløste Michelangelos første bestillingsverk, “Pietà”.

© Ullstein Bild og Mary Evans