Bevæpnet med sverd, spyd og økser stormet samuraiene Kiras landsted.

© Bridgeman

47 samuraier tok hevn over blodtørstig shogun

En krangel i shogunens slott tvinger en ung adelsmann til selvmord, og samuraiene hans må gjenopprette familiens ære. I to år planlegger de attentatet på shogunens seremonimester, og da han er drept, fins det bare én ærefull utvei. De 47 samuraiene må ta sine egne liv.

25. mai 2018 av Tobias Stenbæk Bro
Klokken tre om natten bryter taktfaste skritt den vinterdøsige stillheten i byen Edo, Japans maktsentrum. Mens de fleste av byens innbyggere sover, krysser et større følge marsjerende samuraier Ryogoku-broen i sørlig retning. 

Målet er Sengakuji-tempelet i utkanten av Edo, der deres avdøde herre, Asano Naganori, ble gravlagt for to år siden. De har med seg et makabert trofé til ham.

Mennene er herreløse samuraier – eller roniner, som samuraier uten herre blir kalt. De er trette, og klærne og rustningene deres er fulle av blodflekker. Da de tidligere på kvelden trengte seg inn på Kira Yoshihisas landsted, satte de i gang et forløp som nødvendigvis må få en tragisk avslutning.

Kira var seremonimester for Japans shogun – landets egentlige leder. På landstedet hans utkjempet de herreløse samuraiene en spektakulær sverdkamp mot Kiras vakter, og på et av spydene som de nå bærer med seg på sin marsj, henger resultatet av nattens hendelser. Kira Yoshihisas avhogde hode.

Nyttårsseremoni med blodig utgang

To år tidligere, 17. april 1701, skulle keiserens utsendinger besøke shogunens hoff i Edo for å overbringe keiserlige gratulasjoner til Japans øverste militære leder i anledning nyttår.

Den hovedansvarlige for de omstendelige seremoniene som hørte med til en slik begivenhet, var shogunens seremonimester Kira Yoshihisa. Til å assistere seg under det gjeve besøket hadde Kira utnevnt to unge adelsmenn, Date Muneharu og Asano Naganori.

Under forberedelsene til den tradisjonelle, høytidelige gaveoverrekkelses-seremonien mellom shogunen og de keiserlige utsendingene gikk noe fullstendig galt mellom seremonimesteren og den unge Asano.

 

De historiske kildene røper ikke årsaken til uoverensstemmelsen mellom Kira og Asano, men konsekvensen var at Asano oppsøkte seremonimesteren i en av Edo-slottets korridorer rundt middagstid.

«Har du glemt min nylige klage?» ropte Asano opphisset. Så grep den unge adelsmannen til sverdet. Uten varsel angrep han Kira. Sverdhogget traff bare den eldre seremonimesteren overfladisk, og vakter fikk øyeblikkelig uskadeliggjort den unge angriperen og geleidet ham bort fra åstedet.

Etter et forhør ble Asano satt i husarrest på et landsted i nærheten. Her fikk overfallsmannen anledning til å skrive en meddelelse til tjenestefolkene sine. I brevet beklager Asano at han ikke hadde hatt mulighet for å fortelle om sine intensjoner på forhånd, men han forklarer ikke hva striden mellom ham og Kira gikk ut på.

Dagens historikere går ut fra at Kira provoserte Asano fordi den unge mannen ikke hadde overrakt seremonimesteren en passende gave som takk for utnevnelsen og for opplæringen han hadde fått i de seremonielle pliktene. En annen mulighet er at Kira kan ha gjort narr av Asano fordi han ikke var dyktig nok til å utføre pliktene sine.

Uansett hva stridens kjerne var, nølte ikke shogun Tokugawa Tsunayoshi med å felle dom over Asano. Overfallsmannen hadde angrepet en av shogunens betrodde menn, og det innenfor Edo-slottets murer, der enhver blodsutgytelse var utilgivelig. Asano Naganori ble dømt til døden ved seppuku – rituelt selvmord – og klokken 18.00 samme dag eksekverte Asano shogunens dom.

Asano var en ung adelsmann som røk uklar med shogunens seremoni­mester og ble tvunget til rituelt selvmord. 

47 samuraier ble til roniner

Det var imidlertid ikke bare Asano som ble straffet for angrepet. Hans bror ble satt i husarrest, og ettersom shogunen også konfiskerte Asanos landområder, sto de 270 tjenestefolkene hans plutselig uten arbeid.

Etter å ha begravd Asano dro de herreløse samuraiene som hadde gjort tjeneste i Edo, mot slektsgården i provinsen Ako, øst for Edo. Her møttes roninene for å diskutere hvordan de kunne gjenopprette Asano Naganoris ære. Problemet var at fordi shogunen hadde dømt Asano til døden, men samtidig hadde latt Kira Yoshihisa slippe ustraffet, hadde Asano-familiens ære nå fått seg en alvorlig skamplett.

Sett med moderne øyne kan det virke helt urimelig at offeret, Kira, etter roninenes oppfatning burde straffes for å ha vært målet for Asanos utilgivelige sverdoverfall. Men tradisjonen i shogunatet var temmelig forskjellig fra den moderne vestlige rettsoppfatningen. 

Flere ganger tidligere hadde det kommet til blodige sammenstøt under lignende omstendigheter, og det var helt vanlig praksis at gjerningsmann såvel som offer ble straffet for å ha forstyrret freden.

I en sak fra 1627 hadde den menige infanteristen Naramura Mogokuro i et raserianfall angrepet to av soldatkameratene sine innenfor slottsmurene. Mens Naramura Mogokuros straff var seppuku, ble den av de to motstanderne som overlevde angrepet, straffet med landsforvisning som medskyldige.
Asanos egen familie hadde også vært involvert i en lignende sak. I 1681 ble Asanos onkel Naido Tadakatsu dømt til døden fordi han under begravelsesseremonien for Japans daværende shogun angrep og drepte en stormann i Edo. Ifølge Naido Tadakatsu hadde stormannen fornærmet ham, og derfor ble offeret også straffet. Ettersom han også bar en del av skylden for at freden ble forstyrret, ble eiendommene hans konfiskert.

I Asanos tilfelle viste den totale frifinnelsen av seremonimesteren Kira Yoshihisa imidlertid at shogunen mente skylden for opptrinnet lå hos Asano alene. Den flekken på Asanos ære måtte vaskes bort. Så langt var mennene hans enige. De måtte bare avgjøre hvordan.

Flere muligheter ble lagt frem. Noen i gruppen mente at de burde okkupere slektsgården i Ako og kreve Asanos ære gjenopprettet av shogunen. Andre i gruppen mente det var urealistisk å håpe på forståelse, og foreslo i stedet at de alle skulle begå selvmord i protest. Til slutt ble de enige om en tredje plan.

Hvis familiens ære skulle gjenopprettes, måtte Kira dø. Som den 76-årige Horibe Yahei, den eldste av de herreløse samuraiene, sa til sine kamerater: «Hvordan skal vi kunne vise ansiktene våre offentlig så lenge Kira lever?»

Til tross for beslutningen om hevn måtte mennene besinne seg. De hadde nemlig ikke hjemmel i loven til å angripe fienden. Ifølge shogunens lov kunne slektninger søke om tillatelse til å hevne døde familiemedlemmer. Men denne regelen gjaldt ikke for tjenere som ville hevne herren sin. De 47 roninene måtte operere utenfor lovens rammer og legge planene sine i smug. 

Utfallet var gitt alt før kampen mellom en hær av tungt bevæpnede samuraier og de søvndrukne tjenerne på landstedet

Ronin-lederen gikk fra konen

Full diskresjon skulle ikke bare hindre inngrep fra ordensmakten. Av frykt for represalier hadde seremonimesteren sendt spioner ut for å undersøke om det forelå konspirasjonsplaner mot ham. De neste månedene oppførte de hevnlystne roninene seg derfor som om ethvert håp om gjengjeldelse var skrinlagt.

Lederen for de 47 roninene, den tidligere forpakteren av slektsgården i Ako, Oishi Kuranosuke, levde seg fullstendig inn i rollen som avmektig. Han skilte seg fra sin kone, og oppførte seg som om han var blitt alkoholiker. Han drakk seg sanseløst beruset og ravet rundt i gatene mens han snøvlet og falt. De forbipasserende moret seg, de lo av ham og sparket ham.

Månedene gikk, og Kira og alle andre ble mindre vaktsomme. Imens fikk de herreløse samuraiene tak i plantegninger av Kiras landsted, etter at en av dem giftet seg med datteren til eiendommens byggmester.

Kiras landsted lignet hjemmene til de fleste andre velstående familier i Edo, og virket som et uinntagelig fort. Det grusdekte området rundt bygningene dekket et areal som tilsvarte omtrent to fotballbaner.


Rundt eiendommen var det en høy mur, og langs innsiden av muren lå vaktenes kaserner. I midten av komplekset var en sammenhengende klynge av boliger, embetskontorer, uthus og små avskjermede hager.

Kiras landsted grenset for øvrig til naboeiendommer på tre sider, og langs den fjerde siden rant en elv. I tillegg til det imponerende befestede hjemmet var Kira beskyttet av rundt 180 samuraier, vakter og tjenestefolk. Roninene var bare 47, og hvis de skulle greie å tiltvinge seg adgang til hjemmet hans og overvinne en mannsterk fiende, krevde det både kløkt og hurtighet. De herreløse samuraiene forberedte seg grundig.

I månedene frem mot angrepet anskaffet de seg solide hjelmer, og konstruerte lette rustninger ved å sy mynter og jernringer på tøystykker. 30. januar 1703 var de klare til angrep. 

Angrepsstyrken tungt bevæpnet

Hver ronin var utstyrt med de to tradisjonelle sverdene – det lange katana og det korte wakazashi – som kjennetegnet rangen som samuraier. I tillegg rådde de over et arsenal av spyd, buer og økser. Flere av dem hadde med stiger, små diskrete lamper og tunge hammere. Samtlige hadde dessuten en skingrende fløyte i oppakningen.

De 47 roninenes plan var enkel. De ville snike seg inn på eiendommen i ly av mørket og kjempe seg vei frem til Kiras private gemakker, der de forhåpentlig kunne pågripe seremonimesteren. Når de hadde funnet ham, skulle de tilkalle resten av gruppen, og ved hjelp av de små lampene identifisere ham med sikkerhet før de til slutt kunne hevne sin herre og drepe Kira.

Alle Asano Naganoris samuraier var forberedt på hva skjebnen deres ville bli etter hevnen over Kira. Som roninen Yokogawa Kanpei forklarte i et avskjedsbrev skrevet fem dager før angrepet, så var «tårer krigerens lodd».

De nøyaktige begivenhetene den januarnatten i 1703 kjenner ingen. Men en mengde historiske dokumenter gjør at ekspertene i dag kan pusle sammen en sannsynlig teori om hva som skjedde.

Edo var dekket av et tykt lag med snø. Et kaldt, hvitt teppe, som dempet enhver lyst til å oppholde seg utendørs. De 47 roninene begynte lynangrepet rundt midnatt, i total stillhet.

Ved hjelp av de medbrakte stigene klatret fire roniner lydløst over murene ved den østlige porten, og et annet lag gjorde det samme ved vestporten. Håpet var å skaffe nøkler som kunne slippe krigerne inn gjennom portene uten at det laget lyd. Dessverre hadde ikke portvakten noen nøkkel, og de ventende roninene måtte derfor smadre de store portene med tunge slegger.

Ronin-lederen Oishi Kuranosuke sendte straks budbringere til landstedene i nærheten. Alle skulle vite at angrepet ikke var et innbrudd, men derimot en edel hevngjerning.

Oishi sendte også den av de 47 roninene med lavest rang hjem til slektsgården i Ako for å fortelle om angrepet. Den 47. ronin slapp dermed å bli en del av det forestående blodbadet.

Mens noen av Oishis menn smadret portene, løp to andre lag til vaktenes kaserner langs innsiden av muren. Her lå de fleste av Kiras menn og sov trygt. Ved å sette jernkiler inn mellom dørkarmene og dørene sørget roninene for at mange av vaktene ikke kunne delta i nattens voldsomme begivenheter. 


Så skred 46 roniner til neste fase av det nøye planlagte angrepet. Oishi slo taktfast på en tromme. Det var signalet til at mennene skulle bryte seg inn i selve de private gemakkene.

Innenfor våknet Kira og familien hans. I støyen fra dører som ble splintret og ropende tjenere handlet den aldrende seremonimesteren lynraskt. Sammen med et lite følge skar han seg vei gjennom papirveggen og forsvant ut i mørket for å finne seg et skjulested på eiendommen. Imens var alt kaos i alle korridorer og værelser.


Utfallet var gitt for kampen mellom rustningskledde roniner med sverd, buer, økser og mord i sinne og Kiras vesle skare av søvndrukne, uforberedte tjenere i nattøy. Hæren av hevnere hadde stort sett fritt spillerom mens de trengte seg frem gjennom bygningskomplekset. Først ute på gårdsplassen møtte de for alvor motstand.

Ute i snøen støtte to roniner på en av Kiras samuraier. Kiras kriger visste at hans plikt var å forsvare sin herre til døden, og han kjempet det beste han kunne. Men plutselig mistet han fotfestet og falt hodekulls ned i en liten dam. Da han reiste seg igjen, ble han såret av sverdet til en ronin, og i skam over nederlaget var det bare én ting han kunne gjøre. Han grep resolutt et spyd og begikk selvmord. 

Roninene fant ikke Kira

Innendørs var kampen i ferd med å nå en avgjørende fase. Oishis roniner hadde etter hvert kjempet seg inn til midten av boligkvarteret, der de i kaoset av skrikende kvinner og desperat kjempende krigere møtte sine allierte som hadde trengt inn fra motsatt side av komplekset. Men det var stadig ikke spor av Kira.

En gruppe roniner nådde frem til seremonimesterens soveværelse, der de etter å ha nedkjempet tre av mennene hans fant sengen tom.

Kampen var i ferd med å dø ut, og 17 av Kiras menn lå døde eller døende rundt omkring i seremonimesterens hjem. Oishis menn kjente frykten bre seg. Var ikke Kira hjemme? Hvis roninene ikke fant ham, var alt forgjeves. De 46 roninene visste at hvis de ikke fikk tak i Kira i løpet av natten, måtte de alle begå selvmord i skam – uten å ha fått utrettet det de kom for.

Seppuku var en ærefull død. Samuraien stikker sverdet i magen og trekker det fra venstre mot høyre, uten å uttrykke smerte.

© Bridgeman

Kira møtte sin skjebne

Så fikk en av roninene en innskytelse. Han kjente på sengen. Den var varm. Kira måtte ha ligget der ganske kort tid før. Han var altså hjemme.

Mens de gjennomsøkte eiendommen, kom noen av Oishis menn til et lite skur i hagen. Plutselig stormet to av Kiras samuraier frem. Roninene nedkjempet de to mennene uten problemer, og gikk deretter inn for å undersøke skuret. Der satt en eldre mann. Han skalv av skrekk mens han prøvde å gjemme seg i mørket. Roninene blåste i fløytene, og snart sto Oishi foran mannen.

Oishi undersøkte den gamle i skjæret fra de medbrakte lampene, og fant til slutt et avslørende arr. Det stemte med såret Asano hadde påført Kira to år tidligere. Respektfullt knelte Oishi foran seremonimesteren. Han forklarte Kira hensikten med aksjonen, og han ga sin fiende muligheten til å begå ærefullt seppuku. Kira reagerte ikke, og kort tid etter hogde Oishi hodet av ham med sverdet som Asano hadde begått seppuku med to år før.

Så var Oishi og de 45 andre roninene klare til den siste delen av oppgaven. Først la de et brev i Kiras hus, der de forklarte handlingen. 

Deretter bandt de Kiras avhogde hode inn i et stykke stoff, hengte det på et spyd og begynte på marsjen til Sengakuji-tempelet og gravstedet til sin avdøde herre.

Ved tempelet vasket de omhyggelig det avhogde hodet, og la det deretter ærbødig foran gravstedet til Asano. Med denne seremonielle gjerningen hadde de omsider hevnet sin herres død, og gjenopprettet hans ære.

Rundt dem hadde en skare av shogunens menn allerede tatt oppstilling, og uten den minste motstand arresterte de ronin-gruppen. Oishi og de 45 andre krigerne fulgte med shogunens menn og ble satt i husarrest mens de avventet sin videre skjebne.

To måneder senere, 20. mars 1703, falt shogun Tokugawa Tsunayoshis endelige dom. Alle 46 roniner var skyldige i å konspirere mot shogunen og i å forstyrre freden i Edo. Som straff ble de dømt til å begå seppuku. Like etter stakk de 46 mennene sine egne sverd i magen, og trakk sitt siste åndedrag. Likene ble kremert, og asken begravd ved siden av deres avdøde herre utenfor Sengakuji-tempelet.

Les mer

Stephen Turnbull: The Revenge of the 47 Ronin, Osprey Publishing, 2011. John Allyn: The 47 Ronin Story, Tuttle Publishing, 2006. Algernon Bertram Freeman-Mitford: Tales of Old Japan, University of Michigan, 1871. 

Kanskje du er interessert i