Al Capone: Slik fikk skattefuten kloa i ham

Takket være sin overdådige livsstil og brutale sjarm har Al Capone lenge vært pressens yndling, men nå er han ugjenkallelig på vei ut av det rampelyset han har solt seg i i en årrekke.

Det er slutt på tidene da gangsterkongen med det runde ansiktet og de dype vikene kunne slå om seg med dollarsedler som om de var konfetti. Forbi er også luksustilværelsen der han lot seg transportere omkring som en president i en skuddsikker Cadillac.

I en alder av bare 32 år er selve symbolet på lovløsheten i Chicago innhentet av sin egen fortid.

Al Capone blir til Scarface

Rettssaken har ryddet avisforsider over hele verden, for Al Capone er en internasjonal kjendis.

Han har figurert i mediene nesten daglig i mange år – oftest i forbindelse med historier om ulovlig sprit og brå død, men også når han med sin blotte tilstedeværelse har kastet glans over et hesteveddeløp, eller som en moderne Robin Hood har delt av rikdommen sin og åpnet suppekjøkken for tusenvis av arbeidsløse menn.

I barndommen gjorde Alphonse, som han var døpt, derimot ikke mye vesen av seg. Han var sønn av italienske immigranter som var kommet til New York i 1894, og vokste opp i en søskenflokk på ni.

Det var knapt med penger, men to hardtarbeidende foreldre sørget for at barna alltid var rene og pene i tøyet, og at familien hadde mat på bordet.

På skolen klarte Al seg rimelig greit, men da han kom i tenårene begynte det å gå skeis. Som 14-åring slo han til en lærer. Senere røk han ut av skolen og inn i arbeidslivet, der han måtte klare seg med diverse småjobber.

Capone begynte å spe på den beskjedne inntekten med smånasking. Etter hvert ble han medlem av den hardkokte gjengen Five Points, og grunnlaget for en kriminell løpebane var lagt.

Bandemedlemmene gikk aldri noe sted uten kniv og pistol, og påtok seg oppgaver som utpressere, livvakter og leiemordere. Capone viste seg snart å ha de kvalitetene som skulle til for å klare seg i miljøet. Han var stor og sterk, og gikk ikke av veien for noe som helst.

To ganger ble han arrestert og siktet for drap, men begge gangene gikk han fri på grunn av manglende bevis. Lederne i Five Points, Frankie Yale og Johnny Torrio, så et stort potensial i den effektive og hensynsløse tenåringen.

Yale hyret blant annet Capone som bartender og utkaster i en av klubbene sine, Harvard Inn.

Det var her den nå 18 år gamle Capone skaffet seg tilnavnet Scarface, som senere ble hengende ved ham.

Etter en krangel trakk en gjest kniv og ga Capone tre kutt i venstre kinn. Sårene måtte sys med 30 sting, og etterlot et arr som Capone siden påsto stammet fra en nærkamp i en skyttergrav under første verdenskrig.

Arret ga den unge gangsteren en viss pondus, men såret også forfengeligheten hans. Fra da av vendte han alltid høyre kinn til når han poserte for fotografer. Til tross for sitt noe skjemmede utseende hadde Al Capone draget, og overfor det motsatte kjønn førte han seg som den fullkomne gentleman.

Kvinnen som til slutt stakk av med Al Capones hjerte, var den to år eldre irske ekspeditrisen Mae Coughlin. I en alder av 21 år ble hun i desember 1918 fru Capone – en måned etter at hun hadde født parets sønn Albert «Sonny» Francis Capone.

Sammen med familien flyttet Al Capone til Baltimore. Her levde han som en ansvarlig familiefar og skjøttet arbeidet som bokholder. Den lovlydige perioden skulle imidlertid bli kort.

Allerede i 1920 dro Capone med kone og sønn til Chicago for å slutte seg til sin gamle læremester Johnny Torrio, som var i full gang med å bygge opp et forbryterimperium.

Al Capones imperium tar form

Tiden arbeidet for Torrio og kumpanene hans, for 17. januar 1920 – på Al Capones 21-årsdag – innførte USA et landsdekkende totalforbud mot alkohol.

Til tross for forbudet var amerikanerne like tørste som før, og Capone hadde knapt satt sine bein i Chicago før han ble dratt inn i Torrios lyssky forretninger – først og fremst illegal sprithandel.

Al Capone ble snart Torrios høyre hånd, og fikk en begynnerlønn på over 2000 dollar i måneden.

Ennå hadde han ikke lagt seg til den slepne stilen som med tiden skulle bli hans varemerke.

Han sløste bort pengene på hasardspill, og førte seg som en velkledd og drikkfeldig bølle.

Som ledd i ekspansjons-planene inngikk Torrio avtaler med risikovillige bryggerieiere om å levere øl, og han etablerte en kanadisk-amerikansk whiskysmuglerrute.

Han inngikk deretter avtaler med de andre bandene i byen. Chicago ble delt inn i distrikter, slik at hver bande rådde over sitt eget territorium.

Capones oppgave var å stå for utformingen av barer, bordeller og spillebuler. Dessuten skulle han sørge for å bestikke politifolk, statsadvokater, dommere og politikere og overøse naboene til de planlagte etablissementene med gaver, som for eksempel nye biler og møbler eller oppussing av huset.

Integritet var sjelden kost i 1920-årenes Chicago, og de fleste tok imot gavene med takk. Men enkelte hadde for mye selvrespekt til å la seg bestikke.

Med dem gjorde Capone kort prosess: Først vanket en kraftig omgang juling. Hvis ikke det hjalp, ble de plaffet ned. Det var ikke personlig, bare forretninger.

Og hvilken forretning! Gangsterne håvet inn penger. Våren 1924 drev Torrio sammen med Capone rundt 20 store bordeller med prostituerte som Capone hygget seg med en gang iblant – med fatale følger, skulle det vise seg.

Det aller meste av inntjeningen kom imidlertid fra de omtrent 65 bryggeriene som banden eide, og fra de rundt 15 000 illegale barene som fikk levert øl og sprit fra Torrio og Capone.

Banden kunne uten problemer kjøpe en stor del av politikorpset og embetsmennene, og betraktet myndighetene mest som en nødvendig og tross alt overkommelig driftsomkostning. Når Torrio innimellom skrøt av å eie politiet, var det ikke tatt helt ut av luften.

Selv var Torrio skrivebordsgangster, og hadde folk til å ta seg av grovarbeidet. Revolvermennene hans rakk så vidt å bli arrestert for en forbrytelse før de var på frifot igjen.

Skulle det likevel skje at de endte i retten, var det overveiende sannsynlig at de ble frifunnet.

Jurymedlemmer ble bestukket eller truet på livet, vitner forsvant sporløst, eller trakk plutselig forklaringene sine.

Ofte var det et problem å få skrapt sammen en jury i det hele tatt: Folk vegret seg med en begrunnelse om at det «ikke var godt for helsen» å delta i rettssaker mot gangstere.

Vold sikret borgermester gjenvalg

Selv om forbryterne hadde delt Chicago mellom seg, ble ikke grensene respektert. Med bomber og knatrende skuddsalver forsøkte rivaliserende bander nesten konstant å manøvrere seg inn på Torrio-Capones enemerker.

Den blodigste kampen sto om den viktige Chicago-forstaden Cicero. Akkurat her truet et borgermestervalg i april 1924 med å forkludre planene til radarparet.

Den sittende republikanske borgermesteren, Joseph Klenha, lå an til å tape mot en demokrat, som i motsetning til Klenha aktet å slå hardt ned på prostitusjon, hasardspill og illegale barer, såkalte speak-easies.

Dersom Cicero skulle utvikle seg til å bli så god butikk som Torrio og Capone så for seg, måtte de sikre Klenhas gjenvalg. Dette lovet Capone at han skulle ta seg av mens Torrio dro på ferie til Italia.

Tidlig om morgenen på valgdagen rullet kortesjer av biler med revolvermenn inn i gatene i Cicero. De tungt væpnede gangsterne okkuperte valglokalene, og forhørte stort sett alle velgerne om hvem de aktet å stemme på.

Gangsterne fulgte folk helt inn i stemmeavlukket og sjekket at de satte kryss ved Klenha slik de hadde fått beskjed om. De som protesterte fikk juling, og flere valgfunksjonærer som prøvde å gripe inn, ble bortført og skutt i beina.

Forskremte borgere tilkalte hjelp fra politiet i Chicago, og en styrke på rundt hundre mann rykket inn. I det voldsomme oppgjøret som fulgte ble Al Capones storebror gjennomhullet av blyhagl fra politiets våpen. Tre andre menn ble også drept, og 40 såret.

For Capone var valgdagen en bittersøt affære: Han mistet broren, men sikret samtidig republikanerne, og dermed seg selv, en overveldende seier.

Med Klenhas gjenvalg kunne Capone og Torrio ekspandere i Cicero, som nesten fra den ene dagen til den andre ble et av de hardeste stedene i USA. «Lukter det krutt, er man i Cicero», ble det sagt på folkemunne.

Barer og spillebuler spratt opp overalt, 160 av dem hadde døgnåpent, og bare et par måneder etter valgseieren tjente Torrio og Capone en halv million dollar i måneden – bare i Cicero.

Jorden brenner under føttene på Al Capones bande

I underverdenen var mange etter hvert blitt skeptiske til bandens dominans. Særlig den irske gangsterbossen Dion O’Banion, som kontrollerte North Side-distriktet, hadde et horn i siden til Capone og Torrio, selv om de var partnerne hans.

Han solgte sin andel av et ølbryggeri til Torrio under påskudd av at han var ferdig med bransjen. I virkeligheten var iren blitt advart om en forestående politirazzia, og ganske riktig: Få dager etter at Torrio hadde betalt O'Banion ut, ble Torrio selv arrestert mens han oppholdt seg på bryggeriet.

Med det stuntet hadde O’Banion underskrevet sin egen dødsdom, og 10. november 1924 pumpet tre menn ham full av bly. Ingen var i tvil om at Torrio og Capone sto bak drapet, og hendelsen førte til en voldsom opptrapping av gangsterkrigen.

Gamle allianser ble brutt ned, nye oppsto, og distriktsinndelingen av Chicago smuldret opp mens kampene bølget frem og tilbake.

Blant byens innbyggere var holdningen til gangsterkrigen forbløffende overbærende – så lenge forbryterne nøyde seg med å plaffe ned andre forbrytere. Folk trakk på skuldrene når de hørte om nok et drap, og konstaterte at gangsterne snart kom til å utrydde hverandre.

For mediene var krigen rene gavepakken. Cocktailen av drama, død og eksentriske personer var godt forsidestoff. Aviser over hele verden rapporterte daglig fra denne krigssonen av en by, der menn gikk med pistol like selvfølgelig som kvinner gikk med leppestift.

«47 døde i ølkrigen», var en typisk overskrift.

Capone var i politiets søkelys flere ganger, men påtalemakten kunne ikke eller ville ikke knytte ham til drapene.

«Politiet beskylder meg for en mengde drap. Jeg er blitt beskyldt for å stå bak så godt som alle dødsfall, bortsett fra dem under verdenskrigen», uttalte gangsteren selv til en journalist.

Overfor journalisten strakte Capone seg så langt som til å innrømme at han ikke var «helt redelig».

«Men hvem er vel det?» la han til.

Al Capone selv var faretruende nær ved å havne i drapsstatistikken da North Side-bandens nye boss, Hymie Weiss, forsøkte å få has på ham i januar 1925, som hevn for drapet på O'Banion.

To leiemordere kjørte opp på siden av Capones bil og gjennomhullet den, men mirakuløst nok slapp Capone uskadd fra det.

Episoden fikk ham til å anskaffe seg en ny bil – en spesialbygd, skuddsikker Cadillac – og han omga seg døgnet rundt med en garde av livvakter som var villige til å dø for arbeidsgiveren sin.

Den aldrende Torrio var også jaget vilt. Da han i slutten av januar 1925 ble utsatt for et drapsforsøk og holdt på dø, merket han for alvor at jorden brant under føttene på ham.

Han var dypt rystet, og ønsket aldri mer å oppholde seg i Chicago. Han overlot derfor million-foretaket sitt med samtlige bryggerier, nattklubber, brennerier, bordeller og spillebuler til kronprinsen sin.

Al Capone massakrerte rivalene sine

I en alder av bare 26 år var Al Capone blitt konge over den største forbryterorganisasjonen i Chicago, men riket han hadde arvet var på randen av kollaps.

North Side-banden var på offensiven: Gang på gang kapret de Capones lastebiler med sprit, og bombet barene som kjøpte alkoholen hans.

Capone forhandlet frem den ene fredsavtalen etter den andre, men freden ble alltid kortvarig. Chicagos bander var virvlet inn i en vond spiral av grådighet og hevntørst, og ingenting syntes å kunne stoppe blodsutgytelsene.

I gangsterkretser var det ingen hemmelighet at North Side-banden hadde stått bak attentatet på Johnny Torrio, pluss flere dødbringende angrep på Capones betrodde folk.

På valentinsdagen 14. februar 1929 – kjærlighetens offisielle dag i USA – inntraff det uunngåelige hevnoppgjøret som en gang for alle skulle sementere Al Capones makt.

Tidlig om morgenen var seks av North Side-bandens ledere samlet i et pakkhus, der de ventet på en last med whisky.

Mens bandemedlemmene pluss en bekjent satt og drakk kaffe, trillet en politibil opp foran pakkhuset. Ut av bilen steg to falske – eller korrupte – politimenn. De gikk inn i bygningen, avvæpnet de som var tilstede og stilte dem på rekke langs bakveggen.

Øyeblikket etter dukket det opp to menn til. De rettet maskinpistolene sine mot de sju mennene, og plaffet dem ned uten nåde.

Ingen ble noen gang dømt for massakren, men alle visste at Al Capone sto bak, og landets sentrale myndigheter satte ham høyt på listen over forbrytere som på en eller annen måte skulle tas.

Al Capone ga middag til 3000 fattige

Al Capone var på toppen av sin karriere, og veltet seg i penger som aldri før. I bukselommen hadde han alltid en tykk seddelbunt med omtrent 50 000 dollar. Han kjøpte store hus og biler og strødde om seg med overdådige gaver.

Flere steder i Chicago hadde han etablert hovedkvarterer for banden, alle på dyre adresser. På The Metropolitan Hotel i hjertet av byen disponerte han over to etasjer med 50 rom, og på Lexington Hotel la bandemedlemmene med de karakteristiske koksgrå filthattene beslag på tre etasjer.

Her tok Capone imot lokale politifolk, advokater, embetsmenn og politikere som strømmet til for å få audiens hos og bli betalt av underverdenens konge.

Al Capone oppførte seg som en filmstjerne, og han solte seg med høy sigarføring i fotografenes blitslys ved baseballkamper og overdådige fester.

Men samtidig opptrådte han som velgjører for omtrent 3000 sultne arbeidsledige, som daglig fikk mat servert i Capones store suppekjøkken.

«Jeg tåler ikke at folk sulter og fryser», sa han i et avisintervju.

Ting tyder på at han faktisk mente det han sa. Driften av suppekjøkkenet kostet flere hundre tusen dollar i året, og hvis det bare hadde handlet om å skaffe seg positiv omtale, hadde det holdt med langt mindre. Pressen hadde nok fortalt historien likevel.

Myndighetene snudde hver stein

Tross iherdig innsats klarte ikke sentrale myndigheter i Washington å knytte Capone direkte til de 400-500 drapene de antok han sto bak. Derfor forsøkte de å finne beviser på andre lovbrudd.

Føderalt politi avlyttet gangsterbossens telefoner, foretok razziaer mot bryggeriene hans og helte tusenvis av liter øl og whisky i kloakken. Men Capones farligste motstander skulle vise seg å være en helt annen: futen.

Frank Wilson sto i spissen for et team av skatteeksperter som jaget Capone, og de gikk grundig til verks. Alle bilagene som politiet opp gjennom årene hadde beslaglagt ved razziaer mot Capones etablissementer ble gransket, og snart hopet bevisene seg opp.

Se Al Capone ankomme rettssalen:

Bare på én av spillebulene sine hadde Capone ifølge regnskapsboken tjent 587 721 dollar, men bare oppgitt en inntekt på 300 dollar til skattevesenet.

Dommens dag

På tiltalebenken i den stappfulle rettssalen sitter en mørkhåret, velkledd herre, som er vant til å se folk rundt seg gå en brå død i møte. Han har til det siste forsøkt å avverge sin skjebne.

Før rettssaken har han skaffet seg en liste over jurymedlemmene, og med skarpladde pistoler i den ene hånden og seddelbunker i den andre har revolvermennene hans bearbeidet dem i tur og orden.

Men dommer Wilkerson kjenner Capones skitne triks, så idet rettssaken starter, skifter han ut samtlige jurymedlemmer. Capone og advokatene hans får nærmest sjokk.

Etter å ha votert i åtte timer er de nye jurymedlemmene en sen oktoberkveld klare til å meddele avgjørelsen: Capone kjennes skyldig i omfattende skattesvik.

Da dommer Wilkerson erklærer at straffeutmåleingen er elleve års fengsel, sprekker gangsterbossens selvsikre fasade. Han ser seg desperat rundt og sier lavmælt, men hørbart til advokatene sine:

«Jeg tror alt er over nå».