Ingenting var overlatt til tilfeldighetene når Herman Lamm utførte et kupp. Alt ble planlagt og øvet inn av "baronen" før han og banden slo til.

Bankranets gudfar: Det siste kuppet ble skjebnesvangert

Historikere regner Herman Lamm for det moderne bankranets gudfar. Han tømte amerikanske banker med kupp der alt var planlagt til minste detalj, helt til planen slo feil i det aller siste kuppet.

Bankran med omhu

Fire menn stiger ut av en svart Buick som akkurat har parkert foran Citizens State Bank. Mennene skutter seg, for 16. desember 1930 er det iskaldt i Clinton i Indiana.

Herrene er velkledde og minner mest av alt om en gruppe forretningsmenn. Men de nyankomne har spesialisert seg på en alternativ form for business. Med hvert sitt skytevåpen i frakkelommen utgjør mennene «baron» Lamms bande, og nå er de på vei for å tømme banken.

Klokken er litt over ni om morgenen, og tidspunktet er valgt med omhu. Banken har vært åpen i en halv time. Personalet har brukt tiden på å flytte kontanter fra hovedboksen, der pengene oppbevares om natten, til det mindre sikre pengeskapet i banklokalet og til kassene. Det er bare å plukke dem med seg.

Lamm og hans menn kommer inn hovedinngangen og bakdøren samtidig. Innenfor danner han seg rolig et overblikk. I rommet er det fem bankansatte og én kunde.

Ingen ser ut til å legge merke til de nyankomne før Lamm trekker revolveren opp av lommen og roper: «Dette er et ran! Trekk innover og legg dere ned!»

Herfra går det fort. De seks i banken tvinges bakover av ranere som brøler ordrer mens de truer med skytevåpen. Lamm ser etter om bankens hovedboks står åpen. Den er lukket og utstyrt med tidslås slik personalet kan ikke lukke den opp i utide.

Lamm tvinger i stedet en ansatt til å åpne pengeskapet ved kassene. Han stapper innholdet ned i en veske sammen med kassebeholdningen – 15 567 dollar, eller 1,2 millioner kroner i dagens verdi.

I mellomtiden har to kunder kommet inn, men det ordner seg raskt. En av ransmennene står klar ved døren og sender de nyankomne bakover i lokalet til de andre.

Alt går etter Lamms plan, akkurat som det pleier. Fem minutter senere er ranerne på vei ut til den ventende fluktbilen. Enda et godt gjennomført kupp ser ut til å være over, men denne gangen skal en tilfeldighet vise seg å ødelegge alt.

Herman Lamm var et mysterium

Herman Karl Lamm var en av de mest omtalte, men også mest gåtefulle bankranerne på 1920-tallet. Angivelig var han en tidligere prøyssisk soldat som emigrerte til USA før første verdenskrig. Her brukte han sin militære trening til å planlegge perfekte kupp.

Som gangster fikk Lamm tilnavnet «baronen», men noe blått blod hadde han ikke i årene. Ifølge amerikanske sesjonspapirer fra 1917 ble han født i den tyske byen Kassel 19. april 1890, var amerikansk statsborger og bodde i Colton i Utah.

Av yrke var Lamm registert som «arbeider», og han led av hjerteproblemer. Dårlig helse og hans etniske bakgrunn betydde at han ikke ble innkalt da USA gikk inn i første verdenskrig mot Tyskland samme år.

Myndighetene hadde ikke oppdaget at Herman Lamm hadde et rulleblad. Han ble arrestert i San Francisco i 1914, mistenkt for ran, men ikke dømt. Til gjengjeld satt han i Utah State Prison fra mars 1916 til november 1917 for tyveri.

Det var den eneste gangen Lamm ble fengslet – selv om han ble tatt fire ganger til for blant annet ran og innbrudd. Bevisene mot ham holdt ikke.

Lamm-banden ble politimordere

Den småkriminelle Lamm ble med tiden leder av en bande. Men han var fortsatt flink til å unngå oppmerksomhet.

Først etter avslutningen på hans kriminelle løpebane ble han utpekt som den sannsynlige hjernen bak 10-20 bankran med et samlet utbytte på over én million dollar – rundt 60 millioner kroner omregnet til dagens priser.

Lamm ble aldri identifisert eller arrestert, selv om han aldri brukte maske. Et anonymt utseende var hans beste sikkerhet mot å bli gjenkjent, mente han.

Det var først i forbindelse med flere kupp i 1927 at øyenvitner siden kunne utpeke Lamm og mange fra hans bande som de skyldige. Et av kuppene var et dramatisk angrep mot Tippecanoe Loan and Trust i Lafayette i Indiana, 1. november 1927. Her ble Lamm-banden politimordere.

Da ranerne kom inn i banken, rakk en ansatt å utløse alarmen. Øyeblikk senere dukket ordensmakten opp i form av politiinspektør Charles Arman – bevæpnet, men alene.

Kanskje trodde han at det var falsk alarm. Da han uforsiktig trådte inn døren, gjenkjente gangsterne ham straks som politimann, selv om han var i sivil.

«Vi vet hvem du er!» ropte en raner som var i ferd med å tømme kassene ved skranken. Han hevet en automatpistol og trykket av.

Arman trakk revolveren og fyrte løs. Han rakk til og med å kaste det nå tomme våpenet etter raneren før han selv falt om, drept av skudd. Også motstanderen var truffet av flere prosjektiler.

Selv om han tydeligvis var dødelig såret, bar Lamm-banden ham med seg ut i fluktbilen og skyndte seg bort. Politiet i Indiana satte sine beste etterforskere på saken, men de fant verken lik eller levende gangstere.

De neste tre årene etter skytingen i Lafayette unnlot Lamm å begå kupp som kunne forbindes med ham. Kanskje lå han lavt, kanskje ranet han videre langt fra Indiana.

Men så, 3. desember 1930, gikk han rolig inn i Farmers State Bank i Frankfort bare fire mil fra stedet der han begikk sitt forrige ran.

Få minutter senere kom han og banden ut igjen – 125 000 dollar, eller 9 millioner moderne kroner, rikere. Ingen kunne huske at utbyttet av et ran noen gang hadde vært større i delstaten Indiana.

Lamm lånte flere ganger gangstere fra den tungt bevæpnede Birger-banden til sine kupp. Charles Birgers folk smuglet illegal sprit i Midtvesten.

© Getty/All over

Bandens siste jobb

Suksessen fikk ikke Lamm til å droppe sitt neste mål. Alt var planlagt ned til minste detalj, og ranerbaronens planer var til for å bli fulgt.

Tretten dager etter Frankfort-kuppet kom Lamm derfor til byen Clinton og det som skulle bli hans siste jobb.

Foruten den 41 år gamle lederen besto laget av hans trofaste følgesvenn G.W. «Dad» Landy på 71 år, «Oklahoma» Jack Clark, Walter Dietrich og sjåføren E.H. Hunter. Som tid­ligere spritsmugler kunne Hunter det med å kjøre fra politiet.

Inne i Citizens State Bank foregikk alt etter et fast mønster – også da en forsikringsmann ved navn Henry Call kom inn og ble tvunget ned på gulvet. Men så begynte en kjedereaksjon av uforutsette hendelser som ødela alt Lamm så omhyggelig hadde forberedt.

Call var et vanedyr, og hver morgen ankom han banken på samme tidspunkt med et innskudd og bankboken sin. Begge deler etterlot han hos kassereren. Så gikk han ut igjen, ordnet noen ærend på posthuset, før han gikk tilbake etter bankboken.

Hver morgen samme rutine. Og hver morgen vinket han underveis til Ed Vansickle, som fulgte med på gatelivet fra frisørsalongen sin.

Denne morgenen 16. desember kom ikke Call ut av banken som han pleide. Vansickle ante straks uråd. Han grep haglgeværet, ladet begge løp og gikk ut av salongen mot banken.

I samme øyeblikk kom Lamm og hans menn ut. Våpnene var gjemt bort i frakkelommene, og de satte seg rolig inn i den svarte Buicken som ventet ved fortauskanten. Vansickle nølte.

Sjåføren Hunter begynte å kjøre og hadde vridd bilen ut på gaten da han plutselig så en mann med et dobbeltløpet haglgevær midt i kjørebanen.

Hunter kastet bilen rundt i en U-sving. Under den voldsomme manøveren traff han noe, muligens en kantstein, og det hørtes et brak. Høyre fordekk hadde eksplodert.

«Ran! Bankranere!» Vansickle var ikke lenger i tvil. Han hevet geværet og trykket av, men ingenting skjedde. I sin iver hadde han glemt sikringen. Før han fikk ordnet feilen, var fluktbilen forsvunnet, og bare en eim av brent gummi fra det ødelagte fordekket var igjen.

Ranerne var ekstremt uheldige

Så snart ranerne var borte, slo Citizens State Banks ansatte alarm. To lokale betjenter la seg på hjul etter banden, men de hadde vært sjanseløse mot Hunter og Buicken hans om ikke dekket hadde punktert.

Ranerne var i ferd med å skifte hjul i grøftekanten nord for Clinton, da politibilen plutselig dukket opp.

Lamm hadde satt en mann til å holde veien dekket med en maskinpistol, og raneren åpnet straks ild. Før betjentene rakk å reagere, føk prosjektiler gjennom patruljevognen og ga den ene et streifsår. Begge kastet seg ut og besvarte skytingen med egne våpen.

Imens ble Hunter ferdig med reservehjulet, og banden kunne fortsette flukten. Hittil var ingen av de fem såret, og bare Dietrichs frisyre hadde lidd overlast da en kule gjorde skillet bredere. Men enda et uhell ventet.

Reservehjulet var muligens råttent, for etter bare et par kilometer eksploderte også det. Bannende måtte Lamm gi opp bilen én gang for alle. Akkurat da kom bandens neste fluktbil kjørende i motsatt retning – enda en Buick av litt eldre fabrikat.

Ranerne stoppet den, rev den 71 år gamle sjåføren Jediah Frist ut av førersetet, stakk til ham 500 dollar og kjørte videre i bilen hans.

Men Lamm hadde ikke skjebnen på sin side den dagen. Uansett hva Hunter gjorde, greide han ikke å få bilen opp i over 55 km/t. Årsaken viste seg å være en kloss under gasspedalen.

Gamle Frist var ikke lenger trygg i trafikken, og sønnen hans hadde festet klossen og gjort det umulig å trå klampen i bånn. Ranerne sneglet seg av gårde mot grensen til Illinois, og nå hadde politifolkene fra Clinton tatt innpå dem. Bare maskinpistolen holdt forfølgerne på avstand.

Imens varslet telefonsentralen i Clinton alle sheriffkontorene i området. Ordenshåndhevere strømmet ut i bilene sine, og det samme gjorde en lang rekke stridslystne borgere. En av dem var den tidligere visesheriffen Joe Walker, som tok opp jakten med et par venner og et arsenal av håndvåpen.

To valgte døden

Joe Walkers patrulje fikk øye på ranerne akkurat idet Lamm og kumpanene byttet bil igjen. Banden hadde stoppet en gammel Chevrolet krøtterbil, som ironisk nok tilhørte en mann som hadde kjørt ut for å hjelpe politiet i letingen.

Ranerne skulle til å sette seg inn da Walker dukket opp. Et kort øyeblikk sto de to gruppene av menn og stirret på hverandre. Så gikk eks-visesheriffen frem med hevet pistol mens han beordret Lamm og hans menn til å overgi seg. Svaret var en skuddsalve som slo Walker i bakken.

«Gi dem hele armen, gutter! Jeg er skutt!» ropte han. Walker var dødsdømt med et skudd gjennom magen og leveren. Han hadde han til gjengjeld truffet Lamms sjåfør, Hunter.

De andre ranerne fikk sin sårede kamerat inn i krøtterbilen og kjørte av gårde. En hel hale av biler fulgte etter, og ingen la merke til at de like før hadde kjørt inn i Illinois.

Her hadde Indiana-politiet ingen jurisdiksjon, men mange av forfølgerne var sivile borgere. De brydde seg ikke om formaliteter. Mens antall bandittjegere økte til 200 bevæpnede bønder, skiftet Lamms bande bil igjen.

Denne gangen til en helt ny Ford Model A fra 1930. Med den kraftige motoren i bilen hadde de i alle fall en mulighet for å kjøre fra jegerne – hvis ikke tanken hadde vist seg å være halvtom. I desperasjon ga Lamm ordre om å svinge inn på en gård nær veien.

«Vi trenger bilen din!» ropte Lamm til bonden Leo Moody, som ranerne fant på gårdsplassen.

«Det går nok ikke…» begynte Moody. Hans kone var ute og kjørte i bilen.

«Kom igjen!» avbrøt de ham truende. Moody nølte et øyeblikk. Så sa han at bilen sto på låven og at han skulle gå inn og hente nøklene i stuen.

Like etter kom Moody ut igjen – ikke med nøkler, men med et jaktgevær. Han åpnet ild, og i samme øyeblikk kom de første bilene i hæren av forfølgere opp innkjørselen. Lamm bjeffet en ordre om å spre seg og flykte over jordene.

Da bandelederen hadde nådd inn mellom maisene, stanset han. Akkurat nå var han skjult, men snart ville forfølgerne danne rekker og gå manngard etter dem.

Lamm aktet ikke å tilbringe et halvt liv i fengsel eller dingle i galgen. Han kneppet rolig opp skjorten. Så spente han hanen på revolveren, presset munningen mot brystet og trykket av.

Gamle «Dad» Landy valgte samme utvei, mens Dietrich, Clark og Hunter overga seg uten videre kamp. Clark var nær ved å bli lynsjet på stedet, mens sjåføren døde to dager senere av skuddskader.

Lamm-banden fantes ikke mer – den systematiske bankraneren hadde måttet gi etter for en endeløs rekke av uhell som ikke sto i planen hans.

LES MER: Herman Lamms guide til det perfekte bankran

En Ford A Coupe 1930-modell var Lamms siste mulighet for å komme seg unna. Men så gikk bilen tom for bensin. Før den tid hadde den fått et skudd inn gjennom bakruten.

© Indiana Historical Society