Bombemann lekte sisten med tysk politi
En genial pengeutpresser lokker tysk politi på intens menneskejakt. Tilsynelatende vet han alt om tidsinnstilte bomber, radioteknikk og politiets arbeidsmetoder. Imens kaver en syk og utarmet billakkerer seg gjennom tilværelsen. Hjernen hans er ødelagt av løsemidler. Ingen kan se hvordan de to historiene henger sammen.
I den tyske utgaven av Donald Duck heter Onkel Skrue «Dagobert». Det ble aliaset til pengeutpresseren Arno Funke. Politiet hadde en god fantomtegning av ham – uten at det hjalp
i etterforskningen.
Hver morgen er en pine. Allerede før Arno Funke slår opp øynene, verker hodet som om han har vært ute på byen og drukket hele natten.
Og det er rart, for på veggen har han skrevet med store bokstaver «Du må slutte å drikke!» – en oppfordring han overholder.
Han kjemper seg opp fra sengen og kommer seg i dusjen. Mens vannet renner nedover ansiktet hans letter tåken litt, men hukommelsen er like blank da han prøver å huske hvor han parkerte bilen i går.
Etter litt leting finner han den og kjører til utkanten av Vest-Berlin, nær S-banen. Her har kameraten Heinz et verksted med en lakkeringshall der Arno Funke arbeider.
Han er en mester i å dekorere bilpanser med barmfagre damer og slikkende oransje flammer. Hele dagen står han der uten maske, og når det begynner å gå rundt for ham, drar han hjem.
Som gutt drømte Arno om å bygge en romrakett. Han brukte dager på å lese om solsystemet og fundere over hvilket drivstoff raketten skulle ha. Til jul fikk han «Den vesle kjemikeren» – en kasse med kjemiske stoffer og en instruksjonsbok.
Han gjorde alle forsøkene – også de boken advarte mot. Slik lærte han seg å lage krutt.
Raketten kom aldri i luften, og han ble ikke astronom. Etter skolen prøvde han seg som fotograf, sto litt bak kassen i en butikk og snurret plater som DJ. Ingenting interesserte ham. Nå er han 38 år gammel og lakkerer biler.
I tillegg til den sviktende hukommelsen lider han av tunge depresjoner som tapper ham for all glede. I klare øyeblikk vurderer han å ta livet av seg – pistolen har han allerede.
Men så innser han at det fins en sjanse til å tjene en formue i en fei – og få et helt nytt liv. Det krever bare at han begynner å lage krutt igjen.
Arno Funkes første bombe
25. mai 1988: Om natten eksploderer en bombe i stormagasinet KaDeWe i Vest-Berlin. I et brev truer gjerningsmannen med flere bomber hvis han ikke får 500 000 D-mark. KaDeWe vil betale.
Rundt Berlin går en S-bane. Skinneområdet er bredt og fullt av ugress og småindustri. Dette område har Arno Funke dirigert politiet ut til om kvelden 2. juni. I et tre har han plassert en tidsstyrt radiosender som gir politifolkene beskjed om å sette seg inn i et bestemt S-tog med pengene, stille walkie-talkien inn på kanal 25 og avvente neste instruks.
«Dette er pengeutpresseren! Kast pengene ut nå!» spraker det plutselig i walkie-talkien. Politifolkene åpner et vindu og kaster pakken med pengene ut på sporet.
Arno Funke, som har drukket en flaske vodka for å roe nervene, kommer snublende opp på sporet, finner pakken og stikker. Planen er å gjemme seg i Heinz’ verksted, selv om det er det glade vanvidd å ferdes i et område der han risikerer å bli gjenkjent.
Like ved verkstedet går det galt. To gutter som er ute på rullebrett, ser ham komme løpende. Arno Funke hilser overdrevent på dem før han går inn mellom bygningene.
De neste timene gjemmer han seg i bilverkstedet mens politihelikopter gjennomsøker området med sterke lyskastere.
Et par dager senere: Arno Funke sleper seg hver dag på jobb hos Heinz for ikke å vekke mistanke. Først når alt har roet seg igjen, vil han si opp.
To politifolk kommer inn på verkstedet akkurat da Arno Funke er ferdig med en bil i lakkeringshallen.
De vil snakke med Heinz på kontoret. Urolig lister Arno Funke seg etter. En av etterforskerne holder frem fantomtegningen som er laget med hjelp fra de to guttene som så pengeutpresseren løpe vekk:
«Har De sett denne mannen?»
Heinz rister på hodet. Det knyter seg i magen til Arno Funke. Alle kan jo se at tegningen ligner på ham! Han flykter inn i lakkeringshallen for å finne litt snaps til å dempe angsten.
Men det er tomt for sprit. I stedet stikker han hodet i et spann med løsemiddel for å oppnå en rus og få kontroll over nervene.
Febrilsk får han slått på trykkluften slik at han kan begynne å lakkere. Men han er fremdeles ute av seg og mister sprøytepistolen ned på det nylakkerte panseret. En hel dags arbeid er ødelagt, men ingen oppdager hvor ute av seg Arno Funke er. Politifolkene går igjen.
Pengene er borte!
Høsten 1988: Politiet har fått 1200 henvendelser om pengeutpresseren uten å ta ham.
Arno Funke kommer hjem etter fire ukers ferie i Sør-Korea.
Synet av passkontrolløren på den internasjonale flyplassen i Frankfurt får frykten til å blusse opp igjen. Han aner ingenting om hvordan politiets etterforskning har utviklet seg mens han har vært borte. Men han blir vinket gjennom passkontrollen.
Nå er han tilbake i leiligheten i det grå huset i Marmaraweg 12 i Vest-Berlin. Ingenting tyder på at noen har vært her mens han var borte.
Lettet begynner han å lete etter KaDeWe-pengene som han har gjemt på et lurt sted. Men hvor? Han roter gjennom alle de tre rommene samt kjøkken og bad, men finner dem ikke.
Han må gå mer metodisk til verks, og endelig – etter åtte timer – finner han dem bak en perfekt laget falsk vegg under vasken på badet.
Endelig sitter han med pengebunken. Naturligvis har politiet notert løpenumrene på samtlige sedler slik at de blir fanget opp i bankenes seddeltellere når han bruker dem.
Arno Funke vet at det gir politiet mulighet til å sirkle ham inn. Derfor har han lært seg å endre løpenummer på sedlene uten at det kan oppdages.
Og det haster å komme i gang med akkurat det igjen, for Heinz har invitert ham med til Filippinene, og da trenger han en stor bunke pengesedler.
Onkel Skrue har norsk familie og bodde som ung mann en periode i Haugesund.
Juni 1992: Politiet finner ikke en eneste seddel fra KaDeWe og må henlegge saken. På Filippinene har Funke forelsket seg i en lokal kvinne, Edna. De gifter seg, men hun vet ingenting om fortiden hans.
Hver morgen kysser Arno Funke sin unge kone farvel og kjører «på jobb» – uten å ha en. Han er stadig plaget av depresjon, og hukommelsen svikter. Dagene går med til å kjøre rundt i Berlin eller dra ut til huset i kolonihagen.
Han har ennå penger fra KaDeWe, og oppgir til og med en årlig inntekt til skattevesenet, slik at ingen skal lure på hva han lever av. På et tidspunkt skal han nok bli klar til å jobbe igjen. Han trenger bare tid til å komme seg.
Men hver gang Arno Funke sjekker pengene i det hemmelige gjemmestedet, ser han hvordan bunken krymper. Da han bare har 100 000 D-mark igjen, frister tanken på å forsøke en ny utpressing.
Det gikk så greit mot KaDeWe, og hvis han krever en million, vil alle hans økonomiske sorger være slukket. I sine klare øyeblikk funderer Arno Funke på hvordan han skal løse pengeutpresserens store utfordring: å komme seg unna med pengene.
##
Bomben i Karstadt blir stjålet
13. juni 1992: Klokken to om natten eksploderer en tidsinnstilt bombe i et Karstadt-varehus i Hamburg. Porselensavdelingen raseres.
Arno Funke sitter i sengen og ser frokost-tv. «Bombeattentat mot et av Hamburgs stormagasiner», forteller det alltid like opplagte nyhetsankeret. «En gruppe som vil protestere mot forbrukskarusellen, har tatt ansvaret for attentatet. Det er skader for 200 000 D-mark».
«Noen har tatt æren for bomben min!» tenker Arno Funke. I sitt neste brev til varehuskjeden vil han legge ved et bevis på at det var han som lagde den.
Noen dager senere skriver Arno Funke nok et brev til varehuset for å forklare at Karstadt skal rykke inn en annonse med ordlyden «Dagobert hilser sine nevøer», dersom varehuset er villig til å betale millionen.
Formuleringen til den vesle annonsen kom til Arno Funke som en tilfeldig innskytelse, men navnet «Dagobert» blir offentliggjort av politiet, og forbryteren som presser penger av Karstadt, heter fra nå av Dagobert – tyskernes navn for Onkel Skrue i Donald Duck.
Varehuset skulle rykke inn en annonse med teksten «Onkel Skrue hilser sine nevøer». Slik fikk gangsteren navnet sitt.
Pengeutpresseren melder seg på kanal 15
14. juli 1992: I ukevis har Arno Funke stått i kolonihagehuset sitt bak blendede vinduer og forberedt pengeoverleveringen i detalj. En svært nøyaktig plan skal sikre at han får pengene.
Regnet øser ned da Arno Funke kjører mot nord gjennom det tidligere Øst-Tyskland. Med seg har han blant annet en liten metallkasse og en radiosender med tidsinnstilling.
Ved byen Bad Doberan nær Rostock svinger han inn til siden for å skru kassen fast på en telefonstolpe. Kassen har et lite lokk med lås. Inni ligger en spesialkonstruert veske som politiet skal hente neste morgen. Nøkkelen til kassen har de fått tilsendt på forhånd.
Etterpå spenner Arno Funke stegjern på støvlene og arbeider seg opp i det høyeste grantreet han kan finne. Her plasserer han senderen, som er programmert til å sende ut en innlest beskjed klokken 18 neste dag.
Sent på ettermiddagen ringer Arno Funke et direktenummer til gruppen som står for Dagobert-etterforskningen og forhandler på Karstadts vegne: «Kom til Bad Doberan i morgen klokken 18, og lytt på radio», sier han.
Dagen etter: Arno Funke kjører ut til punktet han har sett seg ut på banen mellom Rostock og Berlin. Imens holder politiet seg klar i Bad Doberan.
Politifolkene legger øret inntil radioene, som er innstilt på kanal 15. Nøyaktig klokken 18 kommer meldingen:
«Hallo! Dette er Onkel Dagobert. Jeg sier nå ordene ett hundre og fem, syttini, telefonstolpe, grå kasse».
De løsrevne ordene skal etterforskerne sette inn i de tomme feltene i brevet pengeutpresseren sendte til politiet for noen dager siden.
Først nå gir brevet mening: «På hovedvei 105 ved kilometerstein 79 står det en telefonstolpe med en grå kasse på. Nøkkelen passer til kassen. Her får dere videre informasjon». Politiet finner frem til telefonstolpen og åpner kassen. Inni finner de en svart herreveske og et papirark med neste beskjed fra Dagobert:
«Ta tog nr. 2009. Avgang 20.58 fra Rostock jernbanestasjon. Fest apparatet bakpå toget. På vei til Berlin blir vesken utløst ved hjelp av et radiosignal».
Halvannen times togtur fra Rostock gjemmer Arno Funke seg i en skog like ved jernbanelinjen. Ved 22.30-tiden tordner toget forbi. Febrilsk trykker han på utløserknappen som skal få vesken til å løsne.
Nå bærer måneders arbeid omsider frukter. Millionen er nær.
Men Arno Funke finner ingen veske. I flere farlige minutter gjennomsøker han sporet med lommelykt. Så må han gi opp. Han antar at det skyldes teknisk feil.
Dagoberts tog er utstilt på Polizei-historische Sammlung, Berlin.
Psykologer gjennomskuer Dagobert
I mellomtiden: Politiet er overbevist om at Karstadt blir presset av samme mann som
krevde penger av KaDeWe.
Dagobert er et mysterium for politiet. Han kan gjennomføre komplekse planer og bygge bomber, er et teknisk geni, vet alt om politiets arbeidsmetoder... En stund frykter politiet at det dreier seg om en av deres egne – en bitter politimann.
Den fjernstyrte vesken var det ingenting i veien med, viser politiets rapport – de hadde bare bundet den fast med et tau slik at den ikke kunne utløses.
«Gjerningsmannen må ikke under noen omstendighet komme i besittelse av vesken. Så lenge han ikke har den, tror han at han kan ha gjort en feil», heter det i rapporten fra 15. juli.
At politiet tør å holde utpresseren for narr, skyldes en observasjon politipsykologene har gjort. Dagoberts bomber eksploderer om natten, når varehusene er tomme.
«Gjerningsmannen er ikke et menneske som plasserer bomber for sin egen tilfredsstillelse. Han gjør det bare for å skape et press – som et middel. Han trenger en motivasjon, en indre rettferdiggjøring», skriver psykologene. Dagobert er med andre ord ikke i stand til å drepe. Denne erkjennelsen gir politiet stort spillerom.
9. september 1992: Politiet sørger for at også neste forsøk på å levere pengene mislykkes. Arno Funke synes ikke at han blir tatt på alvor – og bestemmer seg for å sende politiet en advarsel.
Uten vanskeligheter plasserer Arno Funke en rørbombe i avdelingen for bilutstyr hos Karstadt i Bremen. Like før midnatt eksploderer den og antenner noen spann med motorolje.
Resultatet er en brann som utløser sprinkler- anlegget i hele varehuset. Totalt beløper skadene seg til minst seks millioner D-mark – 22 millioner kroner.
Seks dager senere er Arno Funke i Hannover, der han plasserer en bombe i et skap med emballasje. Eksplosjonen skjer midt i varehusets åpningstid og sår alvorlig tvil hos etterforskerne: Kan Dagobert likevel drepe?
12. februar 1993: Millioner av fjernsynsseere følger det tyske kriminalmagasinet «XY uoppklart».
I leiligheten i Marmaraweg sitter Arno sammen med Edna i sofaen og ser fjernsyn. Kriminalmagasinets programleder, Eduard Zimmermann, presenterer kveldens topphistorie:
«Politiet i Hamburg har i et halvt år kjempet mot Dagobert. Det høres kanskje morsomt ut, men det er en svært alvorlig kriminalsak. Bak navnet skjuler det seg en av de mest raffinerte forbryterne fra de siste tiårene...»
«Er det en terrorist de jager?» spør Edna, som ennå ikke snakker særlig godt tysk. Arno Funke skifter kanal.
Gangsteren går under jorden
19. april 1993: I løpet av vinteren har flere forsøk på å få pengene mislyktes. Hittil har Arno Funke alltid prøvd seg med tog. Nå skifter han taktikk.
De siste ukene har Arno Funke studert Berlins kloakksystem. Flere ganger har han vært nede i nettet av rør som leder bort regnvann, og han har funnet et unnselig kumlokk ved en parkeringsplass i bydelen Britz.
Her skal kveldens overleveringsforsøk finne sted. Arno Funke har fjernet lokket og plassert en falsk kasse av den typen veivesenet bruker til strø-sand. Per telefon dirigerer han samme kveld politiet ut til kassen, der de legger pakken med penger.
Uten at de vet det, sitter Arno Funke under bakken med en øl, mens mikrofonen han har gjemt oppe på parkeringsplassen fanger opp alt politifolkene sier til hverandre.
Da det er stille, åpner Funke bunnen av kassen og strekker seg etter pengene. Igjen har politiet gitt ham blanke ark. Ukevis med forberedelse er bortkastet.
Status, julen 1993: Mediene har hele året fortalt om politiets vanskeligheter med Dagobert.
Avislesere og tv-seere følger nøye med på jakten på Dagobert. De elsker å høre nytt om den oppfinnsomme forbryteren som gjør autoritetene til latter. Avisen Berliner Tagesspiegel utnevner ham til og med til «Årets gangster».
Politiet må løpe etter Dagoberts minitog
22. januar 1994: De siste månedene har ytterligere to bomber eksplodert i Karstadts varehus – den ene av dem midt i julehandelen. Nå forlanger varehuset at politiet gir Dagobert pengene.
Denne kvelden vil Arno Funke overgå seg selv. Hjemme i kolonihagehuset har han konstruert et minitog som – raskere enn politiet kan spurte – skal føre pengene til skjulestedet hans.
Som alltid er politiet totalt uforberedt da de finner frem til det nedlagte jernbaneområdet ved Jungfernheide S-banestasjon. Oppå et av sporene finner de en kasse med en maskinskrevet instruksjon.
Kassen inneholder et minitog som kan kjøre på en enkelt jernbaneskinne, klar til avgang. Betjentene skal bare legge pengene i lasterommet og trykke på startknappen.
Minitoget suser av gårde, og politifolkene setter etter. Men lyden av skudd gjør at de snart må gi opp. Imens forsvinner toget inn i mørket med 1,4 millioner D-mark, som utpresseren krevde i sitt siste brev.
Arno Funke ser aldri pengene. Noen meter fra gjemmestedet hans sporer toget av, og han må flykte før politiet kommer for nær. Neste dag kan han lese i avisen at toget hadde ekte penger om bord.
Den siste telefonoppringingen
22. april 1994: De siste månedene har politiet brukt uante ressurser i jakten på Dagobert. Når han på avtalt tidspunkt ringer til politiet, holder 3000 politifolk øye med Berlins telefonbokser.
Arno Funke eier ikke nåla i veggen, for pengene fra KaDeWe er brukt opp. Han kan ikke betale verken regninger eller husleie, og den gamle Mercedesen har brutt sammen. For lånte penger har han leid en bil som han skal bruke til neste overleveringsforsøk.
Uheldigvis er bilen observert, og registreringsnummeret sporet tilbake til utleiefirmaet, der Arno Funkes navn står på leiekontrakten. Politiet har derfor Marmaraweg under overvåkning.
Denne formiddagen skal Funke ut for å finne en telefonboks og gi politiet utgangspunktet for overleveringen av de 1,4 millionene. Han er gått tom for nye, overraskende ideer – i stedet har han laget en variasjon over det velkjente konseptet «kast pengene ut fra et tog».
Samtalen varer under tre minutter, og kan altså ikke spores. Likevel bråbremser to svarte biler foran telefonboksen da han legger på.
«Så er dagen kommet», tenker Arno Funke og løfter armene over hodet. Politifolk stormer ut av bilene, griper ham i jakken og presser ham opp langs en mur. Nå har de ham.
Etterforskerne gir hverandre high fives og gratulerer hverandre. 22 måneders intens jakt på pengeutpresseren Dagobert er overstått. Nå kan de endelig avspasere og se mer til familiene sine.
En politibetjent kunne ikke dy seg. Da Dagobert var tatt etter fem års jakt, tok hun et bilde av gangsteren.
Få dager etter: Arno Funke sitter i arresten da en fengselsbetjent fordeler dagens post.
«Kjære Dago!» står det i et av brevene. «De beste hilsener fra oss. Vi sitter på en kro og skåler for deg. Skål. Du var god... Vi var bedre. På gjensyn i 2006. Rettferdigheten seirer», hoverer etterforskerne overstadig.
Arno Funke fikk ni års fengsel, og Edna krevde skilsmisse. Han ble løslatt i august 2000, og arbeider i dag som tegner i satiremagasinet Eulenspiegel.
65 år gamle Arno Funke er tilbake på sporet der minitoget hans suste av sted med 1,4 millioner D-mark.