Bonnie og Clyde: Forelskede forbrytere inn i døden

Hun elsket ham høyere enn noe annet, og han søkte lykken som gangster. I fire år levde Bonnie Parker og Clyde Barrow på flukt fra politiet på de støvete landeveiene i Texas, men i mai 1934 var det brått slutt. Bonnie og Clyde ble meiet ned i et bakhold som myndighetene sto bak.

Bridgeman

Bonnie og Clyde - side om side til siste sekund

Bonnie sitter med et utbrettet kart over Louisiana i fanget. Det hviler på den røde kjolen hennes. Clyde har for en gangs skyld latt solbrillene ligge på dashbordet – de har morgensolen i ryggen.

Paret er bare få kilometer fra skjulestedet, et forlatt hus like ved byen Gibsland nord i delstaten Louisiana. På begge sider av landeveien er det store busker, men utsikten er god. Clyde kjører fort slik han pleier – nesten 120 kilometer i timen.

Den lave duren fra motoren stiger til et brøl idet de klatrer opp en bakketopp. Lenger fremme på veien får det unge paret øye på en lastebil som virker kjent. Clyde senker farten.

Lastebilen mangler det ene forhjulet, men det virker ikke som det er noen sjåfør i nærheten. Clyde ser seg spørrende rundt mens bilen glir frem. Han får øye på noe i buskaset. Det er en geværmunning.

Plutselig hopper seks politibetjenter frem, og i løpet av få sekunder er bilen og Bonnie og Clyde gjennomboret av kuler fra pistoler og hagler.

Motoren fortsetter å gå da betjentene forsiktig nærmer seg bilen, som nå ligger nesten veltet i grøften.

De siste kulene blir avfyrt mot bilen før betjentene ser inn gjennom de sønderskutte vinduene. Geværene senkes. Jakten er over – Bonnie og Clyde lever ikke lenger.

Drapene på Bonnie Parker og Clyde Barrow den 23. mai 1934 var kulminasjonen på en lang og dramatisk jakt på historiens mest berømte kriminelle par. I fire år hadde myndighetene i Texas forsøkt å få has på de to gangsterne som var etterlyst for ran, kidnapping og mord.

Kjæresteparet og deres gjerninger både opprørte og fascinerte en hel nasjon, som ivrig fulgte med i radio, aviser og filmjournaler.

To vidt forskjellige barndommer

På begynnelsen av 1900-tallet var Texas fremdeles “det ville Vesten”. Selvtekt var utbredt, og en mann med en seksløper i beltet var ikke noe uvanlig syn.

Alkoholforbudet som ble innført i 1920 og forbød alt salg og transport av sprit, fikk alkoholen til å flyte i en jevn strøm over den meksikanske grensen. For spritsmuglere og andre kriminelle var dette svært gode tider.

Midt i denne hektiske tiden vokste Clyde opp som det femte av i alt sju barn i en familie av fattige jordforpaktere.

Forpaktersystemet sikret at de få jordeiende familiene tjente seg søkkrike på jorden de hadde investert i, og som forpakterfamiliene dyrket mot en ussel betaling.

Allerede som liten gutt måtte Clyde hjelpe til på bomullsmarkene for å få endene til å møtes, men snart måtte familien gi opp jorden de forpaktet og slå seg ned under en bilbro i Dallas. Her bodde de i en liten by av telt og skur sammen med omstreifere og andre utstøtte i samfunnet.

Veien ut av fattigdommen gikk via kriminalitet, mente Clyde, som raskt kom inn i det lovløse miljøet – godt hjulpet på vei av storebroren Martin Ivan, kalt Buck. Mens de andre guttene i nabolaget spilte baseball, utviklet Clyde en stor interesse for våpen, og allerede som guttunge lærte han å stikke av fra politiet.

I motsetning til Clyde var det ingenting som tilsa at Bonnie skulle ende opp med å bli en av landets mest ettersøkte kriminelle. Hun hadde hatt en trygg barndom i et forholdsvis velstående hjem, men da Bonnie var fire år gammel, mistet hun faren.

Moren, Emma Parker, som nå var alene med tre barn, måtte flytte til foreldrene i Cement City, en belastet bydel nær en sementfabrikk i utkanten av Dallas.

Bonnie fant ofte på rampestreker og var ulydig, men hun utmerket seg også som skoleflink og svært omsorgsfull, særlig overfor moren.

Som 16-åring giftet hun seg med en klassekamerat som hun hadde vært barndomskjæreste med. Han hadde det med å forsvinne i lengre perioder for å delta i ran, og til slutt ble det for mye for Bonnie.

Da hun var 18 år kastet hun ham på dør, og like etter ble han dømt til fem år i fengsel. Paret ble aldri skilt, fordi Bonnie mente at det ville være feil å innlevere en begjæring om skilsmisse mot en mann som satt i fengsel.

I en av parets leiligheter fant politiet en bunke bilder som Bonnie og Clyde hadde tatt for moro skyld. Avisene fikk raskt fatt i bildene og gjorde paret kjent i hele USA.

© Ullstein bild

Bonnie og Clyde ble beryktede makkere

Bonnie var bare 19 år da hun og Clyde møttes i januar 1930. Hun var liten og spinkel og hadde livlige øyne. Håret hennes var lyst og klippet kort slik moten var på den tiden. Clyde var mørkhåret og bare en anelse høyere enn Bonnie.

Han så yngre ut enn sine 20 år. De møttes hos en av Bonnies venninner og ble straks tiltrukket av hverandre.

Da Clyde ble fengslet for innbrudd bare to måneder senere, hjalp Bonnie ham med å rømme. Sammen med sin kusine brøt hun seg inn hos foreldrene til en av Clydes cellekamerater og stjal en pistol.

Clyde brukte våpenet til å true fengselsvaktene, og kusinen, som trodde at de bare skulle hente noen klær til kameraten til Clyde, var lamslått av redsel. Til hennes store overraskelse virket Bonnie, som ellers aldri hadde vært på kant med loven før, svært rolig under hele episoden.

En måned senere var Clyde tilbake i fengselet – denne gangen siktet for en serie ran. Han ble dømt til 14 år bak murene. Bonnie var knust. Men mindre enn et år senere ble Clyde løslatt på prøve, og til Bonnies mors store bekymring slo de to unge seg raskt sammen igjen.

To måneder etter Clydes prøveløslatelse gikk Bonnie til moren og sa at hun ville flytte til Houston fordi hun hadde fått seg jobb i en parfymedisk. I virkeligheten gikk planen ut på å slutte seg til Clyde. Bonnie Parker og Clyde Barrow var blitt til “Bonnie og Clyde.”

Bonnie ble sviktet av Clyde

Bonnie var nærmest besatt av Clyde. Hun satte ikke mange spørsmålstegn ved hans kriminelle virke, og det kan se ut til at hun, bortsett fra ved ett tilfelle, aldri vurderte å forlate ham.

Sammen med to av Clydes venner hadde de forsøkt å rane en bank og stjele våpen fra en butikk i Kaufman i nærheten av Dallas.

Bonnie hadde som vanlig holdt vakt i bilen. Banden ble oppdaget og måtte flykte med politiet i hælene. Midt under flukten etterlot Clyde Bonnie i en grøft og lovet å komme tilbake og hente henne senere.

Bonnie krøp sammen og gjemte seg i grøften hele natten og hele neste dag. Morgenen etter ga hun opp og fant den nærmeste landeveien.

Her fikk hun snart haik, men uheldigvis for henne hadde føreren av bilen vært med i politistyrken som hadde jaget dem et par dager tidligere, og dermed bar det rett i fengsel for Bonnie.

Her måtte hun skyldtynget ringe til moren og tilstå at hun nok ikke befant seg bak parfymedisken i Houston, men snarere i fengsel, anklaget for innbrudd. Bonnie ble senere løslatt på grunn av mangel på bevis, men følelsen av å ha blitt sviktet av kjæresten gjorde stort inntrykk på den unge piken.

Hun erklærte høytidelig overfor moren at hun aldri ville ha noe å gjøre med Clyde igjen. Det løftet holdt hun i omtrent to uker.

Så reiste Bonnie til Wichita Falls, som ligger knapt 300 kilometer fra Dallas, for å være sammen med Clyde.

Mens Bonnie satt fengslet i Kaufman, hadde Clyde og kameraten Raymond Hamilton forsøkt å rane en gavebutikk. Under ranet kom Raymond til å trykke på avtrekkeren ved et uhell.

Butikkeieren ble drept, og Clyde var nå etterlyst for delaktighet i mord – en forbrytelse som med all sannsynlighet ville sende ham i den elektriske stolen. For Clyde fantes det ingen vei tilbake til lovlydigheten – bare flukt.

Det var Bonnie klar over, men ingenting tyder på at hun noen gang satte seg ned og tenkte gjennom hva slags liv hun hadde med Clyde.

Selv om det unge paret nå levde på rømmen, forsømte de ikke familiene sine. Møtene fant sted med jevne mellomrom, og ble avtalt på de mest finurlige vis – enten gjennom små lapper som lå skjult i flasker som ble kastet inn i familienes hager, eller i koder over telefonen.

Eksempelvis betydde en invitasjon til å spise gryterett med røde bønner, at Bonnie og Clyde snart kom på besøk. Møtene fant som regel sted på øde områder i nærheten av Dallas.

Hver gang forsøkte Bonnies mor å få datteren til å overgi seg, men til ingen nytte; Bonnie bedyret at hun ville dø sammen med sin lovløse kjæreste.

Clydes søster Nellie har senere beskrevet disse familietreffene som “et besøk på fengselets dødscelle”.

Bonnie og Clyde ble medie-ikoner

Bonnie, Clyde og Raymond fant snart en form for rutine. Bonnie laget mat og passet det lille huset de hadde leid. Av og til var hun med på ranene, der hun fungerte som vakt.

For å unngå å bli oppdaget var det nødvendig å skifte bil ofte, og gangsterne ble etter hvert svært drevne i å stjele biler.

I april 1933 sluttet Clydes storebror Buck og hans kone, Blanche, seg til banden. Raymond var tatt og satt i fengsel, men Barrow-banden hadde i stedet fått selskap av W.D. Jones, som Clyde kjente fra tiden under broen. Sammen leide de en leilighet i Joplin, Missouri.

Til leiligheten hørte en stor garasje der det var god plass til både biler og våpen. Her fantes det også et utvalg av nummerskilt fra forskjellige stater.

En nabo fikk mistanke og varslet politiet, som stormet leiligheten. Bonnie, Clyde og de andre beboerne slapp unna, og politiet fant bare en bunke fotografier.

Bildene, som bidro sterkt til gangsternes omdømme og ettermæle, viste et avslappet og lekende kjærestepar i forskjellige positurer: Bonnie lente seg opp langs en bil med to pistoler i beltet, Bonnie som truer en påtatt forskremt Clyde med et gevær som ser enormt ut i den spinkle kvinnens hender, og – det mest kjente bildet – Bonnie med et bein på støtfangeren av bilen, en revolver i hånden og en sigar i munnviken.

Aviser landet over kastet seg umiddelbart over bildene og trykte dem med kommentarer om den “sleipe gangsteren og hans sigarrøykende gangstertøs”.

Karakteristikken gjorde Bonnie opprørt – bildene var jo tatt for moro skyld. Clyde gikk så langt som til å skrive et brev til eieren av Forth Worth Star Telegram der han truet med å komme etter ham hvis avisen våget å trykke bildet igjen.

Nå som de fleste amerikanere visste hvordan Bonnie og Clyde så ut, begynte det for alvor å bli farlig å vise seg utendørs. Å leie seg inn på et motell eller i en leilighet var forbundet med stor risiko, og selv innkjøp av mat eller bensin var noe som måtte planlegges og gjennomføres med den ytterste forsiktighet.

Våren og sommeren 1933 levde de to Barrow-brødrene samt Bonnie, Blanche og W.D. Jones langs landeveiene i Midtvesten. De badet i småelver, og om natten sov de i bilene, langt fra folk.

I avisene ble Bonnie kalt en sigarrøykende gangstertøs. Det fikk Clyde til å skrive et trusselbrev til en av aviseierne.

© Corbis

Myndighetene gikk til angrep på Bonnie og Clyde

I juli dristet de seg til å ta inn på et motell. Det ble straks stormet av det lokale politiet, og Buck ble hardt såret i skuddvekslingen.

Et par dager senere, mens gangsterne skjulte seg i en skog, ble de overrasket av et bakhold. Politi og gangstere utvekslet skudd, og Buck ble igjen såret. Bonnie, Clyde og W.D. greide å komme seg unna, mens Buck og Blanche ble tatt av politiet. Buck døde få dager senere av skuddsårene.

Bandens forbrytelser ble med tiden mer utspekulerte. I januar 1934 klarte Bonnie og Clyde for eksempel å befri en rekke fanger fra det avsidesliggende Eastham Prison Farm i Texas.

Blant dem var Clydes gamle kompanjong, Raymond Hamilton, og en ung mann ved navn Henry Methvin, som deretter sluttet seg til Bonnie og Clydes bande.

Clyde hadde selv sittet i Eastham, og fangeflukten var en gammel drøm som gikk i oppfyllelse. Til det siste hadde han tvilt på om det i det hele tatt ville la seg gjøre, for fangene i Eastham var særdeles godt bevoktet.

Ikke minst etter at fengselsdirektøren hadde innført en såkalt “long-arm man” – en skarpskytter som hadde i oppgave å holde seg klar i bakgrunnen med sin Winchester-rifle “i tilfelle det oppsto uro”.

Under flukten ble en vakt skutt, og nå hadde myndighetene i Texas fått nok. Etter fire år hadde Clyde og hans kompanjonger nærmere et dusin mord på samvittigheten, antok politiet.

Når sant skal sies var Bonnie og Clyde langt fra de kaldblodige morderne som mediene gjorde dem til – de fleste av bandens mord var rene panikkhandlinger – men en del av de drepte var politifolk, og det så myndighetene på med største alvor.

Paret ble derfor utropt til samfunnsfiender – en karakteristikk som ellers var forbeholdt Al Capone og de andre store Chicago-gangsterne.

Bonnie og Clyde fikk blomster fra hele landet

Nå ble jakten trappet opp. Frank Hamer – en pensjonert politibetjent fra spesialenheten Texas Rangers, som var kjent for å kunne fange enhver forbryter – påtok seg oppgaven.

Han fikk også guvernørens tillatelse til å innvilge amnesti hvis han kunne få en av Bonnie og Clydes medskyldige til å hjelpe politiet.

Hamer gikk i gang med å kartlegge Bonnie og Clydes bevegelsesmønster og oppdaget snart at de stort sett holdt seg innenfor en bestemt radius i Midtvesten.

Etter å ha forfulgt forbryterparet i over en måned, besluttet Hamer at det ville være klokere å arrangere et bakhold og vente på at Bonnie og Clyde selv dukket opp.

Om det var tilfeldig at valget falt på landeveien ved Gibsland, er uklart, men det er mye som tyder på at Henry Methvin kan ha tystet på dem.

Lastebilen i veikanten som fikk Clyde til å senke farten den skjebnesvangre morgenen i Louisiana, tilhørte Henry Methvins far. Henry selv hadde på mystisk vis unngått å sitte på i bilen akkurat denne dagen, og han fikk senere amnesti av staten Texas.

Bonnie og Clyde var allerede legender da de ble drept, og begravelsene deres ble et trekkplaster av de store. Det ble sendt blomster og kranser fra hele landet, og politiet måtte flere ganger tilkalle forsterkning slik at begravelsene kunne gjennomføres.

Selv om Bonnie hadde ønsket at Clyde og hun skulle begraves ved siden av hverandre, ble paret begravd på forskjellige kirkegårder. Dermed lyktes det først etter døden å skille Bonnie fra hennes Clyde.

Hollywood tok forbryterparet til seg

Bonnie og Clyde fikk forsterket statusen sin som ikoner da Hollywood grep fatt i historien om det unge forbryterparet som gikk i døden sammen. Men filmens romantiske handling ligger nok langt fra virkeligheten.

“De er unge. De er forelsket. De raner banker”. Slik ble filmen Bonnie and Clyde med Faye Dunaway og Warren Beatty i hovedrollene (1967) markedsført da den kom ut.

Akkurat som filmen avspeiler disse ordene bare halve sannheten, for Bonnie og Clyde ranet primært små butikker og bensinstasjoner; under depresjonen var det få som ble rike av å rane banker.

Også på andre punkter avviker filmen fra virkeligheten: Historien er forenklet, og viktige hendelser er utelatt. Verken Bonnies fengselsopphold eller fangeflukten fra Eastham er med.

I filmen er Bonnie og Clydes kompanjonger, W.D. Jones og Henry Methvin, skrevet sammen til én person som heter C.W. Moss. Filmen levner ingen tvil om at Bonnie og Clyde ble forrådt, selv om dette aldri har blitt bevist i virkeligheten.

Filmens Frank Hamer (Denver Pyle) er ondskapsfull, selvhøytidelig og fremfor alt hevngjerrig. Han kommer over Bonnie og Clyde mens de tar seg en hvil i en skog, og prøver å arrestere dem.

Paret greier imidlertid å overmanne ham, og tar en rekke bilder som viser Frank Hamer i ydmykende situasjoner. Paret tar eksempelvis et bilde der Bonnie kysser Hamer.

I filmen fremstilles nedskytingen av Bonnie og Clyde som Hamers hevn for de kompromitterende bildene. I virkeligheten møtte han aldri paret i live, og det er ingenting som tyder på at det lå et personlig hevnmotiv bak jakten på Bonnie og Clyde.

Les også:

Kriminelle

Gangsteren John Dillinger var samfunnsfiende nr. 1

9 minutter
Kriminelle

Arrogante rikmannssønner planla det perfekte mord

8 minutter
Kriminelle

Skipslege ble beryktet piratkaptein

22 minutter
Mest populære

Logg inn

Feil: Ugyldig e-postadresse
Passord er påkrevd
VisSkjul

Allerede abonnement? Har du allerede et abonnement på magasinet? Klikk her

Ny bruker? Få adgang nå!