Den fremmede går av toget i byen Tucumcari i det ville vesten. Han heter Douglas Mortimer. Hatten er svart, støvlene blanke.
Mortimer henvender seg til telegrafkontoret og ser en plakat: En viss Guy Callaway er ettersøkt for drap. Belønningen for å pågripe ham er 1000 dollar. Med blyant har noen forhøyet summen til 100 000.
«Guy kom personlig innom og tilføyde de to nullene», ler telegrafisten bak disken.
«Han sa: ‘Usle 1000 bucks er altfor lite for meg. Jeg er verdt mye mer’», fortsetter telegrafisten, som ikke regner med at noen har mot til å pågripe Guy Callaway.
Mortimer tar ned plakaten og skrår over gaten til byens hotell, der verten står i baren. Mortimer ruller ut plakaten foran ham: «Hvor er han?»
Den motvillige verten sier ingenting, men kaster et sigende blikk mot taket – og da vet Mortimer hvor han skal lete. Minutter senere ligger Guy Callaway død i den støvete hovedgaten – felt av dusørjegerens kuler.
I våpenarsenalet sitt har Douglas Mortimer en imponerende revolver – en Colt Buntline Special med 30 cm løp. Men revolveren ble ikke brukt i det ville vesten – den ble produsert i årene 1957 til 1992.
Scenen er fra filmen For a Few Dollars More (For en neve dollar mer, 1965) med Lee Van Cleef og Clint Eastwood i hovedrollene som to snarrådige revolvermenn som tjener formuer på å fange eller drepe de verste forbryterne i Amerikas ville vesten.
Men stemmer det at rettsvesenet betalte ut enorme pengesummer til revolvermenn for å få hjelp til å håndheve loven? Det spørsmålet ser Myteknuserne nærmere på i dag.
FOR OG IMOT: Etterlyst – død eller levende
Etterlysningsplakater var et kjent fenomen i USA på 1800-tallet. Noen av plakatene var utstyrt med en tegning eller et fotografi av den etterlyste forbryteren. Under bildet var dusøren angitt.
Sheriffene i sivilisasjonens grenseland på den andre siden av Mississippi skulle holde styr på veldige områder og tøyle et nybyggersamfunn – alt sammen for en lønn det ikke var verdt å risikere livet for. De hadde bruk for all den hjelpen de kunne få.
Dusørjegeren spiller en viktig rolle i utallige westernfilmer. Han er en like innarbeidet skikkelse som sheriffen, bartenderen, pokerspilleren og begravelsesagenten – inspirasjonen må være hentet fra det virkelige liv.
Bare de færreste forbrytere kunne som Billy the Kid innbringe 5000 dollar. En dusør på ti dollar var mer alminnelig – og det beløpet fristet ikke lykkejegere. Pengene ble ofte innkassert av sheriffen.
Ingen historiske kilder omtaler dusørjegere, men sheriffene fikk innimellom hjelp av bl.a. detektiver fra Pinkerton-byrået.
Dusørjeger er en misvisende betegnelse for en bail enforcement agent. Han arbeider for private byråer som stiller kausjon for tiltalte som ønsker å unngå arrestasjon. Hvis de stikker av uten å betale tilbake kausjonen, begynner jakten. Når agenten slår kloa i flyktningen, betaler byrået ham en dusør. I filmene betaler rettsvesenet.
Billy the Kid var en av de få desperadoene man fikk en klekkelig belønning for å fange.
Lovens lange arm fikk ingen hjelpende hånd
Amerikanske aviser fra 1800-tallet er til ingen hjelp når det gjelder dusørjegeren. Han dukker nemlig først opp i 1954 i westernfilmen The Bounty Hunter med Randolph Scott i tittelrollen.
I filmen står Scott med en bunt dollarsedler da han blir spurt om hvilke grunner han hadde for å velge akkurat dette yrket.
«Jeg står akkurat og teller dem!» svarer Scott lett henkastet.
Men seddelbunken er for tykk til å være realistisk: Hvis dusøren for en etterlyst person på 1800-tallet hadde vært 10 000 dollar, ville det tilsvare 3,3 millioner nåtidskroner. Den rundhåndede summen tjener bare til å overbevise dagens kinopublikum.
Selv om det virker fristende logisk at vestens kyniske revolvermenn ga lovens lange arm en hjelpende hånd, er dusørjegeren bare fri fantasi.