Elvira Madigan: forført av en morder

Siden 1889 er millioner blitt grepet av den tragiske kjærlighetshistorien mellom en svensk kaptein og en dansk sirkusprinsesse. Men den utspekulerte kaptein Sparre begikk overlagt mord, fastslår hans oldebarn.

Siden 1889 er millioner blitt grepet av den tragiske kjærlighetshistorien mellom en svensk kaptein og en dansk sirkusprinsesse. Men den utspekulerte kaptein Sparre begikk overlagt mord, fastslår hans oldebarn.

Ritzau Scanpix, Shutterstock

Solstrålene glitrer som gull ned gjennom det grønne bladverket på den fynske øya Tåsinge. I en lysning i Nørreskoven ligger to elskere og klamrer seg til hverandre.

De har ikke spist på to dager, men levd i skogen som flyktninger uten annet ly enn dragonløytnant Sixten Sparres store paraply. De har flyktet fra fordømmelsen, fra fattigdommen, fra samfunnet. Nå begynner tiden deres å renne ut. Sparre klemmer Elvira Madigan inntil seg.

Elvira holder tilbake et hulk, lidelsene hennes er snart over – for på skogbunnen ligger Sixtens revolver, og hånden hans strekker seg etter den. Elvira lukker de blå øynene, snart kan ingenting skille dem ad lenger. I døden vil den fattige sirkusprinsessen og den gifte offiseren være sammen for alltid.

«Åh Sixten», gisper hun da pistolens kalde stål berører tinningen hennes, og leppene deres møtes.

«Min Elvira», svarer han – og trykker av. Kort tid etter runger nok et skudd da den kjekke offiseren følger sin elskede i døden.

Hundrevis strømmet til da Elvira og Sixten i 1889 ble begravd på Landet kirkegård på Tåsinge. Paret ligger her ennå og fikk i 2013 et nytt minnemonument.

© Brian Karmark/Ritzau Scanpix

Myten om Nordens Romeo og Julie

Så tragisk og smektende romantisk har historien om svenske Sixten Sparre og danske Elvira Madigan blitt fortalt i mer enn 130 år: Det elskende paret som ikke kunne få hverandre i livet, og derfor valgte å gå i døden.

Flere historikere har vært kritiske til den fremstillingen, og i en ny bok avliver Sixtens Sparres oldebarn Kathinka Lindhe myten om paret. Ifølge Lindhe er sannheten at hennes oldefar planla og gjennomførte et overlagt drap da den 34 år gamle levemannen 20. juli 1889 skjøt 21 år gamle Elvira.

Elvira var en dyktig rytter og skiftet gjerne linedanserskjørtet ut med en ridedrakt.

© Hugo Danz, Berlin

Den blyge linedanserinnen

Det er ikke bare hennes myteomspunne død som gjør Elvira så fascinerende. Hun var en vaskeekte sirkusprinsesse – datteren til en linedansende mor og en far som var akrobat.

Foreldrene hennes hadde gitt henne det majestetiske navnet Hedvig Antoinette Isabella Eleonore Jensen, men etter at hun begynte å opptre på sirkus i en alder av fem, tok hun artistnavnet Elvira. Faren døde da Elvira var noen få år gammel, og fra morens nye ektemann, John Madigan, fikk hun etternavnet sitt.

Han trente Elvira i å gå på linen, og som tenåring hadde hun blitt en artist på høyt nivå. Moren og stefaren jobbet for tidens største internasjonale artisttrupp – Myers American Circus. Unge Elvira opptrådte på alle Europas største scener og i de fineste salene, der hennes eleganse på linen trollbandt det champagnenippende overklassepublikummet.

Sirkusdirektør Jim Myers turnerte Europa rundt med sin imponerende trupp, som fikk tilnavnet «Det store amerikanske sirkus». Artistene kom imidlertid fra hele verden.

© Djando

På landeveien med annenrangs sirkus

Beruset av Elviras voksende berømmelse mente stefaren hennes i 1887 at det var på tide å bli uavhengig sirkusdirektør og tjene store penger. Plutselig endret Elviras arbeidsplass seg fra Europas krystallpalasser til et muggent telt på et jorde, når stefarens «Circus Varieté» turnerte i de danske og svenske provinsene.

Isvinteren 1888 inntok Madigans sirkus en midlertidig sirkusbygning på Fisketorvet i Kristianstad i Sverige. På premieredagen 8. januar ble bygningen fylt av ivrige tilskuere. En av dem bar navnet Sixten Sparre – Elviras gylne lokker og grasiøse bevegelser bergtok ham.

Elviras sirkusnummer der hun gikk på line mens hun sjonglerte med tallerkener, ble en sensasjon.

© Victoria and Albert Museum, London

Sparre tilhørte en gammel svensk adelsslekt, som takket være farens sanseløse sløseri hadde gått konkurs. Derfor valgte Sixten å gå militærveien, en passende karriere for en ung adelsmann, men lønnen var dårlig. Heldigvis giftet han seg til en solid formue da han i 1880 inngikk ekteskap med frøken Luitgard Adlercreutz, datteren til en rik greve.

I likhet med sin far nektet ikke Sixten seg selv noen gleder i livet. Han elsket dyre middager, skreddersydde klær og klassisk kunst på veggen.

Han var fysisk sterk og en dyktig skytter, men likevel var han overbevist om at hans sanne kall var diktergjerningen. Luitgard og de to små barna lot han ofte være alene mens han satt i herreværelset og skrev svulstige vers om blonde jomfruer og edle bedrifter på formfullendte versemål.

Til hans store ergrelse hadde ikke hans mørkhårede kone den store beundringen for hans kvad om halvnakne jomfruer – til gjengjeld sparte han henne for den minste kunnskap om familiens økonomi. Sixten hadde ikke bare ødslet bort Luitgards formue, han hadde også på få år bygget seg opp en gjeld, som i 1888 truet med å styrte den lille familien ned i fattigdommens avgrunn.

Sixten Sparre ga ut diktsamlingen «I bunden form» i 1887. Den ble ingen suksess og bare anmeldt av to svenske aviser. Begge anmeldelsene var svært negative.

© elviramadigan.se

Den skjønne jomfru

Venner, familie og til og med hans overordnede i det skånske dragonregimentet hadde lånt Sparre penger. Han skyldte penger til kjøpmannen, bokhandleren, skredderen og halvannet års husleie til verten sin, da han 8. januar 1888 så drømmekvinnen sin danse på en sirkusline.

Etter forestillingen oppsøkte han Madigan-familien og ba om tillatelse til å skrive til dem som en mann som «levde for kunsten».

Elviras mor ante ikke uråd og svarte ja. Så begynte en lang og skjult brevveksling mellom Sixten og Elvira. I henførte vendinger tryglet den kjekke løytnanten Elvira om å stikke av med ham. Sixten bedyret at han var så godt som fraskilt. Hun vaklet, fristet av et bedre liv, men utrygg ved tanken på å skilles fra moren.

På Tåsinge oppsto en mindre turistindustri omkring Elvira Madigan og Sixten Sparre etter deres død. Tåsinge Museum har i årevis hatt en fast utstilling om Elvira.

© Samuel Marcus, Ystad, Signal Photos/Imageselect

Til tross for sitt turnéliv i halve verden visste ikke Elvira så mye om livet utenfor sirkuset – og sannsynligvis heller ingenting om tidens mest omdiskuterte kjærlighetsdrama, Mayerling-affæren. På det østerrikske slottet Mayerling hadde keiser Frans Josefs tronarving, Rudolf, i januar 1889 skutt seg selv og sin elskerinne – et drama som fascinerte Sixten sterkt.

Prinsens elskerinne, baronesse Mary Vetsera, ble funnet vakkert arrangert, som en dukke, med den forhenværende tronfølgeren ved sin side. Rudolfs iscenesettelse gikk rett hjem hos Sixten, som la planer for sin egen sorti.

Rudolf, kronprinsen av Østerrike, og baronesse Mary Vetsera, inngikk en selvmordspakt i 1889. I motsetning til Elvira viser brev fra Vetsera at hun var innforstått med selvmordet.

© Library of Congress, Henry Kellner

Flukten til Svendborg

I mai 1889 fikk Sixten innvilget to måneders permisjon fra militæret. Kona og barna hadde reist på landet sammen med svigerforeldrene hans, og dermed hadde han mulighet til å forsvinne uten at noen ville undre seg de første ukene.

Han bestilte ammunisjon til revolveren sin, stappet noen få eiendeler i en vadsekk og dro 28. mai til Bollnäs ca. 270 km fra den svenske hovedstaden for å møte Elvira.

Hør den svenske visesangeren Sven-Bertil Taube synge om Elvira Madigan

Elvira hadde flere ganger forsøkt å avbryte korrespondansen med den overspente Sixten, noe som hadde fått ham til å true med å skyte seg selv. Etter et nervøst sammenbrudd ga Elvira seg til slutt, og før daggry 28. mai forlot hun familien sin.

Hun tok med seg alle eiendelene sine, for en ny tilværelse med Sixten skulle jo begynne, og kapteinen hadde til og med fortalt henne at de ville slå seg ned i Paris. Han hadde bedt henne om å pantsette smykkene sine, og det hadde hun gjort – med unntak av dagmarkorset hun stolt hadde mottatt sommeren 1886 av den danske kong Kristian 9. etter sin opptreden i Tivoli i København.

Etter deres første elskovsnatt i Bollnäs flyktet paret trolig med rutebåt via Stockholm til København og derfra til den fynske øygruppen, der de 18. juni skrev seg inn på Hotel Svendborg som herr og fru Sparre på bryllupsreise.

Da historien kom ut i pressen, begynte mange å valfarte til det stedet der Elviras og Sixtens lik ble funnet.

© Emil Hansen/Taasinge Lokalhistoriske Arkiv

På utflukt med døden

Da paret hadde bodd på hotellet i en måned, mente eieren det var på tide å betale regningen deres på 288 kr, tilsvarende vel 25 000 kr i dag.

«Så snart vi er tilbake fra utflukten, skal De få pengene», lovet Sixten.

Deretter seilte ekteparet til øya Tåsinge – et sommerparadis for københavnere og andre byboere. Bare utstyrt med en liten matkurv og Sixtens paraply gikk de den 18. juli inn i Nørreskoven. To dager senere så vitner dem for siste gang da de ba noen lokale om vann. Samme kveld – 20. juli 1889 – hørte en øyboer to skudd i skumringen.

«Kvinnen var skutt inn i det ene øret, og kulen hadde gått ut av bakhodet. Mannen, som lå til venstre for henne, var skutt i munnen og kulen gått ut av bakhodet.» Politirapport om Elvira og Sixtens lik, 1889.

Tre dager senere brast sommeridyllen på Tåsinge da de to likene ble funnet. Den lokale politimesteren var kort og kontant i sin rapport:

«Kvinnen var skutt inn i det ene øret, og kulen hadde gått ut av bakhodet. Mannen, som lå til venstre for henne, var skutt i munnen og kulen gått ut av bakhodet.»

Sparre ble umiddelbart identifisert: Opp fra brystlommen på uniformen stakk visittkortet hans, omhyggelig arrangert som en melding til ettertiden om at han selv skrev slutten på historien sin.

Sixten Sparre drepte seg selv og Elvira med en Model 1887-revolver fra den svenske produsenten Husqvarna.

© Rock Island Auction Company

Alt tyder på at Sixten var morder

Siden 1889 har det vært den gjengse oppfatningen at Elvira selv valgte å gå i døden med Sixten. Men nyere forskning tyder snarere på at Sparre forberedte mordet på henne.

Fra helt til psykopatisk morder

I Sverige ventet Sixten Sparres to små barn og kona Luitgard i uvitenhet. Det kom ingen lyd fra ham – bare en telefonoppringning med beskjed om selvmordet hans. Skammen og sjokket var så overveldende at Luitgard valgte ikke å fortelle de to barna hva faren deres hadde gjort.

De påfølgende dagene kunne hun lese detaljene om hans og Elviras påståtte kjærlighetsdød i alle landets aviser – og oppdage at hun satt igjen i bunnløs gjeld. Mens Luitgard prøvde å fordøye realitetene, sendte Elviras mor et sint brev til den danske avisen Politiken fordi hun mente det var skrevet altfor pent om Sparre, som hadde narret datteren i døden.

Men de triste realitetene interesserte ingen. Offentligheten vedtok raskt at det var snakk om ulykkelig, romantisk kjærlighet, og den historien levde videre i mer enn 100 år. Først fra 2005 har danske og svenske historikere begynt å betrakte Sixten Sparre som en psykisk forstyrret mann – og muligens en morder.

Bo Widerbergs film «Elvira Madigan» fra 1967 ble en internasjonal suksess. I filmens avslutning er det Elviras idé at paret skal begå selvmord.

© Allstar Picture Library Ltd./Imageselect

Kjærlighetshistorie er blitt fortalt i 130 år

Folk ble raskt forelsket i historien om at Elvira og Sixten døde av ulykkelig kjærlighet. Siden den gang har bøker og filmer gjentatt myten utallige ganger.

«Det er kjærlighet, de kunne ikke få hverandre», lød ryktet på Tåsinge allerede samme dag som de to likene ble funnet. Danske og svenske aviser sluttet seg til teorien om tragisk kjærlighet, og den lokale presten på Tåsinge forbarmet seg over selvmorderne fra Nørreskov. De ble lagt i en vakker dobbeltgrav, som ca. 30 000 turister besøker hvert år.

Danske og svenske fotostudioer fikk det travelt med å kopiere og selge portretter av Sixten og Elvira i dobbeltramme. De første skillingsvisene om paret dukket opp bare en uke etter drapet, og de ble voldsomt populære. Poeten Julius Strandberg hulket:

«Der lå de stille tett ved hverandre, fra livet sammen de ville vandre.»

I Sverige ble voksfigurer som lignet mer eller mindre på «Nordens Romeo og Julie», vist i omreisende panoptikon-kabinetter. Det er laget hele tre spillefilmer om paret, som alle fremstiller dramaet som en ulykkelig kjærlighetshistorie. Mest kjent er svenske Bo Widerbergs film fra 1967, som regnes som en moderne klassiker.