Hypnosemordene vakte oppsikt verden over

Foran kassen venter et bud fra avisen Land og Folk på å bli ekspedert, og ved vinduet ut mot gaten snakker bankbestyrer Arnold Wisbom med en velkledd herre.

Plutselig braker et skudd mot taket, og alle kaster seg ned på gulvet. Hardrup senker pistolen og går til kassen. Her slenger han en stresskoffert på skranken foran kasserer Kaj Møller, som ser opp.

«Ta det rolig. Legg pengene i kofferten», kommanderer Hardrup inne bak skimasken.

Men i stedet for å åpne kassen trekker Møller seg skrekkslagen vekk. Hardrup sikter og skyter på kassereren, som blir truffet i brystet. Han faller dødelig såret om på gulvet. Raneren snur seg mot banksjef Wisbom.

«Hendene i været. Og se å få fylt penger i kofferten», roper Hardrup til ham.

Skrekkslagen nøler Wisbom et fatalt øyeblikk, og et nytt skudd flerrer opp luften. Banksjefen synker sammen, truffet i hjertet. Hardrup gripes av panikk. Han stormer ut på gaten og glemmer hele kofferten.

Den enerverende hylingen fra bankens utendørsalarm har fått mange skuelystne til å stimle sammen på fortauet, og en av dem prøver å spenne bein for raneren.

Hardrup svinger unna og roper sint til ham: «Stikk av, ellers skyter jeg». Deretter kaster han seg på sykkelen og krysser gaten.

En annen syklist hører flere rope «Stopp raneren» og forsøker å avskjære Hardrup. De to syklene kolliderer og velter. I fallet mister Hardrup pistolen, men får fatt i den igjen før han rolig sykler videre i slapset.

Morderen flyktet mindre enn 400 meter

Hardrup svinger ned en sidegate, mens et annet vitne følger etter ham på trygg avstand. Mindre enn 400 meter fra Landmandsbanken stiller raneren sykkelen fra seg utenfor Griffenfeldsgade nr. 38 og forsvinner inn gjennom gatedøren.

Vitnet – en 20 år gammel blikkenslagerlærling – vil se inn i oppgangen for å sikre seg at raneren ikke stikker av via bakdøren. Men idet han åpner gatedøren, står han ansikt til ansikt med Hardrup, som griper pistolen og snerrer: «Kan De komme ut!»

Da politiet kort etter ankommer Griffenfeldsgade, peker blikkenslagerlærlingen ut oppgangen der raneren har søkt tilflukt.

Politiet legger seg på lur og arresterer minutter senere Hardrup da han trer ut gjennom døren. Med en betjent på hver side føres han til en ventende politibil. Underveis overøses Hardrup med skjellsord fra folkemengden.

«Drep ham. Et liv for et liv», roper en av tilskuerne.

Til politifolkenes overraskelse vinker den unge mannen til de fremmøtte og smiler. Politiets forvirring blir enda større da den 28 år gamle Hardrup ankommer politistasjonen og tilstår alt uten forbehold. Dobbeltmorderen er merkelig fraværende under avhøret – det er som om han er i en transe, bemerker betjentene. Han påstår at hans «skytsånd» befalte ranet.

Først senere avslører etterforskningen av saken at skytsånden i virkeligheten er en tidligere cellekamerat som har lært seg å hypnotisere. Snart er «Hypnosemordene i København» på avisforsidene verden over.

Nazist ville samle Norden

Da Palle Wischmann Hardrup kom til verden 3. desember 1922, var fremtidsutsiktene tilsynelatende lyse. Foreldrene var velstående, og tvillingsønnene deres vokste opp i en forstadsvilla med tjenestefolk.

Faren var driftsleder på en fabrikk, men fikk blyforgiftning av arbeidet, og det ble starten på nedturen. På grunn av sykdom måtte faren slutte å arbeide, noe han tok svært tung. Familien ble nødt til å flytte til en beskjeden leilighet i arbeiderbydelen Valby.

Moren forsøkte å begå selvmord, og som ungdom trakk Palle seg mer og mer inn i seg selv. Under den tyske okkupasjonen av Danmark ble den innesluttede 17-årige Palle Hardrup medlem av NSU, en nazistisk ungdomsbevegelse med streng disiplin.

Her følte han seg hjemme, og i løpet av krigen ble han medlem av det forhatte Schalburg-korpset og Hipo-korpset, som hjalp tyskerne med å terrorisere danskene og jakte motstandsfolk.

Hardrup hadde en visjon om at han en dag ville samle Norden i et Stor-Skandinavia med seg selv som fører. Å gå i tysk tjeneste var bare et midlertidig vern mot det han fryktet aller mest: kommunismen.

Da Danmark ble befridd i mai 1945, satte en dom på 14 års fengsel for landssvik en midlertidig stopper for visjonen om et Stor-Skandinavia. Halvannet år inne i soningen møtte han sin «skytsånd», Bjørn Schouw Nielsen, i Horsens statsfengsel.

Schouw Nielsen var sju år eldre enn Hardrup og vaneforbryter. Under krigen hadde han drevet utpressing mot danske virksomheter ved å true med å sprenge dem i luften. Han hadde begått væpnet ran mot både en dansk politimann og en tysk soldat, som han i tillegg såret under overfallet.

Schouw Nielsen ble deretter angiver for tyskerne og anga danske motstandsfolk, noe han fikk tolv års fengsel for etter frigjøringen.

Hardrup var et lett bytte

Fengselslivet røynet på Hardrup. Tanken på å tilbringe resten av ungdomstiden bak lås og slå tynget, og han søkte tilflukt i fantasiene om å danne et politisk parti som kunne samle Norden og gjøre ham til skandinavenes fører. Men fantasiene var ikke nok til å holde humøret oppe.

«Jeg følte meg helt alene, som om jeg var i en dykkerklokke på bunnen av havet», fortalte han senere.

Hardrups eneste oppmuntring under de lange dagene i Horsens statsfengsel var Schouw Nielsen. De to fant ut at de delte interessen for å utforske den åndelige og spirituelle verden.

Snart fikk de tillatelse til å sone sammen i en dobbeltcelle, og frem til prøveløslatelsen i 1949 eksperimenterte de med å hypnotisere hverandre og drive yoga. På benken i den nakne, gulmalte cella fikk Schouw Nielsen ved hjelp av hypnose makten over Palle – en makt som i 1951 kostet to mennesker livet.

Om dagen arbeidet de to forbryterne sammen i et lite fengselsverksted uten andre innsatte til å blande seg i samtalene deres, og om kvelden hypnotiserte Schouw Nielsen sin yngre kamerat i deres celle.

Døgnet rundt voktet hypnotisøren over kameraten. Etter flere måneders bearbeiding var Schouw Nielsen klar til å sette planen ut i livet. Mens han ga seg ut for å være i hypnotisk transe, kom han i forbindelse med en skytsånd han kalte X.

Skytsånden befalte i første omgang Hardrup å bryte båndene til andre fanger, som han av og til snakket med. Jo mer isolert Hardrup ble, desto større makt fikk Schouw Nielsen over ham. Neste befaling gikk ut på at Hardrup skulle stoppe korrespondansen med foreldrene og broren sin – også den ordren adlød han.

Schouw Nielsen hadde skapt et redskap som han kunne få til å gjøre hva som helst. Nå ventet han bare på sjansen til å få noe igjen for de mange timene han hadde brukt på cellekameraten.

Fra cellekamerat til pengemaskin

I oktober 1949 ble Hardrup og Schouw Nielsen prøve­løslatt som ledd i et større amnesti for landssvikere fra andre verdenskrig.

Allerede den andre dagen ute i friheten innfant Hardrup seg hos Schouw Nielsen og lot seg over­tale til å investere oppsparte midler i et felles firma som skulle undervise i hypnose via postordre. Investeringen slo feil, og de måtte begge ta fabrikkarbeid i stedet.

Skytsånden befalte Hardrup å dele lønna med Schouw Nielsen, men selv mottok han aldri en krone av kompanjongen. Av en ukelønn på 200 kroner fikk han bare lov til å beholde 35 kroner.

Men det var ikke nok for Schouw Nielsen, som lot skytsånden befale at Hardrup skulle låne penger av venner og familie og levere dem når han kom til hypnotiske behandlinger to-tre ganger i uken.

Schouw Nielsen sørget også for at Hardrup giftet seg med en av sine bekjente – kanskje for også å kunne vri penger ut av henne gjennom sitt hypnotiske grep om ektemannen. Til politiet forklarte Bente Hardrup senere at hun var fortvilet over at Palle var totalt under Schouw Nielsens innflytelse. Hennes manns kamerat blandet seg i alt – også i privatøkonomien deres.

Hun ba ektemannen om å kutte forbindelsen, men det skjedde ikke. I stedet begynte Schouw Nielsen å slepe Hardrup med på bar slik at de kunne snakke uforstyrret sammen.

Når de to mennene var på byen, var det alltid Hardrup som tok regningen. Og var han ikke med på byen, tok Schouw Nielsen gjerne en taxi fra baren hjem til sin unge venn for å hente penger til å betale barregningen.

Til sin fortvilte kone fortalte Hardrup at mesteparten av lønna ble brukt til å stifte et nytt parti – og kveldene der han var ute med Schouw Nielsen, gikk med til partiarbeid. At kompisen hadde lånt kameraet og armbåndsuret hans og pantsatt dem, unnlot han å avsløre.

Snart måtte Schouw Nielsen innse at han ikke kunne vri tilstrekkelig med penger ut av ekteparet Hardrup til å finansiere sitt ville natteliv. I stedet fikk han en lys idé: Hardrup kunne kanskje hypnotiseres til å rane en bank.

Med bare ett godt kupp kunne han dermed få fingrene i flere tusen kroner i stedet for de 20, 50 eller 100 kronene som han hittil hadde fått ut av Hardrup.

En sommerdag inviterte Schouw Nielsen ekteparet Hardrup med til stranden ved Charlottenlund Fort nord for København. De to kameratene gikk ut i vannet for å være alene, og her avslørte skytsånden at Hardrup denne dagen ville få vite hvor han skulle legge pengene etter bankkuppet.

På vei hjem fra stranden sørget Schouw Nielsen og Hardrup for å komme seg bort fra Bente. Deretter snudde de rundt og syklet tilbake til Charlottenlund skog.

Hardrup fikk pekt ut en busk som han skulle legge pengene i – godt innpakket. Under de neste dagenes hypnose innprentet skytsånden igjen og igjen Hardrup hvordan han skulle rane banken på Hvidovrevej.

Så var Schouw Nielsen omsider klar til å sende sin fjernstyrte raner i aksjon.

20 000 kroner var ikke nok for skytsånden

23. august 1950 lot Hardrup som om han var syk, og ble hjemme. Da Bente hadde gått på jobb, syklet han til en boligblokk rett overfor banken. Inne i oppgangen tok han på solbriller og frakk og kjemmet håret ned med brylkrem for å gjøre seg mindre gjenkjennelig.

Ranet foregikk i en rus som Hardrup husket veldig lite av – ved å true med en pistol fikk han pengene og flyktet på sykkel.

Noen hundre meter fra banken parkerte han sykkelen og tok av frakken og solbrillene. Så praiet han en taxi og kjørte til Charlottenlund skog. Underveis stoppet han for å kjøpe et stykke grovt papir til å pakke inn pengene.

Schouw Nielsen fikk ransutbyttet – litt over 20 000 kroner – Hardrup fikk beholde 20 kroner til å dekke utgiftene.

Kuppet tilfredsstilte for en stund skytsånden, men etter et halvt år kunne Schouw Nielsen begynne å se enden på festen han hadde for de rante pengene. Et nytt og større kupp måtte snarest stables på beina.

I januar 1951 begynte forberedelsene til ranet mot Landmandsbanken. Schouw Nielsen fortalte at «skytsånden ikke var helt fornøyd med det siste ranet», og sendte Hardrup ut for å kjøpe nye solbriller, en skimaske og en pistol.

Sammen gikk de turer der Schouw Nielsen viste ham banken og hvor pengene skulle gjemmes.Under intensiv hypnose ble Hardrup trent opp i å utføre ranet helt etter planen og – like viktig – å glemme Schouw Nielsen hvis noe gikk galt.

Skulle han bli arrestert av politiet, måtte han ikke nevne sin tidligere cellekamerat eller la andre hypnotisere ham. I stedet skulle han gi seg ut for å være i dyp transe når han ga de avtalte svarene.

For å gi skytsånden et ekstra sterkt grep om Hardrup ble det avholdt stiftende generalforsamling for partiet som Hardrup dagdrømte om. Til stede var bare Hardrup, Schouw Nielsen og en gammel nazist de kjente fra tiden i Hipo-korpset.

Danmarks National-Kommunistiske Parti skulle det hete, og i partiprogrammet sto det blant annet at DNKP ville befri arbeiderne fra trelldom slik at de fikk mer tid til spirituell fordypelse. Arbeidsdagen skulle kuttes ned til to timer, Norden skulle forenes, og en rikssjef med diktatoriske beføyelser utnevnes.

Sentralt i partiprogrammet sto også opprettelsen av en flåte av supermoderne fiskeskøyter som skulle evakuere Niels Bohr og andre verdifulle forskere hvis Danmark ble angrepet av Sovjetunionen.

Da de var blitt alene, hypnotiserte Schouw Nielsen enda en gang Hardrup og understreket at alt nå avhang av ham. Alt i dette livet og det neste sto og falt med Hardrup. Hvis han sviktet, kunne ikke skytsånden redde Hardrup fra evig fortapelse.

Schouw Nielsen gjentok overfor Hardrup hvor viktig det var at han bablet i vei om skytsånden og DNKP hvis han ble arrestert.

Sykkelen var en bommert

Dobbeltmordene i Landmandsbanken på Nørrebrogade ble slått opp på danske avisforsider fredag 30. mars 1951.

«Bankmorderen var en prøveløslatt Hipo-mann», skrev Politiken. Lenger inne i avisen avslørte en artikkel at motivet ikke var berikelse, «men å skaffe penger til et bedre samfunn».

Berlingske Tidende kunne fortelle at de andre innsatte i Horsens statsfengsel så på Hardrup som «en fantast». Bildet ble bekreftet under politiets ransaking av Hardrups leilighet. Her fant politiet hjemmelaget propagandamateriale for DNKP og en notatbok med tittelen «I pakt med de store lover».

VIDEO: Se traileren til 'Skytsengelen'

Utenpå sto et navn: Bjørn Schouw Nielsen. Samme dag dukket en mann opp hos politiet og ba om å få utlevert sykkelen sin. Den vakthavende stusset da mannen oppga navnet sitt: Bjørn Schouw Nielsen.

Politiet stilte ham noen spørsmål, men fikk bare til svar at mannen hadde lånt Hardrup sykkelen sin. For sikkerhets skyld valgte politiet å holde tilbake den mystiske mannen med det brennende blikket.

Om hypnotisøren faktisk ville etterlyse sykkelen sin eller forsøkte å snuse opp om Hardrup hadde sladret på ham, vites ikke. Men han skulle definitivt få angre på at han henvendte seg til myndighetene.

Da politiet avhørte Schouw Nielsen et døgn senere, kunne de fremlegge bevis på at Hardrup like før ranet hadde oppholdt seg i en leilighet som tilhørte Schouw Nielsens senile tante.

De hadde også bevis på at Schouw Nielsen hadde skaffet et magasin til pistolen som ble brukt til å begå drapene, og han ble derfor varetektsfengslet. Da pressen fikk nyss om en mulig sammensvoren, meldte 40 vitner fra Horsens statsfengsel seg.

Alle sverget på at Schouw Nielsen med hypnose hadde styrt Palle som en marionett og blant annet fått ham til å ignorere andre fanger når de henvendte seg til ham. Politiet fikk det travelt med å undersøke om det var mulig å hypnotisere noen til å begå et mord – og om Schouw Nielsen var hypnotisør.

Schouw Nielsen løy om hypnose

Da de første 14 dagenes varetektsfengsling skulle forlenges, ble Schouw Nielsen igjen stilt for en dommer. Politiet fremla et edsvorent vitneutsagn fra en innsatt i Horsens statsfengsel. Han fortalte at han en kveld besøkte Schouw Nielsen på cella hans mens Hardrup var i dyp transe.

Vitnet forklarte at han løftet Hardrups ene øyelokk og blåste ham hardt i øyet uten at Hardrup reagerte. Schouw Nielsen benektet at han hadde hypnotisert noen – han hadde bare drevet yoga sammen med cellekameraten, og som han bedrevitende fnøs:

«Yoga og hypnose har som kjent ingenting med hverandre å gjøre».

Politiet kunne deretter lese opp et utsagn fra Bente Hardrup, som ble avhørt to dager etter drapene. Ifølge rapporten hadde hun inntrykk av «at hennes mann i visse retninger fullstendig lot seg lede av Schouw Nielsen». Varetektsfengslingen ble nok en gang forlenget.

Under den videre etterforskningen fant politiet en skisse over posthuset i Vanløse, som sannsynligvis skulle være neste mål for et hypnoseran.Politiet lot Schouw Nielsen forstå at de bare var på sporet av skissen, og han serverte dem straks en løgn for ikke å bli satt i forbindelse med enda et ran.

Ifølge Schouw Nielsens forklaring hadde Bente Hardrup laget skissen, og da han selv hørte om den, hadde han revet den i stykker og sagt til sin naive venn Palle:

«For en motbydelig kjerring som lager slike skisser til sin mann».

Deretter la politiet frem den intakte skissen for Schouw Nielsen, som på stedet endret forklaring. Nå hadde han hørt om skissen, men glemt hele greia, forklarte han. Hardt presset slapp Schouw Nielsen en ny bombe: Han mente at hans tidligere cellekamerat måtte ha en sinnslidelse.

Da han satt i fengsel, hadde han ikke tenkt over at Hardrups ville ideer og fargerike fantasier var uttrykk for sinnssykdom – kanskje befant de seg begge i en fengselspsykose.

Schouw Nielsen forsøkte også å fremstille seg selv som altfor ubegavet til å kunne manipulere Hardrup.

For eksempel forsto han ikke så mye av det som ble sagt under stiftelsen av Danmarks National-Kommunistiske Parti i leiligheten hans like før dobbeltdrapet, hevdet han.

Psykiater hypnotiserte Hardrup

Psykiateren Max Schmidt ble hentet inn for å undersøke om Hardrup var ved sine fulle fem og kunne stilles til ansvar for sine handlinger.

Morderen hadde for eksempel ikke vist tegn på anger over å ha drept to uskyldige menn, så politiet ville vite om han var en avstumpet forbryter eller en sinnslidende som ikke ante hva han hadde foretatt seg på Nørrebrogade.

Schmidt hypnotiserte dobbeltmorderen, som i transe snakket lenge om sin skytsånd. Han kalte ånden for X og forklarte om dens «ganske direkte forbindelse med meg». Han forklarte også at det var skytsånden som hadde befalt ham å begå ranet.

Akkurat som Schouw Nielsen hadde diktert, fortalte Hardrup også om Danmarks National-Kommunistiske Parti og hans viktige oppgave med å samle Norden. «Det er ingen tvil om at observanden på frifot blindt og uten skrupler ville adlyde en hvilken som helst ordre fra skytsånden», lød Max Schmidts vurdering.

Men om skytsånden var Schouw Nielsen, kunne han ikke fastslå. I mai 1951 måtte politiet derfor løslate Schouw Nielsen på grunn av manglende bevis.

Psykiateren ga opp og la frem sin rapport i desember 1951: Hardrup var «sindssyg» og hørte hjemme på det som den gang ble kalt psykopatanstalt. Schmidt ville likevel ikke utelukke hypnoseteorien, han kunne bare ikke bevise den.

Da Hardrup forsto at han var erklært sinnssyk, ble dobbeltmorderen tilsynelatende så rystet at Schouw Nielsen mistet sitt hypnotiske tak på ham. Eller så kom han – over en måned etter dobbeltmordene – omsider ut av transen og kunne se virkeligheten i øynene.

Langsomt begynte konsekvensene av hypnose-eksperimentene i Horsens statsfengsel å gå opp for ham. I desember skrev Hardrup en ny og helt annerledes tilståelse av ransoverfallet som kostet to bankmenn livet.

Tilståelsen ble nedskrevet i to kladdebøker julen 1951, og fikk i pressen navnet «kladdeboktilståelsen». Hardrup innrømmet å ha fylt Max Schmidt med «bevisste løgner og bortforklaringer», for hypnoseteorien var sann:

Bjørn Schouw Nielsen var skytsånden X. I deres felles celle hadde han «unnfanget den mest geniale idé som noensinne hadde oppstått i en forbryterhjerne» – å hypnotisere en annen til å begå bankran for å dekke sitt uhemmede forbruk «av kvinner og alkohol».

Tilståelsen skapte umiddelbart store overskrifter i landets aviser. «Ble bankraner ved hypnose og drepte to av bankens folk», skrev Politiken 8. januar 1952.

Berlingske Tidende fulgte opp med «Skytsånd fikk ham til å begå drapene», mens avisa Information slo fast at «Selv ordentlige folk kan hypnotiseres til å drepe».

Til Information forklarte hypnoseekspert dr. Gunnar Kelstrup at Hardrup ikke var i hypnose da han begikk ranet på Nørrebrogade, men i en posthypnotisk tilstand der han gjorde alt det Schouw Nielsen hadde befalt under den forutgående hypnosen.

Begge tiltalte erklærte seg ikke skyldige

På bakgrunn av kladdeboktilståelsen ble Schouw Nielsen igjen varetektsfengslet. Han prøvde igjen å stemple Hardrup som gal, men nye psykiatriske undersøkelser betegnet nå ikke lenger bankraneren som «uhelbredelig sindssyg», men klar for psykiatrisk behandling. Først 16. juni 1954 kom saken for retten i Østre Landsret.

Salen var stappende full av tilskuere, og for å sikre at Schouw Nielsen ikke fikk øyenkontakt med Hardrup og dermed kunne påvirke ham, sto rekker av politifolk mellom de to tiltalte.

Hardrup var tiltalt for ranene i Hvidovre og på Nørrebrogade samt dobbeltdrap. Schouw Nielsen var hjernen bak forbrytelsene og hadde fått ham til å begå dem, het det i tiltalen.

«Jeg har gjort det, men er ikke skyldig», erklærte Hardrup da han skulle forholde seg til tiltalen mot seg.

«Ikke skyldig. Det er det rene nonsens», svarte Schouw Nielsen på samme spørsmål.

Gjennom en måned satt tilskuerne målløse mens jurister, eksperter og de to tiltalte kranglet. Hypnoseteorien ble det store stridspunktet. Aktoratets ekspertvitne, en overlege og psykiater, forklarte i retten at Schouw Nielsen var bakmannen som hadde utført «hypnotiske eksperimenter» på Hardrup.

Forsvarets ekspertvitne, som var overlege og hypnosespesialist, påpekte at psykisk syke var så godt som umulige å hypnotisere.

Altså var Hardrup ikke syk, men ansvarlig for sine handlinger. 17. juli 1954 falt juryens avgjørelse, og journalister fra inn- og utland kastet seg over tastaturene. Los Angeles Times skrev: «Danske får livstid for bankran under hypnose».

Få dager senere hadde saken nådd Australia, der The Sun-Herald hadde følgende overskrift: «Hypnotisert til å begå mord».

Schouw Nielsen fikk livstid for å ha manipulert Hardrup gjennom hypnose til å begå ran og drap, mens Hardrup ble dømt til livslang forvaring på psykopatanstalt.

Dommen vakte internasjonal oppsikt: Ingen var tidligere blitt dømt for å hypnotisere en annen til drap.

Psykologer, psykiatere og hypnoseeksperter diskuterte ivrig hypnosemordene, og de fleste utenlandske eksperter avviste at det var mulig.

Schouw Nielsen forsøkte også å så tvil om dommen ved å hevde at politiet hadde presset Hardrup til å skrive kladdeboktilståelsen mot å slippe billigere.

Selv i dag er ekspertene i tvil: Var hypnosemordene en utspekulert hypnotisørs verk – eller rev en gal mann sin uskyld­ige cellekamerat med seg i fallet?