Intens jakt på Martin Luther Kings drapsmann

King er både elsket og hatet

Martin Luther King er frem til sin død i 1968 et fyrtårn i borgerrettskampen i USA. Den presteutdannede amerikaneren blir et kjent ansikt da han i 1955 leder bussboikotten i Montgomery i Alabama, som ender med at svarte ikke lenger er nødt til å sitte bakerst i bussen.

Åtte år senere holder han sin berømte I have a Dream-tale, og i 1964, 35 år gammel, blir King den yngste mottageren av Nobels Fredspris for sin ikke-voldelige kamp mot sosial urettferdighet og for like borgerretter for alle.

Kings arbeid gir ham fiender i Amerikas høyreorienterte miljøer, der mange ønsker livet av den frittalende presten. En av amerikanerne som ønsker Martin Luther King død, er 39 år gamle James Earl Ray, som nøyaktig 346 dager før drapet på Lorraine Motel hopper av en lastebil i Missouri. Ray har rømt fra Jefferson City-fengselet, der han har 18 år igjen å sone for flere væpnede ran.

Den første uken følger flyktningen jernbanesporet til Kansas City mot vest, i håp om å riste av seg forfølgerne. Ray regner nemlig med at politiet kommer til å tro at han vil dra mot øst, der han kan søke tilflukt hos sin bror. Og Ray får rett.

Ikke en eneste politimann kommer på sporet av ham. Uker blir til måneder, og Ray føler seg snart trygg på at han ikke kommer til å bli tatt. Under navnet Eric S. Galt slår han seg i 1967 til slutt ned i Los Angeles, der han tar et kurs som bartender og bruker fritiden på en danseskole.

Samtidig er Ray frivillig medarbeider i presidentkandidaten George Wallaces valgkamp. Wallace ønsker i likhet med Ray å opprettholde raseskillet i USA, og er glødende motstander av borgerrettsbevegelsen.

Personlig avskyr Ray særlig bevegelsens leder, og omtaler ham gjerne som Martin Luther Coon i stedet for King («coon» er slang for «neger»). Rays brenner så mye for saken at han våren 1968 forlater Los Angeles i sin hvite Ford Mustang med ett eneste mål – å drepe King.

King på skuddhold

Om ettermiddagen 4. april 1968 – tre timer før drapet på Martin Luther King – sjekker James Earl Ray inn på Bessie Brewers motell i Memphis under navnet John Willard.

I en måned har Ray fulgt borgerrettsforkjemperen nøye, og han vet at King i disse dager befinner seg i byen. Ray har valgt Bessie Brewers motell av en eneste grunn – rom 5B i andre etasje. Det har nemlig fritt utsyn til Lorraine Motel, der King har innlosjert seg.

Etter å ha betalt for en ukes opphold slentrer Ray opp på værelset sitt, der han trekker gardinen til side og kikker over på Lorraine Motel. Det er bare 60 meter bort til svalgangen foran rom 306, der han på et bilde i lokalavisen har sett Martin Luther King stå.

Med sin nyinnkjøpte kikkert slår Ray seg ned ved vinduet i rom 5B. Hjertet pumper ekstra hardt da han ser gjennom kikkerten at King kommer ut på balkongen litt før klokken 18.00. Dette er Rays store sjanse. Han griper den blå håndkofferten og Remington-riflen som ligger i en eske viklet inn i et grønt laken, og går i raskt tempo ut på toalettet.

Fra vinduet her har Ray enda bedre utsikt til målet. Raskt drar han opp det rustne vinduet, plukker opp riflen og lader den med en eneste patron.

Et lite trinn opp i badekaret gir ham en bedre posisjon, slik at han kan lene seg mot veggflisene mens han retter rifleløpet ut vinduet. Martin Luther Kings hode fyller hele kikkertsiktet, og Ray føler nærmest at han står like ved siden av det mennesket han avskyr aller mest.

Klokken 18.01 presser James Earl Ray pekefingeren mot den kalde avtrekkeren.

«Det hørtes ut som et skudd!»

Uten å nøle kaster Ray den rykende riflen i esken og pakker den sammen med den blå minihåndkofferten inn i det grønne lakenet. Han åpner toalettdøren og skritter i høyt tempo gjennom gangen i andre etasje.

«Hei, det hørtes ut som et skudd!» sier en annen motellgjest da han ser Ray passere.

«Det var det», kommer det tørt fra snikskytteren, som samtidig skjuler ansiktet med den ledige hånden.

Ray forlater motellet og skynder seg nedover fortauet mot sin hvite Ford Mustang. Det første stykket møter ikke morderen et eneste menneske, men like ved bilen ser Ray plutselig tre politibiler og betjenter. De er allerede varslet om attentatet.

Mens Ray setter ned farten, tar han en drastisk, impulsiv beslutning og dumper bylten med drapsvåpenet og kofferten foran en spillehall på South Main Street, der Mustangen er parkert.

Guy Canipe hører dunket da den tunge riflen lander på fortauet foran spillehallen hans. Nysgjerrig ser han etter den fremmede, som setter seg inn i en Mustang.

«Så du hvem som kastet den der?» hører han noen rope lenger oppe i gaten, da Canipe et minutts tid senere står bøyd over bylten. En politimann kommer løpende med pistolen løftet, og spillehalleieren forstår at noe er alvorlig galt.

Han forteller politibetjent Judson Ghormley hver detalj han har bitt seg merke i, og Ghormley er tydeligvis godt fornøyd med øyenvitnet, selv om den mulige gjerningsmannen akkurat har sluppet unna politiet.

«Jeg har våpenet foran nr. 424 på Main. Den mistenkte stakk av mot sør nedover Main Street. Han er en ung, hvit mann, velkledd, mørk dress (…) antas å kjøre en hvit Mustang», rapporterer Ghormley opprømt over walkie- talkien.

Det har bare gått ti minutter siden Ray sendte av gårde sitt dødelige prosjektil, og politiet er allerede nær ved å pågripe Martin Luther Kings morder. Tror de.

FBI overtar etterforskningen

En av de første på åstedet er lederen av FBIs Memphis-avdeling, Robert Jensen. Vanligvis tar det lokale politiet seg av drapsetterforskningen i byen, men Jensen vet at denne saken er kinkig, derfor har han kommet til Lorraine Motel for å hjelpe den lokale politistyrken.

Agentens antagelse blir snart bekreftet da FBIs visedirektør, Cartha DeLoach, når ham på telefon.

«Statsadvokaten vil at vi skal overta saken», sier DeLoach, og understreker hvor viktig det er med en oppklaring: «Som du nok vet, må dette løses raskest mulig. Vi må sette inn alt vi har – alle folkene dine må arbeide til de stuper», forlanger visedirektøren.

Jensen er krigsveteran og har 21 års erfaring fra det føderale politiet. Han lar seg ikke stresse av situasjonen, men går metodisk til verks. Rettsteknikere måler opp, fotograferer og analyserer åstedet, og politifolk tar opp forklaring fra øyenvitnene. De fleste peker opp på vinduene ved Bessie Brewers motell:

«Skuddet kom derfra». Øyenvitnene er ikke i tvil.

Snart står etterforskerne i rom 5B og på badet i andre etasje. Inne på rommet finner de emballasjen fra en helt ny kikkert, og avhørene av motellets eier og gjestene forteller dem at en velkledd hvit mann med mørkt hår har bodd på rommet. Navn: John Willard.

Robert Jensen setter et par menn til å spore opp personer med navnet John Willard, mens han selv kjører til byens FBI-kontor, der bylten som ble funnet i Main Street ligger klar.

Litt før klokken 21.00 trekker Jensen på seg gummihansker og plasserer innholdet i bylten sirlig på et bord. Den blå kofferten inneholder en mengde toalettsaker. Eieren er tydeligvis en velpleid mann.

Remington-riflen er helt ny, og til Jensens overraskelse er serienummeret intakt. Dermed er det enkelt å finne butikken der våpenet er kjøpt. Til slutt dukker en helt ny kikkert opp av bylten, med en kvittering på kjøpet. En kikkert som passer akkurat i emballasjen som er funnet i rom 5B. Personen som kastet fra seg bylten med riflen, må ha befunnet seg på motellværelset!

Snart kommer det også svar på FBIs undersøkelser av fingeravtrykk: to klare, brukbare avtrykk på mordvåpenet.

Da nyhetene kort etter når FBIs hovedkvarter, puster visedirektør Cartha DeLoach lettet ut. Han er overbevist om at FBI er like i hælene på gjerningsmannen, og at det bare er et spørsmål om tid før morderen er pågrepet.

Ray flykter til Canada

Mange hundre kilometer fra Memphis sitter James Earl Ray i sin hvite Mustang. Han har kjørt i ett strekk hele natten, uten å ha møtt på en eneste politibil på den lange veien ut av Tennessee og videre gjennom nabostaten Mississippi.

På hele turen har Ray fulgt nyhetene på radioen, og han har problemer med å forstå hvor stort kaos skuddet i Memphis har skapt. Først kom meldingen om at Martin Luther King var erklært død kort tid etter ankomst til sykehuset, og siden har radioen hele natten vært fylt med nyheter om kaos i mange av landets store byer, der afroamerikanere i raseri over drapet har herjet og tent bål i gatene.

Da Ray ruller gjennom Alabama, får han den første nedslående meldingen via bilradioen. Politiet leter etter «en hvit Mustang» med «en velkledd hvit mann».

Det går opp for Ray at han er sårbar i sin elskede bil, men han bestemmer seg for å fortsette i bilen til Atlanta i delstaten Georgia, der han i månedene før drapet har leid et rom. Ved 08.30-tiden den 5. april er Ray fremme i Atlanta. Han forlater bilen på en parkeringsplass, før han raskt henter noen penger og en revolver fra hybelen sin.

Klokken 13.00 forlater Ray Atlanta om bord på en Greyhound-buss med kurs for Cincinnati. For første gang siden drapet 19 timer før kan Ray lukke øynene og drømme om Rhodesia – dagens Zimbabwe – der han satser på å leve i eksil.

Landet, som tre år tidligere erklærte seg selvstendig fra Storbritannia og nå blir styrt av en hvit mindretallsregjering, har ingen utleveringsavtaler med USA. Men først må Ray forsøke å komme seg inn i Canada via Cincinnati og Detroit. Attentatmannens lange flukt har bare så vidt begynt.

FBI sirkler inn «Eric Galt»

Mens Ray sitter trygt på bussen, går to av Robert Jensens menn, agent Bauer og agent Darlington, fra motell til motell i Memphis, i håp om at den mistenkte har bodd andre steder i byen enn på Bessie Brewers motell.

Agentene har allerede funnet ut at navnet «John Willard» er falskt. Den eneste John Willard som aldersmessig passer på gjesten fra motellet, sitter i fengsel og har dermed et alibi. I stedet leter de nå etter et motell som har hatt en gjest i en hvit Mustang.

«Hmm, ja. Her er en», sier eieren av New Rebel’s Motel da Bauer og Darlington etter mer enn et døgns arbeid endelig får et avgjørende spor.

Den kvinnelige eieren studerer nøye opplysningene en kunde oppga da han sjekket inn på motellet. «Mustang, registreringsnummer 1-38993», står det i et felt.

«Gjesten – hva het han?» kommer det utålmodig fra Bauer, før motelleieren snur innsjekkingskortet mot agentene. «Eric S. Galt» leser Bauer, og konstaterer fornøyd at de akkurat har funnet et nytt, viktig spor.

Mannen som kaller seg Eric S. Galt har på ingen måte kastet bort det døgnet FBI har brukt på å finne frem til det dekknavnet Ray bruker mest. Han har krysset grensen til Canada i taxi og deretter tatt toget til Toronto, der Ray sent på ettermiddagen 6. april leier et rom hos et polsk ektepar. Denne gangen under navnet Paul Bridgman.

Mandag morgen 8. april traver Ray ned på det lokale biblioteket. Her blar han gjennom fødselsannonser i aviser fra 1930-tallet – det tiåret han selv er født.

Han tråler side etter side før han endelig finner en nyfødt baby ved navn Ramon George Sneyd. Navnet er passe spesielt uten å vekke oppsikt – mannen med de mange navn er klar for en ny identitet.

Tre dager senere kjøper Ray et sminkesett og et par briller i en teaterbutikk, og med ny hårskill, sminket hud og øyenbryn samt et par hornbriller på den spisse nesen ligner «mr. Sneyd» mest av alt en professor på passbildet han får tatt samme ettermiddag.

Utstyrt med det ferske fotografiet og en forfalsket dåpsattest går han til Kennedy Travel Bureau for å bestille en flybillett til London.

«Prisen er 345 dollar», sier damen bak disken. Avgangen fra Toronto er 6. mai. Det betyr at Ray rekker å få tilsendt sitt nye pass, kan hun opplyse.

Ray gir henne passbildet og avtaler å hente billett og pass om to uker. De sier farvel, før ekspeditøren samvittighetsfullt noterer i passøknaden:

«Haster, da kunden ønsker å forlate landet raskest mulig», før hun sender søknaden av sted.

Drapsmannens ansikt blir avslørt

Tidlig på ettermiddagen torsdag 11. april vrimler det med politi og FBI-agenter ved parkeringsplassen i Atlanta, der Ray har parkert Mustangen seks dager tidligere.

En beboer i kvartalet har undret seg over at den gulhvite bilen har stått der så lenge, og da agentene sjekker registreringsnummeret, stemmer det med Eric Galts. Et klistremerke på bilvinduet avslører at den nylig har fått skiftet olje på et verksted i Los Angeles.

Verkstedeieren sender FBI videre til et hotell i LA-området der Mr. Galt har bodd i to måneder.

«Han hadde mørkt, tilbakestrøket hår. Stille type, konservativ, mørk dress». Dette husker hotelleieren tydelig da han blir utspurt av en agent.

«Vet du hvor han skulle da han dro?»

«Hmm, ja… til Atlanta i Georgia», sier hotelleieren, og finner frem en adresse.

FBIs skup blir enda større da agentene sporer telefonsamtalene Galt har foretatt under oppholdet. Den viktigste viser seg å ha gått til en danseskole. Der kan de fortelle at mr. Galt danset hos dem, men at han sluttet da han begynte på et bartenderkurs.

Neste dag banker FBI-agent Theodore A’Hearn på døren til bartenderskolen på Sunset Boulevard. Her åpner direktør Thomas Lau, som forteller ivrig opp og ned og i mente om Galts evner innenfor bransjen.

«Flittig og med god koordinasjon», forteller Lau. Nøyaktig hvordan eleven så ut, husker han dessverre ikke.

«Men jeg har et foto av ham et eller annet sted!»

«Hva har du?» utbryter A’Hearn overrasket.

«Det er noe vi alltid har gjort her», sier Lau, mens han viser agenten et bilde av Galt som stolt holder opp bartenderdiplomet sitt.

Der står han. En slank mann i dress, skjorte og slips – Martin Luther Kings antatte drapsmann.

Navnet er Ray, James Earl Ray

I Atlanta tar noen FBI-agenter seg inn på Galts hybel. Der finner de kart over flere byer og land.

Ett av kartene viser Atlanta med en sirkel tegnet inn like ved Martin Luther Kings hjem, og en annen rundt parkeringsplassen der drapsmannens Mustang ble funnet. Et annet kart over Mexico viser seg å ha fingeravtrykk som matcher dem på drapsvåpenet. FBI er sikre: Galt er King-morderen.

Onsdag 17. april utsteder FBI en arrestordre på Galt. Han beskrives som «bevæpnet og farlig», og neste morgen pryder bildet av ham alle landets avisforsider.

FBI har 82 millioner fingeravtrykk i databasen, og det tar tid å gjennomgå dem. Men FBIs ledere har en idé. Allerede før drapet på King har Galt med sine mange aliaser og forflytninger oppført seg som en mann på flukt. Derfor kan de snevre inn gruppen av mistenkte til de personene som var ettersøkt før 4. april. Plutselig er de nede i 53 000 personfiler som må gjennomgås for fingeravtrykk.

Allerede neste dag får DeLoach en telefon fra Les Trotter, lederen av FBIs fingeravtrykksavdeling.

«Vi har rett mann! Det er ingen tvil. Ekspertene fant nettopp en nøyaktig match, i sak nr. 702», er beskjeden. «Fyren er vaneforbryter. Navnet er James Earl Ray».

Noen dager senere lister Ray seg ut av rommet sitt i Toronto for å se fjernsynsprogrammet The FBI, som alltid slutter med å fortelle hvilke ti amerikanere som for øyeblikket er most wanted. Ray får sjokk da bildet hans plutselig dukker frem på skjermen, og tv-verten leser opp hans egentlige navn.

«Memphis har utlovet en dusør på 100 000 dollar til den som kan bidra med informasjon som fører til at Ray blir pågrepet», blir det erklært.

Mr. Sneyd krysser Atlanteren

Til tross for fotografiet og beskrivelser i mediene skjer det fint lite i saken etter fjernsynsprogrammet de neste to ukene. Rays nye identitet som mr. Sneyd har tilsynelatende virket.

Om kvelden 6. mai spaserer han iført hornbriller gjennom Toronto International Airport, og neste morgen lander han trygt i London. Herfra flyr han til Lisboa i Portugal – i håp om å komme seg videre til Afrika.

Først ser alt lovende ut. Ray får snust opp et skip som kan ta ham til Angola for bare 130 dollar, men optimismen fordunster da han oppdager at turen krever visum, som det tar en uke å få utstedt. Før den tid har skipet reist. I åtte dager leter Ray forgjeves etter andre skip, før han tar en skjebnesvanger beslutning. Fredag 17. mai flyr han tilbake til London.

Imens blir det igjen bevegelse i etterforskningen hos FBI. De finner ut at Ray like etter flukten fra fengselet i 1967 dro til Toronto og der endret identitet til Eric Galt. Med hjelp fra kanadisk politi kontrollerer FBI mer enn 250 000 kanadiske pass som er utstedt eller fornyet siden april 1967, da Ray flyktet fra Jefferson City.

Dag etter dag sitter tolv kanadiske politimenn og sammenligner passbilder med Rays bilde, og 1. juni blar Robert Wood opp i Ramon George Sneyds pass i bunken. Han gransker det svakt strittende venstre øret, kløften i haken og ansiktets dimensjoner.

«Dette kunne vært ham, hvis han brukte briller», utbryter Wood begeistret.

En telefon til den ekte mr. Sneyd øker sannsynligheten – han har nemlig ikke noe pass. Men en ringerunde til landets reisebyråer avslører at en mann har reist under navnet Sneyd tre ganger i mai og nå befinner seg i London.

DeLoach og FBI-staben hans alarmerer straks Scotland Yard i London, som sender passbildet av den falske mr. Sneyd til samtlige havner og flyplasser på De britiske øyer. Nettet snører seg sammen rundt King-morderen.

Ray tas inn til avhør

8. juni spaserer James Earl Ray inn døren til terminal 2 på Heathrow lufthavn i London. Han har tenkt å dra til Brussel. Herfra håper Ray at han kan komme seg billig og uten problemer til sin drømmedestinasjon – Rhodesia.

«Pass, takk», sier en ung funksjonær ved innsjekkingsskranken.

Ray graver i lommen på den beige frakken og kjenner revolveren idet han griper om sitt mørkeblå kanadiske pass.

Mens passet blir sjekket nøye, prikker en Scotland Yard-detektiv ham plutselig på skulderen.

«Vil du vennligst bli med meg denne veien», sier detektiv Philip Birch, som har gjenkjent Ray.

Ray tar situasjonen med ro, og blir med. Først da Birch kroppsvisiterer ham og finner revolveren, blir han nervøs.

«Jeg skal til Afrika. Jeg tenkte jeg kunne få bruk for den», forsvarer Ray seg.

Men det er ulovlig å bære våpen uten tillatelse i England, og motvillig må Ray bli med til Scotland Yards hovedkvarter. Her åpner de britiske politimennene Rays koffert, og finner en jakke med et navnemerke der det står «Eric Galt». Fangen får et forklaringsproblem.

«Vi har svært god grunn til å anta at du ikke er kanadisk statsborger, men amerikansk», sier politiavdelingssjef Thomas Butler i forhørsrommet.

«Vel, så … Det er jeg», mumler Ray tørt.

«Jeg tror ikke du heter Sneyd, men James Earl Ray. Og at du er ettersøkt i USA for alvorlig kriminalitet, inkludert drap, der det ble brukt skytevåpen», fortsetter Butler. Ray sier ikke et ord.

Drapsmannen vet at han er avslørt. Flukten er over.