Iskald storforbryter utløste vill menneskejakt

En livsfarlig gentleman

Allerede før flukten er den 42 år gamle Mesrine berømt for sin dristighet. På sitt kriminelle rulleblad har han en rekke store kupp, og tre ganger tidligere har han rømt fra fengsler.

Når han er på frifot, lever han det søte liv med dyre klær, fasjonable nattklubber og vakre kvinner. I det offentlige ses han på med like mye avsky som fascinasjon.

Mesrine er sjarmerende, beleven, fryktløs og fantastisk dreven i å gjøre politiet til latter. Samtidig er han sykelig opptatt av sitt omdømme – og ekstremt farlig.

I 1972 drepte han to politimenn i affekt da de gjenkjente ham mens han var på flukt fra et kanadisk fengsel.

Nå, seks år senere, er han igjen på flukt, mer berømt og jaget enn noen gang. I dagene etter flukten oppsøker betjenter systematisk alle venner og bekjente av Mesrine, og politiet erklærer optimistisk at Mesrine i løpet av kort tid vil være bak lås og slå igjen.

I virkeligheten står de uten spor. Hovedpersonen selv sitter sammen med Francois Besse og planlegger nye forbrytelser.

Om formiddagen 16. mai kommer de to mennene inn i en liten våpenforretning ved Gare de l’Est.

De retter våpnene sine mot innehaveren og hans bror. Besse lenker de skrekkslagne våpenhandlerne sammen med håndjern, mens Mesrine tar 20 000 franc fra kassen og studerer vareutvalget i ro og mak.

Med en kjenners mine plukker han opp diverse våpen, veier dem i hånden og avsikrer dem. Etter en stund bestemmer han seg for to 9-mm pistoler og åtte grovkalibrede revolvere. Han trenger også 700 patroner.

Mesrine legger varene i en medbrakt sportsbag. Så forlater de to mennene butikken.

I første omgang er det utenkelig for politiet at Mesrine står bak våpenkuppet. Selv ikke han ville være dumdristig nok til å rane en våpenbutikk midt på lyse dagen i Paris, mens politiet i hele byen var på utkikk etter ham.

Da virkeligheten går opp for politiet, har Mesrine allerede gitt dem nye ting å ta seg av – oppe i den søvnige feriebyen Deauville i Normandie.

Her slår de rike og berømte seg løs i en overflod av penger på byens kasino.

Oppsøker politiet for moro skyld

Klokken nærmer seg elleve på kvelden da Jacques Mesrine og Francois Besse den 27. mai går inn på politistasjonen i Deauville og henvender seg til to betjenter i resepsjonen.

«Jeg er inspektør Dorner fra spilleenheten», sier Mesrine med henvisning til myndigheten som overvåker driften av kasinoer.

«Jeg vil snakke med politiinspektøren».

«Han er ikke til stede for øyeblikket», svarer en av betjentene.

«Ok, da får vi ta det en annen dag», sier Mesrine og går ut igjen.

Besøket på politistasjonen har ikke noe praktisk formål. Mesrine vil bare demonstrere sin fryktløshet og forakt for politiet.

Noen minutter etter slår det ned i betjenten.

«Det var jo Mesrine», gisper han.

«Herregud, har det rablet for deg? Inspektør Dorner var høyere og yngre enn den svinepelsen der», beroliger den andre betjenten.

Imens fortsetter Mesrine og Besse til byens kasino. Her presenterer de seg som ansatte ved justisdepartementet, og forklarer at de holder på med å etterforske en sak om juksing. En av dem viser raskt frem et offisielt utseende ID-kort.

De spør etter kasinoets bestyrer, M. Marzin. Da han kommer, viser de ham våpnene sine og beordrer ham til å føre dem til stedet der kasinoet oppbevarer kontantene.

«Mitt navn er Jacques Mesrine. Du har sikkert hørt om meg», sier Mesrine til den lamslåtte kassereren.

Akkurat idet de to ranerne forlater kasinoet for å kjøre bort i en stjålet Simca Rally, ankommer den første politibilen.

En medarbeider på kasinoet har diskré trykket på en knapp og utløst en alarm på politistasjonen.

Mesrine åpner umiddelbart ild mot betjentene, og under en heftig skuddveksling kaster de to ransmennene seg inn i Simcaen. Mesrine trår klampen i bånn og suser i full fart gjennom Deauville.

To politibiler kommer direkte mot dem, men i over 100 km/t suser Mesrine rett forbi dem. Politifolkene fanger et kort glimt av ham, leende bak rattet. Lenger fremme svinger han bort fra veien, ned en liten sidevei.

Mens blodet renner fra et skuddsår i Besses arm, ser en lettet Mesrine i bakspeilet at et halvt dusin patruljebiler fortsetter rett frem for full utrykning. De har ristet av seg forfølgerne – i hvert fall i første omgang.

Et stykke fra Deauville venter nye problemer. Lyskastere avslører en av politiets veisperringer. Mesrine setter opp farten enda mer og pløyer rett gjennom med Simcaen slik at betjentene i veibanen må kaste seg til siden.

De kommer seg raskt på beina igjen og sender en byge av kuler etter fluktbilen. Verken Mesrine eller Besse blir truffet, men det gjør bilens girkasse og et av dekkene.

Fem kilometer lenger fremme mister Mesrine kontrollen over bilen og kolliderer. Ingen av mennene kommer alvorlig til skade, men Simcaen er ferdig.

De neste dagene trappes menneskejakten kraftig opp. Politiet sender helikoptere i luften og lar armerte jeeper, motorsykler og fotpatruljer gjennomsøke området. Hundrevis av betjenter arbeider frivillig på fritiden.

Alle vil være en del av den definitive triumfen – pågripelsen av Mesrine. Den må være like rundt hjørnet.

Selv om skuddsåret i armen tapper Besse for krefter, tilbakelegger de to mennene mange kilometer gjennom Normandies landskap, til fots og i ly av natten.

Om dagen nøyer de seg med en begrenset fremrykning, fra skjulested til skjulested. Etter flere dagers flukt tar de en familie som gisler på en gård, og forlanger å bli kjørt mot Paris.

På en øde veistrekning stiger Mesrine og Besse ut, rett før enda en politiveisperring, viser det seg senere.

Mennene stjeler en robåt og seiler i nattens mørke ned en elv, ut gjennom politiets finmaskede nett.

Kuppet i Deauville, skuddvekslingen, gjennombrytingen av veisperringen – og selvfølgelig det forutgående besøket på politistasjonen – føyer enda et kapittel til beretningen om Mesrines vågemot.

Og franskmennene må innrømme at de er fascinert av ham.

Bak Mesrines frekkhet skjuler det seg en skarp hjerne som alltid legger uhyre detaljerte planer i forberedelsene til et kupp. Livet på flukt er rutine for Mesrine, og han er vant til å ta sine forholdsregler.

Han er forkledningens mester – mannen med de tusen ansikter, kalles han – og han har alltid flere dekkadresser, som bare de aller nærmeste i hans omgangskrets kjenner til.

I tillegg benytter han seg av en rekke forskjellige identiteter og sitter på et stort utvalg av forfalskede pass og papirer.

Oppdresset til bankkupp

Deauville-kuppet er en mediemessig suksess, og Mesrine nyter omtalen, men det økonomiske utbyttet er beskjedent: 13 000 franc.

De får snart bein å gå på. Mesrine er i pengenød, og noe må gjøres. Klokken sju om morgenen 30. juni banker han og Besse på døren hjemme hos Jean-Claude Martigny, som arbeider i en filial av banken Société Générale.

«Politi. Lukk opp!», beordrer Mesrine.

Gjennom kikkhullet ser bankmannens kone to elegante, slipskledde menn. Hun åpner døren. Inne i entreen presenterer Mesrine seg:

«Du kjenner meg kanskje igjen. Jeg er Jacques Mesrine, og jeg trenger penger», sier han med et smil og trekker frem en pistol.

Mesrine ber om en kopp kaffe, og i flere timer sitter ranerne sammen med familien. Mesrine underholder dem med historier fra livet sitt.

Han spøker med familiens 11 år gamle datter og forteller bankmannens kone at kaffen hennes er den beste han noen gang har smakt. Fruen forteller senere at hun sjelden har møtt en så høflig person.

Da bankens åpningstid nærmer seg, forlater Mesrine huset sammen med Jean-Claude Martigny.

Så lenge han gjør det han får beskjed om, vil Besse passe godt på hans kone og datter, får han vite.

Vel inne på Jean-Claude Martignys kontor i Société Générale tilkaller de bankdirektøren, som forstår alvoret i situasjonen og slipper dem inn i boksrommet.

Her får Mesrine uten dramatikk utlevert 450 000 franc, og sammen med de to bankmennene kjører han av gårde i Jean-Claude Martignys Peugeot.

De stopper ved en bensinstasjon. Herfra ringer Mesrine til Besse, som forlater gislene. Ved Gare du Nord hopper Mesrine ut av bilen og forsvinner i mengden.

Ordensmakten er frustrert. Nok en gang avsperres hovedveiene ut av Paris. Nok en gang er det til ingen nytte.

Og nok en gang føler politifolkene seg utilstrekkelige. De har ikke sett snurten av landet mest ettersøkte forbryter.

Gir intervju under flukten

Noen uker senere, i midten av juli, treffer Mesrine den 27 år gamle prostituerte Sylvie Jeanjacquot på en bar i Paris.

Den vakre, mørkhårede kvinnen blir så betatt av den sjarmerende gangsteren at hun er klar til å ta sjansen på et dramatisk liv på flukt sammen med ham.

I begynnelsen av august kan politiet til sin store irritasjon lese et stort intervju med Mesrine i bladet Paris Match. Men selv om politiet avhører journalisten, kommer de ikke på sporet av den mediekåte gangsteren.

Som så mange andre parisere har Mesrine forlatt den kvelende sensommervarmen i hovedstaden.

Sammen med sin nye kjæreste og noen venner har han dratt på ferie. Først til Italia, senere til London.

Politiet forteller med jevne mellomrom at de har fått nye opplysninger som kan sette dem på sporet av Mesrine, men i virkeligheten står de på bar bakke.

Meldingene er krampaktige forsøk på å imøtegå den offentlige kritikken av etatens hjelpeløshet.

10. november får journalistene den nye store Mesrine-historien de har hungret etter. Klokken sju om kvelden ringer Mesrine på døren hjemme hos dommeren Charles Petit, som tidligere har sendt ham i fengsel.

Ved sin side har han den uerfarne Jean-Luc Coupé. Årsaken er at ingen av Mesrines sedvanlige, profesjonelle kumpaner vil ta i hans nyeste påfunn med ildtang.

Dommeren er ikke hjemme, men de to mennene truer kona hans, madame Petit, til å slippe dem inn i leiligheten i tredje etasje.

Her forklarer Mesrine at de vil vente på dommeren. Og mens Jean-Luc Coupé holder øye med madame Petit og hennes datter, gjennomsøker han selv leiligheten.

Men Jean-Luc Coupé viser seg å være elendig til å holde vakt. Dommerens datter hører en lyd ved hoveddøren og gjetter på at det er broren.

Han har avtale om å besøke familien i dag. Hun sniker seg ut i entreen og hvisker til ham at han skal varsle politiet. Da Jean-Luc Coupé henter henne tilbake til stuen, har han ikke peiling på at de allerede er avslørt.

Mesrine forklarer gislene hvorfor han har kommet. Charles Petit skal bruke sin innflytelse i justisdepartementet til å få stengt alle de toppsikrede avdelingene i franske fengsler. Forholdene er umenneskelige her, sier de.

Blir ikke avdelingene lagt ned, vil Mesrine begynne å likvidere dommere. Gangsteren snakker i vei, helt til han på et tidspunkt kaster et blikk ut av vinduet og til sin skrekk ser flere politibiler kjøre opp foran eiendommen.

Betjentene vet ikke akkurat hva det er de er kalt ut til. De har absolutt ingen anelse om at Frankrikes mest ettersøkte mann befinner seg få meter unna.

Mesrine skynder forgjeves på Jean-Luc Coupé, som er helt lammet av skrekk og ute av stand til å flytte de geléaktige beina sine.

Mesrine gir opp og setter i et byks ned trappen. Brått befinner han seg ansikt til ansikt med flere bevæpnede betjenter.

«Fort, Mesrine er der oppe!» roper han.

Budskapet har en magisk effekt. Samtlige betjenter styrter videre opp trappen, mens Mesrine kan gå ut på gaten, ut til en yngre betjent, som står alene igjen.

Mesrine trekker revolveren opp av lommen, retter den mot politimannen og lenker ham med håndjern til et avløpsrør. Deretter skynder han seg til nærmeste metrostasjon – og forsvinner.

Politiet pågriper Jean-Luc Coupé, og akkurat som Mesrine forventer, greier han ikke å holde kjeft. I begynnelsen nekter han ethvert kjennskap til Mesrine, men etter hvert bukker han under for politiets avhør og ender med å legge alle kort på bordet.

Jean-Luc Coupé avslører blant annet flere av Mesrines dekkadresser, som politiet holder under skarpt oppsyn.

Men Mesrine vet bedre enn å returnere til leilighetene som Jean-Luc Coupé har kjennskap til.

Da politiet ransaker leilighetene, får de hakeslepp. I en av dem finner de en hel garderobe av skreddersydde dresser, en kasse sjampanje, tre skuddsikre vester, to gassmasker, en radio innstilt på politiets frekvens, en kasse rifler, fem maskinpistoler, dusinvis av håndgranater og et halvt dusin revolvere.

På bare seks måneder har Mesrine samlet et våpenarsenal stort nok til å bevæpne en mindre milits.

Overfor pressen holder politiet tilbake de mest pinlige detaljene om Mesrines flukt fra dommer Petits leilighet.

Disse opplysningene kommer først frem senere. Den manglende sansen for detaljer gjør Mesrine rasende. Han føler ikke at han får den anerkjennelsen han har fortjent.

Kidnapping skal sikre fremtiden

1978 blir til 1979, og Mesrine kan igjen skimte bunnen av pengeskrinet. Den ekstravagante livsstilen og de mange parisiske leilighetene koster.

Mesrine drømmer om et kjempekupp som kan sikre ham økonomisk uavhengighet over lang tid. Planen er å kidnappe en rik industrimagnat og forlange en enorm løsesum.

Sammen med en annen kriminell setter han opp en liste over potensielle ofre og gransker systematisk livene deres – hvor de bor, hvilke sikkerhetstiltak som omgir dem, og til og med hva slags temperament de har.

Mesrine har lite til overs for brysomme gisler som blir hysteriske og får panikk under press. Den grundige fremgangsmåten er typisk for Mesrine.

Datoen for kuppet hans er gjerne satt lang tid i forveien, og han har ikke bare kartlagt alle tenkelige fluktveier, han har også oversikten over når solen går ned og hvilken månefase det er.

Mens Mesrine planlegger kidnappingen, blir hans tidligere fluktkamerat fra La Santé, Francois Besse, arrestert i Brussel.

Nyheten gjør Mesrine oppriktig nedfor, men ikke bekymret. Arrestasjonen av Besse utgjør ingen sikkerhetsrisiko for ham selv.

21. juni 1979 slår Mesrine og hans nye kompanjong til. De kjører opp foran hoveddøren til et palass i en landsby nær Le Mans, banker på og spør etter den 82 år gamle, tidligere bank- og industrimagnaten Henri Lelièvre.

De legitimerer seg som lokale politibetjenter og ber høflig Lelièvre følge med til stasjonen i forbindelse med en sak der han muligens kan være til hjelp. Henri Lelièvre vil gjerne stå til tjeneste, og setter seg inn i bilen deres. Deretter blir han bortført til et leid hus i Loire-dalen.

En måneds tid senere innkasserer Mesrine og kompanjongen gevinsten. Henri Lelièvres sønn går med på å betale seks millioner franc i løsepenger. Mesrine dikterer hvilken rute sønnen skal ta med pengene.

Dermed kan gangsteren på trygg avstand forvisse seg om at politiet ikke overvåker transaksjonen. Etter betalingen blir en uskadd Henri Lelièvre løslatt i Paris.

Tynnslitte nerver

Selv om Mesrine nå sitter godt i det økonomisk, gir det ham ikke den roen han hadde håpet på.

Politiet oppsøker og overvåker alle som bare har vært i sporadisk kontakt med ham på et eller annet tidspunkt, og tilbyr fristende beløp for nyttig informasjon. Mesrine reagerer med ekstrem forsiktighet.

Han isolerer seg mer og mer sammen med Sylvie. Glimtvis er han sitt sjarmerende og verdensvante gamle jeg.

Andre ganger bryter han ut i raserianfall over bagateller, og tyller i seg enorme mengder alkohol. Presset tærer på ham.

I nok et intervju forteller Mesrine en journalist at han heller vil dø enn å havne i fengsel igjen. Han advarer samtidig om at han alltid har skytevåpen og håndgranater på seg, og at han ikke vil nøle med å bruke dem hvis politiet forsøker å pågripe ham.

Både politi og politikere føler seg ydmyket over ikke å kunne stoppe denne samfunnets førstefiende.

For den franske presidenten, Valéry Giscard d’Estaing, er dette en uhyre viktig sak. Angivelig stiller han innenriksminister Christian Bonnet et ultimatum: Enten blir Mesrine satt ut av spill veldig snart, eller så må ministeren se seg om etter en ny jobb.

I august forener innenriksministeren de rivaliserende franske politikorpsene i et intensivt samarbeid med ett mål for øyet – å finne Mesrine.

Måneden etter får politiet omsider det sporet de har ventet så lenge på.

Sluttspill i november

Journalisten Jacques Tillier, som skriver for det høyreorienterte bladet Minute, blir 10. september skutt og såret. I et brev til franske aviser påtar Mesrine seg ansvaret. Han hevder at Tillier er politispion.

Mye er uklart rundt episoden, men den sårede journalisten kan fortelle politiet at Mesrine var sammen med en annen mann, som hadde mørk bart og en tydelig Marseille-aksent.

I likhet med Mesrine hadde mannen uttrykt misnøye med de toppsikre fengselsavdelingene.

Politiet antar at Mesrines kumpan kanskje har sonet på en toppsikret avdeling han også, og foretar en systematisk gjennomgang av samtlige tidligere innsatte – rundt hundre personer.

Etter å ha eliminert bort de aller fleste basert på deres fysiske fremtoning, står politiet igjen med cirka 20 kandidater.

En av dem er Charly Bauer, en kriminell fra Marseille som har sittet inne i 16 år for væpnet ran. Under soningen fikk han jevnlig besøk av en kvinne, men nå kan politiet konstatere at både hun og Charly Bauer er sporløst forsvunnet.

En Renault 14, forsikret i kvinnens navn, er imidlertid registrert for flere parkeringsbøter nær Gare St. Lazare i Paris. 24. oktober finner politiet bilen parkert, og snart kommer Charly Bauer og kjæresten for å hente den.

Politiet aner fortsatt ikke om Bauer vil føre dem til Mesrine. I en uke skygger de paret døgnet rundt. Så kommer gjennombruddet. 31. oktober stopper Renaulten foran nummer 35-37 i rue Belliard.

Bauer og kjæresten går inn i oppgangen og kommer snart ut igjen, sammen med et ukjent par – en kvinne og en mann.

Mannen er gammel og går med stokk, men en av politifolkene lar seg ikke lure. Han har tidligere vært med på å arrestere Mesrine, og det er definitivt noe kjent med denne mannen.

På avstand følger sivilkledd politi de to parene mens de beveger seg til fots gjennom bybildet og er innom flere butikker.

Mesrine tar ikke på noe tidspunkt hånden opp av jakkelommen, og fra Sylvies skulder henger det en svart veske som politiet mistenker for å inneholde håndgranater.

Betjentene tør ikke nærme seg av frykt for et ragnarok på åpen gate. I stedet overvåker de kjæresteparene helt til de vender tilbake til rue Belliard.

Mesrine har vært på flukt i nesten halvannet år og aner ikke at det er nå fellen klapper. Rundt 40 politifolk – fantasifullt forkledd som blant annet gatefeiere, søppeltømmere og nonner – har omringet huset.

Mesrine og Sylvie forlater ikke leiligheten i dagene som følger, og politiet er sterkt i tvil om hva de skal gjøre.

Skal de rykke inn og ta Mesrine og dermed risikere flere politifolk livet? Skal skarpskyttere prøve å treffe ham gjennom vinduene, fra nesten hundre meters avstand, over flere veier og jernbaneskinner og med risiko for å skyte forbi og dermed advare Mesrine?

Det ender med en tredje løsning. 2. november 1979 klokken 14.58 kommer Mesrine ut på rue Belliard, fulgt av Sylvie.

Paret småsnakker mens de går over til bilen sin, en ny BMW. Galant åpner Mesrine bildøren for sin kjæreste, setter seg inn på førersetet, plasserer Sylvies veske ved føttene sine, fester sikkerhetsselen og starter motoren.

Mesrine og Sylvie rekker bare å kjøre et lite stykke. En lastebil med presenning over planet kjører inn foran bilen deres og stopper brått.

Fire menn med automatvåpen kommer til syne under presenningen. På et par sekunder sender de 21 kuler inn gjennom frontruten på bilen.

Deretter kjører en personbil opp på siden av BMWen. Fra passasjersetet tar en politimann omhyggelig sikte og skyter Frankrikes mest ettersøkte mann tvers gjennom hodet.

Dynket i blod synker Mesrine sammen bak rattet. Et øyeblikk er det som om tiden står stille, som om ingen aner hva de skal gjøre.

Så ramler Sylvie ut av BMWen. Hun hyler hysterisk og er hardt såret av flere skudd. Politifolkene på sin side bryter ut i vill jubel og omfavner hverandre.

I en hel time sitter Mesrine sammensunket i bilen, omgitt av hundrevis av politifolk, pressefotografer og andre parisere, før politiet omsider flytter liket hans.

Da de åpner vesken ved føttene hans, finner de flere håndgranater.