Jesse James: Menneskejakt på liv og død
7. september 1876 kommer Jesse James og banden hans inn i banken i Northfield. De er alle erfarne bankranere, men denne gangen går alt galt. Innbyggerne i byen griper til våpen, og snart er banden på vill flukt fra lovens lange arm.
I to uker må raneren Jesse James flykte for livet gjennom delstaten Minnesota.
George Bates og J.S. Allen stirrer nysgjerrig på de tre fremmede skikkelsene som krysser broen over Cannon River og beveger seg videre mot torget i byen Northfield.
Det er tredje gang de to kjøpmennene ser en gruppe ukjente, tause ryttere i dag, og også denne gangen biter Bates seg merke i de nyankomnes spesielle fremtoning.
Mennene ser «distingverte ut», men har «noe likegyldig og arrogant over seg», som tyder på at de er «tøffe og farlige typer å omgås».
I likhet med Bates og Allen har også resten av byens innbyggere en dårlig følelse, men ennå vet ingen av dem at de til sammen åtte fremmede som torsdag 7. september 1876 rir inn i Northfield i Minnesota, er den beryktede James-Younger-banden som er etterlyst i sør for sine mange tog- og bankran.
Denne milde høstdagen har banden kastet blikket på First National Bank i Northfield, og fra sin post på Mill Square følger bandeleder Jesse James de tre sist ankomne mens de rolig dirigerer hestene sine over byens torg.
Deretter svinger de ned Division Street, der målet ligger. Hestene tjores, og de tre ranerne slentrer avslappet inn i banken mens to av bandevennene deres stiller seg opp og holder vakt foran inngangen.
Det stinker trøbbel lang vei, og J.S. Allen skjønner tegningen. Med raske skritt begir han seg mot banken for å slå alarm. Men før den 50 år gamle kjøpmannen kommer så langt, får han et revolverløp stukket opp i ansiktet.
«Ikke tenk på det engang, ditt nek», freser Clell Miller mellom tennene.
Ranerens inngripen påvirker imidlertid ikke Allen, som selv har alle sparepengene sine i hvelvet:
«Hent riflene, gutter! De raner banken», gauler han av full hals.
Innbyggerne åpner ild
Inne i banken har Jesse James’ bror Frank trukket sin nikkelbelagte seks-løper og tatt sikte mot kassereren.
«Opp med hendene! Dette er et ran, og hvis du roper, blåser vi topplokket av deg», kommer det resolutt fra den 33 år gamle raneren, som ikke har registrert opptrinnet ute på gata.
Frykten er meislet inn ansiktene på de tre bankansatte der de sitter som tente lys bak pultene sine. Til slutt manner kassereren, Joseph Heywood, seg opp og stotrer frem at låsen til det sikrede hvelvet er tidsinnstilt og derfor ikke kan åpnes.
«For noe forbannet løgn», utbryter Frank, og hopper over disken for å rive opp den tunge hvelvdøren.
Heywood prøver å hindre raneren ved å stille seg foran døren, men det eneste han oppnår er å få Frank rasende. Banditten kjører pistolkolben i skallen på ham. Da bankmannen får summet seg, gir han opp kampen, men etter tumultene ved hvelvet går det plutselig opp for ranerne at situasjonen i Northfield er kritisk da de hører lyden av skudd ute på Division Street.
«For Guds skyld, kom ut! De skyter oss i fillebiter her ute», brøler bandekollega Cole Younger, som akkurat har sett Clell bli nedlagt av en riflekule fra en av de mange innbyggerne som har grepet til våpen og nå sender skuddsalver mot området foran banken.
Bandens siste tre medlemmer – blant dem Jesse James – kommer galopperende fra utkikksposten på torget og fyrer vilt i alle retninger for å dekke for bankutgangen og redde vennene fra å bli slaktet.
Innenfor må Frank innse at han bare får med seg noen småpenger fra kassererens skuff, men i irritasjon over at de går glipp av hvelvets store gevinst på 15 000 dollar, retter han plutselig våpenet mot 39 år gamle Heywood og klemmer på den kalde avtrekkeren.
«Med et uttrykk som Djevelen selv satte han pistolen nesten helt inn mot Heywoods hode og fyrte av det fatale skuddet», forklarer bankens bokholder senere.
Kulen hamrer inn i Heywoods venstre tinning så blod og hjerne spruter ut på skranken. Deretter setter Frank ut døren der resten av banden venter utålmodig.
Frank ser at to av kameratene hans har blitt drept av Northfield- borgernes skyts, og på vei opp på hesten merker han selv et stikk i høyre bein. Også de tre Younger-brødrene blir truffet av kuler før banden galopperer ut av byen. De seks overlevende fikk bare med seg 26,60 dollar – men enda verre er det at de nå er fritt vilt.
Brødrene James og brødrene Younger utgjorde James-Younger-banden.
Send menn og våpen
Støvet bak ranerne har knapt lagt seg før innbyggerne i Northfield valfarter til banken. J.S. Allen kan nå igjen se inn i øynene på Clell Miller – denne gangen er ranerens blikk uten gnist. Han stirrer bare blankt og livløst opp i himmelen.
Noen av innbyggerne sleper den andre døde raneren, Bill Chadwell, ved siden av Miller slik at hele byen kan se nærmere på de avskyelige mennene midt på Division Street, der det flyter av tomme patronhylstre og knust glass.
På under ti minutter har banden ødelagt idyllen i Northfield, og stemningen i byen er amper. Allerede klokken 15 høres en ivrig klikking av metall mot metall hos byens telegrafoperatør. Omverdenen må ha beskjed:
«Åtte væpnede menn angrep bank klokken 14. Kamper på gaten mellom ranere og innbyggere. Bankmann drept. Kasserer såret. To ranere drept. Andre såret. Send menn og våpen til å jakte på ranerne», heter det i telegrammet til Minnesotas store byer.
Mens Northfield blåser i gang jakten, er Jesse James og banden hans på full fart gjennom landskapet i den nordlige delstaten, som de ikke kjenner særlig godt. Både Jesse, Frank og Younger-brødrene kommer fra Missouri, der de tidligere har begått flest ran, men nå befinner de seg på ukjent territorium og må famle seg frem ut fra kartene de skjuler i frakkelommene.
Flere ganger må de stoppe opp og skylle Bobs sår. Yngstebror Younger er hardt såret. Det hjelper med en slynge, men 22-åringen har sterke smerter da banden ved 18-tiden rir inn i byen Shieldsville 25 km vest for Northfield.
Jesse og vennene lar vaktsomt blikket vandre fra bygning til bygning frem til øynene faller på en hestevogn fylt med våpen og patronesker.
«Den rullet akkurat inn for fem minutter siden», forteller en mann i nærheten da et av bandemedlemmene bekymret spør hvor lenge vognen har stått foran saloonen.
Bare fire timer er gått siden ranet, men telegrafene har gnistret konstant, og selv vanlige skomakere, tømrere og dagleiere har forlatt arbeidet etter nyheten om Northfield-kuppet. Alle vil delta i jakten på ranerne og de 2000 dollar- ene som hittil er utlovd i dusør.
En slik gruppe har akkurat vært innom vannhullet i Shieldsville, og da de kommer ut av saloonen, ser de til sin overraskelse seks suspekte typer, mange av dem med blodflekker på klærne.
«Der er de!» brøler en i gruppen, før alle spurter bort til vognen, griper en rifle og setter etter ranerne.
Under flukten blir Cole Younger truffet i albuen, men banden slipper unna forfølgerne da Jesse leder sine menn inn i det enorme skogområdet Big Woods, der de urutinerte dusørjegerne raskt mister sporet.
James Younger-banden har imidlertid fått seg en advarsel, og ingen er trygge på situasjonen da de sultne og utkjørte legger seg til å sove den natten. Stjernehimmelen er dekket av mørke skyer, og i det fjerne nærmer en buldrelyd seg.
De neste ukene vil uvær herje det sørlige Minnesota, og regnet skal ikke gi seg før tilværelsen er snudd opp ned for de ettersøkte.
500 menn jakter på Jesse James
Allerede dagen etter – fredag 8. september – er 200 mennesker involvert i jakten, og i løpet av helgen rir mer enn 500 bevæpnede menn rundt i Minnesotas skoger.
Ranerne har i mellomtiden funnet en liten uoppdaget koie i skogen der de henter seg inn igjen frem til onsdag 13. september. Hestene har de seks forbryterne satt fra seg slik at de lettere kan gjemme seg uten de bråkete dyrene. Men de uvante omgivelsene byr likevel på utfordringer.
«Vi var i et underlig terreng. På prærien fungerte kartet vårt bra, men da vi kom inn i de store skogene og inn mellom alle innsjøene, var vi praktisk talt på villspor», forteller Cole senere.
I løpet av dagen kommer ranerne over en uventet hindring. Den smale elva på kartet markert som Blue Earth River viser seg å være for bred til at de kan svømme over med våpen. I stedet følger de elva til byen Mankato, der de kan ta seg over via en jernbanebro.
Etter midnatt slentrer de med pumpende hjerter inn i byen, som har 6000 innbyggere, og der et par av forfølgerne deres oppholder seg.
Heldigvis for ranerne pøsregner det, og derfor kan de ta seg ubemerket gjennom de folketomme gatene frem til jernbanebroen. Det dårlige været har tilsynelatende også fått flokken av utstasjonerte vakter ved broen til å trekke innendørs.
Jesse og gjengen sniker seg over klokken 2 om natten, og følger så skinnene før de slår leir i nærheten av jernbanen. Banden har kommet seg usett gjennom Mankato. Tror de.
I virkeligheten har en ung mann trosset uværet og blitt på sin post nær broen, i motsetning til sine eldre medvakter. Dusørjeger Mike Hoy varsles, og da det gryr av dag, begir han seg av gårde med en gjeng. De rir langs jernbanen, og klokken 06.30 tøffer et lokomotiv forbi. Lokføreren vinker ivrig og peker mot en skogkledd høyde like ved.
Etter ranet i Northfield tok Jesse James et par års pause fra kriminaliteten. Men savnet av spenning og penger ble snart for stort, og myndighetene utlovet en dusør for å sette en stopper for ranene hans.
Jesse James og banden deler seg
Hoy, som har jaktet på ranerne døgnet rundt i nesten en uke, strener frem med Winchester-riflen i hånden og ser plutselig røyk mellom trærne.
«Kjapt! Angrip!» skråler detektiven, mens han sammen med sine menn kjemper seg over et gjerde og videre gjennom tett buskas, før han når frem til det brennende bålet.
Men de seks skurkene har hørt bråket og er forduftet. Bare de halvstekte, stjålne kyllingene deres er igjen i leiren. Med nød og neppe har banden ristet av seg forfølgerne ved å traske gjennom vannløp, hoppe fra stein til stein og vandre videre i hverandres fotspor.
Men nå begynner Jesse og Frank å bli lei av å drasse på den skadde Bob Younger. Begge James-brødrene er gift, og Jesse har til og med et lite barn hjemme, så å havne i galgen vil gå hardt utover familien. Cole og Jim Younger ønsker på ingen måte å etterlate lillebroren, så natt til 15. september bestemmer banden seg for å dele seg.
Allerede et par timer senere lusker Jesse og Frank inn på en prestegård i nærheten og bryter seg inn i stallen. Uten en lyd får de slengt et par saler opp på to store, grå hopper, og sekunder etter galopperer forbryterne ut i mørket.
Idet de passerer en bro får en gruppe dusørjegere sendt en salve mot brødrene, men solid plassert på ryggen av noen av de raskeste hestene i området er Jesse og Frank borte i en fei, og menneskejegerne ser ikke noe til verken
James-brødrene eller Younger-banden de neste dagene. Ingen vei- og brosperringer har effekt, og som tiden går, vokser avisenes respekt for ranerne:
«En slik vilje, dristighet og utholdenhet kan ikke vekke annet enn beundring», skriver en reporter fra Pioneer Press and Tribune 20. september om de seks ranerne som har drevet gjøn med delstatens beste stifinnere og dusørjegere. Lite vet reporteren at de fleste av disse beundringsverdige ranerne om mindre enn et døgn omsider kommer til å være satt ut av spill.
Flukt ender i blodpøl
Om morgenen torsdag 21. september melker 17 år gamle Oscar Sorbel familiens kyr sammen med sin far. De to sitter ut mot veien foran hjemmet deres 13 km fra byen Madelia, da to fremmede menn slentrer forbi.
«God morgen», kommer det vennlig, og Oscars far nikker høflig tilbake.
Like etter kommer to menn til gående forbi, hvorav den ene sleper seg av gårde og har den ene armen i fatle.
«Det er ranerne», hvisker Oscar til faren, og da alle fire lovløse har kommet et stykke unna, hopper gutten opp på en fillegamp og rir inn til Madelia.
Madelias bare 28 år gamle sheriff, James Glispin, hører ekstra godt etter når den andpustne og oppglødde gutten forteller hva han har sett. Fem minutter senere lader Glispin riflen, og til lyden av buldrende hovslag setter han og et følge på seks mann av gårde mot sumpen ved Lake Hanska, der ranerne har tatt veien.
Klokken er elleve da Younger-brødrene og Pitts ser sheriffen og hans menn nærme seg, og de fire forbryterne albuer seg raskt gjennom den gjørmete jorda, som er ekstra seig på grunn av to ukers voldsomt regn.
De kaster seg ned bak en veltet gedigen trestamme og sørger for at kamrene i seksløperne er fylt med patroner. Rundt seg kan bandittene høre rop fra forfølgerne.
«Cole, vi er helt omringet. Det er ingen muligheter for å slippe unna. Vi må bare overgi oss», kommer det usikkert fra Charlie Pitts, men den halvskallede Cole stirrer bare dypt inn i øynene på sin gamle venn og visler stålsatt:
«Overgi deg du om det er det du vil. Cole Younger dør her».
«Jeg kan dø like så vel som deg. La oss få det overstått», kommer det fra Pitts. Så reiser han seg og fyrer en kule mot sheriff Glispin. På ren refleks synker sheriffen ned på kne mens han i samme bevegelse klemmer på avtrekkeren og sender et dødelig skudd i brystet på Pitts.
Den øredøvende lyden av skudd fyller luften, og gnister og hvit røyk står ut av tromler og løp. Jim Younger vrir seg plutselig i smerte da en kule borer seg inn i hofta, og en annen går gjennom kjeven. Han faller bevisstløs om på bakken og får selskap av Cole, som etter å ha blitt truffet over høyre øye og sju andre steder kollapser med blodet fossende ut av både nese og munn.
«Stopp, det holder! Karene er gjennomhullet», brøler Bob Younger i håp om å slippe levende fra infernoet.
Sheriff Glispin og hans seks mann – som senere blir døpt «Madelia’s Magnificent Seven» – senker våpnene og går med forsiktige skritt mot Bob og hans to eldre brødre. De ligger i en pøl av sitt eget blod, men er mirakuløst nok fremdeles i live.
De kan imidlertid nesten ikke røre på seg og må hjelpes fra stedet liggende på en gammel hestekjerre. En av sheriffens menn, krigsveteranen William Murphy, rister på hodet mens han ser på brødrene som vrir seg i smerte på den humpende kjerra.
«Gutter, dette er forferdelig, men nå ser dere hva lovløshet kan føre til», konstaterer han tørt.
Cole Younger nektet å overgi seg. Likevel overlevde han mirakuløst.
Frank og Jesse James fullfører flukten
Mens telegrammene tikker inn om pågripelsen av Youngerne, pisker Jesse og Frank noen hundre kilometer mot sørvest over prærien uten kjennskap til vennenes skjebne.
Brødreparet har forlatt Minnesota og bare så vidt unnsluppet en gruppe på 25 dusørjegere i Iowa dagen før Younger-brødrene ble tatt. Selv om en sheriff tar opp jakten med en liten styrke, må også han to dager senere innse at James-brødrene er for raske.
«Ranerne hadde to dagers forsprang og beveget seg raskt frem, så vi konkluderte at det var bedre å la noen andre jage dem», uttaler en av sheriffens menn til en avis, og motløsheten hans er typisk for alle som prøver å utfordre Jesse og Franks fart og utholdenhet.
«Det er en skam at det ikke blir gjort mer for å pågripe disse to skurkene – ingenting gjøres i denne staten», skriver en Iowa-avis i en beklagende tone 27. september. Den dagen har det ikke kommet noe nytt om de to lovløse på fire døgn – og det vil ikke komme noe nytt heller. Jesse og Frank James har simpelthen forsvunnet.