I et forsøk på å holde Boston-kveleren unna barrikaderte byens kvinner bakgårdene sine. Først i 1964 kunne de puste lettet ut. Da tilsto Albert DeSalvo at han sto bak i alt tretten drap i byen.

Kveleren fra Boston: Var DeSalvo uskyldig?

På bare ett halvår blir 13 kvinner offer for Boston-kveleren. Politiet gjennomfører en omfattende menneskejakt som ender med en tilståelse. Men den dømtes mystiske død i fengselet gjør at saken fremdeles er full av løse tråder.

4. april 2016 av Rasmus Dahlberg

Anna Slesers bor i tredje etasje i en av de eldre bygårdene i nabolaget Back Bay i Boston. Det er sent på ettermiddagen 14. juni 1962, men hun ser at hun rekker å ta seg et raskt bad før sønnen kommer og henter henne.

De skal på en minnegudstjeneste i en kirke like ved. Den 55 år gamle enslige innvandreren fra Latvia tar på seg badekåpen og fyller vann i badekaret til tonene av operaen «Tristan og Isolde».

Rundt klokken 19.00 banker sønnen, 25 år gamle Juris, på døren. Han blir bekymret da Anna ikke åpner. Hun hørtes litt deprimert ut sist han snakket med henne i telefonen, og han velger å sparke inn døren.

På badet gjør han et forferdelig funn: Moren ligger naken på gulvet, og beltet fra badekåpen er bundet stramt rundt halsen hennes. Juris Slesers ringer til politiet og melder fra om det han tror er et selvmord.

Drapsetterforsker James Mellon er første mann på stedet, og utbryter rystet: «Kaller du dette et selvmord?»

Boston-kveleren slår til igjen

Det står snart klart for etterforskerne at Anna Slesers er blitt utsatt for et seksuelt overgrep og deretter drept.

De antar at det dreier seg om et innbrudd som har tatt en tragisk retning da tyven oppdaget kvinnen i badekåpen.

Det eneste problemet med denne teorien er at ingenting er stjålet fra offerets leilighet. Hva det egentlig dreier seg om, går først opp for politiet et par uker senere, da to nye lik dukker opp.

30. juni 1962 blir 68 år gamle Nina Nichols funnet liggende på gulvet hjemme hos seg selv. Leiligheten er endevendt, og kvinnen er kvalt med sine egne nylonstrømper. Den sirlige knuten under haken minner uhyggelig mye om den fra drapet på Anna Slesers.

Senere finner politiet liket av 65-årige Helen Blake omtrent 25 kilometer nord for Boston. Hun er også kvalt med sine egne nylonstrømper, bundet med den velkjente knuten. De to kvinnene er drept med bare tolv timers mellomrom.

«Herregud», utbryter Bostons nyutnevnte politisjef Edmund McNamara da han hører om det tredje offeret.

«En galning er løs!» McNamara sender ut en advarsel til enslige kvinner i området, og ber dem låse døren. Han overfører samtlige etterforskere til drapsavdelingen.

Seriemorderen må tas før han dreper igjen.

Politisjef Edmund McNamara og kriminaletterforskerne hans jobbet desperat for å ta Boston-kveleren.

© All over press

Kom med appell til Boston-kveleren

Politiet peker på en rekke likheter ved drapene: Alle ofrene er eldre kvinner som bor alene og lever stillferdige liv. Ingen av åstedene viser tegn på innbrudd, altså må kvinnene selv ha sluppet morderen inn.

De er alle blitt utsatt for grove seksuelle overgrep, uten at politiets teknikere har funnet spor av sæd. Og de er kvalt med sine egne plagg, som er bundet med en spesiell knute.

På grunn av ofrenes høye alder arbeider politiet ut fra en teori om at gjerningsmannen må være drevet av et intenst hat til sin mor.

Denne antagelsen blir styrket midt i august, da 75 år gamle Ida Irga blir funnet i en leilighet i Bostons West End. Den eldre kvinnen ligger på gulvet i stuen med nattkjolen revet i stykker.

Politirapporten er sterk lesning, og beskriver hvordan drapsmannen har plassert Irgas lik som «en grotesk parodi på en gynekologisk positur».

Mindre enn 24 timer senere blir 67 år gamle Jane Sullivan drept i leiligheten sin på den andre siden av byen. Blodspor på et kosteskaft tyder på grov seksuell mishandling.

Bølgen av bestialske drap utløser panikkartede tilstander blant enslige kvinner i Boston. Da det en dag banker på døren hos en kvinne som venter besøk av en bekjent, blir hun så skremt ved synet av en fremmed mann at hun får hjerteinfarkt og faller død om i entreen.

Mannen var bare en dørselger som kom med et godt tilbud på et leksikon. Massehysteriet får en avis til å trykke en appell til morderen på forsiden: «Ikke drep igjen. Stå frem, og få hjelp. Du er syk, og du vet det».

Samtidig arbeider etterforskerne på høygir for å finne gjerningsmannen. På politistasjonen henger en treplate med hull som det er trukket flere tau gjennom.

For at etterforskerne skal ha mulighet til å sammenligne er det på hvert tau knyttet en nøyaktig kopi av knutene drapsmannen har brukt.

En uventet vending

I løpet av de neste tre månedene gjennomgår politiet alle tidligere seksualforbrytere i Boston-området. Men ingen opplagt mistenkt blir sirklet inn.

Etterforskningen tar imidlertid en ny vending 5. desember da liket av Sophie Clark blir funnet av de to hybelvenninnene hennes. Hun er, som de andre ofrene, kvalt med sine egne nylonstrømper og ligger naken på stuegulvet.

Men drapet skiller seg fra de andre. Mens alle de første ofrene var eldre, enslige og hvite kvinner, er Sophie Clark bare 20 år gammel, afroamerikaner, og hun deler leilighet med flere andre.

Denne gangen finner politiets teknikere dessuten sædflekker på gulvteppet. Til tross for forskjellene knyttes forbrytelsene sammen av drapsmannens fremgangsmåte, og av det faktum at Sophie Clarks leilighet bare ligger et par gater unna stedet der Anna Slesers ble drept et halvt år tidligere.

Tidlig på nyttårsaften blir 23 år gamle Patricia Bissette funnet drept i leiligheten sin i samme område. Flere strømpebukser og en bluse er bundet stramt rundt halsen hennes. Og slik fortsetter drapsbølgen.

Fra mai til november finner politiet tre nye ofre – to unge og en eldre kvinne. Men noe er annerledes. Ofrene er ikke lenger bare seksuelt misbrukt og kvalt. 23-årige Beverly Samans er for eksempel i tillegg påført 22 knivstikk i halsen og brystet.

Etterforskningen trappes opp

Fire dager inn i 1964 gjør to hybelvenninner et uhyggelig funn. 19-åringen Mary Sullivan er etterlatt sittende død i sengen med ryggen mot hodegavlen, ille tilredt.

Etterforskerne trodde de hadde sett det verste, men drapet de nå står overfor er det mest bestialske så langt.

I alt elleve kvinner er til nå blitt ofre for en mystisk gjerningsmann, som pressen har døpt «Boston-kveleren». Politiet har avhørt tusenvis av vitner, overvåket en rekke mistenkte og patruljert i gatene.

Ikke desto mindre står de i begynnelsen av 1964 fremdeles på bar bakke i etterforskningen. I motsetning til de forutgående ti drapene rapporterer mediene detaljert om mishandlingen av unge Mary Sullivan. Og nå krever offentligheten handling.

Men drapene stanser like brått som de begynte. Tiden går, og etterforskerne er bekymret for om de overhodet kommer til å finne mannen de har lett etter i mer enn halvannet år. Kanskje er det ikke engang bare én gjerningsmann de jakter på, men flere.

Profileringseksperten dr. Donald P. Kenefick mener at de første fem, eldre ofrene er drept av samme gjerningsmann, mens de andre ikke nødvendigvis er blitt ofre for en seriemorder.

For deres vedkommende er det mer sannsynlig at gjerningsmennene er å finne i deres nære omgangskrets.

Boston-kveleren tilstår plutselig

Om kvelden 27. oktober 1964, ti måneder etter Boston-kvelerens siste drap, står 33 år gamle Albert De­Salvo plutselig i soverommet til en kvinne.

Han holder en kniv mot halsen hennes, og binder armene og beina hennes til sengestolpene. Han stapper kvinnens undertøy i munnen på henne og kysser og beføler henne. Men plutselig spør han hvordan han kommer seg ut av leiligheten. Deretter unnskylder han seg gjentatte ganger, og forsvinner.

Politiet arresterer raskt DeSalvo. Han har tidligere sittet 18 måneder i fengsel for å banke på hos unge, attraktive kvinner, utgi seg for å være fra et modell-byrå, for deretter å beføle dem.

DeSalvo blir først ikke mistenkt for å være Boston-kveleren, selv om han slett ikke har rent rulleblad. Han har begått en rekke innbrudd, og gjentatte ganger antastet kvinner. Men han har fast jobb, og bor sammen med sin kone og to små barn.

DeSalvo innrømmer å ha brutt seg inn i 400 leiligheter, befølt omtrent 300 kvinner i fire forskjellige stater, og gjennomført to voldtekter.

Politiet mener at han overdriver og sender ham til psykiatrisk undersøkelse. Her blir DeSalvo kjent med den intelligente og manipulerende drapsmannen George Nassar, og kort tid etter forteller DeSalvo at han står bak de elleve uoppklarte drapene i Boston, samt to andre drap som politiet ikke hadde koblet til Boston-kveleren – blant dem 85 år gamle Mary Mullen, som ifølge DeSalvos forklaring døde av hjerteinfarkt da han grep tak i henne bakfra.

Tilståelsene er svært detaljerte, men det fins ikke tekniske bevis som kobler DeSalvo til åstedene, og ingen øyenvitner kan utpeke DeSalvo som Boston-kveleren.

Politiet er overbevist om at de har tatt rett mann, men på grunn av manglende bevis kan de ikke tiltale ham for drapene. I stedet blir han dømt for et par overfall i en nabostat, to voldtekter og en rekke innbrudd – nok til å få fengsel på livstid.

Politiet er lettet over at det er slutt på drapene, og at den oppskremte offentligheten har fått navn og ansikt på morderen. Men tvilen melder seg igjen i 1973, da DeSalvo kontakter advokaten sin og sier at han vil fortelle sannheten.

Før han kommer så langt, blir han stukket i hjel av ukjente medinnsatte i fengselet. Hvem Boston-kveleren virkelig var, er stadig et mysterium.

De verste seriemorderne gjennom tidene – les temaartiklene.

Kanskje du er interessert i