Den øde landeveien gjennom heden ved landsbyen Bagshot i Sør-England er et farlig sted å ferdes på 1660-tallet. Og det adelige ekteparet får seg da også en skrekk i livet når de plutselig ser maskerte ryttere omringe kareten. I bunnen av vognen ligger 400 pund i gullmynter - penger de nå frykter å miste.
Men paret får seg en overraskelse. En av rytterne åpner døren til kareten og strekker vennlig ut hånden. "Kan jeg be om neste dans, frue?" spør han elskverdig.
Forundret følger kvinnen med, og de to begynner å danse i lyngen.
Etter dansen avkrever rytteren mannen 100 pund. "Som betaling for underholdningen," bemerker han ertende før han, fulgt av sine kumpaner, forsvinner i en sky av støv.
“Han mestret nesten alle spill, hor og drukkenskap”. Forfatteren Alexander Smith, 1742.
Det adelige parets navn er gått tapt for ettertiden, men røverens navn huskes ennå. Paret hadde nettopp møtt Claude Duval, engelsk kriminalhistories mest skamløse landeveisrøver.
Røvere hadde lett spill
Claude Duval kom til verden i Normandie i 1643. Hans far var møller, men historikere mener at familien opprinnelig tilhørte adelsstanden. I hvert fall var Duval dannet nok til å omgås engelske adelige og offiserer, som han møtte da han 14 år gammel forlot hjemmet for å slå seg ned i Paris.
Claude Duval ga inspirasjon til ettertidens romantiske ideer om edle landeveisrøvere.
De engelske offiserene hadde reist til Frankrike under borgerkrigen, en strid mellom kongens støttespillere og motstandere som fra 1642 til 1651 delte landet og til slutt kostet kong Karl 1 hodet. I 1660, da monarkiet var gjenopprettet med Karl 2 på tronen, reiste offiserene hjem. De tok med seg Duval, som hadde tjent dem som stallkar og lakei.
Duval nøt livet i England. "Han mestret nesten alle spill, hor og drukkenskap," lød en beretning fra 1700-tallet. Resultatet var en akutt mangel på penger. Men Duval fant snart en løsning. Under det nye hoffet blomstret selskapslivet, og aristokrater viste gjerne frem smykker, gull og dyre klokker.
“Er du mann, så pass på pengene, er du kvinne, så pass på hjertet”. Duvals gravskrift.
England hadde ennå ikke noen politistyrke, og kriminelle hadde lett spill. Snart vrimlet det av røvere på landeveiene, som til hest stoppet vognene og tvang til seg passasjerenes verdier.
Som røver viste Duval seg som et naturtalent. I stedet for å bruke vold, var sjarm hans foretrukne våpen. Menn ble tiltalt med stor respekt, og kvinner overøst med søte ord og smiger mens Duval ribbet dem for smykker og gull.
Overfall vakte kongens vrede
"Han var flott, og hans vidd var av den typen som er populær blant damene," lød en beretning fra 1700-tallet. Men oppførselen var del av en kynisk plan. Den milde måten ville avholde myndighetene fra å forfølge ham energisk, mente Duval.
En stund fungerte planen, men så gjorde Duval en feil. I skogen ved Windsor Castle overfalt han en mann, bandt ham og ranet ham for 59 gullmynter. "Som betaling for ulempen," bemerket han frekt.
Duval går etter sigende igjen i sin yndlingskro, The Holt Hotel i Steeple Aston.
Mannen, som het Roper, var ikke noen hvem som helst. Som ansvarlig for kongens jakthunder var han en av kongens betrodde menn. Ydmyket og rasende klaget Roper til hoffet. Straks etter utgikk det en etterlysning med løfte om dusør til alle som kunne hjelpe med å bringe Duval for retten.
Duval rømte til Frankrike, men vendte tilbake så snart han igjen manglet penger.
Men jorden brant under ham, og under et besøk på vertshuset Hole-in-the-Wall i London ble gentleman-røveren pågrepet. Den 17. januar 1670 ble han stilt for retten og dømt til døden.
Gråtende kvinner gikk i forbønn, men kongen nektet å benåde røveren. Den 21. januar ble Duval hengt. Ryktet som kvinnebedårer fulgte ham i døden. På Duvals gravstein i Covent Garden står det skrevet:
"Til den som leser dette: Er du mann, så pass på pengene, er du kvinne, så pass på hjertet."