Leserne krevde­ bilder­ av dr. Crippens­ arrestasjon.­ Tegneren­ har imidlertid ­pyntet på virkeligheten­ ved å tegne inn elskerinnen (iført matrosdrakt). Egentlig befant hun seg i lugaren da elskeren ble arrestert.

Morderjakt tvers over Atlanteren

London-legen dr. Crippens kone forsvant, og etter en stund ble deler av kroppen hennes funnet i parets kjeller. Da hadde legen allerede stukket av med sin elskerinne – hun forkledd som mann. De to ble gjenkjent om bord på en amerikabåt. Ved hjelp av en teknologisk nyvinning, den trådløse telegrafen, ble det satt i gang en intens menneskejakt. Verdenspressen fulgte hakk i hæl.

Døden lå under flisene

Walter Dew skjønte at det var på tide å finne frem spadene da han oppdaget en flate med hardtrampet jord mellom hellene på kjellergulvet.

Etterforskningslederen begynte selv å grave. Da Dew stakk spaden litt dypere, ble han møtt av en intens, kvalmende lukt. “Stanken var uutholdelig,” skrev han senere om funnet.

Sammen med medarbeideren, politibetjent Mitchell, styrtet den sjokkerte etterforskeren ut i hagen. Mennene hev etter pusten og måtte styrke seg på en konjakk.

Da de kom til hektene igjen, tilkalte de mer mannskap, som straks gikk i gang med gravearbeidet.

Walter Dew var en erfaren mann fra London-politiets hovedkvarter Scotland Yard, blant annet var han en av veteranene fra saken om seriemorderen Jack the Ripper.

Kroppsdelene som nå kom til syne vekket minner om den redselsfulle, uoppklarte saken med de drepte prostituerte.

Samtidig var funnet verre enn noe politimannen før hadde sett: kjøttstykker som for alltid var skilt fra kroppen de hadde vært del av.

Lever, mage, lunger og hjerte var omhyggelig skåret ut. Huden var fjernet og lå henslengt som en jakke på gulvet.

Det mest iøynefallende var likevel det som manglet: hode, hender
og føtter. Det fantes ikke en eneste knokkel blant kroppsdelene.

En eller annen hadde skåret kjøttet fra beina og gravd likrestene ned under kjellergulvet i huset i nr. 39 Hilldrop Crescent.

Walter Dew begynte karrieren med å jakte på seriemorderen­ Jack the Ripper og sluttet da han hadde felt­ dr. Crippen­.

Drapsdetaljer i avisen

Den 20. juli 1910, ni dager etter Scotland Yards grufulle oppdagelse, stevnet passasjerskipet “SS Montrose” ut fra Antwerpen i Belgia.

Destinasjonen var Quebec i Canada. For besetningen var avreisen ren rutine, mens passasjerene gikk om bord yre og forventningsfulle, iført sine fineste klær.

Kaptein Kendall ønsket de mest fornemme gjestene velkommen, slik
kutymen foreskrev. Alt var normalt.

I Antwerpen hadde Kendall kjøpt den kontinentale utgaven av den engelske avisen Daily Mail.

En avis som denne dagen var full av siste nytt om det uhyggelige funnet i kjelleren i London. Offeret var sannsynligvis en nokså middelmådig varietésangerinne, fortalte avisen.

Mistanken hadde straks falt på ektemannen hennes, en lege, samt hans unge elskerinne, og nå var de to tilsynelatende forduftet. Kaptein Kendall visste at det makabre mordet ville bli turens store samtaleemne.

Spørsmålet på alles lepper var: Hvor befinner de to ettersøkte seg nå?

Ny teknologi var ren magi

Allerede tre timer etter avreisen fikk kapteinen grunn til å undre seg. På vei over dekket fikk han øye på to mennesker som sto ved livbåtene.

Kendall kjente dem som “mr. og master Robinson”, far og sønn. De to holdt hverandre i hånden på en måte som virket “merkelig og unaturlig”, som Kendall siden beskrev det.

Berøringen var mer øm og intim enn det passet seg for en far på reise med sin nesten voksne sønn. Kaptein Kendall stoppet imidlertid bare et øyeblikk, ønsket passasjerene sine en god reise og gikk videre.

Senere skrev han: “Jeg gjorde ikke noe mer med saken den dagen. Før jeg slo alarm ville jeg være sikker på at jeg ikke begikk noen feil.”

Få dager senere – da kaptein Kendall hadde alarmert myndighetene – fikk han vite at skipet hans var det mest berømte på alle hav, og at mistanken hans mot de to Robinsonmennene fylte avisenes forsider på to kontinenter.

Kapteinen hadde fått en sentral rolle i en historie som både var en klassisk, grusom saga om utroskap og mord, og samtidig nyheten om en banebrytende oppfinnelse – telegrafi uten bruk av kabler mellom mottaker og avsender.

Ved hjelp av trådløs telegrafi kunne signaler sendes usynlig gjennom luften over enorme avstander.

Skip som i likhet med “SS Montrose” nettopp var blitt utrustet med denne teknologien, var derfor ikke lenger avskåret fra verden, selv ikke midt på Atlanteren.

Det var ren magi.

Scener fra et ekteskap

Historien som kulminerte om bord på Kendalls skip, hadde begynt 13 år tidligere.

I 1897 flyttet en sympatisk, amerikansk lege til London, der han produserte og solgte patentmedisin.

Hans navn var dr. Hawley Harvey Crippen.

Snart flyttet også hans kone Belle til England. Hun var et fyrverkeri av en kvinne med imponerende korsetter, glødende temperament og et umettelig begjær etter smykker, pelser og prangende klær.

Belle drømte om å bli en berømt operasangerinne, feiret på verdens store scener.

Men talentet manglet, og hun valgte i stedet å prøve seg i den mer folkelige sjangeren i Londons underholdningsliv: varieté.

Også her var drømmene større enn suksessen, og fruen ble stadig mer frustrert.

Crippens ekteskapelige liv i London var ikke lykkelig, og sangerinnens misnøye med sin saktmodige mann ble stadig større.

Men i England betydde fasade alt, og derfor inngikk de to en avtale: Utad skulle de fremstå som om alt var fryd og gammen.

Venner skulle senere beskrive Crippen som en vennlig, blid mann som gjorde alt for å tilfredsstille sin kones behov.

Den lille legen forsynte sin svulstige hustru med penger som hun brukte på smykker og klær.

En gang ga han henne hele 35 pund, en liten formue, som hun brukte på en hermelinskåpe.

Truet med å forlate sin mann

Innenfor hjemmets fire vegger ble Crippen tyrannisert, og Belle truet jevnlig med å forlate ham for en mann hun hadde møtt – en amerikansk tidligere bokser ved navn Bruce Miller.

Belle begynte å reise vekk et par uker i strekk og å bleke håret. Hun dyrket festene med teaterkretsen, som hun sjarmerte.

Mange ble hennes trofaste venner, nære nok til at hun viste dem sitt store, mørke arr på magen – et arr hun mente ga henne et tilsnitt av mystikk.

Når Belle gikk ut hendte det at hun tok sin mann med. For syns skyld. Da smilte paret til hverandre og fortalte morsomme anekdoter fra samlivet.

Legens øyne lyste av varme bak de tykke brillene. For det meste.

Skuespilleren Seymour Hicks fra Londons Vaudeville Club skrev siden at Crippens øyne var utstående, og at “de var svake og vasne, og ettersom brillene hans var ualminnelig tykke, forstørret de pupillene hans slik
at jeg på ingen måte var sikker på at det ikke var en uer eller en lignende storøyd og intelligent dypvannsfisk jeg snakket til.”

Tross de harde ordene hadde skuespilleren sympati for Crippen. Da Hicks skrev sine memoarer i 1939, omtalte han den saktmodige legen som “forferdelig ulykkelig.

Han ville ikke ha vært menneskelig hvis han ikke hadde søkt trøst andre steder.”

Få fattet mistanke­ til den alltid høflige­ og korrekte­ dr. Crippen.­ Selv etter pågripelsen oppførte­ legen seg som en gentleman.

Trøstet seg med ung kvinne

Trøsten kom i form av Ethel le Neve. Da hun i 1901 fikk arbeid som dr. Crippens sekretær i “Drouet Institute for the Deaf”, var hun en spinkel og yndig kvinne på bare 17 år.

På døveinstituttet hevdet man å ha utviklet en medisin som kunne kurere døvhet.

Salgsarbeidet var så vellykket at en av ti britiske døve kjøpte den. Med tiden skulle Underhuset fordømme salget av den virkningsløse medisinen, men ved århundrets begynnelse gikk kvakksalveriet strykende.

Le Neve fikk snart varme følelser for dr. Crippen, men sa senere at hun ikke kunne bli klok på ham.

Legen levde et tilsynelatende isolert liv, og Ethel visste ikke om han var gift eller ei før en energisk, platinablond kvinne nedlesset av smykker en dag kom stormende inn på kontoret.

“Hvem var det?” hvisket Ethel le Neve til en annen ansatt. “Vet du ikke det?” spurte han og svarte: “Det er mrs. Crippen.”

“Etter det,” skrev Ethel senere, “forsto jeg hvorfor han ikke snakket om sin kone.”

Legen og den pur unge sekretæren ble snart stormende forelsket og begynte å snike seg til øyeblikk der de kunne være alene.

På grunn av Storbritannias restriktive skilsmisselov kunne de imidlertid ikke gifte seg, og Ethel ble mer og mer fortvilet over hemmelighetskremmeriet.

Belle forsvant sporløst

En morgen i februar 1910 var det slutt på Ethels fortvilelse.

Hawley Crippen kunne fortelle sin nå 26-årige sekretær at Belle hadde forlatt ham og reist til Amerika med bokseren sin.

Til Belles teatervenner fortalte legen en litt annen historie: Hans kone var reist til California for å ta seg av en syk slektning.

Senere tilføyde Crippen at hans kone var blitt alvorlig syk. Og i mars kunne han fortelle at Belle plutselig var død.

I begynnelsen trodde Belles venner på Crippens forklaring, men etter hvert ble de mistenksomme.

For hvorfor hadde hun ikke sagt farvel eller telegrafert, kanskje til og med fra skipet, noe hun ville ha elsket å gjøre.

Og hvorfor svarte Crippen så unnvikende når de spurte ham ut om avreisen hennes?

Den unnselige legen ville ikke oppgi navnet på skipet hans kone hadde reist med, og det virket ikke som om han visste verken når eller hvor hun døde.

Alt han visste var at dødsfallet antakelig hadde inntruffet i nærheten av San Francisco.

Mistanken tiltok da teatervennene flere ganger så Ethel le Neve iført Belles smykker og pelser.

Allerede under et veldedighetsball i slutten av februar hadde Ethel båret Belles yndlingsbrosje, et smykke vennene mente Belle aldri ville ha lagt igjen.

I juni oppsøkte Belles venninne Ginnette Nash omsider Scotland Yard sammen med sin mann, som kjente en av London-politiets beste og mest respekterte etterforskere, Walter Dew.

Dew oppsøkte deretter dr. Crippen, som gjorde et godt inntrykk.

Legen forklarte at Belle i virkeligheten hadde forlatt ham for en annen mann, og at han hadde funnet på historien om hennes død for å unngå skandale.

Forklaringen var troverdig nok, og Crippen virket rolig, blid og oppriktig. Saken var sannsynligvis bare en storm i et vannglass, mente Walter Dew.

Et par dager senere ville Dew imidlertid dobbeltsjekke et par datoer med den saktmodige legen, og bestemte seg for å avlegge et nytt besøk.

Denne gangen for å konstatere at dr. Crippen var borte vekk. Det samme var elskerinnen le Neve.

Dew endevendte nå dr. Crippens hus, og i kullkjelleren gjorde politiet sitt uhyggelige funn. I resten av huset var alle spor fjernet.

Ingen var imidlertid i tvil om at Scotland Yard hadde funnet restene av Belle.

Bernard Spilsbury, en berømt patolog, identifiserte senere kjøttstykkene ut fra arret Belle hadde på magen, og som hun ofte stolt hadde vist frem. Han fant også rester av gift i kroppsdelene.

På Flukt i herreklær

Samtidig med Walter Dews gravearbeid var Ethel le Neve og dr. Crippen travelt opptatt med Ethels påkledning.

Hun iførte seg hvit skjorte, bukseseler, slips, vest, en brun jakke, bukser og et nytt par støvler.

Antrekket kledde henne ikke, syntes hun, og hun kunne ikke annet enn å le av det å skulle kle seg som gutt. Begge syntes forkledningen var morsom, forklarte hun siden.

Hawley Crippen tok nå en saks og klippet av henne håret.

“Tapet av lokkene gikk ikke innpå meg i det hele tatt. Det var en del av eventyret.”

Dr. Crippen barberte av seg barten, og så var de klare til å dra bort fra faren som lurte. Paret hadde først reist til Amsterdam, siden Brussel.

Nå skulle reisen gå til Nord-Amerika.

Planen var å dra til Antwerpen og gå om bord på det første mulige skipet. Den 20. juli 1910 gikk de to derfor om bord på “SS Montrose”.

Ethels forkledning var nå like naturlig for henne som kjolene hennes en gang hadde vært, og hun beskrev i ettertid hvordan hun nøt reisen og kapteinens vennlige oppmerksomhet.

En kveld like etter avreise, mens Crippen og

Ethel spiste middag i skipets salong, snek Kendall seg inn i lugaren deres. Der merket han seg at den brune hatten som sønnen ofte gikk med, var kraftig fôret med papir, kanskje for å forbedre passformen.

Han sammenlignet de to passasjerene med bilder i Daily Mail og noterte seg at guttens manerer virket feminine.

Etter hvert ble kapteinen sikker i sin sak, og 22. juli sendte han et telegram der han fortalte om mistanken sin og forklarte at Hawley Crippen hadde tatt barten, mens Ethel le Neve var forkledd som en ung gutt.

Churchill utlovet dusør

Hjemme i England var avisene fulle av artikler om den forsvunne legen.

Avisen London Times omtalte saken med tilnavnet “The North London Cellar Murder” – “Kjellermordet i Nord-London”.

Den blodtørstige offentligheten slukte alle detaljer.

En ung statsmann ved navn Winston Churchill hadde utlovet en dusør på 250 pund til den som kom med opplysninger som førte til at Crippen ble arrestert.

Dermed gikk det ikke en eneste dag uten at Crippen ble sett forskjellige steder enten i England eller andre deler av verden.

Da telegrammet fra kaptein Kendall nådde Scotland Yard, tok etterforskerne likevel budskapet alvorlig. Det var godt mulig at Crippen befant seg om bord på luksusskipet på Atlanteren.

Dew kontaktet straks sin overordnede, Melville Macnaghten og foreslo å sette etter “SS Montrose” i det hurtiggående dampskipet “Laurentic”, som uansett skulle til Quebec.

Fra “Laurentic” ville Walter Dew borde Crippens skip og arrestere den ettersøkte legen før han kunne gå i land i Canada.

Macnaghten var enig, skrev noen ord på et stykke papir. “Her er fullmakten din, Dew,” sa han, “jeg ønsker deg all verdens hell.”

Om bord på “SS Montrose” hørte kaptein Kendall imidlertid ingenting som tydet på at Scotland Yard hadde mottatt telegrammet hans, før han en natt fikk et telegram fra en avis i London: “Hva gjør Dew? Hvordan reagerer passasjerene på jakten?”

Telegram til en morder

Nå forsto kapteinen at meldingen hans var kommet frem, og at politiet forfulgte skipet.

Snart var forsider i hele verden fylt med detaljer om den transatlantiske menneskejakten og med kart som viste de to skipenes aktuelle posisjoner.

Jegeren halte innpå byttet, mens verden ble vitne til den aller første forbryterjakten med full mediedekning.

Mens Crippen og Ethel gikk turer på dekk og spiste middag ved kapteinens bord, fulgte tusenvis av mennesker med i jakten på dem.

“SS Montrose” mottok minst 50 telegrammer fra både journalister og redaktører.

Avisen The New York World forsøkte til og med å nå dr. Crippen selv med tilbud om et eksklusivt intervju: “Vil med fornøyelse skrive alt De sier,” var meldingen fra avisen.

Kaptein Kendall holdt klokelig dette telegrammet tilbake, men gikk selv til mediene med sine opplysninger.

Den 29. juli, ni dager etter avgangen, kunne London Daily Mail trykke en uttalelse fra kapteinen der han beskrev sitt eget detektivarbeid: “Le Neve trykket Crippens hånd på en måte som virket unaturlig for to menn, det gjorde at jeg fattet mistanke.”

Kendall fortalte også hvilke bøker de to flyktningene leste, hvordan de innimellom satt hensunket i dype tanker, og hva de spiste til middag. Leserne kunne ikke få nok.

De satt i saksen

Den ivrige kommunikasjonen gikk dr. Crippen hus forbi.

En dag fant Kendall ham på dekk, mens han betraktet telegrafantennen og lyttet til knitringen. Legen så på Kendall og utbrøt: “Hvilken utrolig oppfinnelse!”

Den siste natten på reisen lå tåken tett utenfor kysten av Canada.

Kendall måtte senke farten. Klokken halv fem om morgenen sto Dew klar på dekket av “Laurentic” sammen med en gruppe journalister.

Dew var utkledd som los, for det kunne jo hende at denne Robinson virkelig var den han hevdet å være.

Også Crippen var tidlig på beina; kaptein Kendall hadde foreslått for ham at han skulle følge med da losbåten ankom.

Dew klatret om bord og presenterte seg for Kendall.

Legen nærmet seg nå gruppen på dekket, og Kendall sa: “La meg introdusere dere.” Legen rakte smilende hånden frem. Dew tok imot den og sa rolig: “Good morning, dr. Crippen.”

Legen stod taus, mens uttrykket i ansiktet endret seg fra overraskelse via forvirring til gjenkjennelse.

Så svarte han: “Good morning, mr. Dew.” Jakten var over.

Hawley Crippen og Ethel le Neve sto side om side i retten. Han ble dømt til døden, hun slapp med skrekken.

© Corbis

Dødsdømte Crippen ville ha bilde av elskerinnen med seg i graven.

Juryen var ikke i tvil – etter en rask votering ble dr. Crippen dømt til døden for mordet på sin kone. Dommen ble ikke anket, legen ba bare om å få et bilde av Ethel med seg i graven.

AKG

Avisene fulgte dramaet om dr. Crippen helt til endes; her en avistegners versjon­ av hengningen av legen i London-fengselet Pentonville i november 1910.

Saken mot Hawley Crippen kom snart for retten; rettssaken begynte allerede­ 18. oktober 1910.

Over 4000 mennesker søkte om adgangstegn slik at de kunne følge saken fra tilhørerplassene i Londons Central Criminal Court; rettssalen som populært­ kalles­ Old Bailey.

Blant tilskuerne var forfatteren av detektivromanene om Sherlock­ Holmes, Sir Arthur Conan Doyle.

Under rettssaken tegnet en rekke vitner et portrett av dr. Crippen som både vennlig, sympatisk og sjenerøs.

Men så ble bevisene fremlagt: arret, som identifiserte kjøttstykkene som ble funnet i Crippens kjeller, samt dr. Crippens kjøp av gift i januar 1910.

Etter et fire dagers rettsmøte var saken over. Juryen brukte bare 27 minutter på å komme frem til en kjennelse.

Hawley Crippen ble kjent skyldig og dømt til døden ved henging.

Henrettelsen fant sted 23. november samme­ år klokken ni om morgenen i Pentonville-fengselet nord i London.

Crippens siste­ ønske­ var å få et bilde av Ethel og et brev fra henne med seg i graven. Myndighetene etterkom begge ønskene.

Ethel le Neve var ikke til stede da kjæresten ble henrettet­.

Hun hadde i en egen rettssak kort tid før blitt frikjent­ for medvirkning til mordet på Belle Crippen.

Den morgenen Hawley Crippen ble hengt, seilte Ethel bort fra England til New York.

Da hun kom frem til sitt egentlige bestemmelsessted, Toronto i Canada, tok hun navnet Ethel Harvey, Crippens mellomnavn.

Etter en tid vendte Ethel tilbake til London,­ der hun giftet seg og fikk barn med en kontorassistent, som aldri fikk høre om fortiden hennes.

Hun døde først i 1967, 84 år gammel.