Tommy Burns ble skutt ned på åpen gate i 1936, etter at han blandet seg i Syndikatets anliggender.

Murder Inc. Mafiaens leiemordere

I ti år fungerte en bande fra New York som mafiaens hemmelige leiemordere. De tok livet av minst 700 tystere, vitner og fagforeningsfolk over hele USA. De var så effektive at de fikk tilnavnet Murder Inc.

12. oktober 2015 av Pelle Stampe

Myrdet venn med ispigg

I to år hadde Walter Sage hatt ansvaret for spilleautomatene på hotellene i Catskill-fjellene i delstaten New York. Spilleinntektene i det populære ferieområdet var som regel høye, men i det siste hadde det såkalte Syndikatet vært utilfreds med den fallende fortjenesten.

Den mektige sammenslutningen av gangstere fra USAs underverden kunne bare forklare det store fallet i inntektene på en måte. Walter Sage forsynte seg fra kassen.

En varm sommerkveld i 1937 dukket Harry “Pittsburgh Phil” Strauss og Irving “Gangy” Cohen – to av Walter Sages beste venner – opp på spillebestyrerens hotell. “Skal vi ikke kjøre en tur og se om vi kan finne oss noen damer,” foreslo Pittsburgh Phil.

Walter Sage ville kanskje ha vært på vakt hvis forslaget hadde kommet fra noen andre, men han hadde kjent Pittsburgh Phil og Gangy Cohen i årevis. De tre vennene kjørte gjennom de skogkledde Catskill-fjellene. Hadde Sage kastet et blikk i bakspeilet, ville han ha oppdaget den mørke bilen som lå diskret bak dem.

Gangy Cohen kjørte bilen. Walter Sage satt ved siden av sin gamle venn og la i vei om kvinner og sport, med Pittsburgh Phil i baksetet. Hver gang Phil sa noe, lente han seg frem mellom forsetene.

På en øde strekning der trærne sto tett inntil veien, lente Pittsburgh Phil seg frem igjen. Med venstre hånd tok han en spiss gjenstand ut av jakkelommen og kjørte den dypt inn kameratens hals. 32 ganger stakk Phil Walter Sage i halsen og brystet før han stanset.

Da Gangy tråkket på bremsen, stoppet bilen bak også. To menn hoppet ut og løp for å hjelpe de to gangsterne med å slepe Walter Sages livløse kropp. Da de hadde kastet liket i bagasjerommet på den andre bilen, vendte Cohen og Phil nesen mot Brownsville-kvarteret øst for New York. Arbeidet deres var utført.

De to andre kjørte med den døde Walter Sage til en innsjø i nærheten. For å få liket til å synke til bunns bandt de et flipperspill fast til den nå forhenværende bestyreren, og kastet både ham og flipperspillet på sjøen.

Supergangster fra Murder Inc. presses til tilståelse

Tre år etter drapet på Walter Sage satt det beryktede mafiamedlemmet Abraham Reles, kjent som “Kid Twist”, i avhør hos statsadvokaten i New York.

Som så ofte før regnet den 34 år gamle Kid Twist Reles med at avhøret var plankekjøring. Han ville være fri før dagen var omme, og hjemme i huset sitt i Brownsville. Det Reles ikke visste var at statsadvokaten hadde tatt innersvingen på den hardkokte gangsteren denne gangen.

En måned tidligere hadde en ubetydelig smågangster, Red Alpert, nektet å betale prosenter av fortjenesten sin til Syndikatet. Kid Twist Reles hadde derfor skutt den 19 år gamle Red Alpert seks ganger på kloss hold.

Problemet var at et vitne, Harry Rudolph, hadde overvært episoden. Sammen med sin Brownsville-bande hadde Reles lett desperat etter Harry Rudolph, som meldte seg selv til politiet for å redde livet. Nå var Rudolph villig til å bryte gangsternes uskrevne lov om aldri å sladre. Kid Twist var helt rolig da statsadvokatens assistent Burton Turkus la frem Harry Rudolphs vitneutsagn for ham: “Tror dere at en jury vil dømme så mye som en katt på grunn av noe et kryp som Harry Rudolph sier?” spurte han selvsikkert.

I løpet av de dagelange avhørene la Turkus frem anklagene mot Kid Twist en etter en. Han ville bli tiltalt for flere drap og sannsynligvis havne i den elektriske stolen.

De mange ukene med uavbrutte avhør gjorde Reles urolig, selv om han greide å opprettholde en overlegen fasade. 22. mars 1940 ba Kid Twist Reles derfor om å få snakke med New Yorks spesialanklager for organisert kriminalitet, Thomas E. Dewey.

Reles gikk rett på sak og foreslo en avtale som kunne redde hans eget liv. “Jeg kan fortelle noe som vil være en så stor bombe at politiet ikke kan se det for seg. Jeg kan avsløre en rekke forbrytelser og mord som vil sette landet på hodet. Til gjengjeld går jeg fri.” Thomas Dewey trengte ikke lang betenkningstid før han aksepterte tilbudet.

Et av de første mordene Reles tystet om, var Pittsburgh Phils og Gangy Cohens mord på spilleautomatbestyreren Walter Sage. Kid Twist hadde fått drapet beskrevet i detalj av Pittsburgh Phil, som likte å skryte av de blodige mordene han hadde utført. Phil hadde stolt fortalt om hvordan de bandt Sage fast til et av sine egne flipperspill.

Snart gikk ryktene i gangsterkretser i hele USA: “Kid Twist har blitt en fugl, og han synger.”

 

Gangstersamarbeid styrer USA

Avhørene av Abe Reles avslørte raskt at Reles ikke hadde overdrevet: Gangsterens sjokkerende og overveldende opplysninger ville ryste USAs underverden.

Bare i det lille Brownsville-kvarteret i den østlige delen av Brooklyn hadde Reles og kompisene skutt, kvalt, brent eller banket 28 menn til døde. Likene hadde de etterlatt i grøfter, biler eller på tomme byggeplasser. “Og det er bare dem dere har funnet,” avslørte Kid Twist med et glis.

Da Reles først hadde bestemt seg for å samarbeide med påtalemyndighetene, nøt han å sjokkere med blodige detaljer fra sin hensynsløse verden: “I de siste ti årene har jeg og mine menn trolig tatt 700 eller 800 mennesker av dage,” fortalte han de målløse etterforskerne.

Men avsløringene skulle bli enda mer sjokkerende. Kid Twist ga nå en opplysning som USAs organiserte kriminelle i ti år hadde gjort alt for å holde hemmelig: Hans bande var langt fra noen smågangstere fra Brownsville.

Ifølge Reles hadde gangstere fra hele USA inngått et nasjonalt samarbeid på begynnelsen av 1930-årene. I gangsterkretser gikk forbrytersamarbeidet under navnet Syndikatet. Nådeløst styrte Syndikatet landets underverden, herunder all narkotikahandel, spill og utpressing.

Til å kvitte seg med fiendene sine og opprettholde gangsternes uskrevne lover, brukte syndikatet en bande av profesjonelle leiemordere med base i Brooklyn: Brownsville-banden.

Les mer: Lucky Luciano grunnla Syndikatet - få hele historien om mafiaen i USA

Abe Reles hevner kjæresten

Medlemmene av mordbanden fra Brownsville hadde vokst opp i et strøk der gangsterne regjerte som konger. Som 17-åring begynte Kid Twist Reles og Pittsburgh Phil med utpressing av folk i nabolaget.

På bakrommet i godteributikken Midnight Rose drev de sammen med fem venner en ulovlig spillebule. De som var så uheldige å tape kunne alltid låne penger til ublu renter. Lånte man fem dollar, skulle man betale tilbake seks uken etter.

På slutten av 1920-tallet gikk Brownsville-guttenes virksomhet så godt at banden ble en torn i øyet på de tre Shapiro-brødrene som styrte nabolaget. I en skuddveksling ble en av Reles' venner drept av flere kuler, en annen fikk skutt nesen av, mens Reles selv ble truffet i magen.

Shapiro-brødrene, som var fast bestemt på å ta livet av Reles, søkte i flere måneder etter den sårede konkurrenten – uten hell. Men så en varm vårkveld i 1930 oppdaget en av brødrene, Meyer Shapiro, Reles' kjæreste på gaten. Han tvang henne inn i bilen og kjørte henne til et øde sted der han voldtok og skambanket den unge kvinnen. “Fortell Reles hvem som gjorde det, og si til ham at dette bare er begynnelsen,” sa Shapiro, før han kjørte bort.

Da den 20 år gamle Kid Twist Reles fikk se sin skamferte kjæreste, var Meyer Shapiro og hans bande dødsdømte. Reles oppsøkte en rival, Happy Maoine, som sto i spissen for en bande i Ocean Hill like i nærheten. De to avtalte å rydde Shapiro-banden av veien.

Ingen av dem kunne vite at den forestående bandekrigen ville skape de mest effektive drapsmennene USA noen gang hadde sett.

Ungdomsforbrytere blir til Murder Inc.

Selv om medlemmene av Brownsvillebanden allerede var hardkokte gangstere, hadde de aldri drept noen. Juling, ildspåsettelser, hærverk og trusler var dagligdags for de unge bandemedlemmene, men mord viste seg raskt å være vanskeligere. De neste årene forsøkte de å få Shapiro-brødrene drept hele 18 ganger – hver gang forgjeves.

Abe Reles og hans venner innså at de ble nødt til å planlegge attentatene bedre og utvise større kaldblodighet. De måtte slå til der Shapiro-brødrene minst ventet det, og der mordene kunne utføres uforstyrret og effektivt. Gruppen betalte smågutter for å skygge brødrene i flere dager. Opplysningene som guttene kom med, ga banden en perfekt oversikt over brødrenes vaner.

Den 17. september 1931 kjørte Kid Twist Reles og Pittsburgh Phil sammen med to venner en stjålet bil opp foran en bar som Shapiro-brødrene eide. Baren ble styrt av den mellomste broren,
Irving. Reles var blitt fortalt at Shapiro-broren alltid forlot baren rundt klokken to om natten.

Da Irving Shapiro forlot baren samme natt, fulgte de to morderne etter ham i bil gjennom Brooklyns mørke gater. Iskaldt skjøt de offeret sitt da han sto på trappen opp til leiligheten sin.

Kid Twist og Pittsburgh Phil satte fra seg bilen og kjørte videre mot Manhattan i en annen stjålet bil. Målet var Irvings bror Meyer Shapiro, som normalt kom hjem ved firetiden om natten.

Under trappen i Shapiros leilighetskompleks ventet vennene tålmodig. Da Meyer kom inn i oppgangen, skjøt de ham gjennom venstre øre. Mordene på de to brødrene fikk den siste Shapiro-broren, Willie, til å gå under jorden. Abe Reles fant ham tre år senere, og begravde sin tidligere fiende levende i en sandgrav.

Hevnen var komplett. Reles og hans menn hersket nå over Brownsville og Ocean Hill. Samme år – i 1931 – inngikk de et samarbeid med en av New Yorks gangsterbosser, Albert Anastasia. Lite visste de at samarbeidet med Anastasia skulle vise seg å bli Brownsville-gjengens skjebne.

Blodige oppgjør i New York

Samme år som Brownsville-banden med Abe Reles i spissen utryddet Shapiro-brødrene, raste en rekke blodige bandekriger i New York.

Etter enda et stort oppgjør mellom de to ledende mafiafamiliene i byen, erklærte vinneren, Salvatore Maranzano, i 1931 at New Yorks mange italienske bander fremover var underkastet fem store familier. Familiene skulle samarbeide med italienske bander i USAs største byer som Chicago, Cleveland, Detroit og Kansas City. Maranzano utnevnte seg selv til “capo di tutti capi” – bossenes boss.

Maranzano beholdt bare tittelen i fire måneder før den 34 år gamle Charles “Lucky” Luciano ryddet ham av veien. Sammen med sine to jødiske venner Meyer Lansky og “Bugsy” Siegel inviterte Luciano senere lederne fra USAs 24 mektigste bander til et møte i New York. Forbryterne ble enige om å bygge videre på Maranzanos ideer, men uten en toppsjef og uten hensyn til nasjonalitet. Mafiaen var død. Syndikatet var født.

Godkjente alle mord

Hver bande i Syndikatet fikk tildelt et område som de kontrollerte. En kommisjon med seks medlemmer fastsatte Syndikatets lover og fikk i oppgave å sørge for at reglene ble overholdt.

En av de viktigste lovene var at hvert eneste mord skulle godkjennes av Syndikatets kommisjon, for å unngå de ødeleggende bandekrigene som tidligere hadde dominert. Til gjengjeld slapp Syndikatets medlemmer selv å utføre mordene som ble godkjent.

I stedet ble oppgaven overlatt til Syndikatets profesjonelle leiemordere. Til å utføre mordene ba Syndikatet Brooklyn-gangsterne Albert Anastasia og Benjamin Bugsy Siegel om å skaffe en gjeng samkjørte drapsmenn. Etter den vellykkede krigføringen mot Shapiro-brødrene var Brownsville-banden det opplagte valget som Syndikatets nye mordpatrulje.

Syndikatet utstedte såkalte kontrakter på konkurrenter, fagforeningsfolk, mulige tystere og vitner som Brownsville-banden skulle ta av dage. For hvert mord mottok Brownsville-banden nærmere 5000 dollar. På denne tiden lå en vanlig ukelønn for en arbeider på cirka 30 dollar. Kontraktene ble for sikkerhets skyld alltid formidlet videre av mellommenn slik at bakmennene ikke skulle få problemer med ordensmakten.

Murder inc. øver mord i detaljer

Det viste seg snart at Syndikatet hadde valgt de beste leiemorderne. Oppgjøret med Shapiro-brødrene hadde lært banden fra Brooklyn å drepe.

Først og fremst hadde de lært en viktig lekse: Detaljert planlegging var helt avgjørende for et effektivt og profesjonelt utført mord. En fast del av rutinene var å bruke flere dage på planleggingen av hvert drap.

Leiemorderen skygget offeret sitt over lang tid for å gjøre seg kjent med rutinene hans. Ofte lånte forfølgeren barn av bekjente for å se ut som en harmløs familiefar.

Også åstedet ble nøye utvalgt. Drapet skulle kunne utføres så diskret og effektivt som mulig, mens fluktveien skulle være lett tilgjengelig og gjøre det lett å komme raskt unna.

I kjelleren under godteributikken Midnight Rose bygde morderne modeller av åstedene. Kasser og møbler ble stilt opp slik at morderne visste hvor de kunne gjemme seg, og hvor de skulle gå. Mordforløpet ble innøvd igjen og igjen. Når detaljene var på plass, gikk gruppens håndlangere i gang. For en ukelønn på 75 dollar ble unge menn med gangsterdrømmer lokket til å stjele biler til banden.

Et profesjonelt utført mord krevde alltid to biler. Den ene var stjålet og utstyrt med falske bilskilt. Den annen tilhørte et av bandens medlemmer. Den stjålne bilen fungerte som fluktbil som skulle bringe drapsmannen i sikkerhet langs en nøye planlagt rute, for så å etterlates på et øde sted.

Den lovlig eide bilen ble omtalt som “crash-bilen”. Den fulgte etter fluktbilen for å kjøre inn i forfølgende politibiler hvis situasjonen krevde det.

“Noen ganger øvde vi på et 'hit' i to dager, og sjåføren som kjørte fluktbilen kjørte opp ruten seks, sju eller åtte gange slik at alt satt til fingerspissene,” forklarte Kid Twist under avhørene.

Murder Inc. skyter “Dutch” Schultz

Opp gjennom 1930-årene fikk banden fra Brownsville rundt 100 kontrakter i året fra Syndikatet. Ofrene var som regel smågangstere, spilleavhengige i håpløs spillegjeld eller butikkeiere som nektet å betale beskyttelsespenger til Syndikatets medlemmer.

Derfor sperret banden opp øynene da den i oktober 1935 fikk en kontrakt som langt oversteg det de var vant til. Dutch Schultz, en av New Yorks og USAs ledende gangstere skulle settes ut av spill.

Schultz eide lotteriet på Manhattan og tjente store penger på å presse restauranter og barer i New York for penger. Dutch Schultz, som alltid hadde løst problemene sine med vold og mord, hadde problemer med å innordne seg Syndikatets spilleregler.

Få dager før drapsordren på Schultz falt i hendene på banden fra Brooklyn, hadde han bedt om Syndikatets tillatelse til å drepe New Yorks spesialanklager Thomas Dewey. Gangsterne i New York hatet den ubestikkelige Dewey, som dag ut og dag inn gjorde alt for å bekjempe mafiaen, og da særlig den beryktede Dutch Schultz.

Medlemmene i Syndikatet så gjerne at Dewey ble ryddet av veien. Likevel ble Schultz' anmodning avvist fordi kommisjonen mente at et mord på Dewey ville tvinge regjeringen til en krig mot organisert kriminalitet. Dutch Schultz nektet å anerkjenne kommisjonens beslutning, og begynte å planlegge drapet på Dewey.

Da Schultz' planer kom Syndikatet for øre, ble forbrytersammenslutningen tvunget til å løse problemet. Samme kveld dro Charles “The Bug” Workman og Mendy Weiss over til restauranten som Schultz eide i New Jersey. De gikk rett inn på bakrommet, hvor de visste at Schultz spiste hver kveld, og åpnet ild mot alle i lokalet. Da Workman og Weiss løp ut av restauranten, lå Dutch Schultz og fire av hans menn igjen med livstruende skuddskader.

Murder Inc. myrdet seg gjennom USA

De neste årene drepte banden for fote i Cleveland, Detroit, Chicago, Kansas City, Miami og ikke minst New York. De lokale gangsterne jublet over at andre gadd å gjøre grovarbeidet deres slik at de selv kunne sikre seg et vanntett alibi på drapstidspunktet.

Uoppklarte mordsaker hopet seg opp hos politiet, og felles for sakene var at det ikke fantes det minste spor å gå etter. Hvis mordvåpenet ble funnet, var det alltid etterlatt like ved liket og hadde verken fingeravtrykk eller serienummer. Ofte var det umulig for politiet å identifisere liket på grunn av brannskader, manglende fingertupper eller et hode knust til det ugjenkjennelige.

Med stadig bedre rutiner ble drapshandlingene ren forretning. “Var du aldri nervøs når du skulle begå et mord?” spurte anklageren Kid Twist Reles under avhørene. “Hvordan hadde du det første gang du skulle føre en sak i en rettssal?” spurte Kid Twist. “Nervøs som bare pokker, men siden ble jobben en vane.” “Akkurat. Det var jo bare en jobb,” repliserte Kid Twist rolig.

Etter hvert utviklet banden nye, kaldblodige drapsmetoder. De visste akkurat hvordan ofre og vitner reagerte. Et blodig drap skapte panikk og et sant kaos av flyktende mennesker. I iveren etter å komme unna var det ingen som la merke til gjerningsmannen.

Det benyttet særlig Pittsburgh Phil seg av. Han var en av de få i gruppen som likte å drepe. Jo mer sadistisk og blodig, dess bedre. For eksempel kuttet han av hodet på en mann som allerede var blitt kvalt “bare for å være på den sikre siden”.

200 mord beskrevet i detalj

Under avhørene beskrev Kid Twist et av Pittsburgh Phils mest vågale drap. “Phil hadde skygget offeret i to dager, uten at han fant et passende og trygt sted å utføre mordet. Men så fulgte Phil etter ham inn i en kinosal, og mannen satte seg på en av de bakerste radene. Til høyre for døren var det et skap med glassvindu der det hang en stor brannøks.

Phil åpnet skapet, stilte seg bak offeret og begravde øksen i hodet på ham. Stille og rolig forlot Phil kinoen sammen med de panikkslagne gjestene. Ingen hadde den minste anelse om at han var morderen.” Under avhørene og rettssakene som fulgte i 1940 og 1941, fortalte Abraham Reles detaljert om 200 mord begått over hele landet. Reles' avsløringer fikk en kreativ journalist til å omdøpe Brownsville-banden til Murder Inc. (Mord A/S).

Fuglen kunne synge, men ikke fly

Syndikatet forsøkte på alle måter å redusere skaden som Reles kunne forårsake. Vitner forsvant eller fikk hukommelsessvikt, beviser ble på mystisk vis borte, og tiltaler ble frafalt. Men ingen kunne røre Reles. En journalist skrev at rettsbygningen i New York var bedre beskyttet enn Fort Knox.

Reles' avsløringer fikk 16 gangstere med tilknytning til Murder Inc. dømt. Fem ble sendt i den elektriske stolen, blant disse Pittsburgh Phil og en av bossene i Murder Inc., Louis Lepke. Resten av mennene på tiltalebenken ble dømt til fengsel på livstid.

Domfellelsen av Lepke var en stor seier for påtalemyndighetene, og det ga dem troen på at Albert Anastasia og Bugsy Siegel, to av Syndikatets absolutte toppfolk, kunne bli dømt for mord.

Om morgenen 12. november 1941, bare få dager før rettssaken mot Albert Anastasia og Bugsy Siegel skulle begynne, fikk Burton Turkus en telefon fra en opphisset kollega: “Hei Burt, Reles føyk akkurat ut av vinduet.”

Til tross for at seks politimenn bevoktet Kid Twist Reles døgnet rundt på et hemmelig sted, hadde han på mystisk vis falt ut fra sjette etasje. Vaktene som passet på Reles forklarte at samtlige lå og sov på tidspunktet for Reles' død.

To sammenknyttede lakener lå på fortauet ved siden av liket av Reles. Han hadde prøvd å flykte ut av vinduet, forklarte politiet. Like etter ga påtalemyndighetene opp å få Albert Anastasia og Bugsy Siegel dømt for drap.

Flere år senere hevdet Syndikatets leder, Lucky Luciano, at Reles' seks vakter hadde fått 100 000 dollar hver for å vise hele verden “at selv om fuglen kunne synge, så kunne den ikke fly”.

 

Kanskje du er interessert i