Nederlandsk frihetskjemper ble leder av piratstat

I ly av natten firer tre mystiske skip forsiktig sine ankre utenfor landsbyen Baltimore på den forblåste irske sørkysten.

Endelig denne 19. juni 1631 har de 280 piratene på skutene fått landkjenning. Mer enn 2000 kilometer har de ­tilbakelagt fra staten der de holder til i Nord-Afrika for å fange kristne slaver.

Piratenes leder, Murat Reis, vil ikke risikere å havne i åpen kamp på land, så med en liten gruppe menn ror han inn til kysten for å rekognosere.

«Vi har funnet et godt sted. Det blir en god tur», forsikrer Murat Reis sine ­pirater da han vender tilbake.

Like etter smyger mer enn 200 menn med barske fremtoninger seg lydløst over skipenes ræling og ned i en armada av småbåter.

De er en broket skare av nord­afrikanske berbere, tyrkiske sjøfolk og europeiske overløpere – bevæpnet med krumsabler og ladde musketter.

Murat Reis utstøter sitt angrepshyl, og sekundet etter bryter helvete ut i Baltimore. Piratene sparker inn dørene til de små skurene der fiskerne bor, og med slag og skjellsord blir alle beboere jaget ut.

Deretter setter piratene fyr på bygningene slik at flammene får himmelen til å lyse rødt.

På et blandingsspråk av tyrkisk, ­arabisk og engelsk blir de skrekkslagne innbyggerne kommandert ned til havna og plassert i båtene, som snart er stappfulle av gråtende irer.

Lyden fra en stortromme forteller piratene at det er på tide å komme seg vekk. Om få minutter vil den eng­elske marinen nå frem og ­kanonkulene begynne å regne over dem.

Murat Reis gir sine menn ordre om å ro ut til skipene. Her blir de irske fangene – 22 menn, 33 kvinner og 54 barn – stuet sammen i lasten, før piratene setter seil og forsvinner mot sør.

Om noen uker vil irene møte samme skjebne som tusenvis av andre europeere før dem: De skal selges på slavemarkedet i Alger.

Under reisen kan ikke irene unngå å legge merke til at Murat Reis er lysere i huden enn flertallet av piratene.

Hans virkelige navn er da også Jan Janszoon – en 61 år gammel nederlender med en grådighet og eventyrlyst som har ført ham til Nord-Afrika, der han har blitt leder av Salé, verdens eneste piratstat.

Familien ble forlatt

Jan Janszoon ble født i nederlandske Haarlem i 1570, da de nederlandske provinsene kjempet for sin selvstendighet mot det spanske overherredømmet.

Da Janszoon var 25, var stridighetene stadig uavsluttet, og den unge mannen bestemte seg for å gå inn i frihetskampen.

Med et kaperbrev fra den nederlandske prins Morits dro han til sjøs for å jakte på spanske skip.

Brevet var en offisiell tillatelse til statsautorisert sjørøveri, som var helt vanlig blant krigførende nasjoner på 1500-tallet.

Det ville kaperlivet passet Jan Janszoon godt. Nederlenderen erobret skip i hele Europa og var ikke redd for å snike seg inn i spanske havner under falskt flagg.

I år 1600 kapret han til og med hjertet til den mauriske kvinnen Margerita fra byen ­Cartagena.

Janszoon var stadig innom på besøk hos sin store kjærlighet og fikk fire barn med henne – uten at kona Soutgen og deres tre barn hjemme i Harleem oppdaget noe.

I 14 år jaktet Janszoon på spanske skip, men livet som kaper var ikke særlig lukrativt. Myndighetene i Nederland krevde store avgifter av byttet, og inntjeningen gikk helt i stå da De forente Neder­landene inngikk våpenhvile med Spania i 1609.

Etter det måtte Janszoon kare seg gjennom tilværelsen som forholdsvis lovlydig kaptein, men i 1618 tok han en drastisk beslutning.

Uten å ta farvel med sin nederlandske familie plukket han opp Mar­gerita og de fire barna i Spania, før han satte kursen mot sør og de piratbefengte farvannene rundt øya Lanzarote.

Janszoon hadde utvilsomt hørt historiene om «rene­gados» – de europeiske sjømennene som meldte seg under berber­piratenes faner.

Fra havner langs kysten av Nord-Afrika tjente de godt på å fange slaver og kapre gods til sjøs.

På Lanzarote fikk Janszoon kontakt med en av sine landsmenn, kaptein Ivan de Veenboer, som kunne fortelle om sin eventyrlige tilværelse som pirat.

Han hadde til og med latt seg omskjære og tatt navnet Sulayman for å stige i pirat-hierarkiet.

Med utilslørt stolthet fortalte Sulayman at det var han som hadde lært piratene å styre de store europeiske seilskutene – tidligere brukte piratene bare små galeier.

Etter hvert hadde Sulayman fått kommandoen over 50 skip, og med dem fulgte tittelen alle osmanske marinekapteiner fikk – Reis.

Janszoon likte godt det han hørte, og seilte med Sulayman Reis til Alger – piratbyen over alle.

Alger sto i skarp kontrast til Haarlems provinsielle orden: De labyrintiske gatene var fylt med boder, og det å bevege seg alene gjennom dem kunne være livsfarlig.

Det som kjennetegnet byen, var imidlertid slavene som ble solgt på det enorme markedet og ble brukt til alt fra prostitusjon til ­tobakksselgere.

Til sammen 40 000 slaver holdt til i byen – mange av dem fra Nord-Europa.

Nederlender blir overbevist muslim

Jan Janszoon, som ville gjøre alt for makt og rikdom, fulgte Sulaymans logikk – han ble muslim og knyttet en turban rundt hod­et. I samme slengen tok han navnet Murat.

11. mai 1619 seilte nederlenderen ut på sitt første tokt som berber-pirat – ansatt som ­styrmann for ­Sulayman Reis.

Sammen angrep kompanjongene et nederlandsk handelsskip og tømte lasterommet for hvetemel, som de solgte for gode penger i Alger.

Murat steg raskt i gradene og var høyt respektert for sine ferdigheter til sjøs. Den nye religionen tok han alvorlig.

Når han tok kristne til fange for å selge dem som slaver i Alger, brukte han timer på å innprente dem med islam og overtale dem til å slutte seg til hans mannskap.

Da en av Murats bysbarn fra Harleem kom til Alger, skrøt piraten av hvor store summer det var å tjene på å slå seg ned som muslimsk pirat.

Den nederlandske gjesten var vanskelig å overbevise, så Murat tok ham med inn på soveværelset der han stolt viste frem sin avskårne forhud som hang til skue over sengen.

«Se her! Det eneste du må gjøre for å bli muslim er å kappe av deg denne lille dingsen her», lokket Murat. Men landsmannen holdt seg til kristendommen og dro hjem til Nederland der han fortalte om det selsomme møtet.

Murat hadde gode dager sammen med Sulayman Reis, men kompanjongskapet ­varte ikke lenge.

I oktober 1620 ble de to piratene fanget mellom fiendtlige krigsskip, og en kanonkule rev beina av Sulayman.

Før han blødde i hjel, rakk han å overlate kommandoen over flåten sin til Murat. Med ett slag hadde den ­nederlandske muslimen blitt Algers ­mektigste piratkaptein – og kunne ­til og med kalle seg Reis.

Men den nye piratkapteinens tid i Alger ble kort, for byen inngikk like etter en allianse med en rekke europeiske makter som ville få en slutt på sjørøveriet.

Derfor seilte Murat og de andre kaptein­ene skipene sine til byen Nye Salé på Marokkos atlanterhavskyst.

«Det er en by som får alle kristne til å rynke på nesen», mente en reisende.

Nye Salé var som Middelhavsområdet i mikroformat – men tross alle rase­messige og religiøse ulikheter kunne innbyggerne stå sammen om én bestemt aktivitet: pirateri – og gjerne mot de forhatte spanjolene som drev klappjakt på alle som ikke var katolikker.

Murat leder piratenes republikk

Nye Salé, som senere skulle bli Marokkos hovedstad, Rabat, hørte formelt under Marokko, men piratene fikk snart nok av å betale ti prosent av tyvegodset til sultan Moulay Zidan, og utropte derfor sin egen republikk.

Piratene vedtok at de hvert år skulle velge en ny regjering – en såkalt divan – med 14 medlemmer. Murat Reis ble piratrepublikkens første president og stor­admiral.

Nederlenderen må ha humret godt i skjegget, for med det hadde han rett på halvparten av utbyttet fra byens ­piratskip.

Samtidig kunne han tjene godt på løsepenger ved å selge slaver ­tilbake til familiene deres hjemme i Europa.

Nye Salés befestede bydel, Kasbah, ble piratrepublikkens hovedkvarter. Herfra forsvarte piratene sitt nye land mot fiender.

Festningen fikk vist sin verdi da sultanen ikke var fornøyd med piratenes ulydighet og kort etter begynte å beleire byen.

Piratenes kontroll over sjøveien betydde imidlertid at ­sultanen aldri fikk dem i kne. Til slutt måtte Moulay Zidan gi opp og anerkjenne Murat Reis som republikkens leder.

Men beleiringen hadde tært så hardt på piratenes inntjenings­muligheter at de måtte inngå en ­alli­anse med sultanen.

Republikken Salé blomstret under Murats Reis’ ledelse, likevel kjedet livet som skrivebordspirat ham.

Allerede i november 1623 dro Murat igjen på rov i Den engelske kanal, men en heftig høststorm tvang ham til å søke ly i den nederlandske havnebyen Veere.

Landet hadde heldigvis en fredstraktat med Marokko, og ved å heise sultanens flagg kunne Murat og besetningen, som blant annet besto av nederlandske sjømenn, kaste anker uten å bli tatt til fange.

De nederlandske myndighetene grep sjansen til å lokke den tapte landsmannen til å gi opp pirateriet.

«Hans kone og alle hans barn ble brakt om bord», skrev et øyenvitne.

«De tryglet ham om å forlate skipet, det samme gjorde besetningsmedlem­menes foreldre, men det var forgjeves, for de var grådige etter bytte».

For å gjøre vondt verre hadde Murat klart å lokke flere av byens unge menn til å følge ham.

Det skulle ikke så mye overtal­else til, for håpløsheten var stor i den unge nasjonen, som hadde ført krig mot Spania i et halvt århundre.

Overfallet på Island

Selv om han hadde rundet 57 år, begynte det i 1627 igjen å klø i Murat Reis’ indre pirat.

Derfor stevnet han ut på sitt livs lengste tokt med fire skuter, 32 kanoner og mer enn 300 pirater.

En dansk slave hadde nemlig forsikret Murat om at han kunne vise vei til det ubeskyttede Island.

Murat Reis så på den avsidesliggende øya som en perfekt jaktmark, og etter flere uker til sjøs fikk piratskipene endelig den islandske sørkysten i sikte.

For å øke sjansen for å få fatt i de lokale sendte piraten tre av sine skuter mot øst, mens han selv seilte med flaggskipet mot vest.

Island var en dansk koloni på denne tiden, og normalt ble kysten bevoktet av danske flåteskip. Men denne sommeren var de for­sinket og lå stadig i København da Murat Reis stevnet inn mot det vesle fiskeværet Grindavík.

De fleste folkene hadde flyktet inn i landet så snart de fikk øye på de frem­mede skipene, men noen ble igjen for å kjempe. De kunne knapt tro sine egne øyne da piratene vrimlet i land med hevede krumsabler.

Utbyttet var likevel magert for den nederlandske mesterpiraten: bare 15 islendinger, 12 dansker samt noen huder og saltet fisk.

Senere samme dag klarte Murat å erobre et dansk handelsskip, men angrepet hans på tettstedet Álftanes ble avverget av islandske kanon­batterier, og Murat satte igjen kursen mot sør.

Bedre gikk det for Murats tre andre skip, som angrep på Vestmannaøyene 17. juli. Den lokale presten, Ólafur Egilsson, så det skje:

«De onde piratene satte tre båter på vannet, fylte dem raskt med 300 menn og seilte mot kysten», skrev han i sine erindringer.

«De kom farende inn over øya som jakthunder, de hylte som ulver, og de svake kvinnene og barna greide ikke å komme seg unna i tide».

Deretter ble fangene banket med ­køller og stuet sammen i pakkhus, mens grupper av pirater finkjemmet øya.

«Piratene drepte alle som kjempet imot, og alle som gjorde korsets tegn eller ytret Jesu navn», het det fra Ólafur Egilsson.

Mens byens kirker brant, ble 234 islendinger brakt ut til pirat-skipene og lagt i lenker ved siden av piratenes andre gisler. Inne på land lå det 34 drepte.

I august var Murat Reis med sine skuter og knapt 400 fanger fremme ved det store ­slavemarkedet i Alger.

«Islendingene ble skilt fra hverandre – selv barn fra sine foreldre – og drevet gjennom gatene til markedsplassen, der de ble auksjonert bort som om de var sauer», skrev Egilsson.

Presten ble like etter sendt til København for å be Kristian 4. om å betale løsepengene piratene krevde.

Det ble satt i gang innsamlingsaksjoner i danske kirker, men det skulle gå flere år før kongen fikk sendt en tilstrekkelig sum til Alger, og da var de fleste islendingene enten solgt videre eller døde – bare 27 opplevde å få komme hjem igjen.

Tragedien er årsaken til at islandske salmebøker frem til midten av 1800-­tallet inneholdt en spesiell bønn:

«Hold oss Gud til ditt rene ord, stopp pavens og tyrkerens mord».

Da Murat Reis kom tilbake til Nye Salé, lå det et brev fra De forente Nederlandene. Landet hadde som det ­eneste en fredsavtale med piratstaten, og nederlenderne var rasende over at Salés pirater likevel ­angrep skipene deres.

«Det er ikke min skyld, men skyldes at mannskapet begikk mytteri», kom det fra Murat.

«Jeg beklager hvis alliansen ryker på grunn av meg, og jeg håper å kunne tjene mitt fedreland til den dagen jeg dør», skrev han.

Angeren var rent skuespill. Få måneder før hadde Murat Reis også ­kapret et nederlandsk handelsskip.

Murat blir tatt til fange

Etter dette begynte lykken å snu for den slagferdige piraten. De siste årene hadde stridigheter mellom de ulike folkeslagene i Nye Salé eskalert til borgerkrigslignende tilstander.

Samtidig ønsket den religiøse krigsherren Sidi al-Ayachi en jihad (hellig krig) mot de kristne – og piratenes spredte plyndringer gjorde nok skade på de vantro, mente han.

Al-Ayachi angrep derfor Salé med sin hær i 1627 og fikk raskt kontroll over byen. Murat Reis kom seg unna i tide og slo seg ned i Alger.

Mye tyder på at den tidligere pirat-admiralen nå gikk en rekke magre år i møte, for historikerne kjenner ikke til mange angrep fra nederlenderens side i denne perioden.

Ifølge et par beretninger erobret han den vesle engelske øya Lundy og drev sitt pirateri herfra i skarp konkurranse med europeiske kapere.

I 1635 var det slutt på Murats flaks. Under et tokt på Middelhavet fikk han sju fiendtlige skip fra Malteserordenen i kikkertsiktet.

Ridderne på Malta var den katolske verdens bolverk mot det muslimske Nord- Afrika, og malteserne tok mer enn gjerne opp kampen mot piratene.

Murat Reis var på havet uten eskorte, så han måtte over­gi seg uten kamp og ble kastet i ­fengsel på Malta.

Fem lange år utholdt piraten tortur og ensomhet i sin vesle celle, mens ridderne håpet på at noen ville betale løsepenger for ham.

Heldigvis var ikke piraten helt venneløs, og i 1640 gikk fengsels-døren opp. Det var Marokkos nye sultan, Moulay Muhammad, som betalte løse-summen.

Han ville ha den aldrende piraten som guvernør i havne­byen Oualidia, for etter sultanens syn var Murat en av få som kunne holde orden på landets egenrådige pirater.

Uventet lykke

Slik kunne nederlenderen på få uker bytte ut den klamme fengselscellen med et guvernørpalass.

Og julen 1640 kom det til og med uventet besøk fra Nederland. Det var Murat Reis’ andre datter, Lysbeth, som faren hadde skrevet til da han endelig slapp bort fra Malta.

Lysbeth ble dypt imponert over palasset. Her var flotte hager med springvann, mosaikker på alle gulv og tjenere i fargerike gevanter.

Far og datter kunne omfavne hverandre for første gang på 17 år, og etter noen måneder som gjest i Marokko tok Lysbeth en stor beslutning.

Hun tilga faren for å ha sviktet familien og valgte å bli boende i palasset sammen med ham og stemoren.

Hvordan det så gikk med den 70 år gamle Murat Reis, kan ikke historikerne kaste lys over. Det eneste som er kjent om hans siste leveår, er denne setningen fra en gammel nederlandsk biografi:

«Han døde ikke av naturlige årsaker».