Pablo Escobar dynket Colombia i blod

Midt i den avslappede forretningssamtalen ruller en Chevrolet Blazer inn på gårdsplassen. To av Pablos livvakter kommer ut av bilen, åpner bakluken og slenger en mann ut på bakken.

«Et øyeblikk», sier Pablo, og gjør tegn til at Jung bare skal bli sittende mens han selv reiser seg.

Rolig slentrer narkobossen ut på plassen i den stekende solen, der de to livvaktene står med et fast grep om den tredje mannen.

Den ene livvakten rekker en kaliber .45-automatpistol til Pablo, som fattet griper våpenet og peker det mot tinningen på den fremmede.

«BANG!» runger det over gårdsplassen idet han klemmer på avtrekkeren. Mannen synker sammen på grusen.

«Han bedro meg», sier Pablo med et intenst blikk da han igjen setter seg ved terrassebordet i skyggen.

Beskjeden til George Jung er ikke til å misforstå. Ingen går bak ryggen på Pablo Escobar.

På få år har colombianer- en blitt en mektig narkoboss, og i løpet av de neste femten årene tilraner han seg mer makt enn landets president.

I sin jakt på penger skal han komme til å bade Colombia i blod – og ingen er for høyt på strå til å havne i skuddlinjen.

Pablo Escobar begynner karrieren som biltyv

Allerede da Pablo dropper ut av gymnaset som 17-åring i 1966, forteller han sin fortvilte mor at han kommer til å være millionær før han fyller 22.

Så rask rikdom kan folk i Colombia bare skaffe seg gjennom kriminalitet, og Pablos første forretningskonsept er enkelt: å stjele og videreselge biler.

Pesoene strømmer inn, og biltyveriene eskalerer så voldsomt i hjembyen Medellín at den slu Pablo utvider forretningen til også å tilby beskyttelse.

Dermed håver han inn både på bilene han stjeler og de han ikke stjeler.

For Pablo blir kidnappinger etter hvert også en stor del av geskjeften – det er lettjente penger å bortføre uskyldige personer og forlange løsesummer.

VIDEO – Se Pablo Escobar nyte livet i storhetstiden:

I 1971 tar han virkelig jackpoten, da mennene hans kidnapper industrimannen Diego Echavarría.

Han er en hatet person blant mange fattige arbeidere i Medellín fordi han har sparket mange av dem fra de lokale tekstilfabrikkene.

Echavarrías familie er ikke sene om å bla opp da Escobar krever 50 000 dollar i løsepenger.

I stedet for å frigi fangen mishandler Pablos bødler mannen med knyttnever og kølleslag i seks uker, før de kveler ham og dumper liket i en grøft.

Mens drapet sender sjokkbølger gjennom de høyere sosiale kretser, jubler folk i byens slum for Pablo.

Drapet demonstrerer hans kynisme, og sender det første alvorlige signalet til omverdenen om at forbrytersjefen El Patrón – Bossen – ikke står tilbake for noe i jakten på penger og makt. Og skrekkveldet har bare såvidt begynt.

Smuglet kokain i flydekk

Jorden og klimaet i Colombia skaper perfekte betingelser for kokaplanten, og i midten av 1970-årene begynner kriminelle colombianere å få øynene opp for kokain som salgsvare.

Også Pablo får ferten av en god forretning, og det går ikke lang tid før det skyter opp små laboratorier der Escobars kokker i en stank av kjemikalier tar seg av prosessen med å omdanne koka til kokain.

Narkobossen Fabio Restrepo kontrollerer det meste av handelen i Medellín, men etter kort tid blir han funnet drept – og dermed styrer El Patrón plutselig hele kokainhandelen i hjembyen.

«Han var en gangster. Verken med eller mindre. Helt fra begynnelsen var alle redd ham. Selv senere, da jeg regnet meg blant hans venner, var jeg redd ham», erindrer flygeren kjent under dekknavnet «Rubin», som møter Pablo for første gang i 1975.

Rubins jobb er å kjøpe opp små sportsfly i Miami og å hyre flygere til å fly dem i skytteltrafikk mellom USA og Escobars landingsbaner i Latin-Amerika.

Kokainen blir gjemt i flydekkene og flydd under radaren, og slik strømmer det hvite pulveret inn i USA, der det er et statussymbol på nivå med Dom Pérignon-champagne og beluga-kaviar.

To år senere utvider Escobar til vestkysten, der George Jung blir hans mann i California.

Pablo er nå så rik at han kjøper palasser i hele Latin-Amerika og USA.

Narkokarteller står mot slutten av tiåret for over halvparten av all kokain som strømmer inn i USA, og gutten fra Medellín går fra millionær til milliardær.

Kokainhandelen blir Colombias største industri, og de mange milliardene kommer også landets innbyggere til gode.

Pablo pumper penger inn i allmenn-nyttige bygninger, skoler og fotball- baner.

De aller fleste fattige velger derfor å se gjennom fingrene med drapene og volden i gatene.

Narkobaronen seiler i en periode opp som folkets don, og mange colombianere ser på ham som en colombiansk Robin Hood, som stjeler fra de rike kapitalistene i USA til nytte for det fattige Colombia.

Selv nyter Escobar sin status, og i mediene forsøker han alltid å fremstå som en sann patriot:

«Jeg er en stor venn, og gjør alt for at folk skal sette pris på meg. Det som teller mest i livet, er venner.

Det er jeg over bevist om», sier den 30 år gamle milliardæren til et sportsmagasin i 1980.

Men ikke alle ønsker å være venner med El Patrón.

Intensiv jakt på Pablo Escobar

Da oberst Hugo Martinez i september 1989 setter seg på sitt nye kontor i Medellín, har han bare ett mål: Pablo Escobar skal tas, død eller levende.

I mer enn et tiår har narkokongen brutalt og nådeløst utvidet forretningen sin, og ifølge Forbes Magazine er han god for en formue på rundt 200 milliarder dollar. Myndighetene har fått nok.

Som sjef for Bloque de Búsqueda – «ettersøkingsdivisjonen» – blir det Martinez’ oppgave å stoppe Escobar.

Den rutinerte obersten har gjennom arbeidet sitt i det nasjonale politikorpset fulgt narkobossens karriere tett, og han kjenner til alle detaljer om storforbryteren.

Han vet at Pablo foretrekker å ha sex med 14-15-årige jenter, går i hvite Nike-sko, lever helst på hurtigmat og alltid er omgitt av minst 15 livvakter.

Motivasjonen til å ta på seg den farlige jobben finner han i at Pablo opp gjennom 1980-årene har drept flere av Martinez’ politikolleger såvel som journalister, dommere og politikere.

Escobars håndtering av myndighetene går under navnet «Plata o plombo».

Enten tar du imot Pablos plata – sølv – ellers slår narkobossen tilbake med sitt plombo – bly.

For å løse oppgaven verver Martinez folk fra avsidesliggende strøk av Colombia, for det er en kjent sak at politifolk på Pablos hjemmebane er kjøpt og betalt.

Snart har obersten samlet 200 mann som med skuddsikre vester og maskinpistoler stormer Medellín-kartellets lager og laboratorier.

De første ukene av jakten blir 30 av regjeringens soldater drept.

Under et angrep i november overrasker styrken imidlertid Pablo på en gård i jungelen, der han skjuler seg sammen med svogeren sin og broren Roberto.

De to brødrene greier så vidt å slippe unna, men noen timer senere får de en radiomelding som forteller at narkobossens svoger ikke har klart seg.

«Det var den eneste gangen jeg så Pablo gråte», forteller Roberto senere.

Hugo Martinez puster nå Escobar i nakken, og via kontakter i mediene tar narkobaronen til motmæle med en rekke aggressive trusler:

«Vi erklærer total og absolutt krig mot regjeringen og alle andre som har forfulgt og angrepet oss», brøler El Patrón og erklærer at fiendene hans skal få lide til de «hulker og trygler om nåde».

Snart finner politiet en bombe under bygningen i Bogotá der Martinez’ familie bor.

Men den er bare ment som en advarsel. Etter dette tilbyr Escobar obersten seks millioner dollar for å bli værende i jobben – han må bare bli Pablos mann og bevisst lede sine egne folk bak lyset.

Martinez avslår Pablos sølv, selv om han vet at han nå risikerer å få smake narkokongens bly.

Pablo Escobar begravde presidentens venn levende

I over ett år er Colombia en krigssone, og ettersøkingsdivisjonen konfiskerer store lagre av kokain, penger og gull.

De får opplæring i feltarbeid av elitesoldater fra USA, og amerikanske overvåkningsenheter hjelper colombianerne med utstyr og teknikker til å forbedre leteinnsatsen.

Den amerikanske regjeringen pumper millioner av dollar inn i jakten på Escobar, som er siktet i tre stater. Tanken på å havne i hendene på gringoene er narkokongens største frykt.

«Heller en grav i Colombia enn en fengselscelle i De forente stater», proklamerer han flere ganger.

Som svar på de store innhoggene i formuen, utfører Pablo likvideringer, bombesprengninger og kidnappinger.

Frem mot sommeren 1991 mister 657 av Martinez’ menn livet, og 3127 sivile blir drept i kampene.

Men narkobossen begynner selv å bli mer medgjørlig av at han og hans nærmeste «konstant er på farten», som Roberto formulerer det.

Etter forhandlinger med staten tilbyr storforbryteren å la seg fengsle, mot at han får sone straffen i et fengsel han selv bygger.

Og han skal bare dømmes for én eneste kriminell handling: å ha opptrådt som mellommann i en mindre narkohandel.

Ganske overraskende – og nok også et uttrykk for regjeringens utmattelse – aksepterer president César Gaviria.

Bare to måneder før har presidenten mistet sin kjære fetter og venn, som Escobars folk begravde levende.

Da El Patrón i juni 1991 slentrer inn i sitt selvbygde fengsel, La Catedral, er det nærmest som å komme inn i et vanlig hjem – her fins verken harde køyesenger eller kalde betongvegger.

Om dagen slapper han av i myke sofaer, om kvelden nipper han til en drink i baren, og om natten kan han lukke øynene i en kjempemessig vannseng.

Narkobaronen er til og med omgitt av sine egne personlige livvakter og leiemordere.

Volden i Colombia minker mens Pablo sitter inne, men han styrer stadig kokainhandelen fra kontoret sitt i fengselet.

Amerikanerne beklager seg høylytt over farsen, og sommeren 1992 blir den konstruerte situasjonen for mye også for president Gaviria.

Han sender sin visejustisminister, Mendoza, til La Catedral. Instruksen er klar: «Hent Escobar til Bogotá».

Fiasko og flukt utløser ny narkokrig

Arrestasjonen går helt galt. Da Mendoza kommer frem, innser han snart at ikke bare fangevokterne, men også hans egne soldater er lojale mot Pablo.

I stedet for å fengsle narkobaronen blir Mendoza selv tatt som gissel.

Da regjeringen får nyss om den groteske situasjonen, stormer regjeringsstyrker La Catedral og befrir Mendoza. I mellomtiden slipper Escobar unna.

For myndighetene er flukten et nytt slag i ansiktet, og situasjonen er verre enn før.

Narkobaronens blodspor blir enda større når han nå belønner hvem som helst i Medellín med 2000 dollar for å drepe en politibetjent.

Samtidig terroriserer han Bogotá med bombe-angrep, i håp om igjen å presse regjeringen til å inngå et forlik.

Men nå har Gaviria fått nok av Escobar, som han døper «samfunnsfiende nummer én».

Ved inngangen til 1993 overtar staten derfor Pablos taktikk og utlover 6,5 millioner dollar for opplysninger som kan føre til at forbryteren blir tatt.

Oberst Martinez og hans ettersøkingsdivisjon kaster alle hemninger over bord og jager Pablos folk overalt i Colombia.

De gir til og med opplysninger til den militante selvtektsgruppen Los Pepes, som i 1993 for alvor tar for seg i rekkene av Pablos håndlangere.

Alle overfallene får Roberto Escobar til å overgi seg, og litt etter litt smuldrer Pablos hær av leiemordere og livvakter opp.

Tidligere samarbeidspartnere som George Jung og «Rubin» står i kø for å hjelpe myndighetene, i håp om å slippe med mildere straffer.

Snart ligger størstedelen av det mektige Medellín-kartellet i ruiner, og Escobars eiendommer står i flammer.

Narkobaronen selv lister seg fra skjulested til skjulested med sin radiotelefon, som er den eneste måten han kan ha kontakt med kone og barn.

I evigheter har Pablo levd med ikke å kunne besøke dem i frykt for å bli tatt, men i 1993 snakker han daglig med sønnen Juan Pablo på telefonen, fullt klar over at linjen avlyttes av Hugo Martinez og hans folk.

Pablo har til og med overskudd til å sende en personlig beskjed til forfølgeren sin:

«Oberst, jeg akter å drepe Dem. Jeg skal drepe hele Deres familie frem til tredje generasjon. Og deretter skal jeg grave opp besteforeldrene Deres og skyte dem, før jeg begraver dem igjen», lyder det en dag kaldblodig over radioen.

Pablo Escobar fanget barføtt på taket

Torsdag 2. desember 1993 blir dagen oberst Martinez har drømt om.

Som alltid snakker Pablo på telefon med sønnen. Vanligvis er samtalene så korte at de ikke kan spores, men denne dagen glemmer de tiden.

Oberst Martinez’ sønn Hugo, som leder colombianernes sporingsenhet, fanger derfor opp et ganske nøyaktig signal fra peilebilen.

Mens han triller gjennom middelklassestrøket Los Olivos i Medellín, har han øynene fast rettet mot de mange toetasjes eneboligene.

I et vindu i andre etasje ser han plutselig en småfeit mann med langt, krøllete hår som snakker i telefonen – det er Pablo!

«Det er det huset!» roper Hugo ivrig til folkene i bilen bak ham, før han griper radioen og kaller opp sin far.

«Bli akkurat der du er. Plasser folk foran og bak huset. Ikke la ham slippe unna!» sier obersten opprømt.

Han sender straks beskjed til samtlige av sine folk i området.

Ti minutter senere er huset omringet, og aksjonsgruppen slår seg gjennom inngangsdøren med slegge. Braket advarer Pablo og hans enslige livvakt oppe i andre etasje, og bare noen sekunder senere hopper livvakten ut av et vindu på husets rustrøde halvtak.

Nede i bakhagen venter Martinez’ folk med automatvåpen og gjennomhuller livvakten, som faller tungt fra taket og ned i gresset.

Like etter dukker Pablo opp. Han stanser et øyeblikk for å sparke av seg badeskoene, før han hopper barføtt ned på teglsteinene.

Narkokongen klemmer den overvektige kroppen tett inn mot muren for å finne dekning. Da han til slutt forsøker å sprinte over taket, smeller skuddene mot ham, og han faller om.

«Det er Pablo! Det er Pablo!» skråler en skytter fra taket på nabohuset, og like etter kravler flere menn fra styrken ut på det gjennomhullede tegltaket der El Patróns tunge kropp ligger.

Narkobaronen er truffet flere steder, men den dødelige kulen har gått tvers gjennom hodet – fra høyre til venstre øre.

Kulen har satt en effektiv stopper for Pablos knapt 30 år lange kriminelle karriere, som har badet USA i hvitt pulver og Colombia i rødt blod.

Den ledende majoren på åstedet trekker et lettelsens sukk ved synet av liket. Fornøyd griper han radioen og kaller opp oberst Martinez:

«Vivá Colombia! Vi har akkurat drept Pablo Escobar!»