På 1500-tallet vrimlet det av røvere på de tyske landeveiene. Kalde og våte somre førte til at høsten slo feil, og folk sultet. Fattigdommen drev mange ut i kriminalitet.
En av de mest beryktede ranerne var Christman Genipperteinga – og det med god grunn. Christmans ugjerninger var av en størrelsesorden som sikret ham plass som en av middelalderens mest skruppelløse mordere.
Hvordan Christman begynte sin kriminelle karriere, sier ikke kildene noe om. Men den samtidige forfatteren Caspar Herber forteller at Christman rundt 1569 slo seg ned i en hule ved byen Bernkastel nær elven Mosel.
«Så snart barna var født, kvalte han dem.» Caspar Herber, 1581.
Hulen lå ideelt plassert med utsikt over veier som førte mot de viktige byene Trier, Metz og Luxembourg. Så snart Christman fikk øye på en gruppe reisende, la han seg på lur og overfalt dem.
For at ofrene ikke skulle varsle andre om hvor røverens tilholdssted var, tok han livet av dem. Hvis andre røvere deltok, drepte han dem med forgiftet mat og beholdt alt byttet.
Røver kvalte sine egne barn
En dag i 1574 passerte en ung kvinne Christmans hule. Kvinnen het Dorothea Teichner, og hun var på vei til sin bror i Trier. Men Dorothea Teichner kom aldri frem.
Hun ble overfalt av Christman, men i stedet for å drepe henne tok røveren henne med hjem til hulen sin. For å være sikker på at hun ikke stakk av, lenket Christman henne med en kjetting rundt ankelen.
I årene etterpå levde Dorothea som den brutale røverens slave. Hun gjorde rent, laget mat og fødte barna hans.
«Jeg fortviler fordi jeg har måttet lide i syv år, og på grunn av det som har tilstøtt mitt eget kjøtt og blod.» Dorothea Teichner, 1581.
Hele seks barn ble det til. Men ingen av dem levde lenge, for «så snart barna var født, kvalte han dem», forteller Herber.
Likene hengte han opp utenfor hulen, slik at Dorothea alltid kunne se dem.
«Dans, kjære små barn, dans. Deres far får dere til å danse», messet han foran den ulykkelige moren mens vinden beveget på de små kroppene.
Dagbok avslørte grusomheter
Dorothea holdt ut i syv år, men i mai 1581 ba hun innstendig om å få gå en tur til den nærliggende byen Bernkastel, slik at hun kunne se andre mennesker.
Christman innvilget det og løsnet kjettingen. Før Dorothea fikk gå, måtte hun imidlertid sverge på å ikke fortelle noen hva som foregikk i hulen. Dorothea var fast bestemt på å holde løftet sitt. Men da hun så små barn leke på gaten i byen, brøt hun sammen.
«Jeg fortviler fordi jeg har måttet lide i syv år, og på grunn av det som har tilstøtt mitt eget kjøtt og blod», hulket hun for seg selv.
Folk på gaten så at hun var ulykkelig. De trakk henne med seg til borgermesteren slik at hun kunne fortelle hva som var galt.
Tegninger av den grusomme Christman Genipperteinga solgte godt i samtiden. Trykket er fra 1581.
Soldater tok røveren på sengen
Dorothea nektet først å snakke. Men borgermesteren overbeviste henne om at hun ifølge Bibelen ikke var bundet av eden hvis saken gjaldt hennes sjels frelse.
Etter dette fortalte Dorothea alt. Forferdet la borgermesteren en plan. Han sendte Dorothea hjem med en sekk erter. Hun la ut ertene på stien som et spor som førte til hulen.
Dorothea lot som ingenting da hun kom hjem, og mens hun kjærlig vugget Christman i søvn, snek 30 soldater seg opp til hulen. De pågrep Christman, som umiddelbart forsto hva som hadde skjedd.
«Din troløse hore. Hvis jeg hadde visst dette, ville jeg ha kvalt deg for lenge siden!» hveste han.
Christman Genipperteinga overdrev sannsynligvis antallet ofre, men forbrytelsene var grusomme nok til å få ham idømt tidens forferdeligste straff – radbrekning.
Soldatene førte Christman bort og ransaket hulen. I en tilknyttet gruvesjakt fant de restene av mange mennesker.
Blant byttet lå det også en dagbok der Christman skrøt av å ha myrdet 964 mennesker.
«Det ville ha gledet meg hvis jeg hadde kommet opp i 1000», sa Christman ifølge Herber i retten.
Men 964 ofre var mer enn nok til å felle dom, og Christman ble umiddelbart dømt til døden.