black sails edward low

Sadistisk pirat skar uskyldige i småbiter

Ingen sjørøver var mer fryktet enn Edward Low. Han herjet i Atlanteren, og de heldigste av ofrene hans ble henrettet med det samme. Dem han lot leve, opplevde umenneskelige lidelser.

Ingen sjørøver var mer fryktet enn Edward Low. Han herjet i Atlanteren, og de heldigste av ofrene hans ble henrettet med det samme. Dem han lot leve, opplevde umenneskelige lidelser.

Pinterest.com & Shutterstock

En augustdag i 1722 ligger Edward Low og hans to piratskip på lur mellom Azorenes klippeøyer. Et intetanende britisk skip nærmer seg. Wright er på vei til Nord-Amerika med en verdifull last, og skipet er derfor et opplagt mål for sjørøverkapteinen og hans menn.

Med det svarte piratflagget heist i masten stormet sjørøverne rett mot målet, men Wrights kaptein viser ingen umiddelbare tegn til å overgi seg. Beslutningen er fatal, for Low skåner ingen hvis de ikke gir opp straks. Sjørøverne border skipet, og Low gir ordre til at det skal flyte blod på dekket.

«Piratene stakk og mishandlet dem på en barbarisk måte, spesielt noen portugisiske passasjerer.» Kaptein Charles Johnson, 1724.

«Piratene stakk og mishandlet dem på en barbarisk måte, spesielt noen portugisiske passasjerer», forteller den samtidige forfatteren Charles Johnson i verket A General History of the Robberies and Murders of the Most Notorious Pirates fra 1724.

Etter den første blodrusen morer piratene seg med å binde de overlevende portugiserne – to av dem er munker – fast til heisverket på skipets forreste mast og trekke ofrenes armer i hver sin retning ved hjelp av tauene.

«Dette gjentok de atskillige ganger for fornøyelsens skyld», skriver Johnson.

Da en annen passasjer skjærer grimaser ved synet av torturen, svinger en av Lows menn en huggert tvers over magen hans av all kraft så innvollene står ut av ham.

På dekk nyter kaptein Low synet av blodsutgytelsen. Det er verken første eller siste gang han lemlester og plager ofrene sine. I 1720-årene er ingen sjørøver mer fryktet enn ham.

Skutt i hodet

Edward Low gadd ikke bruke krefter på å hjelpe de sårede. Han fikk dem gjerne henrettet.

© Culture Club/Getty Images

Forlot baby og ble pirat

Edward Low ble født i London i 1690 og vokste opp i en familie av tyver og mordere. Allerede som syvåring begynte han å stjele, men «Ned» ville leve et ærlig liv og bestemte seg for å søke lykken i New England på østkysten av Nord-Amerika.

Her slo han seg til ro noen år som skipsrigger i Boston og møtte til og med sitt livs kjærlighet, Eliza Marble, som kom fra en god familie. I 1719 fikk paret datteren Elizabeth, men Ned ble knust da Elizabeth døde i barselseng. Han mistet også jobben, og full av bitterhet valgte han å etterlate datteren hos konens familie og dra til sjøs.

boston havn

Boston havn var den viktigste havnen i de amerikanske koloniene. De fleste handelsskip fra Storbritannia la til kai her.

© J. Carwitham

Low fikk jobb på en slupp (en enmastet seilskute) som seilte til Mellom-Amerika for å hente tømmer. Men han kunne ikke fordra kapteinen sin, og da den unge sjømannen en dag ble nektet mat, kokte temperamentet over. Han fyrte av en muskett rett mot kapteinens hode, men traff et av de andre besetningsmedlemmene. I kaoset som oppsto, stakk Ned av i en robåt sammen med 12 mann fra skipet.

Low og følget hans var nå fredløse og sluttet seg i desember 1721 til piraten George Lowther. Allerede måneden etter fikk Low kommandoen over sin egen slupp, men den nyslåtte kapteinen var ofte tverr og svært uregjerlig, så Lowther fant det tryggest å avslutte samarbeidet. I mai 1722 seilte Low derfor av sted alene med 44 mann under seg.

Edward Low tegning

Allerede på 1700-tallet ble den berømte Edward avbildet i diverse bøker om pirater.

© Mary Evans Picture Library/J Nicholls/Ritzau Scanpix

Kaptein ble tvunget til sjørøveri

Low seilte til den nordamerikanske østkysten, der han plyndret alle de skipene han kunne komme i nærheten av. En sommerdag klarte piratene til og med å overta en skonnert på 80 tonn. Den gjorde Ned til sitt nye flaggskip.

Piraten hadde store ambisjoner og tvang gjerne plyndrede mannskaper til å slutte seg til mannskapet hans.

En av dem var engelskmannen Philip Ashton – kaptein på sluppen Milton, som Low plyndret 15. juni 1722. Etter at skipet hadde overgitt seg, hoppet Low om bord og ropte:

«Er det noen ugifte menn til stede?»

Da ingen av sjømennene svarte på det noe overraskende spørsmålet, gikk Low bort til Ashton og ropte med løftet pistol:

«Svar meg, din hund!»

«Hver gang han drakk og hadde en stille stund, ga han uttrykk for stor lengsel etter barnet han hadde etterlatt.» Philip Ashton, tvunget til at være pirat for Edward Low.

Ashton så ikke noen annen utvei enn å fortelle sannheten og innrømme at han ikke hadde kone. Han fikk deretter pistolen rettet mot pannen og ble tvunget til å slutte seg til piratene og skrive under på en liste med ti lover som kapteinen hadde skrevet for å holde orden på mannskapet.

«Alle som viser feig oppførsel under et angrep, vil få den straffen som kapteinen og flertallet av mannskapet finner passende», var en av piratens lover.

Siden ingen hadde lyst til å finne ut hvilke oppfinnsomme straffer den sadistiske Low kunne finne på, gjorde de som kapteinen forventet.

Ashton beskrev Lows mannskap som det mest barbariske han noen gang hadde opplevd. Her ble tortur av fanger ansett som alminnelig underholdning. Men ifølge Ashton var Low selv en tragisk skikkelse.

«Hver gang han drakk og hadde en stille stund, ga han uttrykk for stor lengsel etter barnet han hadde etterlatt. Jeg så ham sette seg ned og gråte bare det ble nevnt», skrev Ashton i sin selvbiografi.

Engelskmannen mente også at Low bare tvang ugifte menn til sjørøveri, for han ville ikke at de skulle oppleve det savnet han selv slet med.

Kroppsdeler ble skåret av

Low kan ha vært ulykkelig, men ingen av ofrene hans fikk se det. Med to skip og 80 pirater satte han seil og la ut på Atlanterhavet med kurs mot Azorene, som var mellomstasjon for en stor del av skipstrafikken mellom Europa, Afrika og Amerika.

Midt i Atlanteren grep sadismen virkelig fatt i Low. Da piratene hadde plyndret et fransk skip, bandt de skipskokken til stormasten og brente skipet med mannen om bord fordi Low syntes han var «en fet fyr som ville brenne godt i flammene».

Noen uker senere – den 20. august 1722 – lot piratene sin barbariske oppførsel gå ut over de portugisiske passasjerene på skipet Wright, og på sjørøvernes videre reise tilbake til Karibia ble plyndringene gang på gang ledsaget av makaber nedslakting.

«Et større monster har aldri herjet på havene.» John Hart, guvernør på Leeward Islands fra 1721 til 1727.

Nord for Brasil angrep Low et rikt portugisisk skip, og folkene hans gikk straks i gang med å torturere mannskapet for å finne ut hvor den portugisiske kapteinen hadde gjemt skipskisten.

Da det gikk opp for piratene at kapteinen hadde kastet kisten med 11 000 gullmynter på sjøen, ble Low rødglødende av raseri. Som hevn ga han ordre om at portugiserens lepper skulle skjæres av. Deretter stekte han dem og tvang den vansirede kapteinen til å spise «måltidet». Etterpå ble hele mannskapet på skipet drept.

I mai 1723 skrev avisen American Weekly Mercury at Low hadde herjet på kysten av Cuba i mai 1723, og de grufulle beretningene fra de få overlevende gjorde ham til tidens mest fryktede sjørøver. Guvernøren på den karibiske øygruppen Leeward Islands var klar i sin dom.

«Et større monster har aldri herjet på havene», sa han.

Portugisisk kaptein svart-hvitt

Frykten for pirater fikk portugiserne til å gjemme gullet sitt i sekker som hang utenbords foran kapteinens kahytt. Tauet kunne kjapt skjæres over slik at piratene ikke fikk tak i pengene.

© Project Gutenberg

Kongens skip jaget piratene

Sommeren 1723 hadde Lows ondskapsfulle piratvirksomhet kostet rundt 100 skip lasten deres. Gull og sølv for til sammen 150 000 pund var stjålet. På begge sider av Atlanteren var man interessert i å få bukt med den barbariske sjørøveren, så nå ble statlige marineskip sendt ut for å oppspore ham.

En av piratjegerne var marinekaptein Peter Solgard på det engelske krigsskipet HMS Greyhound. Han disponerte 20 kanoner og 120 mann. Om morgenen 10. juni 1723 fikk han endelig øye på Lows to skip utenfor Nord-Carolina. I stedet for å blåse til angrep, seilte han utspekulert vekk fra piratene som om Greyhound var et handelsskip på flukt. Low bet på, og da piratene kom nærme nok, snudde krigsskipet plutselig og åpnet kanonportene.

«Under slaget seilte vi mellom dem (de to sjørøverskipene, red.) og skjøt i stykker hovedmasten på det ene skipet», lød det fra Solgard.

Lows piratflagg

Edward Lows svarte piratflagg var prydet med et rødt skjelett.

© Fish and karate & Shutterstock

Greyhounds soldater gikk straks om bord i det ødelagte sjørøverskipet. Mens engelskmennene nedkjempet fienden, gjorde Low på det andre skipet ingenting for å redde folkene sine. Han stakk halen mellom bena.

Til stor hyllest kom Solgard og hans mannskap til Rhode Island med lasterommet fullt av Lows pirater, som etter en kort rettssak fikk sin velfortjente straff.

«Piratene som ble tatt til fange av Hans Majestets Greyhound, ble henrettet fra kl. 12 til 13», skrev avisen The New-England Courant.

Nederlaget gjorde Low verken redd eller vaktsom – han ble bare enda mer avskyelig. Utenfor Rhode Island angrep han to hvalbåter og ga ordre om at den ene kapteinen skulle flås og innvollene trekkes ut. Deretter skar piraten av ørene på den andre kapteinen og tvang ham til å spise dem med salt og pepper.

«Han ønsket å drepe flere andre, men menneskeligheten seiret i følgesvennenes hjerter, og de nektet å utføre hans brutale ordrer», berettet forfatteren Charles Johnson.

Mannskapet holdt på å få nok.

Skattekart over Isle Haute

Lows antatte skattekart over Isle Haute har fått utallige skattejegere til å grave på øya – men uten hell.

© Tourism Nova Scotia & Archive Atlantic

Piratens skatt kan ha ligget på kanadisk øy

I 1952 fikk et mystisk skattekart en amerikansk historiker til å lete etter en skjult skatt som Edward Low muligens kan ha gjemt på en øy utenfor Nova Scotia.

Edward Rowe Snow gjorde store øyne da han fikk kloa i et håndtegnet kart i 1947. Under tegningen av en øy med navnet «Haute» var kartet signert «E. Low». Historikeren mente at kartet kunne være ekte, ettersom Low hadde vært i nærheten av øya Isle Haute utenfor den kanadiske provinsen Nova Scotia.

I 1952 dro Snow til den antatte skatteøya. Der gikk han på jakt med metalldetektor. Omtrent der skattekartet hadde markert «The Place» (stedet), fant Snow først en hodeskalle og deretter både sølv- og gullmynter. Det måtte være Lows skatt, tenkte han – for det gikk rykter om at piraten hadde ofret et medlem av mannskapet i forbindelse med nedgravingen slik at spøkelset hans kunne våke over skattkisten.

Ifølge skattekartet inneholdt kisten 23 758 sølvmynter og 1355 gullmynter, men Snow fant aldri noe mer. Andre hadde tydeligvis kommet ham i forkjøpet. Snow fikk mye omtale som følge av sin oppdagelse, og onde tunger ville ha det til at han hadde plassert myntene på øya selv. Skattejegeren innrømmet senere at det nok ikke var skattene han tjente penger på, men de bøkene han kunne skrive om jakten.

Piratene forrådte kapteinen

Mannskapets misnøye med den uberegnelige Low forsvant ikke selv om piraten plyndret flere skip på sitt andre tokt over Atlanteren.

Senhøsten 1723 valgte Lows mest trofaste mann, Francis Spriggs, å stikke av på et skip med 60 mann utenfor kysten av Sierra Leone. Spriggs hadde ellers vært med Low siden starten i 1722.

Avhoppet ble begynnelsen på slutten for Low, som bare hadde 30 mann igjen våren 1724. Nær den karibiske øya St. Lucia fikk de siste piratene nok av ham da han drepte skipets kvartermester etter en krangel. Mannskapet tvang piraten ned i en båt uten proviant og overlot ham til skjebnen.

Lows skjebne er ukjent, men ifølge noen kilder ble han funnet av et fransk skip noen dager senere. Da hans identitet kom for en dag, ble fangen stilt for retten på øya Martinique. Etter mer enn to års terror til sjøs endte Low sine dager i en galge.