Amelia Dyer: Londons englemaker

Samme dag kan rettsmedisineren William Maurice konstatere at pakken gjemmer på et pikebarn på mellom 6 og 12 måneder.

Et hvitt bånd er snørt stramt rundt halsen på henne. Jentas identitet er umulig å fastslå, men til politifolkenes hell viser pakken seg å ha en utvisket, håndskrevet adresse.

Med et mikroskop greier en etterforsker å tyde den: «Mrs. Thomas, 26 Piggott’s Road, Reading».

Snart skal det vise seg at mrs. Thomas er den samme som mrs. Harding, og i virkeligheten heter Amelia Dyer. Navnet skal fremover få det til å gå kaldt nedover ryggen på engelskmennene.

Babydrap som levevei

Som den yngste i en søskenflokk på fem kom Amelia til verden rundt 1840 nær Bristol i Sørvest- England.

Faren var skomaker med en suksessrik forretning som satte ham i stand til å sende alle sine barn på skolen.

Den muligheten fikk ellers bare rundt hvert fjerde barn i landet.

Men familiens velordnede verden falt i grus da moren ble smittet av tyfus.

Amelia ble satt til å passe den syke kvinnen, som i febervillelse kastet om seg med forbannelser.

Pliktskyldigst sørget Amelia for å pleie moren, som bukket under for sykdom i 1848.

Enkemannen så seg ikke i stand til å ta vare på fem barn og sendte Amelia i pleie hos en tante.

Da faren døde i 1859, sto Amelia uten forsørger, og av nød giftet hun seg med den 35 år eldre George Thomas.

Tross sine barske opplevelser ved morens dødsleie utdannet hun seg til sykepleier, og gjennom arbeidet møtte hun jordmoren Ellen Dane, som skulle vise seg å få en skjebnesvanger betydning for fremtiden hennes.

Da Amelia etter to års ekteskap ble gravid, flyttet Ellen Dane inn hos Thomas-paret, der hun mot å få kost og losji gikk i tjeneste i huset.

I all fortrolighet avslørte Ellen Dane at hun tidligere hadde tjent gode penger på å adoptere barn av ugifte mødre.

I viktoriatidens England ble enslige, gravide kvinner betraktet som utskudd som hadde lokket en mann i fordervelse.

Ifølge fattiglovene fra 1834 hadde ikke mødrene krav på penger fra faren.

Og barnehjemmene tok bare imot barn fra gifte par, enker i pengenød og hittebarn.

Landets eneste offisielle mottaker av uønskede barn, Foundling Hospital i London, hadde svært strikse regler.

Blant annet måtte mødrene skrive under på at barnet var «uekte», og at de selv hadde en «god karakter», men var blitt «lokket av kriminell konversasjon» – altså overtalt til samleie før ekteskap.

Stemplet sykehuset moren som umoralsk, ble barnet nektet adgang.

Årlig fikk bare 37 hittebarn av 276 søkere plass på Foundling Hospital.

Men behovet for å finne plass til barna var langt større. Forskere har beregnet at opp mot 40 000 barn årlig ble født utenfor ekteskap i 1800-tallets Storbritannia.

Mange unge mødre prøvde å finne et ektepar eller en kvinne som mot betaling ville påta seg å oppfostre barnet – en utbredt praksis kalt «baby farming» (småbarnsoppdrett).

Ordet fikk imidlertid en annen mening da Ellen Dane fortalte Amelia om denne inntektsmuligheten:

Det gjaldt å sulte barnet i hjel så snart moren hadde levert det og pengene fra seg, forklarte Ellen Dane.

Dessverre var hun selv avskåret fra å ta imot flere spedbarn, ettersom politiet var etter henne. Kort etter Amelias nedkomst forduftet Ellen Dane til USA.

Babyklær sendes til pantelåner

«Baby farming» var lettjente penger, innså den hardkokte Amelia.

Da hun i 1869 ble enke, bestemte hun seg for å følge Ellen Danes anvisninger. Hun rykket inn avisannonser der hun presenterte seg som en respektabel kvinne som tilbød ulykkelige mødre et kjærlig hjem til sine barn.

Snart ble Amelia nedrent av gravide, enslige kvinner.

I møte med dem gjorde hun seg umake med å fremstå ansvarsfull, og la dessuten vekt på at hun som sykepleier kunne bistå ved fødsler.

Senere skulle hun nok ta seg kjærlig av den lille, lovet hun.

Selv hadde Amelia for kort tid siden satt sitt eget barn i pleie, slik at hun kunne stikke av raskt dersom politiet skulle få nyss i hva hun holdt på med.

Amelia aksepterte bare engangsbetalinger, for hun fryktet at kvinnene ville forlange å få se barna sine hvis de kom innom for å betale i flere omganger.

Kundene måtte dessuten sørge for babytøyet – som Amelia omgående vekslet til kontanter hos pantelåneren.

Fra første ferd gikk Amelias forretning så det suste. Det var et jevnt tilsig av høygravide kvinner hjemme hos henne som etterlot barnet sitt rett etter fødselen.

Deretter kunne Amelia gå i gang: For å holde de nyfødte i ro ga hun dem store doser Godfrey’s Cordial, også kalt «Mother’s Friend» (Mors venn).

Medisinen besto av opium blandet med sirup, og den ble flittig brukt av mødre, ettersom dråpene gjorde de små ytterst medgjørlige.

Den lokale legen ble stamgjest hos Amelia, og han undret seg aldri over alle dødsattestene han ble bedt om å utstede.

Barnedødeligheten var ekstrem på den tiden, og selv barn født under normale omstendigheter hadde bare 50 prosent sjanse for å oppleve femårsdagen.

På attestene oppga legen gjerne dødsårsaken for Amelias pleiebarn som «skavank fra fødselen» eller «mangel på brystmelk».

Amelia var hele tiden på vakt for ikke å vekke mødrenes eller naboenes mistanke.

Og for å døyve nervene tok hun opiumsdråper, såkalt laudanum, som legene ordinerte mot blant annet kroniske smerter og søvnløshet.

Drept under fødselen

Etter tre år som «babyfarmer» giftet Amelia seg igjen i 1872.

Hennes nye mann, William Dyer, var bryggeriarbeider, og inntekten hans skulle forsørge Amelia og siden også parets to barn, Mary Ann og William Samuel, som kom til verden i henholdsvis 1873 og 1876.

Men William havnet i fengsel for heleri, og igjen var Amelia på egen hånd – nå med ansvaret for to små barn.

Skjebnen som enslig forsørger var fryktet av alle kvinner, og mange ble tvunget ut i prostitusjon for å skaffe penger til mat og husleie. Rundt hver tolvte kvinne solgte kroppen sin i viktoriatidens England, men Amelia valgte en annen utvei – hun brøt med sin fengslede mann og gjenopptok praksisen som «babyfarmer».

Denne gangen tok hun imot både gravide kvinner og pleiebarn.

Og for å spare tid kvalte hun babyene allerede under fødselen i stedet for å sulte dem i hjel senere. Så snart hodet var ute av morens liv, snørte hun et bånd rundt barnets hals og dro til.

Amelia forklarte alltid legen at barna var dødfødte, og han ante ikke uråd – men det gjorde Amelias datter.

Som femåring spurte Mary Ann sin mor hvorfor så mange barn forsvant sporløst fra huset deres.

«Jeg sender de små barna til Jesus, fordi han vil ha dem mer enn mødrene deres vil», forklarte Amelia.

Også naboene grublet over de forsvunne barna, men hvis de begynte å grave i saken, forsvant familien Dyer til en ny adresse.

Livet på flukt tæret på barnemorderen, som etter hvert inntok opiumdråper daglig og skyllet dem ned med gin.

Virkningen var sløvende, og Amelia begynte å slurve – hun begynte å sulte barna så voldsomt at de ble til skjelettynne lik.

En rettsmedisiner som hadde grans­ket fire dødsattester på barn i Amelias varetekt, fikk i 1879 en følelse av at noe var ruskende galt.

Han kontaktet politiet, og Amelia ble avhørt, men myndighetene fant ingen bevis for drap. I stedet ble hun dømt til et halvt års tukthusarbeid for vanrøkt.

Straffen slapp Amelia unna ved å gi seg ut for å være psykisk syk. Plutselig led hun av ekstrem humørsyke og slang om seg med ukvemsord, og i stedet for tukthuset ble hun innlagt på et mentalsykehus.

Etter et halvt år tok anfallene på mirakuløst vis slutt.

Mor avlegger uventet besøk

I sin gjenvunne frihet åpnet Amelia en ny «babyfarm».

Hun fant et nytt hjem til den vesle familien sin, og denne gangen sørget hun for å holde legen og dødsattestene hans unna ved å begrave de små i hagen.

Forretningen gikk godt – men den kunne bli enda bedre hvis hun gikk målrettet etter bedrestilte kvinner, som kunne betale 80 pund for å sende barna i pleie, regnet Amelia ut.

De velsituerte kvinnene stilte imidlertid større krav til sine barns oppvekst og pleie, og i 1890 var Amelia nær ved å bli avslørt. En guvernante dukket etter et par måneder uventet opp og forlangte å få barnet sitt.

Men babyen var for lengst død, og i panikk rakte Amelia kvinnen et annet barn.

Guvernanten ante uråd og undersøkte om barnet hadde et fødselsmerke på hoften slik hennes egen baby hadde. Merket var ikke der.

Opprevet kontaktet guvernanten politiet, men da ordensmakten troppet opp hos Amelia, insisterte hun på at det hadde skjedd en feil.

Barnet var adoptert bort, forklarte hun og oppga en tulleadresse der hun påsto at politiet ville finne barnet.

Så snart betjentene var ute av døren, stakk Amelia av, men igjen ble hun sporet opp av guvernanten.

I panikk prøvde Amelia å begå selvmord ved å helle i seg to flasker laudanum. Men kroppen hennes hadde vennet seg til de høye dosene med opium, og hun ble bare dårlig og gikk i bakken med et brak.

«Fuglene sa jeg skulle gjøre det», klaget hun til den tilkalte legen, som sendte henne på en anstalt fordi hun påsto at hun hørte stemmer.

Så snart Amelia begynte å føle seg trygg igjen, kom hun brått over de psykiske lidelsene og ble sluppet ut igjen.

Så flyttet hun til en annen by, tok et nytt navn og tok opp igjen virksomheten.

Lik dumpet i elven

Amelia Dyer hadde levd godt av «baby farming» og barnemord i rundt 20 år da vertshusservitøren Evelina Marmon i mars 1896 leste annonsen i The Bristol Times and Mirror: «Gift par uten familie ønsker å adoptere sunt barn, herlig landsted. Vilkår: 10 pund».

I nøden overlot Evelina Marmon sin tre måneder gamle datter, Doris, til mrs. Harding – eller Amelia Dyer, som hun rettelig het.

Samme kveld kvalte Amelia babyen med et hvitt bånd.

Dagen etter, 1. april 1896, kveler hun enda et barn, den 13 måneder gamle Harry Williams. De to likene la Amelia i en veske sammen med et par mursteiner til å tynge vesken ned med.

Målrettet styrte Amelia ned til Themsen, der hun kastet tasken i elven.

Men i samme elv hadde lektermann Charles Humphreys kort før funnet en brun pakke med et barnelik.

I mikroskopet tydet politikonstabel James Beattie Anderson den utviskede adressen på pakken og iverksatte så en omfattende undersøkelse av elven: Betjenter trakk slepenot i Themsens grumsete vann, og fangsten var uhyrlig: I alt seks pakker og vesker med døde barn dukket opp – alle med et hvitt bånd rundt halsen.

Takket være den knapt leselige adresse på den brune pakken visste etterforskerne hvor de skulle lete etter morderen.

Men da politiet møtte opp på adressen, var huset forlatt. Naboene kunne opplyse at mrs. Thomas nylig hadde flyttet til en annen gate i Reading, til 45 Kensington Road.

Betjentene manglet stadig håndfaste bevis for at kvinnen, som kalte seg mrs. Thomas og mrs. Harding, sto bak de mange mordene.

Derfor lot de en lokkedue ta kontakt med den mistenkte. Politiets kvinnelige hjelper forklarte Amelia at hun var en enslig mor som ønsket å sette sitt barn i pleie.

De avtalte å møtes hjemme hos Amelia Dyer.

Da lokkeduen banket på til avtalt tid 3. april 1896, klappet fellen. Intetanende åpnet Amelia døren, og inn stormet en flokk betjenter som hadde holdt seg skjult i buskaset.

De begynte å ransake hjemmet hennes.

Hauger av barnetøy, kvitteringer for avisannonser, brev fra mødre og metervis av hvitt bånd likt det som var viklet rundt halsen på de døde spedbarna, var blant de sporene politiet fant.

En lapp med servitrisen Evelina Marmons navn dukket opp blant tingene, og da politiet ba henne komme til likhuset, identifiserte hun gråtkvalt datteren Doris.

Hun kunne også utpeke mrs. Harding som pleiemoren som hadde tatt imot Doris. Dermed var spillet over for barnemorderen Amelia Dyer.

Hvitt bånd går igjen

I avhør erkjente Amelia at hun hadde drept Doris Marmon, Harry Simmons og Helena Fry.

Sistnevnte var jentebarnet som lektermannen fant. Amelia innrømmet dessuten at det hvite båndet var drapsvåpenet hennes.

«Det er slik dere kan se at det er mine ofre», forklarte den 57-årige kvinnen.

I retten tok det juryen under fem minutter å kjenne Amelia Dyer skyldig.

«Du visste at pengene du mottok ikke var nok til å holde barna i live særlig lenge. Det var aldri din intensjon å holde barna i live. Du bedro på djevelsk vis mødrene og begikk en forbrytelse så barbarisk som tenkes kan», slo dommeren fast.

Ved nitiden om morgenen 10. juni 1896 ble Amelia Dyer henrettet i Newgate- fengselet i London.

De neste årene dukket det opp over 50 babylik i Themsen. Flere var så oppløst at det var umulig å slå fast om barna var blitt kvalt.

Andre ble funnet begravd – blant annet fant en mann i Bristol i 1902 knoklene fra fem barn i hagen sin, alle etterlatt av den tidligere leietakeren Amelia Dyer.

Hvor mange liv en av historiens verste seriemordere hadde på samvittigheten, er uvisst.

Men i dag anslår eksperter at Amelia gjennom rundt to tiår drepte opp mot 400 barn.