Our website does not support Internet Explorer.

To get the best experience on our website and of our content, please use a more modern browser like Edge, Chrome, Safari or similar.

Amelia Dyer: Londons englemaker

Som sykepleier er Amelia Dyer utdannet til å ta seg av mennesker i nød. Men den engelske kvinnen gjør det stikk motsatte. Gjennom avisannonser tilbyr Amelia Dyer ulykkelige mødre å ta seg kjærlig av barna deres. Like etter er de små borte.

Imageselect

Evelina Marmon er i en lei knipe. Etter en affære med en gjest på vertshuset der hun arbeider, har hun i januar 1896 født en pike.

Men som enslig mor er Evelina et utskudd i viktoriatidens moralske England og ute av stand til å sørge for barnet. Ingen arbeidsgiver vil ha en fallen kvinne ansatt.

I mars 1896 kommer hun over en annonse i avisen The Bristol Times and Mirror. «Gift par uten familie ønsker å adoptere sunt barn, herlig landsted. Vilkår: 10 pund», leser Evelina og aner en vei ut av ulykken. Den unge moren reagerer på annonsen – og svaret hun får, virker uhyre besnærende:

«Det vil være en glede for meg å få en søt, liten pike som jeg kan oppfostre og kalle min egen. Min mann og jeg elsker barn, men vi har ingen selv. Hos meg vil et barn få et godt hjem og en mors kjærlighet», lover mrs. Harding, som har rykket inn annonsen i lokalavisen.

I brevet understreker mrs. Harding at hun vil overta barnet mot en betaling på ti pund.

Summen tilsvarer årslønnen til en stuepike, men Evelina Marmon er i en presset situasjon og for henne er mrs. Hardings tilbud den beste løsningen.

Selv har hun ingenting å tilby den spede Doris; hos en pleiefamilie kan barnet vokse opp i trygge og kjærlige rammer.

Etter avtale henter mrs. Harding spedbarnet 31. mars 1896 i Cheltenham, der Evelina har innlosjert seg.

På forhånd har den 25 år gamle moren pakket en veske med babyklær og tilbyr dessuten mrs. Harding et ukentlig vederlag, men pleiemoren avslår.

Engangsbetalingen på ti pund er mer enn nok, insisterer den knapt seksti år gamle, kraftige kvinnen som varsomt svøper den lille jenta i sjalet sitt.

Med tårer i øynene ser Evelina etter den hjelpsomme damen som forsvinner med Doris i armene.

Men lykken som Evelina har ønsket for sin datter, slutter brått. Samme kveld vikler mrs. Harding et hvitt bånd rundt halsen på barnet og strammer til.

Mrs. Harding har 20 års erfaring i å kvele pleiebarn og ta dem av dage. Hittil har levebrødet hennes vært en lønnsom affære, og hun aner ennå ikke at politiet er i hælene på henne.

Dagen før har en lektermann gjort et makabert funn på Themsen og meldt fra til politiet.

En pakke med en barnefot

Lektermannen Charles Humphreys stusser da han 30. mars 1896 får øye på en brun pakke som vugger i Themsens overflate.

Resolutt griper han båtshaken og trekker pakken til seg. Med en lommekniv spretter Humphreys opp pakken, og mellom lag av gjennombløtt stoff kommer plutselig en babyfot til syne.

Sjokkert slår lektermannen alarm til politiet i nærmeste by, Reading, rundt 65 km vest for London.

Barna i elven er kvalt med bånd som det senere blir funnet mange meter av i Amelia Dyers hjem.

© www.historybytheyard.co.uk & Thames Valley Police, TVP Museum

Samme dag kan rettsmedisineren William Maurice konstatere at pakken gjemmer på et pikebarn på mellom 6 og 12 måneder.

Et hvitt bånd er snørt stramt rundt halsen på henne. Jentas identitet er umulig å fastslå, men til politifolkenes hell viser pakken seg å ha en utvisket, håndskrevet adresse.

Med et mikroskop greier en etterforsker å tyde den: «Mrs. Thomas, 26 Piggott’s Road, Reading».

Snart skal det vise seg at mrs. Thomas er den samme som mrs. Harding, og i virkeligheten heter Amelia Dyer. Navnet skal fremover få det til å gå kaldt nedover ryggen på engelskmennene.

Babydrap som levevei

Som den yngste i en søskenflokk på fem kom Amelia til verden rundt 1840 nær Bristol i Sørvest- England.

Faren var skomaker med en suksessrik forretning som satte ham i stand til å sende alle sine barn på skolen.

Den muligheten fikk ellers bare rundt hvert fjerde barn i landet.

Men familiens velordnede verden falt i grus da moren ble smittet av tyfus.

Amelia ble satt til å passe den syke kvinnen, som i febervillelse kastet om seg med forbannelser.

Pliktskyldigst sørget Amelia for å pleie moren, som bukket under for sykdom i 1848.

Ektepar med flott hjem vil gjerne adoptere et barn. Under skiftende navn rykker Amelia Dyer inn annonser rettet mot ugifte mødre i avisene. De ulykkelige kvinnene er tvunget til å sette barna sine i pleie.

© Thames Valley Police, TVP Museum

Enkemannen så seg ikke i stand til å ta vare på fem barn og sendte Amelia i pleie hos en tante.

Da faren døde i 1859, sto Amelia uten forsørger, og av nød giftet hun seg med den 35 år eldre George Thomas.

Tross sine barske opplevelser ved morens dødsleie utdannet hun seg til sykepleier, og gjennom arbeidet møtte hun jordmoren Ellen Dane, som skulle vise seg å få en skjebnesvanger betydning for fremtiden hennes.

Da Amelia etter to års ekteskap ble gravid, flyttet Ellen Dane inn hos Thomas-paret, der hun mot å få kost og losji gikk i tjeneste i huset.

I all fortrolighet avslørte Ellen Dane at hun tidligere hadde tjent gode penger på å adoptere barn av ugifte mødre.

I viktoriatidens England ble enslige, gravide kvinner betraktet som utskudd som hadde lokket en mann i fordervelse.

Ifølge fattiglovene fra 1834 hadde ikke mødrene krav på penger fra faren.

Og barnehjemmene tok bare imot barn fra gifte par, enker i pengenød og hittebarn.

Fortvilte foreldre som satte bort spedbarna sine drømte at de små skulle få en god og kjærlig oppvekst.

© Oslo Byarkiv

Norske englemakere satte mord i system

Akkurat som Amelia Dyer fulgte norske Anna Mathea Johansen, eller «Madam Clausen», som hun kalte seg, et bestemt mønster da hun bygde opp sin kriminelle karriere høsten 1899:

Gjennom avisannonser fikk hun kontakt med ulykkelige, ugifte mødre eller fattige foreldrepar, og tilbød seg å ta det nyfødte barnet i pleie mot en engangssum på 150–200 kroner.

Rundt århundreskiftet tilsvarte denne summen en løsarbeiders årslønn.

I tillegg hadde hun kontakt med en jordmor som forsynte henne med til sammen åtte nyfødte barn, mot et mellomlegg på 50 kroner.

Frem til hun ble arrestert høsten år 1900, tok Anna Johansen til seg 19 pleiebarn, hvorav 16 døde kort tid etter at de kom til henne.

Saken begynte å rulle etter at en far oppsøkte «Madam Clausen» på adressen hun hadde oppgitt.

Der fant han verken sønn eller pleiemor. Faren kontaktet politiet, og etterforskningen avdekket en systematisk virksomhet som involverte seks kvinner med ulike roller.

Under rettsaken ble Anna Johansen beskrevet som hovedpersonen i nettverket. I avisreportasjene fra «Pleiemødre-Sagen» kunne folk lese hvilke grusomme skjebner barna hadde lidd.

Mange av dem ble sultet i hjel eller dopet med konjakk og deretter enten kvalt med en pute eller druknet i en balje vann.

Sammen med en av de hovedtiltalte ble Anna Johansen dømt for mord og til straffarbeid på livstid samt å betale erstatning til statskassen på 50 kroner hver.

Ingen av disse tilsto å ha gjort seg skyldig i overlagt drap.

De andre tiltalte ble dømt til fengsel på vann og brød i henholdsvis åtte og tjuefem dager.

Landets eneste offisielle mottaker av uønskede barn, Foundling Hospital i London, hadde svært strikse regler.

Blant annet måtte mødrene skrive under på at barnet var «uekte», og at de selv hadde en «god karakter», men var blitt «lokket av kriminell konversasjon» – altså overtalt til samleie før ekteskap.

Stemplet sykehuset moren som umoralsk, ble barnet nektet adgang.

Årlig fikk bare 37 hittebarn av 276 søkere plass på Foundling Hospital.

Men behovet for å finne plass til barna var langt større. Forskere har beregnet at opp mot 40 000 barn årlig ble født utenfor ekteskap i 1800-tallets Storbritannia.

Mange unge mødre prøvde å finne et ektepar eller en kvinne som mot betaling ville påta seg å oppfostre barnet – en utbredt praksis kalt «baby farming» (småbarnsoppdrett).

Ordet fikk imidlertid en annen mening da Ellen Dane fortalte Amelia om denne inntektsmuligheten:

Det gjaldt å sulte barnet i hjel så snart moren hadde levert det og pengene fra seg, forklarte Ellen Dane.

Dessverre var hun selv avskåret fra å ta imot flere spedbarn, ettersom politiet var etter henne. Kort etter Amelias nedkomst forduftet Ellen Dane til USA.

Babyklær sendes til pantelåner

«Baby farming» var lettjente penger, innså den hardkokte Amelia.

Da hun i 1869 ble enke, bestemte hun seg for å følge Ellen Danes anvisninger. Hun rykket inn avisannonser der hun presenterte seg som en respektabel kvinne som tilbød ulykkelige mødre et kjærlig hjem til sine barn.

Snart ble Amelia nedrent av gravide, enslige kvinner.

Amelia Dyer bedøvet spedbarna med opium og lot dem sulte i hjel. Selv var hun svak for opium og gin.

© www.historybytheyard.co.uk

I møte med dem gjorde hun seg umake med å fremstå ansvarsfull, og la dessuten vekt på at hun som sykepleier kunne bistå ved fødsler.

Senere skulle hun nok ta seg kjærlig av den lille, lovet hun.

Selv hadde Amelia for kort tid siden satt sitt eget barn i pleie, slik at hun kunne stikke av raskt dersom politiet skulle få nyss i hva hun holdt på med.

Amelia aksepterte bare engangsbetalinger, for hun fryktet at kvinnene ville forlange å få se barna sine hvis de kom innom for å betale i flere omganger.

Kundene måtte dessuten sørge for babytøyet – som Amelia omgående vekslet til kontanter hos pantelåneren.

Fra første ferd gikk Amelias forretning så det suste. Det var et jevnt tilsig av høygravide kvinner hjemme hos henne som etterlot barnet sitt rett etter fødselen.

Deretter kunne Amelia gå i gang: For å holde de nyfødte i ro ga hun dem store doser Godfrey’s Cordial, også kalt «Mother’s Friend» (Mors venn).

Medisinen besto av opium blandet med sirup, og den ble flittig brukt av mødre, ettersom dråpene gjorde de små ytterst medgjørlige.

«Jeg sender de små barna til Jesus, fordi han vil ha dem mer enn mødrene deres vil.»
Amelia Dyer.

Den lokale legen ble stamgjest hos Amelia, og han undret seg aldri over alle dødsattestene han ble bedt om å utstede.

Barnedødeligheten var ekstrem på den tiden, og selv barn født under normale omstendigheter hadde bare 50 prosent sjanse for å oppleve femårsdagen.

På attestene oppga legen gjerne dødsårsaken for Amelias pleiebarn som «skavank fra fødselen» eller «mangel på brystmelk».

Amelia var hele tiden på vakt for ikke å vekke mødrenes eller naboenes mistanke.

Og for å døyve nervene tok hun opiumsdråper, såkalt laudanum, som legene ordinerte mot blant annet kroniske smerter og søvnløshet.

Drept under fødselen

Etter tre år som «babyfarmer» giftet Amelia seg igjen i 1872.

Hennes nye mann, William Dyer, var bryggeriarbeider, og inntekten hans skulle forsørge Amelia og siden også parets to barn, Mary Ann og William Samuel, som kom til verden i henholdsvis 1873 og 1876.

Men William havnet i fengsel for heleri, og igjen var Amelia på egen hånd – nå med ansvaret for to små barn.

Skjebnen som enslig forsørger var fryktet av alle kvinner, og mange ble tvunget ut i prostitusjon for å skaffe penger til mat og husleie. Rundt hver tolvte kvinne solgte kroppen sin i viktoriatidens England, men Amelia valgte en annen utvei – hun brøt med sin fengslede mann og gjenopptok praksisen som «babyfarmer».

Drap, vold og henrettelser ble rullet opp som tegneserier. Avisen sparte ikke på de dramatiske effektene.

© Imageselect

Avis fråtset i grøss og gru

Sensasjonshungrige briter fikk nok å kose seg med når de slo opp i The Illustrated Police News.

Publika­sjonen var en tabloidavis som ble grunnlagt i 1864 og utkom én gang i uken.

Hårreisende illustrasjoner kom­binert med makabre beskrivelser av drap, henrettelser og voldsforbry­telser var avisens varemerke – og leserne lepjet i seg uhyrlighetene.

Saken om Amelia Dyer var en av kriminalhistoriene som ble skildret i alle detaljer.

Men særlig da Jack the Ripper huserte i London på slutten av 1880-årene, eksploderte opplaget.

Ved hjelp av autentiske bilder fra rettsmedisinerne kunne avisen lage tegninger av blant annet de brutalt drepte kvinnene ­med gruoppvekkende nøyaktighet.

Avisen gikk inn i 1938.

Denne gangen tok hun imot både gravide kvinner og pleiebarn.

Og for å spare tid kvalte hun babyene allerede under fødselen i stedet for å sulte dem i hjel senere. Så snart hodet var ute av morens liv, snørte hun et bånd rundt barnets hals og dro til.

Amelia forklarte alltid legen at barna var dødfødte, og han ante ikke uråd – men det gjorde Amelias datter.

Som femåring spurte Mary Ann sin mor hvorfor så mange barn forsvant sporløst fra huset deres.

«Jeg sender de små barna til Jesus, fordi han vil ha dem mer enn mødrene deres vil», forklarte Amelia.

Også naboene grublet over de forsvunne barna, men hvis de begynte å grave i saken, forsvant familien Dyer til en ny adresse.

Livet på flukt tæret på barnemorderen, som etter hvert inntok opiumdråper daglig og skyllet dem ned med gin.

Virkningen var sløvende, og Amelia begynte å slurve – hun begynte å sulte barna så voldsomt at de ble til skjelettynne lik.

En rettsmedisiner som hadde grans­ket fire dødsattester på barn i Amelias varetekt, fikk i 1879 en følelse av at noe var ruskende galt.

Han kontaktet politiet, og Amelia ble avhørt, men myndighetene fant ingen bevis for drap. I stedet ble hun dømt til et halvt års tukthusarbeid for vanrøkt.

Straffen slapp Amelia unna ved å gi seg ut for å være psykisk syk. Plutselig led hun av ekstrem humørsyke og slang om seg med ukvemsord, og i stedet for tukthuset ble hun innlagt på et mentalsykehus.

Etter et halvt år tok anfallene på mirakuløst vis slutt.

Mor avlegger uventet besøk

I sin gjenvunne frihet åpnet Amelia en ny «babyfarm».

Hun fant et nytt hjem til den vesle familien sin, og denne gangen sørget hun for å holde legen og dødsattestene hans unna ved å begrave de små i hagen.

Forretningen gikk godt – men den kunne bli enda bedre hvis hun gikk målrettet etter bedrestilte kvinner, som kunne betale 80 pund for å sende barna i pleie, regnet Amelia ut.

De velsituerte kvinnene stilte imidlertid større krav til sine barns oppvekst og pleie, og i 1890 var Amelia nær ved å bli avslørt. En guvernante dukket etter et par måneder uventet opp og forlangte å få barnet sitt.

Men babyen var for lengst død, og i panikk rakte Amelia kvinnen et annet barn.

Guvernanten ante uråd og undersøkte om barnet hadde et fødselsmerke på hoften slik hennes egen baby hadde. Merket var ikke der.

Opprevet kontaktet guvernanten politiet, men da ordensmakten troppet opp hos Amelia, insisterte hun på at det hadde skjedd en feil.

Barnet var adoptert bort, forklarte hun og oppga en tulleadresse der hun påsto at politiet ville finne barnet.

Apoteket leverte medikamentet«Godfrey’s Cordial», som var populært blant mødre. Stoffet fikk de små til å døse bort.

© Wellcome Images

Så snart betjentene var ute av døren, stakk Amelia av, men igjen ble hun sporet opp av guvernanten.

I panikk prøvde Amelia å begå selvmord ved å helle i seg to flasker laudanum. Men kroppen hennes hadde vennet seg til de høye dosene med opium, og hun ble bare dårlig og gikk i bakken med et brak.

«Fuglene sa jeg skulle gjøre det», klaget hun til den tilkalte legen, som sendte henne på en anstalt fordi hun påsto at hun hørte stemmer.

Så snart Amelia begynte å føle seg trygg igjen, kom hun brått over de psykiske lidelsene og ble sluppet ut igjen.

Så flyttet hun til en annen by, tok et nytt navn og tok opp igjen virksomheten.

Lik dumpet i elven

Amelia Dyer hadde levd godt av «baby farming» og barnemord i rundt 20 år da vertshusservitøren Evelina Marmon i mars 1896 leste annonsen i The Bristol Times and Mirror: «Gift par uten familie ønsker å adoptere sunt barn, herlig landsted. Vilkår: 10 pund».

I nøden overlot Evelina Marmon sin tre måneder gamle datter, Doris, til mrs. Harding – eller Amelia Dyer, som hun rettelig het.

Samme kveld kvalte Amelia babyen med et hvitt bånd.

Dagen etter, 1. april 1896, kveler hun enda et barn, den 13 måneder gamle Harry Williams. De to likene la Amelia i en veske sammen med et par mursteiner til å tynge vesken ned med.

Målrettet styrte Amelia ned til Themsen, der hun kastet tasken i elven.

Men i samme elv hadde lektermann Charles Humphreys kort før funnet en brun pakke med et barnelik.

I mikroskopet tydet politikonstabel James Beattie Anderson den utviskede adressen på pakken og iverksatte så en omfattende undersøkelse av elven: Betjenter trakk slepenot i Themsens grumsete vann, og fangsten var uhyrlig: I alt seks pakker og vesker med døde barn dukket opp – alle med et hvitt bånd rundt halsen.

Takket være den knapt leselige adresse på den brune pakken visste etterforskerne hvor de skulle lete etter morderen.

Men da politiet møtte opp på adressen, var huset forlatt. Naboene kunne opplyse at mrs. Thomas nylig hadde flyttet til en annen gate i Reading, til 45 Kensington Road.

Betjentene manglet stadig håndfaste bevis for at kvinnen, som kalte seg mrs. Thomas og mrs. Harding, sto bak de mange mordene.

Derfor lot de en lokkedue ta kontakt med den mistenkte. Politiets kvinnelige hjelper forklarte Amelia at hun var en enslig mor som ønsket å sette sitt barn i pleie.

Seriemordere slo seg løs i viktoriatiden

1800-tallets best kjente seriemorder er Jack the Ripper, som drepte minst fem prostituerte.

Men kvinnehateren var ikke alene om å spre frykt i England.

De avtalte å møtes hjemme hos Amelia Dyer.

Da lokkeduen banket på til avtalt tid 3. april 1896, klappet fellen. Intetanende åpnet Amelia døren, og inn stormet en flokk betjenter som hadde holdt seg skjult i buskaset.

De begynte å ransake hjemmet hennes.

Hauger av barnetøy, kvitteringer for avisannonser, brev fra mødre og metervis av hvitt bånd likt det som var viklet rundt halsen på de døde spedbarna, var blant de sporene politiet fant.

En lapp med servitrisen Evelina Marmons navn dukket opp blant tingene, og da politiet ba henne komme til likhuset, identifiserte hun gråtkvalt datteren Doris.

Hun kunne også utpeke mrs. Harding som pleiemoren som hadde tatt imot Doris. Dermed var spillet over for barnemorderen Amelia Dyer.

Hvitt bånd går igjen

I avhør erkjente Amelia at hun hadde drept Doris Marmon, Harry Simmons og Helena Fry.

Sistnevnte var jentebarnet som lektermannen fant. Amelia innrømmet dessuten at det hvite båndet var drapsvåpenet hennes.

«Det er slik dere kan se at det er mine ofre», forklarte den 57-årige kvinnen.

I retten tok det juryen under fem minutter å kjenne Amelia Dyer skyldig.

«Du visste at pengene du mottok ikke var nok til å holde barna i live særlig lenge. Det var aldri din intensjon å holde barna i live. Du bedro på djevelsk vis mødrene og begikk en forbrytelse så barbarisk som tenkes kan», slo dommeren fast.

Ved nitiden om morgenen 10. juni 1896 ble Amelia Dyer henrettet i Newgate- fengselet i London.

De neste årene dukket det opp over 50 babylik i Themsen. Flere var så oppløst at det var umulig å slå fast om barna var blitt kvalt.

Andre ble funnet begravd – blant annet fant en mann i Bristol i 1902 knoklene fra fem barn i hagen sin, alle etterlatt av den tidligere leietakeren Amelia Dyer.

Hvor mange liv en av historiens verste seriemordere hadde på samvittigheten, er uvisst.

Men i dag anslår eksperter at Amelia gjennom rundt to tiår drepte opp mot 400 barn.

Les også:

Logg inn

Ugyldig e-postadresse
Passord er påkrevd
Vis Skjul

Allerede abonnement? Har du allerede et abonnement på magasinet? Klikk her

Ny bruker? Få adgang nå!

Nullstill passord

Skriv inn e-postadressen din, så sender vi deg en e-post som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt.
Ugyldig e-postadresse

Sjekk e-posten din

Vi har sendt en e-post til som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt. Hvis du ikke finner e-posten, bør du se i søppelposten (uønsket e-post, «spam»).

Oppgi nytt passord.

Skriv inn det nye passordet ditt. Passordet må ha minst 6 tegn. Når du har opprettet passordet ditt, vil du bli bedt om å logge deg inn.

Passord er påkrevd
Vis Skjul