Helt siden de tidlige stumfilmene har skildringen av vanvittige seriemordere både fascinert tilskuerne og ødelagt nattesøvnen deres.

© Giphy & Shutterstock

De 5 uhyggeligste seriemorderne på film og tv – fakta eller fantasi?

Seriemorderens vanvittige sinn har alltid fascinert og ført til et utall skildringer på film og tv. Men kan du stole på filmskapernes versjoner av disse skruppelløse morderne og deres mentale problemer? Nå gir HISTORIE deg en guide til fem av de mest kjente seriemorderne på film og tv, og svarer på hva som er fri dikting og hva som er fakta.

6. mars 2019 av Bue Kindtler-Nielsen

Hva er sant og hva er usant? I HISTORIE-redaksjonen har vi undersøkt fem av virkelighetens mest uhyggelige seriemordere, og hvordan de har blitt skildret på film og tv. Er det ren fantasi, eller er virkelighetens seriemordere langt mer blodige enn Hollywoods?

Vi har gitt fra 1 til 10 bloddråper - er du enig? 

Mindhunter – Edmund Kemper

Forbryterfoto av Edmund Kemper fra 1973 (t.v.) overfor Cameron Brittons uhyggelige portrett av seriemorderen i tv-serien “Mindhunter” (t.h.). Britton ble nominert til en Emmy for sin rolle.

© Santa Cruz County Sheriff's Office/Wikipedia

Edmund Kemper skjøt besteforeldrene sine som 15-åring, og i begynnelsen av 1970-årene drepte han ytterligere åtte mennesker.

Den seksuelt frustrerte Kemper hadde alltid fått høre av sin mor at ingen jenter ville elske ham. Han fikk sine frustrasjoner ut ved å lokke unge kvinner inn i bilen, før han drepte dem og hadde sex med liket deres. Hans perverse handlinger sluttet med at han drepte sin egen mor på bestialsk vis og begravde henne i hagen.

Med sin høye intelligens og sitt vennskap med flere lokale politibetjenter unngikk Kemper å havne i lovens søkelys. Etter drapet på sin mor ble han imidlertid så lei av å vente på å bli tatt at han ringte og tilsto sine forbrytelser.

Først ble han bare møtt av en humrende betjent som ikke tok ham seriøst. Til slutt fikk han overbevist ordensmakten da han viste dem hvor mange av likene var begravd. Edmund Kemper ble dømt til åtte ganger livstid, som han fortsat soner i dag.

Serie vs. virkeligheten

I Netflix-serien “Mindhunter” følger vi to FBI-agenter som gjennom intervjuer med USAs verste seriemordere, forsøker å forstå psyken deres. Serien bygger på FBI-agenten John E. Douglas’ arbeid med å kategorisere forskjellige typer seriemordere i 1970- og 1980-årene.

Kemper var en av dem Douglas snakket mest med, og innsikten i tankene og metodene hans var essensiell i arbeidet for å forstå seriemordere.

I serien møter vi Kemper etter at han har sittet flere år i fengsel, og vi ser ham ikke begå drapene. Men hans beskrivelser av de bestialske metodene kan fortsatt få det til å gå kaldt nedover ryggen.

Både i utseende og væremåte legger seriens Kemper seg tett opp til virkelighetens. Store deler av dialogen er også tatt direkte fra virkelige intervjuer med seriemorderen. Bare mot slutten tas det enkelte friheter med sannheten.

HISTORIEs DOM: 9/10 bloddråper 

Monster - Aileen Wuornos

Aileen Wuornos under rettsaken mot henne i 1992 (t.v.), ved siden av Charlize Theron som Wuornos under rettssaken (t.h.). Theron vant en Oscar for rollen.

© Wikipedia & IMDB

Aileen Wuornos drepte sju menn i Florida mellom 1989 og 1990, mens hun arbeidet som prostituert. Hennes offisielle forklaring var at alle mennene prøvde å voldta henne, og at drapene bare var selvforsvar, men de gjentatte skuddene på kloss hold i hode og overkropp fortalte en annen historie.

Før hun utviklet seg til seriemorder, hadde Wuornos’ liv også vært alt annet enn en dans på roser. Hennes far var schizofren, og moren forlot henne da hun var fire år gammel. Som 11-åring begynte hun å bli misbrukt av bestefaren, og da hun var 14 år ble hun gravid etter å ha blitt voldtatt av en kamerat av bestefaren.

Hun ble pågrepet i 1991 og dømt til døden, men endte med å sitte over 10 år på dødscelle. Her endret hun flere ganger forklaring på hvorfor hun drepte mennene og ble av psykologer blant annet diagnostisert med personlighetsforstyrrelsen borderline.

I 2001, like før henrettelsen, konstaterte hun: “Jeg er så lei av å høre det der med at 'hun er gal'. Jeg har blitt evaluert så mange ganger. Jeg er mentalt frisk og prøver bare å fortelle sannheten – at jeg er en person som seriøst hater mennesker og vil drepe igjen hvis jeg får muligheten”.

Har du orden på historien? Test kunnskapene og prøv HISTORIEs nye seriemorder-quiz her

Film vs. virkelighet

Charlize Theron vant en Oscar for sitt portrett av Aileen Wuornos i filmen “Monster” fra 2003. Hun mottok stor ros for sin skildring av en hjemløs og mentalt forstyrret kvinne, og hvordan hun transformerte utseendet for å ligne så mye som mulig på Wournos.

Filmen ble imidlertid kritisert av flere som kjente Wournos for å skildre henne for mye som et offer, og mennene hun drepte som psykopater og sadister. Selv om mye av filmens handling legger seg tett opp til virkeligheten, er noen vesentlige elementer endret.

Filmskaperne har særlig tatt seg friheter omkring Wournos lesbiske kjæreste Tyria Moore (som i filmen har fått navnet Selby Wall) og hennes venn Thomas, som er oppdiktet til filmen.

HISTORIEs DOM: 7/10 bloddråper

The Boston Strangler - Albert DeSalvo

Albert DeSalvo like før han ble dømt til livstid i fengsel i 1967 (t.v.), ved siden av Tony Curtis' mentalt forstyrrede utgave av mannen i “The Boston Strangler” (t.h.)

© Wikipedia & IMDB

Bostonkveleren drepte 13 kvinner fra 1962 til 1964. De fleste av dem ble voldtatt i sitt eget hjem uten noe tegn på innbrudd og ble deretter kvalt med nylonstrømpene sine.

Samtidig med seriemorderen var Boston-området plaget av en voldtektsmann som også angrep kvinner som var alene hjemme. Han ble i 1964 identifisert som Albert DeSalvo og tatt av politiet.

I fengselet fortalte DeSalvo cellekameraten at han var Bostonkveleren. Han ble senere forhørt under hypnose, der han fortalte detaljer om drapene som ikke var kjent i offentligheten. Uten bevis som knyttet ham til et av åstedene, kunne han imidlertid ikke dømmes. Det var også stor tvil om DeSalvos tilståelser og gyldigheten av politiets metoder.

Det fikk teoriene omkring Bostonkvelerens virkelige identitet til å versere i årevis. De gikk på alt fra at det skulle finnes flere mordere, til at DeSalvos cellekamerat var den virkelige seriemorderen.

Først i 2013 beviste en DNA-undersøkelse at DeSalvo hadde voldtatt og drept Bostonkvelerens siste offer, 19-årige Mary Sullivan. På dette tidspunktet hadde DeSalvo vært død i 40 år, etter å ha blitt stukket i hjel i fengselet i 1973.

Film vs. virkelighet

I filmen “The Boston Strangler” fra 1968 følger vi politiets arbeid med desperat å finne Bostonkveleren mens dødsstallet stiger og stiger. Etter flere blindveier kommer Albert DeSalvo i politiets søkelys, men de har ingen beviser, og tradisjonelle forhørsmetoder er helt ineffektive.

Da en psykolog ser på saken, kommer han frem til at DeSalvo lider av en personlighetssplittelse og ikke er klar over at han har begått mordene. Tony Curtis fikk svært god kritikk for sin skildring av DeSalvo. Særlig for filmens siste scene, der det går opp for seriemorderen hvilke bestialske handlinger han har begått, men fortrengt dypt i sinnet.

Filmen lot seg inspirere av den store usikkerheten omkring DeSalvos skyld, men i stedet for å ta utgangspunkt i en teori fremlagt av en fagperson, kom den med sin helt egen.

Selv om DeSalvo sannsynligvis hadde psykiske problemer, er det ingenting som tyder på at han led av personlighetssplittelse, og stort sett alt omkring arrestasjonen og avhørene hos politiet mangler hold i virkeligheten.

HISTORIEs DOM: 2/10 bloddråper

The Assassination of Gianni Versace: American Crime Story – Andrew Cunanan

Et av bildene FBI brukte til å etterlyse Andrew Cunanan i 1997 (t.v.), ved siden av Darren Criss' skildring av seriemorderen i “The Assassination of Gianni Versace: American Crime Story” (t.v.). Criss mottok både en Emmy og en Golden Globe for sin skildring av den homofile seriemorderen. 

© Wikipedia & TV Guide

Andrew Cunanan var en ung homofil mann som fra april til juli 1997 drepte fem mennesker, hvorav den siste var den verdensberømte designeren Gianni Versace.

Noen av drapene var svært blodige. Den 72 år gamle forretningsmannen Lee Miglin, som betalte Cunanan for sex, ble for eksempel bundet med tape og stukket 20 ganger med en skrutrekker før han fikk halsen skåret over med en sag.

Etter drapet på Versace startet en av de største menneskejaktene i USAs historie, som sluttet da Cunanan begikk selvmord åtte dager senere.

Cunanen er en av historiens mest gåtefulle seriemordere. Han etterlot seg ikke noe selvmordsbrev, og motivet for hans plutselige blodrus og valg av ofre har aldri stått klart. Senere analyser av hans person har imidlertid avslørt grader av psykopati. Cunanan løy blant annet konstant og uanstrengt for sine venner, og hadde en stor interesse for svært voldelig pornografi.

Senere ryktes det i mediene at Cunanen hadde testet positivt for HIV, og drapene var en form for hevn, men dette ble avkreftet av obduksjonen. Det eneste som med sikkerhet kan sies er at Cunanen hadde gått tom for penger da drapene begynte.

Bli HISTORIE-abonnent nå, og få det eksklusive spesialnummeret: "Historiens verste seriemordere".

Serie vs. virkelighet

I Netflix-serien “The Assassination of Gianni Versace: American Crime Story” følger vi Andrew Cunanan i månedene rundt de fem drapene. Serien bygger på boken Vulgar Favors, som inneholder flere hundre intervjuer med folk i saken.

Mange av disse personene er imidlertid ikke navngitte kilder, og boken har blitt kritisert for manglende kildekritikk. Mange av ryktene boken er bygd opp rundt, ses også i serien.

Serieskaperne har blant annet måtte forsvare seg mot kritikk fra Versace-familien, som direkte har uttalt at serien er “et stykke fiksjon”.

Med en hovedperson som i så høy grad er omgitt av mystikk, har serien naturligvis også elementer som ikke kan bekreftes. Motivet for Cunanans mord blir for eksempel fremstilt som sjalusi. Samtidig er mange av Cunanans samtaler og møter med folk, bl.a. hans første møte med Versace selv, ren spekulasjon.

Andre elementer legger seg imidlertid svært tett opp til virkeligheten. Særlig omkring selve drapene, som bygger på alle politirapportene om åstedene. Personenes utseende er også generelt holdt nært opp til deres virkelige motparter.

HISTORIEs DOM: 5/10 bloddråper

Psycho, Motorsagmassakren og Nattsvermeren – Ed Gein

Med sin nærmest uendelige galskap er nok Ed Gein (øverst) den personen som har vært inspirasjon til flest fiktive seriemordere på film og tv.

© Wikipedia & IMDB

Ed Gein – som fikk tilnavnet Slakteren fra Plainfield – er en av verdens mest beryktede mordere. Han sjokkerte hele verden i 1957, da politiet undersøkte hjemmet hans og fant rester av kvinner i alle kriker og kroker. Gein hadde blant annet tallerkener av kranier, et beltet laget av brystvorter og en drakt av avflådd kvinnehud som han iførte seg, slik at han kunne bli til sin elskede mor.

Geins mor Augusta var en sykelig puritansk kvinne som straffet den unge Ed hver gang han prøvde å få venner utenfor familien. Ed elsket henne overalt på jord og etter farens død i 1940 og brorens i 1944, var moren den eneste han hadde igjen i livet sitt. Da hun døde av slag i 1945, var han knust, og herfra startet hans besettelse.

Først stengte han helt av morens rom og beholdt det som en form for alter. Så begynte han å se daglig på dødsannonsene etter kvinner som minnet om hans mor. Så snart de var lagt i jorden gravde han dem opp, flådde dem og laget alt fra stoltrekk til sengetepper av kroppene deres.

Han drepte også minst to kvinner, og det var drapet på en lokal butikkeier i 1957 som fikk politiet på sporet av ham. Han ble erklært sinnssyk og innlagt på et sinnssykehus, der han døde i 1984.

Filmene vs. virkeligheten

Den vanvittige historien om Ed Gein har satt sine tydelige spor i populærkulturen, der han blant annet var inspirasjon til tre av verdens mest berømte grøssere: “Psycho”, “Motorsagmassakren” og “Nattsvermeren”.

Forfatteren Robert Bloch, som bodde bare seks mil fra Ed Gein, ble inspirert av morderen til å skrive romanen “Psycho”. I boken har motelleieren Norman Bates gravd sin elskede mors lik opp fra kirkegården og bor med henne i huset sitt. 

Mens han begår mord på kommando fra sin avdøde mor, bevarer han morens ting, på samme måte som Ed Gein hadde forseglet Augustas rom i huset sitt. Boken ble i 1960 filmatisert av Alfred Hitchcock.

I “Motorsagmassakren” fra 1974 er ikke inspirasjonen hentet i Geins psyke, men i hans makabre hjem. Filmen handler om en familie av kannibaler som bor i et hus med møbler polstret med likdeler. Et av familiens medlemmer, Leatherface, skjærer huden av ofrenes ansikter og bruker den som maske, akkurat som Gein gjorde med sine ofre.

I “Nattsvermeren” fra 1991 er det Geins drøm om å komme nær sin avdøde mor ved å ikle seg en drakt av hud, som filmskaperne har benyttet. 

I filmen hjelper den geniale og psykopatiske Hannibal Lecter den unge FBI-agenten Clarice Starling med å spore opp seriemorderen Buffalo Bill. Bill dreper kvinner og flår dem slik at han kan sy en drakt av hud og dermed bli til en kvinne.

Selv om disse tre fiktive seriemorderne er sterkt inspirert av Gein, er det ingen av dem som fanger Slakteren fra Plainfields rene galskap. Sheriffen som forhørte Gein døde av hjertestans før han overhodet kom for retten, etter sigende fordi den garvede politimannen var så traumatisert av morderens sinnssyke handlinger og likegyldighet overfor mennesker. 

En av vennene hans sa senere: “Han var enda et av Ed Geins ofre, like sikkert som hvis han var blitt slaktet av ham”.

HISTORIEs DOM: 1/10 bloddråper

Kanskje du er interessert i