Our website does not support Internet Explorer.

To get the best experience on our website and of our content, please use a more modern browser like Edge, Chrome, Safari or similar.

Edmund Kemper: Bestialsk seriemorder var politivenn

Sterk som en okse, lynende intelligent og totalt sinnssyk - Edmund Kemper er en av historiens mest skremmende seriemordere. Han dro på bar med de lokale betjentene mens han fantaserte om å drepe unge kvinner.

UtCon Collection/Imageselect, Bettmann/Getty Images & Edmund Kemper Stories

Regnet slår hardt mot frontruta på Edmund Kempers Ford Galaxie.

Den 8. januar 1973 har regnet fosset ned fra himmelen over Santa Cruz i California hele kvelden, men 24 år gamle Ed er fornøyd med været.

Det gjør forholdene perfekte for ham, slik at han kan få lokket en jente inn i bilen. Nå kjører han rundt og leter etter et offer.

For anledningen har Edmund Kemper tatt på seg “drapsklærne”, som han kaller den rutete skjorten og de mørke cowboybuksene.

Den over to meter høye mannen har drept flere unge, kvinnelige studenter i nøyaktig samme klær fordi det mørke stoffet nesten skjuler blodflekkene fra ofrene.

Da klokken nærmer seg 17 ser Ed en ­skikkelse med tommelfingeren ute. Han ruller raskt Forden inn til siden.

“Cindy”, presenterer blondinen seg da hun setter seg inn i passasjer­setet.

Jenta forteller at hun akkurat ­kommer fra en jobb som barnevakt, og at hun er på vei hjem til kollektivet.

Forden har ikke kommet langt før Edmund Kemper henter fram en ­pistol fra under setet.

Han vifter litt rundt med den mens han nyter å se jentas skremte blikk.

Cindy tigger og ber den enorme mannen om ikke å drepe henne, men Edmund Kemper forteller at han bare trenger “noen å snakke med”.

Forden kjører lenger og ­lenger inn i de californiske åsene, før Edmund Kemper svinger inn på en liten, øde sidevei.

Den store mannen tar fram pistolen igjen og tvinger offeret ned i bagasjerommet. Cindys protester hjelper lite, og til slutt legger hun seg gråtkvalt til rette på et sammenrullet teppe.

Edmund Kemper har lyst til å voldta henne, men kan ikke få seg til å gjøre det. I stedet plasserer han pistolløpet mot tenåringens hode og trekker av.

“Bare én lyd og så absolutt, absolutt stillhet,” noterer han seg overrasket.

Clarnell Kemper kjeftet ofte på sønnen og fortalte ham at han ikke var i stand til å få seg en kjæreste.

© Edmund Kemper Stories

Morderen klapper igjen baklokket og kjører ubekymret hjem til moren, som han bor hos.

Til sønnens hell er ikke nabo­ene hjemme, så mens regnet siler ned sleper han liket av Cindy inn på rommet sitt.

Han presser den døde kroppen inn i et skap og rekker akkurat å vaske av seg blodet før moren Clarnell står i døren.

Om kvelden sitter mor og sønn sammen og prater, men Eds tanker kretser hele tiden rundt liket i skapet.

Han kan nesten ikke vente til moren reiser på jobb neste dag, slik at han kan gå i gang med andre del av fantasien.

Clarnell Kemper ser på sønnen som en udugelig raring.

Hun aner ikke at han er en ettersøkt seriemorder som har for vane å partere ofrene sine.

Hun vet heller ikke at Ed har grusomme planer for henne selv.

Santa Cruz var berømt for strandlivet, men fra 1970 også for bestialske seriemordere.

© Santa Cruz MAH

Idyllisk kystby i California ble mordernes tumleplass

På begynnelsen av 1960-tallet var Santa Cruz i California kjent som en idyllisk kystby.

De 30.000 innbyggerne besto av surfere, pensjonister og hippier som førte en ubekymret tilværelse.

Fra 1965 fikk byen sin egen avdeling av Berkeley-universitetet, og også studenter begynte å slå seg ned.

Den bekymringsløse livsstilen i Santa Cruz førte til at ungdommene ofte haiket når de skulle et sted – og den praksisen gjorde dem til lette ofre for utspekulerte mordere.

Seriemorderen ­Herbert Mullin var aktiv samtidig med Edmund Kemper. Han drepte i alt 13 personer fordi han mente at drapene ville forhindre jordskjelv i California.

Året før Edmund Kemper og Mullin begynte i 1971-72, var John Linley Frazier aktiv i Santa Cruz.

Han ble kjent som “drapsprofeten”, og drepte en øyenlege i byen og hans familie og sekretær.

Den ­religiøse fanatikeren påsto at Gud hadde beordret ham til å utføre drapene.

Edmund Kemper parterer familiens katt

Edmund Emil Kemper hadde ikke hatt noen lett barndom.

Han kom til verden i Burbank i California i 1948 og var ikke så veldig gammel før han opplevde at foreldrene ropte høylytt til hverandre.

Særlig moren Clarnell kjeftet mye på mannen sin, som hun anså som en stor skuffelse fordi han ikke tjente nok penger.

Samtidig mente moren at faren var for svak overfor Ed, men altfor hard mot parets to døtre.

Foreldrene ble skilt da Ed var ni år, og etter det så han sjelden faren.

Men Ed savnet ham inderlig, særlig fordi Clarnell ofte drakk seg full og kjeftet på ham hele tiden.

Det var verst om natten, da moren tvang sønnen ned i et kjellerrom uten vinduer. Her lå han på en matte i åtte måneder, helt til faren oppdaget mishandlingen.

“Jeg har lenge gått og lurt på hvordan det ville føles å skyte bestemor.”
15 år gamle Edmund Kemper

“Ed var livredd for det stedet. Det var bare én vei ut. Først måtte noen flytte kjøkkenbordet og løfte lemmen.

Jeg fikk stoppet det og truet henne med ­politiet,” fortalte faren senere.

Ed ble hos moren, men sønnens adferd ble mer og mer bisarr.

Han halshugget søstrenes dukker, og en dag begravde han familiens katt levende i hagen for seinere å grave opp kadaveret og skjære hodet av katten.

Som 13-åring straffet han sin egen siameserkatt på samme måte da den heller ville være sammen med søstrene enn med ham.

Edmund Kemper kranglet konstant med den diktatoriske moren, og til slutt fikk faren ordnet det slik at sønnen kunne bo på besteforeldrenes gård.

Som svar ­ringte Clarnell eksmannen i fylla:

“Den gutten er en skikkelig særing. Ikke bli overrasket hvis du våkner en dag og hører at foreldrene dine er drept.”

Med en høyde på 2,06 meter raget “Big Ed” over de fleste – også politibetjentene.

© Bettmann/Getty Images

Edmund Kemper skjøt bestemor med en rifle

For 15 år gamle Ed var det ett annet menneske som var nesten like grusom som moren – bestemoren Maude var også en brysk og kommanderende kvinne som var etter barnebarnet hele tiden.

“Jeg klarte aldri å gjøre henne fornøyd. Jeg ble en vandrende bombe – og til slutt gikk jeg i lufta,” uttalte Edmund Kemper etter pågripelsen.

En varm dag i august 1964 satt tenåringsgutten ved kjøkkenbordet sammen med Maude, som ba ham om å la være å se så merkelig ut.

Ed skjøv stolen bakover, grep rifla og sa at han ville gå ut og skyte kaniner.

“OK, men pass på at du ikke skyter fuglene,” kom det surt fra Maude.

Plutselig merket Ed et eksplosivt sinne i kroppen, og han rettet rifleløpet mot bestemorens nakke.

Så runget et høyt smell gjennom kjøkkenet, og det sprutet blod ut av Maudes nese og munn.

To ekstra skudd i ryggen sikret at farmoren var død.

Han dro liket inn på besteforeldrenes soverom og vurderte et øyeblikk om han skulle kle av henne, men slo raskt fra seg den unaturlige tanken.

Samtidig hørte Ed bestefarens gamle bil stanse ute på tunet.

Den 72 år gamle bestefaren hadde vært ute og handlet og sto og tok varene ut av bilen da gutten sendte en kule i hodet på ham.

Et øyeblikk fikk Ed panikk og prøvde å skjule sporene, men han forsto raskt at drapene ikke kunne bort­forklares som en ulykke.

I stedet ringte han til den lokale sheriffen, som kom opp til gården.

Gutten tilsto å ha begått drapene, og da den forbausede betjenten ville vite hvorfor, var Edmund Kemper ganske rolig:

“Jeg har lenge gått og lurt på hvordan det ville føles å skyte bestemor.”

Lokket inn i en rullende dødsfelle

Edmund Kemper kjørte California rundt i en Ford Galaxie 500, som var det viktigste redskapet under drapene. Han hadde tenkt gjennom alle detaljer, så når haikerne først var lokket inn i bilen så slapp de aldri ut igjen.

JohnBgon, Interfoto, Hermann Historica GmbH/Imageselect & Edmund Kemper Stories

Det lå en parkeringstillatelse til ­universitetet i Santa Cruz i bilens frontrute og viste haikerne at Edmund Kemper var en av dem. Han hadde aldri studert der, men fikk oblaten av moren, som hadde en kontorjobb på universitetet.

JohnBgon, Interfoto, Hermann Historica GmbH/Imageselect & Edmund Kemper Stories

Bilradioen var skiftet ut med en ­politiradio så Edmund Kemper kunne følge med på hvor betjentene patruljerte og om de hadde funnet ofrene hans.

JohnBgon, Interfoto, Hermann Historica GmbH/Imageselect & Edmund Kemper Stories

Edmund Kemper kunne blokkere dørlåsen på ­passasjerdøren. Når en jente satte seg inn i bilen, sa han at døren ikke var lukket godt nok.

Før han smekket den igjen stakk han usett en leppepomade ned i mekanismen slik at døren ikke kunne åpnes innenfra.

JohnBgon, Interfoto, Hermann Historica GmbH/Imageselect & Edmund Kemper Stories

Edmund Kemper skjulte en pistol under førersetet, og tok den fram når han var klar til å drepe ofrene sine.

Etter drapet på besteforeldrene skulle han egentlig ikke kunne kjøpe ­skytevåpen, men under den psykiatriske behandlingen i fengselet overbeviste han legene om at han ikke utgjorde noen trussel lenger.

Derfor var rullebladet ikke ­offentlig tilgjengelig.

JohnBgon, Interfoto, Hermann Historica GmbH/Imageselect & Edmund Kemper Stories

Venstre bakskjerm var bulket – til Edmund Kempers store irritasjon, for skaden gjorde bilen lett å kjenne igjen.

Han hadde ikke råd til repara­sjon, i stedet lappet han skaden selv slik at bak­lyset virket og han ikke­ risikerte å bli stoppet av politiet.

JohnBgon, Interfoto, Hermann Historica GmbH/Imageselect & Edmund Kemper Stories

Bagasjerommet var fylt med kraftige plastposer og et blått teppe som Edmund Kemper brukte til å dekke likene med så de ikke lå synlige i bagasjerommet. Han hadde også en øks som han brukte til å hakke kvinnenes hode av med.

JohnBgon, Interfoto, Hermann Historica GmbH/Imageselect & Edmund Kemper Stories

Edmund Kemper sonet blant seksualforbrytere

Edmund Kemper havnet i et ungdomsfengsel, men da en rettspsykiater snakket med den unge drapsmannen, konkluderte han at Ed var “paranoid schizofren.”

Gutten skulle derfor sendes til behandling på Californias delstatssykehus.

På sykehuset var dr. William Schanberger i daglig kontakt med Ed, og psykiateren merket raskt at tenåringen var “en smart gutt” – faktisk så intelligent at han scoret 136 i en IQ-test.

Schanberger ga derfor den unge innsatte en sjanse på sykehusets forskningslaboratorium, der psykiaterne raskt anså ham for å være “en meget god medarbeider”.

Etter hvert som årene gikk framsto Edmund Kemper som mer og mer normal, for den intelligente morderen forsto hva legene ville han skulle si – og så sa han det.

“Han har reagert utmerket på behandlingen og rehabiliteringen de siste årene, og jeg ser ingen psykiatrisk grunn til at han skulle være til fare for verken seg selv eller andre,” skrev en psykiater i den ­siste rapporten, kort tid før Edmund Kemper ble ­løslatt på sin 21-årsdag.

Men Ed hadde ikke sagt et ord til legene om alt det andre han hadde lært på sykehuset, som huset hundrevis av USAs verste seksualforbrytere.

Fra deres munn hadde Ed hørt om voldtekt og andre bestialske overgrep – en verden som fasci­nerte ham så mye at han selv hadde begynt å få voldelige, ­seksuelle fantasier.

Edmund Kemper drepte sine besteforeldre og mer enn seks kvinner.

  1. Maude Kemper, 67 år.
  2. Edmund Kemper, Sr., 72 år.
  3. Allison Liu, 20 år.
  4. Rosalind Thorpe, 23 år.
  5. Mary Anne Persce, 18 år.
  6. Anita Luchessa, 18 år.
  7. Cindy Schall, 18 år.
  8. Aiko Koo. 15 år.
© UtCon Collection/Imageselect, Bettmann/Getty Images & Edmund Kemper Stories

Studenter ante ingenting

Psykiaterne hadde anbefalt at Edmund Kemper ikke skulle ha samvær med moren etter løslatelsen, men californiske myndigheter sendte likevel den løslatte forbryteren rett i morens varetekt.

Han hadde vært hjemmefra i seks år, men det var ikke mye som had­de endret seg.

Kjeftingen blusset opp igjen, og hver gang endte det med at Ed ­stormet ut av huset i Santa Cruz, der moren nå bodde.

Her gikk han ofte inn på baren Jury Room, der de lokale po­li­ti­be­tjen­tene brukte å vanke etter arbeidstid. Kem­per drakk øl med dem og så opp til mennene i de blå uniformene.

Han øns­ke­t selv å bli betjent, men var nå en full­vok­sen mann på 206 cm og 125 kilo – en koloss av et menneske, altfor høy til å bli politi.

I stedet ble han i perioder ansatt som ufaglært trafikkbetjent. Størrelsen ga ham kalle­nav­net “Big Ed” nede på Jury Room, der ingen spurte om fortiden hans.

Edmund Kemper fikk utløp for sine frustrasjoner på annen måte. Han kunne kjøre hund­revis av kilometer rundt i området mellom San Francisco og Santa Cruz, og passerte ofte unge kvinnelige haikere.

Etter en tid begynte han å ta dem med. Han nøt selskapet og ikke minst sårbarheten deres – og kunne ikke la være å koble dem med de vol­de­li­ge fantasiene som hadde grodd fast i sinnet hans.

Den 7. mai 1972 klarte han ikke å holde lystene under kontroll lenger.

Edmund Kemper hadde lært seg å framstå rolig og vennlig, slik at haikerne ikke følte seg truet av størrelsen hans.

Derfor hoppet Mary Anne Pesce og Anita Luchessa uten videre inn i bilen da han stoppet i by­en Fresno ved 16-tiden.

De to 18 år gamle jentene var førs­te­års­stu­denter på Fresno University og skulle besøke en venninne.

“Dere vet godt hva jeg vil.”
Edmund Kemper til to av sine offer.

Edmund Kemper merket raskt at jentene ikke var lokalkjent i området. Derfor kjørte han snart av hovedveien og tok Forden til et øde naturområde.

Da han plutselig svingte inn på en liten ­sidevei, forsto jentene at de var i trøbbel. All tvil forsvant da Kem­­per taust trakk fram en pistol.

“Hva er det du vil?” spurte den ene av studentene.

“Dere vet godt hva jeg vil.”

Anita prøvde å snakke ham til fornuft, men forgjeves.

Hun ble låst fast med håndjern, mens den enorme fyren grep fatt i den mer apatiske Mary Anne og slengte henne i bagasjerommet.

Uten at Anita kunne se det, stakk han deretter Mary Anne gjentatte ganger med en kniv til hun lå livløs.

FBI begynte å forske i seriemord

På slutten av 70-tallet tvang et stigende antall seriemord FBI til å kartlegge hva som driver mennesker til å begå seriemord.

Gjennom samtaler med bl.a. Edmund Kemper studerte de motiver og fremgangsmåter.

Arbeidet viste at det finnes tre typer seriemordere.

Han gikk tilbake til Anita på førersetet, og da hun spurte hva som hadde skjedd med venninnen, svarte Edmund Kemper:

“Hun prøvde å være smart, så jeg knekte nesen hennes. Du må gjerne komme og hjelpe henne”.

Anita steg ut av bilen, og Ed trakk fram en stor kniv og dolket henne i ryggen.

Den 18 år gamle jenta falt imidlertid ikke sammen, men begynte å kjempe voldsomt imot.

Edmund Kemper prøvde å skjære over halsen på henne, men hun blokkerte med armene, som ble kuttet til blods.

Han fortsatte å stikke ­henne, og la fascinert merke til hvordan hun skrek og reagerte forskjellig på hvert eneste stikk.

Først etter flere dype sår ble hun liggende helt stille.

Deretter parterte Edmund Kemper likene og skar hodet av dem – akkurat som han hadde gjort med kattene.

Krop­pe­ne brente han omhyggelig i et fjellområde, mens han i en kort periode bevarte hod­ene som trofeer og for å forsinke politietterforskningen.

Han satte sin ære i ikke å bli avslørt slik som de idiotene han hadde møtt på delstatssykehuset.

Kemper beholdt trofeer fra ofrene, spesielt klær og ID-kort fra universitetet.

© JohnBgon, Interfoto, Hermann Historica GmbH/Imageselect & Edmund Kemper Stories

Edmund Kemper tente på å skjære av hoder

Fire måneder etter mordene på Mary Ann og Anita plukket Ed opp den 15 år gamle Aiko Koo.

Hun var på vei til ball da trangen til å drepe kom over ham igjen. Hennes hode ble også kuttet av – ­avskjæringen var et opphissende ­ritual.

“Det var en seksuell spenning – som når en jeger tar hodet av en hjort. Jeg var jegeren, og de var ofrene,” avslørte morderen under et avhør.

Etter drapet på Aiko forgrep Edmund Kemper seg på liket hennes. Det samme skjedde med barnevakten Cindy Schall, som fikk en kule i pannen i januar 1973 mens hun lå i bagasjerommet på hans Ford Galaxie.

Så fort moren Clarnell hadde reist på ar­beid, tok Ed Cindys lik ut av skapet og hadde seksuell omgang med det.

Kroppen hennes ble partert og spredt utenfor Santa Cruz, men morderen beholdt det avskår­­ne hodet i fle­re uker, helt til han til slutt begravde det i hagen – rett utenfor morens soverom.

Plasseringen var en sarkastisk hilsen til Clarnell, som ifølge Edmund Kemper “alltid ønsket at folk skulle se opp til henne”. Nå kunne et dødt ansikt stirre opp på moren hver natt uten at hun visste det.

Problemene med moren fortsatte, og etter en heftig krangel den 8. februar 1973 kom mordtrangen over Ed igjen. H

an plukket opp de to studentene Rosalind Thorpe og Alice Liu ved universitetet i Santa Cruz. Etter å ha skutt begge i bilen kjørte han tilbake til morens hus. Mens hun satt og så TV, skar han hodet av dem ute i innkjørselen.

Kemper fortalte FBI alt

Under samtaler med FBI fortalte “Big Ed” villig vekk om seg selv og de bestialske drapene. Han virket fullstendig rolig og gjennomtenkt når han beskrev bakgrunnen for de grusomme handlingene.

“Kanskje dere kan studere meg og finne ut hva som får mennesker som meg til å gjøre det de gjør.”

Slik lød Edmund Kempers reaksjon på at FBI-agenten John Douglas ønsket å snakke med ham i 1979.

Gjennom samtaler med Edmund Kemper og andre masse- og seriemordere ønsket FBI å komme inn i hodene på ­for­bryterne og forstå hva som drev dem til handlingene deres – og ingen var mer åpen og imøtekommende enn politiets gode venn “Big Ed”.

“Han var helt åpen og pratet med oss i timevis. Holdningen hans var verken kjepphøy eller arrogant, men heller ikke angrende eller preget av samvittighetskvaler,” fortalte John Douglas senere.

FBI-agenten snakket også med mordere som Ted Bundy og Charles Manson, men ifølge Douglas var Edmund Kemper “en av de mest intelligente fangene jeg noensinne har møtt,” og seriemorderen var svært analytisk i betraktningene sine.

Edmund Kemper var bevisst på at “han ikke passet inn” i samfunnet.

Morens ­av­visende adferd under oppveksten ­kombinert med hans seksuelle ­fantasier, drev ham til ugjerningene.

Edmund Kempers kyniske kommentarer til FBI-agenten viste også med all tydelighet at han ikke var frisk.

  • “Hvis jeg drepte dem kunne de ikke avvise meg som menneske.”

  • “Når jeg var i det rette humøret hadde de ikke en sjanse.”

  • “Når jeg ser en jente så er det en side av meg som har lyst til å invitere henne på en date. En annen side har lyst til å finne ut hvordan hodet hennes vil se ut på toppen av en stake.”

  • “Jeg beundret mitt verk og beundret hennes skjønnhet, og jeg må nesten si at jeg beundret fangsten på samme måte som en fisker.”

Edmund Kemper var mer enn villig til å vise hvor likene var begravd.

JohnBgon, Interfoto, Hermann Historica GmbH/Imageselect & Edmund Kemper Stories

Betjentene var begeistret for Edmund Kemper

Utpå vinteren 1973 begynte redselen å spre seg blant innbyggerne i Santa Cruz, i takt med at det ble funnet likdeler av drepte unge kvinner.

De siste var ­likene av Rosalind og Alice, og mediene døpte morderen “The Co-ed Killer”, fordi det tydeligvis var en gjerningsmann som gikk etter”co-eds” – kvinnelige college-studenter. Universitetene advarte de unge kvinnene i samarbeid med politiet.

“Hold dere på rommene deres etter ­midnatt med dørene låste. Hvis dere absolutt må ut om kvelden, gå to og to. UNNGÅ Å HAIKE!!!” sto det på ett av oppslagene som ble hengt opp i studentbyene.

Advarslene hindret ikke Edmund Kemper i å henge på Jury Room, der betjentene ikke mistenkte “Big Ed” for å ha gjort en flue fortred.

“Han hadde en veldig fin personlighet. Han var svært vennlig, meget utadvendt,” uttalte betjenten Jim Conner, som ofte snakket med Edmund Kemper i baren.

I Jury Room hadde seriemorderen ø­re­ne på stilk for å fange opp de siste nyhetene om parterte ofre i området.

“Big Ed” skålte med betjentene som om han var “en av gutta”, mens de ­for­tal­te om etterforskningen. Han registrerte fornøyd at ­po­li­ti­et fremdeles sto på bar bakke.

Etter hvert som månedene gikk fant politiet stadig flere likdeler fra jentene som “The Co-ed Killer” hadde drept – selv om han hadde gjort mye for å skjule dem.

Ed følte at nettet var i ferd med å snøre seg sammen rundt ham, og han var overbevist om at kompisene i Jury Room hadde ham på radaren.

Ed bestemte seg for at tiden var inne for det endelige oppgjøret. Han måtte drepe moren mens det ennå var tid.

Hammerslag avsluttet hatsk forhold

Hatet til moren hadde ho­pet seg opp i Ed helt siden han lå innesperret i kjelleren som gutt – og det hadde bare vok­st seg sterkere for hver krangel.

Psykiatere vurderte senere at Edmund Kemper muligens drepte de seks unge kvinnene fordi han hver gang opplevde drapet som en erstatning for å drepe moren.

Den 20. april 1973 kom Clarnell sent hjem fra byen, og da Ed hilste på henne på soverommet, svarte hun ergelig tilbake:

“Så nå forventer du at vi skal sitte oppe hele natten og snakke, eller hva?” Eds korte svar var: “Nei. God natt”.

Men i samme øyeblikk visste han at hun måtte dø. Senere, da han var helt sikker på at moren sov tungt, tok han en hammer og en lommekniv og gikk inn til Clarnells seng.

"Beklager rotet, gutter."
Edmund Kempers seddel til sine venner i politiet før han forlot California.

Ed sto og så på henne et par minutter før han hevet hammeren og slo den i tinningen på henne.

Blodet rant først stille ned på lakenet, men da Ed boret kniven gjennom halsen hennes, ­begynte det å fosse ut. Til slutt ble hodet skilt fra kroppen.

Han plasserte hodet på en hylle, skrek mot det i en time, fylte det med dartpiler og hadde oralsex med det. Til slutt skar han ut tungen og stemmebåndene.

“Det virket passende, så mye som hun hadde ropt og skreket mot meg ­gjennom årene,” fortalte han senere.

Sønnen bestemte at det ikke var nok å bare drepe moren – “en av vennene hennes måtte også dø”.

Derfor ringte han til Clarnells nære venninne Sally ­Hallett og ba henne om å komme over til et surpriseparty som Ed ville holde for moren om kvelden.

Da venninnen kom innom kl. 20, gikk hun rett mot sofaen.

“La oss sette oss. Jeg er dødstrøtt,” rakk hun å si før Ed tok ­kvelertak på henne og løftet henne opp på strak arm, helt til kroppen hennes ikke kjempet imot lenger.

Deretter falt han i en urolig søvn ved siden av liket.

Da han våknet, var han klar over at dette drapet ikke kunne bortforklares. Han forlot åstedet i Halletts bil, men la først igjen en lapp til sine venner fra Jury Room:

“Beklager rotet gutter.”

Hør Edmund Kemper fortelle hvorfor han drepte i dette intervjuet fra 1984.

Edmund Kemper meldte seg selv

I mer enn to døgn kjørte Edmund Kemper hvileløst rundt, før han endte i Colorado i det sentrale USA. Han følte seg utmattet og på randen av et nervesammenbrudd.

Natt til den 24. april 1973 stoppet han bilen ved en telefonkiosk i byen Pueblo. Edmund Kemper ringte til ­politistasjonen i Santa Cruz, der kame­ra­tene fra Jury Room arbeidet.

Vakthavende betjent trodde at Kem­per spøkte, og la på. Først da be­tjent Jim Conner tok telefonen tidlig om morgenen, og Edmund Kemper ropte opp om “mordene på de kvinnelige studentene,” gikk alvoret opp for politiet.

Mens patruljebilen fremdeles var på vei, fort­alte han Conner om de ti drapene. ­Langsomt falt morderen til ro.

“Som du kan forstå er det en brist et eller annet sted. Jeg kan ikke fortelle deg hva som er galt med meg,” fortalte “Big Ed” fortvilet; like etter kjørte ­patruljebilen opp på siden av ham.

“Fyren er her. Han peker på meg med en pistol,” fortalte Ed i telefonen.

Etter pågripelsen samarbeidet Edmund Kemper betingelsesløst med politiet. Han ­avsto fra alle sine juridiske rettigheter og tilsto alle drapene på bånd.

Kem­per øste ut detaljer og var nærmest stolt over endelig å få anledning til å demonstrere sin fine hukommelse. Han var klar til å ta sin straff og erklærte at “samfunnet har ikke godt av meg”.

Selv mente Edmund Kemper at det eneste fornuftige ville være å sperre ham “inne i et lokale der jeg ikke kan gjøre andre for­tred,” som han formulerte det.

Ønsket ble oppfylt. Den 14. november 1973 fikk Edmund Kemper åtte ganger livstid – en dom han fremdeles soner på sikringsanstalten California Medical Facility i Vacaville i en alder av 72 år.

Kemper fikk eget kontor, der han organiserte de andre fangenes timer hos ­psykiaterne.

© Edmund Kemper Stories

“Big Ed” er en mønsterfange

Edmund Kemper har sittet mer enn 45 år i California Medical Facility og har fra dag én oppført seg eksemplarisk.

Få år etter fengslingen i 1973 begynte han å lese inn lydbøker for blinde, utgitt av delstaten California.

Det har blitt til over 5000 timer med lydbøker, og i 1981 fikk han til og med offentlig anerkjennelse for arbeidet sitt.

På sikringsanstalten har han sittet sammen med bl.a. Charles Manson og seriemorderen Herbert Mullin.

Edmund Kemper hatet den uregjerlige Mullin, som også hadde herjet i Santa Cruz-området.

Til slutt brøt ”Big Ed” Mullin så kraftig ned at han ba Kemper om lov til å f.eks. synge, og fikk peanøtter av ham som belønning.

Edmund Kemper har flere ganger sagt fra seg retten til å få en høring om prøveløslatelse. Ifølge advokaten er han “glad for livet i fengselet”.

Seriemorderen er særdeles godt likt blant både ­personale og medfanger.

Les også:

Seriemordere

Nekrofil seriemorder med de mest bisarre sex-ritualene

8 minutter
Seriemordere

Lytt til virkelighetens grøssere

3 minutter
Seriemordere

Politiet famlet i blinde i jakten på psykopatisk seriemorder

23 minutter

Logg inn

Ugyldig e-postadresse
Passord er påkrevd
Vis Skjul

Allerede abonnement? Har du allerede et abonnement på magasinet? Klikk her

Ny bruker? Få adgang nå!

Nullstill passord

Skriv inn e-postadressen din, så sender vi deg en e-post som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt.
Ugyldig e-postadresse

Sjekk e-posten din

Vi har sendt en e-post til som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt. Hvis du ikke finner e-posten, bør du se i søppelposten (uønsket e-post, «spam»).

Oppgi nytt passord.

Skriv inn det nye passordet ditt. Passordet må ha minst 6 tegn. Når du har opprettet passordet ditt, vil du bli bedt om å logge deg inn.

Passord er påkrevd
Vis Skjul