Gjetermorderen Joseph Vacher drepte som han ville

Det ingen av dem kan vite, er at det er langt ifra første gang morderen har slått til. På sin vandring gjennom det sørøstlige Frankrike har han begått de mest groteske ugjerninger. Og omstreiferen er på ingen måte ferdig med å spre død og fordervelse på den franske landsbygda.

Politiet gir opp å finne Joseph Vacher

Utpå ettermiddagen 31. august 1895 traver 25 år gamle Joseph Vacher i raskt tempo gjennom en kløft utenfor Onglas. Nok en gang har han klart å angripe og komme seg unna åstedet uten å bli sett.

Vacher har levd en omflakkende tilværelse siden han slapp ut fra en anstalt i Saint-Robert sentralt i Frankrike for et år siden. Der har han sittet inne for drapsforsøk på en tidligere kjæreste. Men blodtørsten og det iltre temperamentet har ikke franskmannen lagt bak seg, selv om legene i Saint-Robert har konkludert med at Vachers «nervøse sammenbrudd» etter draps- og selvmordsforsøk er kurert.

Ennå er det bare han som kjenner til rekken av drap han har begått på sine vandringer. Alle de maltrakterte likene er funnet, men den utspekulerte Vacher vet at hvis han bare slipper ut av den ene rettskretsen og inn i den neste, blir han ikke pågrepet. I 1890-årene er samarbeid mellom politidistrikter nærmest ikke-eksisterende.

Portalier-drapet sorterer under Bugey-regionen. Politietterforskerne mister også raskt ferten av omstreiferen som folk i Onglas påstår har drept den lokale gjeteren. To dager etter drapet ser et vitne omstreiferen med de tykke øyenbrynene ved en jernbanebro som går over elva Rhône. Men da politiet hører vitnets forklaring, er omstreiferen borte. Han må ha forsvunnet ut av området, konkluderer politiet. 22. november 1895 henlegges saken, og rapportene havner i arkivet. Drapsmannen kan fortsette sin blodige og groteske turné.

Ny etterforskningsdommer fortsetter jakten

20. juni 1897 – nesten to år etter at gjeteren Victor Portalier ble sprettet opp – sitter Émile Fourquet i Lyon og nyter en kopp kaffe med noen kolleger. Han har nylig blitt etterforskningsdommer i byen Belley, som er hovedstad i Bugey-regionen. For den 35 år gamle juristen er det en drømmejobb. Han kan nå «leve ut en brennende lidenskap» og begi seg ut på «menneskejakt», som han senere formulerer det i sine erindringer.

Mens kollegene slurper i seg den varme morgenkaffen, kommer den offentlige anklageren inn døren og klasker dagens utgave av avisen Le Lyon Républicain i bordet. «Se hvilken oppsiktsvekkende forbrytelse som ble begått nær Lyon i forgårs», sier anklageren, mens han peker på overskriften «Gjetermord».

Gjennom sine små, runde briller leser Fourquet at den 13 år gamle gjeteren Pierre Laurent har blitt «skammelig myrdet» i utmarken flere kilometer vest for Lyon. «Den elendige kjøteren (gjerningsmannen, red.) nølte ikke med å tilfredsstille sin bestialske drift, sprette opp kroppen og lemleste den. Det unge offeret ble angrepet av et avskyelig beist som dessverre har forsvunnet uten å etterlate seg spor», heter det i artikkelen.

Fourquet og kollegene hans vet at drapet har skjedd utenfor deres rettskrets, så de kan ikke etterforske det. Men en av kollegene påpeker at detaljene minner om et drap som ble begått i Fourquets rettskrets to år tidligere: «Forgjengeren din fant aldri drapsmannen. Han mente at det var en omstreifer», sier kollegaen.

Fourquets nysgjerrighet er vakt, og han ber assistenten hente frem Portalier-rapportene fra arkivet. Det neste døgnet studerer han hver eneste detalj om de to drapene og finner slående likheter. I begge tilfeller har morderen sneket seg inn på offeret og laget et dypt snitt i halsen for så å skamfere det. Samtidig har vitner sett en omstreifer med et truende utseende før mordene, men vedkommende har forsvunnet etter drapet.

Fourquet føler seg overbevist. Selv om det nesten er to år mellom drapene kan gjerningsmannen være den samme. Han telegraferer straks til sin overordnede og ber om lov til å gjenåpne den to år gamle Portalier-saken. Han får grønt lys. Menneskejakten kan begynne.

Fourquet lager et signalement

I Belley går Fourquet systematisk til verks. Han kontakter først rettskretser i den sørøstlige delen av Frankrike for å skaffe til veie rapporter om uoppklarte drap. «I nattens stillhet og ensomhet», som han formulerer det i sine erindringer, sitter han så bøyd over dokumentene til han har kommet til en konklusjon. Etter hans vurdering kan hele åtte drap ha sammenheng med hverandre.

Med sin vanlige seriøse tilnærming til papirarbeid begynner han å notere alle detaljer i to store skjemaer – ett for metodene bak de forskjellige drapene, et annet for gjerningsmannens identitet. Dager og netter går mens feltene med informasjon om drapsvåpen, likenes stilling og drapsmannens skamferingsmetoder vokser.

Etterforskningsdommeren sporer opp de opprinnelige vitnene i Portalier-saken og får dem brakt inn til vitneavhør. Resultatet er en oversikt over små detaljer om drapsmannens dialekt og hans spesielle, kvalmende lukt.

Flere ukers hardt arbeid har gitt ham en god skjemabunke. Fourquet streker under alle fellestrekkene med blått, og bruker opplysningene til å sette sammen sin egen gjerningsmannsprofil.

I mellomtiden har avisene fått nyss i at en seriemorder kan være på ferde. Le Lyon Républicain opplyser leserne om at det foruten Pierre Laurent fins andre «unge gjetere som er sprettet opp og skamfert etter sin død».

Avisen forteller at drapene har «terrorisert landsbysamfunnene», og «gjetere tør ikke lede flokkene sine bort fra bebodde områder». Alt sammen skyldes «Gjeterdreperen» eller «Jack the Ripper fra sørøst», som pressen har døpt morderen i og med at han begynte drapsraidet sitt bare noen år etter at «Jack the Ripper» spredte frykt i London ved å drepe og maltraktere fem kvinner.

Avisene nevner ikke at drapsmannen også har forgrepet seg seksuelt på de fleste av de unge ofrene. Disse grufulle opplysningene holder Fourquet for seg selv. De er for avskyelige for offentlighetens ører. Fourquet nevner det heller ikke i signalementet, som han uvanlig nok sender ut til 250 rettskretser over hele Frankrike.

«Telegrafér umiddelbart hvis han blir sett», avslutter Fourquet henvendelsen i håp om at det skal fremskynde pågripelsen av den antatte drapsmannen. Den første storstilte etterlysningen i fransk kriminalhistorie er i gang.

Overmannet av bønder

Joseph Vacher aner ikke at Fourquet driver intensiv jakt på ham der han forsetter vandringen på de sørøstfranske grusveiene sommeren 1897. Siden overfallet på Pierre Laurent har Vacher beveget seg sørover sammen med en liten svart og hvit hund som han har kjøpt for fire franc.

4. august dukker de to opp på en gård i Ardèche-området mellom Lyon og Middelhavet. Bonden forbarmer seg da Vacher ber om litt mat, og øser opp en porsjon gryterett til ham. Vacher hiver innpå før han setter resten ned til sin følgesvenn. Men hunden vender snuten bort. «Hvis du ikke spiser det, dreper jeg deg», roper Vacher til kreket. Lamslått ser bonden den fremmede trekke en kølle opp av sekken og hamre den i hodet på hunden helt til den ligger livløs på bakken. Vacher begraver dyret og forsvinner så fra gården, til bondens store lettelse.

Men Vacher har ikke fått stilt blodtørsten, og bare et døgn senere blir trangen for sterk da han får øye på en kvinne som sanker ved i et skogholt. Hun går for seg selv, men omstreiferen har ikke fått med seg at mannen hennes også befinner seg mellom trærne like ved. Vacher sniker seg innpå kvinnen bakfra og legger hendene stramt rundt halsen hennes. Men da han et kort øyeblikk slipper grepet for å finne frem et stikkvåpen, setter bondekona i et voldsomt skrik.

Sekunder etter kaster hennes mann seg over Vacher, som først jager vandrestokken i øyet på bonden og så borer en saks i beinet hans. Men bonden lar seg ikke skremme og holder den fremmede i sjakk til nabobøndene kommer ham til unnsetning.

«Drittkjerring! Hvis hun ikke hadde skreket så mye, ville det gått fort og jeg kunne vært i en annen politikrets nå», raser Vacher da han noen timer senere holdes under oppsyn av fem lokale bønder mens de venter på at gendarmene fra nærmeste by, Tournon, skal dukke opp og ta omstreiferen med seg.

I retten i Tournon dømmes Vacher til tre måneders fengsel for å «forstyrre offentlig ro». Han tar straffen med fatning, for ingen kommer på å koble hans tidligere forbrytelser med det siste overfallet.
Uheldigvis for Vacher har kretsens etterforskningsdommer bitt seg merke i omstreiferen med det ubehagelige utseendet. De tette, svarte øyenbrynene, den skjeve munnen, det rødsprengte høyre øyet. Alt sammen får det til å ringe noen bjeller hos etterforskningsdommeren. Han henter frem Fourquets signalement av gjerningsmannen. Det fins definitivt noen likheter her – kanskje kan det være mannen kollegaen hans jakter på!

Dommeren tar frem pennen, beskriver alle detaljer om denne Joseph Vachers utseende og sender dem til Belley. Noen dager senere får han et svar fra Fourquet. Beskjeden er klar: «Send fangen til Belley umiddelbart».

Fourquet lokker Joseph Vacher i en felle

Etter at han sendte ut signalementet av den antatte gjerningsmannen, har Émile Fourquet mottatt flere henvendelser. Men med rundt 400 000 omstreifere i Frankrike er det ikke lett å få klørne i den rette, og så langt har ikke avhørene av de mistenkte båret frukter. Fourquet gjør store øyne da et par betjenter fører 28 år gamle Joseph Vacher inn i avhørslokalet i Belley.

Juristen ser vekselvis ned i papirene og opp på omstreiferen. Alt ved utseendet hans stemmer med signalementet av drapsmannen. Rolig begynner Fourquet å avhøre fangen om tiden som soldat, oppholdet på anstalten og ikke minst vandringen rundt i Sørøst-Frankrike. Fourquet beveger seg inn på departementet Ain, der Vacher innrømmer å ha vært, og snart nevner etterforskningsdommeren også landsbyen Onglas: «Du er beskyldt for å ha vært i Onglas… og for å ha drept Victor Portalier, som bodde i området», begynner Fourquet rolig, men bestemt.

I samme øyeblikk innser etterforskningsdommeren at han har gått for raskt frem. Vacher nekter tvert for å ha noe med drapet på den unge gjeteren å gjøre. Han vet at han må være påpasselig med hvordan han ordlegger seg og si minst mulig for ikke å bli avslørt.

I tre uker fortsetter Fourquet avhørene, uten å få noe ut av omstreiferen. Han må ty til sitt «siste kort», som han formulerer det i erindringene: «Det er visst ikke deg jeg leter etter, jeg ser det nå», sier han til Vacher. «De gjorde en feil i Tournon. Du er den fjerde de har sendt meg, og den fjerde jeg må la gå».

Fourquet forsikrer Vacher om at han snart får gå, han vil bare høre litt mer om livet på landeveien først, for han arbeider med en bok om landstrykere. Skepsisen lyser av Vacher, men da Fourquet viser ham en stor bunke papirer med notater til en slik bok, ser omstreiferen ut til å senke skuldrene. Vacher skryter av at han kan gå dag og natt og lett tilbakelegge tre mil i døgnet. I tillegg går han alltid etter været, og det betyr at han holder seg i sør om vinteren og i Lyon-traktene om sommeren.

En interessert Fourquet får omstreiferen til å peke ut ruten på et kart. Hele tiden har juristen alle drapene i mente, og han spør nøye etter akkurat når Vacher har oppholdt seg i de forskjellige områdene. Snart tegner det seg et tydelig mønster: Omstreiferen har befunnet seg i de områdene der alle drapene har skjedd.

Fourquet er overbevist om at han har gjerningsmannen. 7. oktober 1897 kaller han inn tolv borgere fra Onglas for å identifisere den mistenkte. Ti av dem er ikke i tvil om at Joseph Vacher er mannen de har sett i timene opp mot drapet på Victor Portalier.

«Jeg vil bevise for deg at jeg kjenner til alt du har foretatt deg», kommer det fra Fourquet da han senere sitter overfor Vacher. Vacher på sin side blir helt paff over plutselig å være mistenkt for drap igjen.

Fourquet mangler fortsatt en tilståelse, ettersom ingen av vitnene har sett Portalier-drapet bli begått, så han skisserer hvert av drapene og knytter dem til omstreiferen. «Og jeg bør legge til at du voldtok eller sprettet opp alle disse ofrene. Flere vitner har sett og gjenkjent deg», påstår Four­quet, før han gir vaktene ordre om å føre den mistenkte tilbake til cella.

Helt blek i ansiktet forlater Vacher avhørslokalet, tydelig rystet over å ha blitt avslørt for gjerningene som han frem til denne dagen lett har kunnet slippe unna med. I 19-tiden samme kveld sitter Fourquet på kontoret og spiser da en vakt banker på døren. Han har med et brev fra Vacher. Etterforskningsdommeren bretter det ut og begynner å lese. Fourquet smiler fornøyd da han får øye på en setning midt i brevet: «Ja, jeg begikk alle forbrytelsene du beskylder meg for», står det.

Påstår at hundebitt førte til de grusomme drapene

Selv om Vacher har innrømmet sine grufulle handlinger, er det ikke hans plan å ende sine dager i giljotinen, slik drapsmenn stort sett gjør. Omstreiferen vet nemlig at andre straffede drapsmenn i Frankrike har endt opp på lukket anstalt fordi de har blitt erklært utilregnelige i gjerningsøyeblikket.

Ettersom Vacher tidligere har tilbrakt ti måneder på en anstalt, mener han at han har en god sak: «Alt dette er begått i øyeblikk av raseri. Jeg ble bitt av en hund med rabies da jeg var sju-åtte år... Jeg har alltid ment at medisinen (fra behandlingen av bittet, red.) gjorde noe med blodet mitt», erklærer Vacher i tilståelsesbrevet i håp om å beholde hodet.

Saken eksploderer i pressen, og reportere strømmer til Belley for å fortelle om den verste seriemorderen i Frankrikes historie. Vacher blir beskrevet som «den blodige vandrer», «oppspretteren» eller bare «monsteret». En fotograf får lov til å ta bilde av drapsmannen. Her poserer Vacher i en lue av kaninpels som han selv mener symboliserer renhet og uskyld.

Imens havner 88 nye uoppklarte drapssaker på Fourquets bord. Alle kan muligens kobles til gjetermorderen. Juristen studerer bevismaterialene fra sju om morgen til midnatt hver dag, og Vacher innrømmer tre drap til før han tier i raseri over at Fourquet ikke vil la ham offentliggjøre en tekst om sin mentale helse i avisen.

Men Fourquet har større bekymringer. Juristen vet at seriemorderen i realiteten kan unngå dødsstraff i retten, noe som vil skape oppstandelse blant folk. Alle forlanger å se Vachers hode rulle. Fourquets etterforskning har ført frem til gjerningsmannen, men for å være sikker på å kunne gi Vacher dødsstraffen vet juristen at han må ha de medisinske og psykologiske bevisene på plass.

Heldigvis kan etterforskningsdommeren benytte seg av dr. Alexandre Lacassagne, en av tidens mest respekterte leger. Arbeidet hans har dannet skole innenfor rettsmedisinen, og Vacher-saken har vakt Lacassagnes kriminologiske nysgjerrighet. Legen kaster seg engasjert inn i drapssaken og besøker Vacher i fengselet for å vurdere om drapene har skjedd i anfall av raseri og utilregnelighet.

«Det første inntrykket man får når man ser Vacher og den hvite kaninpelshatten hans – hvit, som er uskyldens farge – er at denne mannen spiller komedie», noterer Lacassagne under et besøk hos Vacher i fengselet.

Gjeterdreperen er imidlertid svært lite meddelsom under besøkene, og Lacassagne erkjenner at han ikke kan trekke konklusjoner ut fra intervjuene. I stedet må han analysere de rettsmedisinske detaljene fra åstedene. Ettersom det ikke er legen selv som har stått for obduksjonene, får han en tegner til å lage skisser av likene slik de ble funnet. Deretter trekker kriminologen seg tilbake i noen uker for å lete etter fellestrek ved alle drapene.

Etter flere måneder er Lacassagnes arbeid endelig avsluttet, og rettssaken mot Vacher kan begynne.

Lacassagne gir Joseph Vacher dødsstøtet

Onsdag 26. oktober 1898 er rettssalen i byen Bourg-en-Bresse i Ain fylt til siste plass. Journalister – enkelte helt fra New York – sitter klar med pennen, mens nysgjerrige tilskuere klemmer seg inn på de harde trebenkene.

Klokken 08.40 går det et sus gjennom publikum da vaktene fører Vacher inn. Og kaninpelsluen er på.

«Retten er satt! Hattene av!» kommer det noen minutter senere fra en rettsbetjent. Vacher tar motvillig av seg sin elskede hvite lue, mens dommer Adhémar de Coston ankommer rettssalen iført sin røde kappe.

Den første halve timen går med til å lese opp tiltalen. Selv om alle drapene spiller en rolle for å vurdere om Vacher er tilregnelig, er omstreiferen bare tiltalt for drapet på Victor Portalier fra Onglas. Bare dette drapet er begått i rettsområdet Ain, der Bourg-en-Bresse er hovedstad.

Hele den første dagen spør dommeren ut Vacher, men den tiltalte tviholder på forklaringen: «Jeg hadde hundrevis av anledninger til å drepe. Men jeg drepte bare fordi sykdommen overmannet meg. Jeg er ikke noen skurk. Jeg ble bitt av et glupsk dyr», forsvarer omstreiferen seg og påpeker at særlig skarpe solstråler i fjellene rundt Onglas vekket beistet i ham.

Først på rettens tredje og siste dag er det dr. Lacassagnes tur til å legge frem sine konklusjoner for dommeren og juryen. Den alltid velkledde legen har med skisser av drapene, som hvert jurymedlem får utlevert. Bilder viser barn helt ned i 13-årsalderen som er sprettet opp. Mens juryen studerer skissene, gjennomgår Lacassagne drapene og forklarer hvordan drapsmannen har brukt samme angrepsmønster hver gang. Først har han valgt ut ofrene på isolerte steder, han har skåret over halsen på dem og til slutt slept likene bort for å maltraktere dem.

«Vacher improviserte ikke. Han fulgte alltid samme metode», kommer det fra Lacassagne, som konkluderer at drapene «ikke er begått av en sinnsforvirret mann, men av et sadistisk, antisosialt individ».

«Han lyger! Det er jo helt feil! Å, hodet mitt verker!» avbryter Vacher høylytt, men uten å få noen medfølelse for klageutbruddet. Vachers forsvar svekkes ytterligere da Lacassagne kan avsløre at det ikke er kjent at bitt fra hunder med rabiessmitte har ført til sinnssykdom før. Men kan han være født syk? vil dommer de Coston vite.

«Absolutt ikke. Han bærer ingen tegn på arvelige skader. Han er tilregnelig», slår Lacassagne fast.

Først klokken 21 er alle dagens vitner avhørt. Coston sender juryen i enerom for å ta stilling til to spørsmål: Sto Joseph Vacher bak drapet på Victor Portalier 31. august 1895? Begikk han forbrytelsen med overlegg? Bare et kvarter senere vender jurymedlemmene tilbake til rettssalen med kjennelsen: ja på begge spørsmål.

«De er dømt til døden», forkynner de Coston henvendt til Vacher.

«Da blir det slik. Men det vil jeg si: Måtte forbannelsene ramme de av dere som har dømt meg!», truer Vacher juryen.

Tidlig om morgenen 31. desember 1898 sleper en bøddel Vacher til henrettelsespodiet. «Feiging», kommer det fra de oppstemte tilskuerne. Like etter faller giljotinens skarpe blad, og gjeterdreperen har fått sin straff.