Historiens verste seriemordere

Det har nok alltid eksistert seriemordere, men mens seriemordere før i tiden ofte slapp unna med ugjerningene sine, blir de fleste seriemordere i dag pågrepet – og kan sole seg i medienes oppmerksomhet.

37832 — Den amerikanske seriemorderen Ted Bundy drepte mer enn 30 kvinner i 1960- og 70-årene.

Publisert den 10.09.15

Av Ida Buhl

Seriemordere fins i alle samfunnslag

Den mest utbredte definisjonen av seriemordere er personer som tar livet av to eller flere personer ved separate anledninger, avbrutt av “stille” perioder der seriemorderen lever et normalt liv.

Et fellestrekk er også at seriemorderes personlighet rommer ulike grader av psykopati, som betyr at seriemorderen er blottet for empati og dermed ute av stand til å føle medlidenhet med ofrene.

Dessuten er de fleste seriemordere menn.

Seriemordere forekommer innenfor alle nasjonaliteter og samfunnslag, og seriemorderes intelligens spenner fra lettere utviklingshemming til genialitet.

Også seriemorderes motiver for handlingene er forskjellige, selv om de fleste har det til felles at de oppnår en form for tilfredsstillelse ved selve det å drepe – for eksempel en glede ved å ha et annet menneske helt i sin makt.

Den amerikanske seriemorderen Ted Bundy, som drepte mer enn 30 kvinner mellom 1961 og 1978, uttrykte det slik: ”Du merker det siste åndedraget forlate kroppen deres. Du ser inn i øynene deres. En person i en slik situasjon er Gud”.

Andre typiske motiver blant seriemordere er seksuell tilfredsstillelse, økonomisk gevinst, og jakten på berømmelse.

Seriemordere var djevelens verk

Historien er full av fortellinger om mennesker som drepte for nytelsens skyld – for eksempel den franske adelsmannen Gilles De Rais, som angivelig drepte over 140 barn og unge mellom 1431-1440, fordi det opphisset ham seksuelt.

Før opplysningstiden ble ugjerninger som drap forbundet med djevelen – morderen var besatt av en ond ånd eller hadde inngått en pakt med satan.

Når en morder skulle felles, skjedde det på bakgrunn av vitneutsagn og tortur av den antatte gjerningsmannen, som derfor vanligvis tilsto ugjerningen, uansett om vedkommende var skyldig eller ei.

Samtidig var det langt lettere for en dreven seriemorder å dukke under ordensmaktens radar.

Mange mennesker levde i stor fattigdom der de færreste i de innflytelsesrike samfunnsklasser brydde seg om hvorvidt de levde eller døde, og hvis fattige forsvant, ble det sjelden gjort et stort nummer ut av det.

Vitenskap felte kvinnelig seriemorder

Mangelen på moderne rettsmedisin betydde også at det var vanskelig å fastslå om et dødsfall var forårsaket av sykdom eller om en morder hadde vært på ferde, men i løpet av 1800-tallet gjorde en den rettsmedisinske utviklingen det lettere å felle seriemordere.

Blant annet kunne man ved hjelp av toksikologi (læren om giftstoffer) spore giftstoffer i menneskekroppen.

Denne oppdagelsen førte i 1873 til at en av historiens sjeldne kvinnelige seriemordere, den britiske seriemorderen Mary Ann Cotton, ble felt.

Hun skal ha drept 21 personer med arsenikk – blant dem både ektemannen og de vanskelige barna eller stebarna sine. Motivet var mannens pensjon og etter alt å dømme også en pervers nytelse av å se sine ofre lide en langsom og smertefull død.

Berømt seriemorder var kanskje fri dikting

1800-tallet ble også skueplass for en rekke andre seriemordere.

Blant dem den legendariske seriemorderen Jack The Ripper, som plukket ut ofrene sine blant Londons prostituerte.

Ofrenes lemlestede kropper ble funnet i Londons bydel Whitechapel, beryktet for prostitusjon og kriminalitet.

Ripper ble den første seriemorderen som oppnådde egentlig berømmelse - ikke minst på grunn av utviklingen innenfor mediene, der aviser i løpet av 1800-tallet ble billigere å produsere og kjøpe, og derfor begynte å henvende seg til et mer folkelig publikum med sensasjonssøkende overskrifter, rike illustrasjoner og kortere artikkelformater.

Navnet Jack The Ripper stammer fra et brev som ble sendt til formannen for en gruppe frivillige borgere som patruljerte Whitechapel i 1888.

I brevet tok en mann som kalte seg Jack The Ripper, ansvaret for drapene.

Brevet var trolig en forfalskning, og den dag i dag er det stor uenighet om hvorvidt Jack The Ripper overhodet fantes – mange mener at det snarere var tale om drap utført av forskjellige gjerningsmenn og knyttet sammen av en sensasjonslysten presse.

Men navnet Jack The Ripper ble værende, og Ripper er fortsatt en av historiens mest kjente seriemordere.

Krigstid er paradis for seriemordere

Noen historiske omstendigheter har vært særlig gunstige for seriemordere, for eksempel krigstid, der samfunnet er preget av kaos, og personer lettere kan forsvinne uten at noen legger merke til det.

Dette var blant annet tilfellet i Tyskland i mellomkrigsårene, noe seriemorderen Friedrich “Fritz” Haarman, kjent som "Vampyren fra Hannover”, utnyttet.

Minst 24 gutter og unge menn ble Fritz’ ofre mellom 1918 og 1924. Klærne og kjøttet deres solgte han på det svarte markedet.

Tilnavnet “vampyren” skyldes at Fritz drepte ofrene sine ved å knuse strupehodene på dem med tennene.

Også seriemorderen Carl Grossman, kjent som “Slakteren fra Berlin”‚ utnyttet de kaotiske tilstandene i mellomkrigsårene til å ta livet av et ukjent antall kvinner – muligens mer enn 50. Grossman solgte, i likhet med seriemorderen Fritz, kjøttet deres på det svarte markedet, eller brukte det som fyll i pølsene han solgte i sin egen pølsebod.

DNA avslører seriemordere

De siste tiårene har utviklingen innen rettsmedisinen – for eksempel DNA-analyser – gjort det vanskeligere for seriemordere å slippe unna politiet, og i noen tilfeller har DNA-analyser også vært medvirkende til å løse gamle uoppklarte seriemord.

Blant annet ble saken om den amerikanske seriemorderen “Boston-kveleren”, som drepte 13 kvinner på begynnelsen av 1960-tallet, først endelig løst i 2013, da teknikere fikk tillatelse til å grave opp liket av den antatte gjerningsmannen Albert DeSalvo og sammenligne hans DNA med DNA funnet på et av ofrene.

DeSalvo tilsto drapene allerede i 1967 men ble aldri dømt på grunn av manglende tekniske beviser.

Seriemordere soler seg i berømmelse

Det økte medieforbruket har gjort seriemord ekstra tiltrekkende for de som først og fremst er ute etter oppmerksomhet.

For eksempel seriemorderen som under navnet Zodiac tok livet av minst fem personer i California mellom 1962-1964.

Zodiac kontaktet selv politiet etter hvert drap og sendte dessuten fire brev til pressen med kodete beskjeder som han påsto ville avsløre hans identitet, og som han krevde trykt på avisenes forsider.

Bare én av de kodete meldingene ble knekket, og Zodiacs identitet er fortsatt ukjent.

Et annet eksempel på en berømt seriemorder er Jeffrey Dahmer, som tok livet av 17 gutter og unge menn fra 1978 til han ble pågrepet i 1991. Ifølge Dahmer selv begikk han det første drapet fordi han ikke ville at offeret skulle dra hjem.

Senere begynte Dahmer å spise ofrene for å ha dem hos seg for evig.

Etter at Dahmer ble dømt som seriemorder, mottok han store pengebeløp fra beundrere som ville gjøre livet i fengsel lettere for ham.

Jeffrey Dahmer, som ble drept av en medfange i 1994, har i likhet med mange andre seriemordere blitt gjenstand for en rekke bokutgivelser og dokumentarfilmer og flere spillefilmer.

Tilsynelatende er offentlighetens appetitt på seriemordere like endeløs som seriemorderens appetitt på ofre.

De verste seriemordere gjennom tidene – les vårt store tema