På 1960-tallet kvalte en seriemorder minst 13 kvinner i den amerikanske byen Boston. Historien om to kvinnelige journalisters jakt på drapsmannen er omdreiningspunktet i seriemorderfilmen «Boston Strangler».
Og på ett punkt skiller filmen seg positivt ut fra tidens mange filmer og serier om seriemordere. «Boston Strangler» viser sjelden ofrenes brutale skjebne. I stedet fokuserer den på de to kvinnelige journalistene i lokalavisen Boston Record-American, som jaktet på morderen.
Filmens altoverskyggende hovedperson er journalisten Loretta McLaughlin. Hun blir satt til å skrive likegyldige anmeldelser av brødristere og krølltenger, mens hennes mannlige kolleger får alle de interessante oppgavene.
Men Loretta har ambisjoner, og da hun ser en sammenheng mellom en rekke drap på eldre kvinner sommeren 1962, trygler hun sjefen sin om å få følge opp sporet.
Filmen: Loretta drømmer om å lage krimstoff
Loretta McLaughlin arbeider i avisens livsstilsredaksjon og blir satt til å skrive en anmeldelse av en brødrister. Da hun får ferten av seriemorderen, overtaler hun sjefen sin til å sette henne på saken.
Virkeligheten: Hadde arbeidet med krim
Loretta McLaughlin hadde arbeidet med kriminalstoff tidligere. Opp gjennom 1950-årene dekket hun adskillige rettssaker, også drap. I 1953 skrev hun f.eks. om en 25 år gammel kvinne som skjøt og drepte ekskjærestens 14 år gamle søster.
Sammen med kollegaen Jean Cole ofrer hun all sin tid – og ekteskapet sitt – på å nøste opp saken om Bostons verste seriemorder, som tok livet av minst 13 kvinner på bare to år.
Underveis avslører de to journalistene politiets inkompetanse og likegyldighet når det gjaldt å stanse drapene. Som Loretta sier det på et tidspunkt: «Ingen bryr seg om sannheten. Så folk slipper unna med drap.»
Takket være journalistduoen slapp seriemorderen ikke unna med sine ugjerninger. Kvinnenes arbeid satte i virkeligheten politiet på sporet av Albert DeSalvo, som siden tilsto alle drapene.
«Boston Strangler» er stort sett tro mot historien og får med en rekke fine detaljer som øker spenningen underveis – f.eks. ved å vise telefonsamtalene Loretta McLaughlin mottok hjemme fra ukjente menn som pustet illevarslende inn i telefonrøret.
Filmen: Mentalt ustabil Harvard-elev mistenkes for mord
På et tidspunkt fikk journalistene mistanke til den unge Harvard-studenten Daniel Marsh, som er erklært mentalt ustabil. Loretta oppsøker den mistenkte hjemme hos ham, men flykter fordi hun frykter at han vil drepe henne.
Virkeligheten: Daniel Marsh fantes ikke
Daniel Marsh er fri fantasi for å skape spenning. Navnet var et synonym som politiet brukte om en ukjent gjerningsmann.
Dessverre føles «Boston Strangler» også noen steder forjaget og oppkonstruert, og det går ut over de historiske fakta. F.eks. deler Loretta McLaughlin tips med én utvalgt politimann som hun møter i all hemmelighet.
I virkeligheten samarbeidet Loretta med adskillige politifolk underveis, men det aspektet må vike til fordel for en litt ensidig fremstilling av Boston-politiet som en gjeng mannssjåvinistiske amatører.
Da Loretta McLaughlin blir nødt til å samarbeide med Jean Cole, fremstår det som om de to ikke kjente hverandre. I realiteten hadde de to journalistene arbeidet sammen flere ganger tidligere, bl.a. på en artikkel om Dwight D. Eisenhower foran presidentvalget i 1952.
Filmen: Morderen hadde medskyldige
Da politiet arresterer Albert DeSalvo, begynner McLaughlin å tvile på at han står bak alle drapene. Hun mener drapene ble begått av DeSalvo og to andre menn.
Virkeligheten: DNA-analyser feller DeSalvo
Loretta McLaughlin trodde aldri at Boston-kveleren samarbeidet med andre. Åtte år senere var det ikke lenger noen tvil. Her viste DNA-analyser at DeSalvo utvilsomt hadde begått alle de 13 drapene.
Den verste forbrytelsen filmen begår i fiksjonens navn, er imidlertid scenen der hovedmistenkte samtykker i å snakke med Loretta McLaughlin fra fengselet. Han vil bekrefte hennes mistanke om at han ikke var alene om å begå drapene.
Når han legger på, blir han forfulgt av en annen innsatt, som stikker ham ned med en kniv. Ikke nok med at denne samtalen aldri fant sted, Albert DeSalvo ble ikke drept i fengselet før i 1973.
«Boston Strangler» er et kjærkomment avbrekk fra bølgen av seriemorderfilmer som skyller over oss nå for tiden. Den legger vekt på journalistisk graving fremfor rå brutalitet, noe som gir en både nøktern og til tider nesten klinisk gjennomgang av en av USAs verste kriminalsaker.
Dessverre kan ikke «Boston Strangler» si seg fri for å forkaste viktig informasjon og forvrenge sannheten for å få historien i boks.
