Kvinnen som felte Golden State Killer

“Jeg har lyttet til deres vitneutsagn. Hvert eneste ett. Og jeg er veldig lei meg for at jeg har påført dere så mye smerte”, sier han med blikket festet på ofrene.

To måneder tidligere hadde Joseph DeAng­elo erklært seg skyldig i 13 tilfeller av forsettlig drap og mer enn 50 voldtekter begått i årene 1975-86. Tilståelsen betyr at han slipper dødsstraff. Men da dommen faller, blir det klart at en av Califor­nias verste seriemordere aldri kommer til å få gå fritt omkring igjen.

“Vitnene har talt. Og det er tydelig at du ikke fortjener noen tilgivelse”, sier dommer Bowman. Han dømmer DeAnge­lo til elleve livstidsdommer uten mulighet for løslatelse på prøve.

Da hammeren falt, var fire tiårs jakt endelig over. Men det er ikke bare politiets fortjeneste at “Golden State Killer” nå er bak lås og lås.

Det at betjentene begynte å grave i de henlagte sakene, skyldtes den iherdige forfatteren Michelle McNamara, som hadde brukt ti år av sitt liv til å vende på hver minste stein i den blodige sagaen om seriemorderen.

McNamaras undersøkelser av seriemorderen ble til flere artikler og en bok som tvang betjentene til å gjenoppta etter­forskningen av saken.

“Jeg er nødt til å gi ham et ansikt. Han mister sin makt når vi ser ansiktet hans”, skrev hun i boken Jeg blir borte i mørket. Dessverre fikk Michelle McNamara aldri se ansiktet bak den uhyrlige ond­skapen hun var besatt av å avsløre. Besettelsen kom til å koste henne livet.

Drap utløste besettelse

Michelle McNamara ble født den 14. april 1970 i byen Oak Park i Illinois. Barndommen i den lille forstaden til Chicago forløp uten større dramatikk, men bare noen uker før hun skulle begynne på videregående skjedde det noe som rystet innbyggerne i Oak Park inn til margen – og startet den livslange besettelsen hos fjortenåringen.

En halv km fra Michelle McNamaras hjem ble 24-åringen Kathleen Lombardo drept under en løpetur. Et par dager senere dro Michelle ut til stedet hvor Kathleen var blitt overfalt, og her merket 14 år gamle Michelle en strøm av nysgjerrighet bruse gjennom kroppen.

“Uoppklarte drap ble en besettelse for meg. Jeg suget til meg dystre og gåtefulle detaljer”, husket hun. På det tidspunktet visste McNamara ingenting om den uhyggelige serieforbryteren som hadde terrorisert Californias hovedstad Sacramento et tiår tidligere.

Fra sommeren 1976 til våren 1977 ble i alt 21 kvinner voldtatt av en ukjent gjerningsmann i sitt eget hjem. Overfallsmannen var omtrent 20 år, ca. 1,75 m høy med en gjennomsnittlig, veltrent kroppsbygning.

Han hadde alltid på seg en form for maske og hvisket med en sint, anstrengt stemme. Han truet gjerne med å klippe av ofrene ører og tær hvis de beveget seg.

Et halvt år senere, i februar 1978, begyn­te overfallsmannen å drepe. Da skjøt han ekteparet Brian og Katie Maggiore mens de var ute og gikk med hunden. Den 30. desember 1979 ble paret Robert Offerman og Debra Manning funnet bakbundet og skutt hjemme hos seg selv. Nå var DeAngelo seriemorder.

Til tross for at politiet publiserte fantomtegninger og avhørte vitner som hadde overlevd møtet med den maskerte morderen, kom de ikke nærmere på å fange ham. Drapene fortsatte til 1986, da den 18 år gamle Janelle Cruz ble det siste offeret.

Onlinedetektiver går på jakt

I 2006 lanserte Michelle McNamara bloggen True Crime Diary der hun skrev om uløste kriminalsaker. Ingen sak opptok henne så mye som “Golden State Killer”, som den gang var nesten glemt av både politiet og folk flest.

McNamaras fascinasjon ble vakt av at det ifølge henne burde være mulig å løse saken. Morderen slo til i flere forskjellige politi­distrikter i California som på den tiden var dårlige til å kommunisere med hverandre og enda dårligere til å utveksle informasjoner med hverandre.

McNamara begynte å samle all tilgjeng­elig kunnskap om drapsmannen. Hun pløyde seg gjennom 4000 politirapport­er, snakket med gamle vitner, besøkte åstedene og førte lange lister over de gjenstandene som “Golden State Killer” hadde stjålet fra ofrene sine.

Hun prøvde også å spore morderens DNA i online-­databaser, men uten hell. Men motgang­en la ingen demper på iveren. “Min nysgjerrighet utviklet seg til en altoppslukende sult. Jeg var på jakt, oppslukt av klikkefeber, i en dopaminrus utløst av den konstante tastingen,” fortalte hun senere.

Forfatter la press på politiet

I 2013 skrev McNamara en lang artikkel om seriemorderen i Los Angeles Times der hun bl.a. ga den ukjente gjerningsmannen navnet “Golden State Killer”.

Denne artikkelen fikk for alvor den glemte seriemorderen tilbake i offentlig­hetens søkelys, og da boken Jeg blir borte i mørket kom ut i 2018, var interessen for “Golden State Killer” på sitt høyeste.

To måneder etter at boken ble lansert kunngjorde politiet at Joseph DeAngelo var arrestert. Den økte oppmerksom­heten omkring boken hadde presset politi­e­t til å gi etterforskningen av de gamle drapssakene høy prioritet igjen.

“McNamaras etterforskning holdt interessen ved like og fikk flere til å kontakte oss med tips om drapsmannen,” forklarte Scott Jones, sheriff i Sacramento County etter pågripelsen.

I boken traff McNamara blink når det gjaldt drapsmannens bakgrunn. Hun skrev at han sannsynligvis var en militær mann eller en annen form for uniformert person, “som ved sin tilstedeværelse signaliserer at alt er som det skal.” DeAngelo hadde arbeidet som politibetjent i California opp gjennom 1970-årene.

Michelle McNamara var også overbevist om at DNA fra gjerningsmannen som politiet hadde funnet på åstedene, var nøkkelen til å finne frem til morderens identitet. Og det var akkurat det som skjedde.

Seriemorder felles etter 43 år

I 2017 opprettet politimannen Paul Holes en falsk profil basert på “Golden State Killer's” DNA på “GEDmatch” – en hjemmeside for slektsforskning der det er mulig å laste opp sin DNA-profil i håp om å finne ukjente slektninger.

Den falske profilen ga resultater, for fjerne slektninger av DeAngelo hadde også tastet inn sine profiler, og via dem fant etterforskerne frem til morderens tipptippolde­foreldre.

Deretter konstruerte politiet 25 slektstrær med flere tusen mennesker før de hadde innringet gjerningsmannen. Arbeidet tok fem mann fire måneder.

Da mistanken først hadde falt på Joseph DeAngelo, samlet politiet DNA-­prøver fra dørhåndtaket på bilen hans og en serviett de fant i en søppeldunk utenfor huset hans.

Analysen avslørte at DeAngelos DNA-profil var identisk med den politiet hadde på “Golden State Killer”.

Endelig ble en av verdens mest beryktede seriemordere pågrepet.

Under avhørene i 2018 fikk politiet innsikt i motivene som lå bak hans forferdelige handlinger. DeAngelo hevdet at et alter ego ved navn “Jerry” fikk ham til å begå drapene og voldtektene.

“Jeg hadde ikke krefter til å skyve Jerry ut av hodet. Han fikk meg til å gjøre det”, sa DeAngelo.

Ekspertene gir imidlertid ikke mye for klisjeen om at “en stemme fikk meg til å gjøre det.” Som kriminologen James Alan Fox sa det til USA Today i 2018:
"Seriemordere som klandrer et alter ego for sine forbrytelser, er gjerne fulle av løgn.”

Besettelsen kostet McNamara livet

McNamara rakk dessverre ikke å oppleve at “Golden State Killer” ble arrestert. Hennes besettelse gjorde at hun led av angst og søvnløshet og slet med tilbakevendende mareritt. I boken sin beskrev hun de forferdelige nettene:

“Jeg har hele tiden et skrik sittende parat i halsen. En kveld mannen min listet seg inn på soverommet for ikke å vekke meg, hoppet jeg ut av sengen, grep nattlampen og slo etter ham. Heldig­vis traff jeg ikke.”

Michelle McNamara døde 21. april 2016 mens hun sov. Dødsårsaken var en kombinasjon av en overdose med smertestillende stoffer og sovemedisin samt åreforkalkning. Indirekte hadde “Golden State Killer” krevd sitt siste offer.

McNamara fikk likevel det siste ordet: Boken Jeg blir borte i mørket ble utgitt posthumt to år etter hennes død og inneholdt et brev rettet til den drapsmannen hun hadde viet livet sitt til å fange. Hun var ikke i tvil om at det bare var et spørsmål om tid før politiet fant ham:

“Du som er en mester i å spionere på andre, er nå et gammelt bytte i enden av et kikkertsikte. Snart kommer dagen da du hører en bil stoppe motoren ved fortauskanten. Dørklokken ringer. Bit sammen tennene. Gå forsiktig bort til den insisterende dørklokken. Det er her det tar slutt for deg. ‘Jeg gjør deg taus for alltid og forsvinner i mørket,’ sa du en gang du truet et offer. Åpne døren. Vis oss ansiktet ditt. Gå ut i lyset.”