Our website does not support Internet Explorer.

To get the best experience on our website and of our content, please use a more modern browser like Edge, Chrome, Safari or similar.

Massemord på rutebåten

Filip Nordlunds plan skal gjøre ham rik i en fart. Han vil kapre en rutebåt, drepe alle om bord og stjele pengene deres. Den 16. mai 1900 går han om bord på damperen Prins Carl med to revolvere og en kniv i lomma.

Bonniers

Mørket hviler over den store svenske innsjøen Mälaren kort før midnatt den 16. mai 1900.

Damperen Prins Carl pløyer seg gjennom det kullsvarte vannet mellom byene Arboga og Stockholm mens de fleste av rutebåtens vel 20 passasjerer slumrer eller sover i sine lugarer.

Men én passasjer er lys våken og sitrer av spenning: Den 25 år gamle forbryteren Filip Nordlund. Han har sittet i fengsel for tyveri og mordbrann, men denne natten har han tenkt å føye ran og mord til synderegisteret.

I beltet sitter en nyslipt kniv, og under den lange regnfrakken har han to revolvere.

Med de våpnene vil han drepe alle om bord og stjele pengene deres.

Klokka er ca. 23.45 da Nordlund skuler ut under den bredbremmede filthatten og får øye på kaptein Olof Rönngren. Kapteinen på damperen er i ferd med å forlate styr-huset for å gå til køys.

“På tide å begynne jobben,” tenker Nordlund. Han trekker kniven ut av sliren og skjuler seg nær trappen på øverste dekk, der Rönngren snart må passere for å komme ned til kahytten sin.

Nordlund hører dempede stemmer lenger fremme – kapteinen sier god natt til kollegene borte ved styrhuset, og lyden av kapteinens skosåler mot treplankene kommer nærmere.

Rönngren passerer den tilsynelatende uskyldige passasjeren med filthatten, men i samme øyeblikk trekker Nordlund den lange kniven.

“Nei, nei, hvorfor gjør De det?” rekker Rönngren å utbryte før han dolkes i ryggen og velter nedover trappen.

Nordlund går rolig ned trinnene med den bloddryppende dolken i hånden. Han konstaterer kaldt at kapteinen ligger stein død på mellomdekket.

I løpet av den neste timen forvandler morderen den normalt så idylliske overfarten til et blodig mareritt for alle om bord.

Planen tok form i fengselet

Filip Nordlund startet sin kriminelle løpebane allerede som tenåring da han ble tatt i å forfalske en regning.

Siden ble han avslørt som kvegtyv og fikk tre års tukthus for en rekke andre kriminelle forhold. Etter kort tid i frihet kom han atter inn bak lås og slå i 1895 og ble sittende der de neste fire årene.

Allerede mens han satt i fengselet Långholmen i Stockholm oppga Nordlund alle planer om å finne arbeid etter løslatelsen. Ingen ville ansette en mann med et så stygt rulleblad som hans.

I stedet planla han å plyndre en damper fylt med handelsreisende som alltid hadde mye kontanter på seg. Slik resonnerte Nordlund.

Dertil kom damperens kasse med betydelige inntekter fra billettsalget, tenkte han.

Nordlund risikerte at både passasjerer og besetning ville sette seg kraftig til motverge, men det skulle en enkel og kynisk plan forhindre: Nordlund ville drepe dem én for én.

Til slutt ville han tenne på damperen og stikke av i redningsbåten så sporene etter blodbadet endte på bunnen av Mälaren og ranet kom til å se ut som en tragisk brannulykke ute på den 5 km brede innsjøen.

Den 20. april 1900 ble Nordlund løslatt fra Långholmen, og han begynte forberedelsene til sitt store kupp.

Det skulle sikre ham et så stort utbytte at han kunne flykte til København og leve som en holden mann resten av livet.

Kapteinen på damperen ble stukket ned bakfra på vei ned til kahytten sin.

© Bonniers

Han skaffet seg en dolk og to revolvere før han kjøpte billett til rutebåten Prins Carl under det falske navnet Grönquist.

Ved 19.30-tiden slentret han om bord på damperen med billetten i hånden, våpnene skjult og lommene fulle av ulike hengelåser.

De skulle brukes til å låse dørene til damperens salong samt maskinrommet slik at ingen kunne komme ofrene til unnsetning.

Klokken 20.10 tutet hornet på Prins Carl for å signalisere at damperen stevnet ut, og Nordlund tenkte:

“Snart er jeg en rik mann!”

Svenske bønder levde i ytterste fattigdom av et skrint jordbruk.

© Sjöberg Bildbyrå

Rystende fattigdom skapte Filip Nordlund

For 120 år siden levde mange svensker et usselt liv. Kriminalitet var en måte å overleve på for unge menn som Filip Nordlund.

Sverige var et av Europas fattigste land på slutten av 1800-tallet. Mens industrien buldret frem i resten av Vest-Europa arbeidet svensker flest fremdeles i landbruket. Og det var harde tider.

Mellom 1850 og 1910 forsøkte over en million svensker å slippe bort fra sitt miserable liv ved å utvandre til Amerika.

De som ble igjen, levde ofte på sultegrensen og uten fast arbeid. Samfunnet ga ingen økonomisk hjelp ut over fattiggården, og mange arbeidsløse tydde til alskens kriminalitet for å overleve.

Filip Nordlund var en av dem. Han rømte hjemmefra da han ble tenåring, og allerede som 16-åring begynte han å stjele hester og sauer. Hestene solgte han, og sauene slaktet han for å selge kjøttet.

Nordlund gikk konstant inn og ut av fengselet før han fikk en lengre dom for mordbrann i 1895. Han ble først løslatt i april 1900.

Sovende passasjer ble neste offer

Forventningen om å bli en rik mann levde i beste velgående da Nordlund kort før midnatt den 16. mai konstaterte at kaptein Rönngren hadde dødd av det dype dolkestøtet.

Det lot ikke til at noen hadde hørt kapteinens fall siden passasjerene ikke oppholdt seg i den bakerste delen av mellomdekket.

Morderen forflyttet seg derfor rolig og satte en av hengelåsene på døren til røykesalongen. De fire mennene som satt i tobakkdisen og spilte kort la ikke merke til fomlingen ved døren og at de var sperret inne.

Lenger fremme på dekket satt flere passasjerer og slumret. Nordlunds kniv var fremdeles innsmurt med kapteinens blod da han kjørte den inn i en ung mann som satt og sov.

Fra en benk lenger bort overvar en mor med et lite barn på fanget det kaldblodige drapet.

Redselsslagen forsøkte hun å komme seg unna den bevæpnede galningen, men Nordlund var kjapt over henne.

Det første kuttet stoppet ikke flukten, så han dolket den unge moren så voldsomt i ryggen at knivbladet ble sittende fast i liket.

Nordlund kastet ergerlig knivskaftet fra seg og grep i stedet en av revolverne. Med to skudd drepte han den 68 år gamle kveghandleren Lars-Erik Falk, men da raneren undersøkte mannens pung, viste det seg at det bare lå to lusne kroner i den.

Men Nordlund tok situasjonen med fatning. Han hadde ennå masser av tid til å skrape sammen et stort bytte.

Lyden av skudd kunne høres i spisesalongen på damperens fordekk – rett under det store Prins Carl-skiltet. Her befant servitrisen Hulda Hellquist seg sammen med styrmann Emil Julin og flere passasjerer.

Hellquist bestemte seg for å undersøke hvor de underlige smellene kom fra, men kom tilbake sekunder senere. Likblek i ansiktet skrek hun:

“Herregud, det er en der oppe som skyter på folk og stikker dem med kniv!”

Styrmann Julin reiste seg straks og gikk med raske skritt bort til trappen opp til mellomdekket. Han hadde bare nådd halvveis opp da han så en høy, grov skikkelse skyte vilt omkring seg.

Plutselig fikk Nordlund øye på styrmannen. Morderen nølte ikke, men fyrte av et skudd mot ham. Julin merket et jag i høyre skulder og mistet balansen i trappen.

Den unge styrmannen rakk akkurat å gripe fatt i gelenderet med venstre arm så han ikke falt over ende. Han satte i full fart kursen mot spisesalongen.

“En mann har skutt meg,” skrålte Julin advarende til de måpende menneskene i salongen. Men de rakk ikke å reagere før drapsmannen plutselig kom til syne i døråpningen.

“Hvor er styrmannen? Det er ham jeg vil ha. Han skal dø!” ropte Nordlund som i neste øyeblikk fikk øye på den sårede Julin som hadde kastet seg ned i en sofa.

Som besatt av å fullføre drapet på sitt utvalgte offer fyrte forbryteren av enda et skudd, men skjøt forbi så kula boret seg inn i veggen ved siden av Julin.

“Herregud, det er en der oppe som skyter på folk og stikker dem ned”.
Hulda Hellquist, servitrise på damperen.

En modig passasjer kastet seg frem mot revolvermannen for å hindre ham i å skyte igjen, men Nordlund oppfattet det kjapt. Han snurret rundt og skjøt den fremadstormende mannen i hodet så han falt død om på dekket.

“Ta den!” brølte morderen.

Julin utnyttet at morderen var blitt distrahert et kort øyeblikk og klemte seg ut gjennom et vindu. Så løp han opp på mellomdekket, der noen av Nordlunds første ofre lå innsmurt i blod og jamret.

Styrmannen visste at morderen var etter ham, så han kunne ikke stoppe og hjelpe men skyndte seg opp til styrhuset for å få tak i kapteinen.

Men styrhuset og navigasjonsrommet var tomt – verken kapteinen eller rorgjengeren var på plassen sin. I stedet lukket Julin raskt døren og satte for slåen – i håp om at det kunne redde livet hans.

En klirrende lyd ved døren forpurret snart styrmannens plan. Skremt så han morderens store neve smadre den lille ruten i døren og famle etter slåen.

Heldigvis hadde styrhuset enda en utgang, og Julin stormet ut og hoppet over rekkverket på kommandobroen.

På veien ned mot fordekket var Julin sikker på at beina hans ville brekke da han landet, men til alt hell unngikk han brudd.

I stedet spurtet han tilbake mot spisesalongen mens drapsmannen skjøt hissig etter ham uten å treffe.

Sammen med noen av passasjerene fikk styrmannen låst den solide døren til salongen innenfra. Snart kunne de høre hvordan Nordlund forgjeves forsøkte å sparke den i stykker. Plutselig ble alt helt stille.

“En uhyggelig stillhet,” rakk Julin å tenke før han gjennom et kuøye skimtet den røde babordlanternen på et skip i det fjerne. Hjelpen var på vei.

Rutebåten var bare 35 m lang og knapt 6 m bred, så det var vanskelig å gjemme seg for morderen.

© Wessman, Walfrid/Sjöhistoriska Museet

Redslene begynte kort før midnatt

Filip Nordlunds enkle og grufulle plan besto i å drepe flest mulig på Prins Carl før flukten til København.

Selv om blodet fløt på rutebåten, ble mange liv reddet da et annet skip, Köping, kom dem til unnsetning.

Etter den kjappe pågripelsen uttrykte den avstumpede morderen nærmest skuffelse over at han ikke hadde klart å ta livet av mer enn fem passasjerer og besetningsmedlemmer.

“Jeg var helt overbevist om at de fleste jeg skjøt og stakk ned var døde. Jeg hadde planlagt å drepe samtlige.

Det ville jeg også ha klart hvis ikke den andre damperen hadde kommet dem til unnsetning,” fortalte 25 år gamle Nordlund da han ble avhørt av politiet dagen etter den blodige ugjerningen.

Fra det første knivstikket

om bord på Prins Carl til arrestasjonen av morderen gikk det et halvt døgn. Ingen i nærheten kunne føle seg sikker på å overleve.

Shutterstock

Nordlund gikk om bord

i damperen Prins Carl onsdag den 16. mai 1900. Kl. 20.10 gikk båten fra Arboga og satte kursen mot Stockholm via Västerås.

Shutterstock

Rett før midnatt

stakk Nordlund en kniv i damperens kaptein. Den neste timen jaktet han på uskyldige ofre om bord i Prins Carl.

Shutterstock

Damperen Köping

oppfattet at det var noe galt på Prins Carl og nærmet seg. Nordlund fyrte av flere skudd mot båten.

Shutterstock

I en redningsbåt

flyktet morderen litt før ett og rodde inn mot kysten nær Tidö slott på nordsiden av Mälaren.

Shutterstock

Morderen gikk

hele natten og kom til Strömsholm stasjon, der han gikk på toget til Eskilstuna kl. 8.10.

Shutterstock

Nye klær

kjøpte Nordlund i Eskilstuna for noen av de 845 kroner som utgjorde byttet hans. Deretter red han i hestedrosje til Skogstorp stasjon.

Shutterstock

Politiet overmannet

Nordlund på jernbanestasjonen i Skogstorp ved middagstid 17. mai.

Shutterstock

Rutebåt oppfanget nødsignal

Mens Nordlund jaktet på styrmann Julin hadde Hulda Hellquist gjemt seg under en presenning som dekket lasten i akter-enden av damperen.

Fra skjulestedet sitt mellom kasser og pakker kunne servitrisen se kapteinens blodige lik ved foten av trappen.

“Stakkars kaptein å ha mistet jorde-livet på den måten,” tenkte hun mens hun skalv av redsel.

Servitrisens hjerte begynte å galoppere enda fortere da hun plutselig fikk øye på morderens mørke skikkelse.

Nordlund knelte ved liket og gravde frem kapteinens lommebok fra uniformen før han kravlet opp på taket over akterenden.

Hellquist hørte morderen bakse med de knirkende taljene ved redningsbåten som han tydeligvis forsøkte å fire ned.

Selv om servitrisen var livredd og mest av alt hadde lyst til å krype så langt ned som mulig, stakk hun hodet opp for å speide ut over Mälaren.

Som styrmann Julin nede i spisesalongen fornemmet også hun lys og motorbank fra et annet skip. En annen rutebåt – SS Köping – var blitt alarmert av lysglimt og lyden av skudd og hadde satt kurs mot Prins Carl.

Hellquist krøp modig frem fra skjulestedet og listet seg bort til relingen. Der ga hun seg til å vifte med en hvit serviett hun hadde hatt i lommen.

Nordlund flyktet i robåt

Köping kom nærmere, og plutselig fikk besetningen på damperen øye på den hvite servietten. De begynte å peke på Hellquist og rope til henne.

Redningen var på vei for de mange nødstedte om bord på Prins Carl, men Hellquist kom straks i morderens søkelys. Nordlund ble rasende da han oppdaget at noen var i gang med å sende nødsignaler.

Han holdt opp med å dreie på heiseverket og fant på ny frem revolveren. Så lente han seg ut over relingen og skjøt fire ganger mot Hellquist på dekket under seg.

Til alt hell var det ingen av morderens skudd som traff, og i stedet begynte han å skyte vilt mot Köping.

Men skuddene hadde ingen virkning, og Nordlund innså at planen hans var i ferd med å rakne. Om få øyeblikk ville Köping være så tett innpå at han risikerte å bli arrestert hvis damperen hadde bevæpnede folk om bord.

I sinne firte morderen redningsbåten ned i sjøen og kravlet om bord i den spinkle farkosten. Med sterke armer rodde han båten over Mälaren, og snart var han på god vei mot nordbredden av innsjøen.

Tross nesten en times herjinger om bord på Prins Carl hadde Nordlund bare skrapt sammen litt over 800 kroner (ca. 43.000 kr. i dagens penger), og han risikerte fortsatt å bli oppdaget av besetningen på Köping.

Han så fryktsomt etter rutebåten, men den ble stadig mindre. Det så ikke ut til at noen var etter ham.

Nordlund var klar over at det ikke ville vare – snart ville han være Sveriges mest ettersøkte mann.

I 1876 fant Sveriges siste offentlige henrettelse sted da en dømt morder ble halshogd.

© Sjöberg Bildbyrå

Avskaffelsen av dødsstraffen ble utsatt et tiår

Massakren om bord på Prins Carl var så bestialsk at debatten om å avskaffe dødsstraffen forstummet i Sverige.

På Nordlunds tid var henrettelser en sjeldenhet. Selv om mordere jevnlig fikk dødsdommer, ble dommene nesten aldri eksekvert. Fra 1876 til 1900 henrettet svenske bødler bare seks personer.

I stedet diskuterte politikerne om det ikke var på tide å avskaffe dødsstraffen. Argumentet var at staten ikke hadde rett til å ta liv.

Men etter Nordlunds bestialske massakre fikk det synspunktet noe mindre oppbakking i befolkningen og hos landets ledere.

På morddagen den 17. mai forklarte statsminister Erik Gustaf Boström i et brev til kong Oscar 2 at Nordlunds ugjerning “vitner om at det er nødvendig å vise at myndighetene ikke bærer sverdet forgjeves.”

Til dette svarte kongen at massakren på Mälaren “nesten helt sikkert vil rokke ved min holdning til dødsstraffen og behovet for den.”

Avskaffelsen av dødsstraffen ble derfor utsatt. Den siste dødsdømte person i Sverige ble henrettet ved giljotinering i 1910.

Dødsstraff for forbrytelser begått i fredstid ble ikke helt avskaffet før i 1921.

Blodet fløt på dekk

Ved ettiden om natten kom Köping opp på siden av Prins Carl, og et rystende syn møtte besetningen da de hoppet over relingen.

Det fløt av blod på dekk, og overalt lå det døde og sårede. Köpings kaptein telegraferte straks til Stockholm for å advare om at en gal revolvermann hadde flyktet fra gjerningsstedet.

Han anmodet dessuten om at leger og sykepleiersker måtte stå klare til å ta imot når damperen ankom Stockholm neste morgen.

Tidlig på formiddagen den 17. mai sto det derfor både politifolk og en stab av leger på Riddarholmskaien i hovedstaden da styrmann Julin seilte Prins Carl i havn med forbinding om skulderen.

Politikommissær Lidberg fra Stockholms Politi og tre av hans detektiver gikk om bord sammen med legene for å vurdere katastrofens omfang.

En kritisk såret passasjer ble straks båret ut og i all hast fraktet til sykehus i ambulansehestevogn, men livet sto ikke til å redde. På dekket lå det fire døde.

“Hvis noen fortjener dødsstraff, så er det den djevelen som har gjort så mange små farløse,” utbrøt en av legene da oppgaven med å forbinde de åtte sårede omsider var overstått.

Deretter gikk kommissær Lidberg og hans folk i gang med å spørre ut de overlevende om nattens traumatiske begivenheter.

Et av øyenvitnene fortalte at gjerningsmannen hadde “et infernalsk utseende,” og litt etter litt puslet betjentene sammen et signalement av morderen: Ca. 35 år gammel, høy og med kort, mørkt hår og mørke skjeggstubber, iført svart regnfrakk og en bløt filthatt med bred brem.

Siden redningsbåten var borte, konkluderte politiet med at forbryteren hadde rodd vekk.

En etterlysning ble derfor telegrafert til alle tettstedene langs Mälaren.

Lett å følge sporene

Politiet slapp å vente lenge før de første sporene etter gjerningsmannen dukket opp. Nyheten om massakren på Mälaren spredte seg på få minutter fra telegrafkontorene i små og større steder rundt innsjøen.

En billettselger på Strömsholm stasjon på nordbredden av Mälaren kunne fortelle at en person som svarte til gjerningsmannens signalement hadde kjøpt en enkeltreise til Eskilstuna.

Og telegrafisten i Eskilstuna kunne fortelle at han nettopp hadde hatt besøk av hele fire forretningsinnehavere som hadde betjent en kunde som måtte være morderen fra Prins Carl.

Hos Eskilstunas manufakturhandler hadde forbryteren kjøpt en dyr dress, hos buntmakeren en ny hatt og hos skomakeren og urmakeren de siste delene av en ny garderobe.

Kort etter sendte telegrafisten enda en beskjed: På en velkledd kundes anmodning hadde en drosjekusk kjørt “på små skogsveier” til jernbanestasjonen i Skogs-torp. Derfra gikk det tog til Skåne.

Nå fikk politiet det travelt, for drapsmannen, som var bevæpnet med revolvere, var i ferd med å slippe unna.

“Hvis noen fortjener dødsstraff, så er det denne djevelen som har gjort så mange farløse”.
En av legene som kom om bord på Prins Carl.

Med knapt 22.000 innbyggere rådde Eskilstuna heldigvis over en politistasjon, og tre bredskuldrede betjenter hoppet straks opp i en hestedrosje og ba kusken få fart på hesten – de måtte hurtigst mulig komme seg til Skogstorp.

Rundt middagstider ba betjentene kusken stoppe vognen på trygg avstand fra Skogstorp.

Deretter delte de seg så betjent Öfling og betjent Fröst kunne bevokte venterommets hovedinngang sammen mens betjent Brolin stilte seg i motsatt ende av salen – ved døren ut til perrongen.

Iført sivile klær så betjentene ut som vanlige arbeidere. De ville ikke risikere å alarmere den bevæpnede morderen. Da Brolin våget seg inn i venterommet, fikk han fort øye på en mann som satt for seg selv.

Mannen var solid bygd, 30-35 år gammel og kledd i en flott dress. På hodet hadde han en grå lue maken til den som buntmakeren i Eskilstuna hadde solgt til en fremmed. Betjentene hadde funnet den etterlyste.

Brolin gikk rolig bort til rutetabellen som hang på veggen og begynte som enhver annen reisende å studere togtidene. Hele tiden holdt betjenten et våkent øye med morderen som virket en smule trett.

Nordlund kikket opp da Brolins to kolleger også trådte inn i venterommet, men mistet snart interessen da den ene av de to nyankomne skrittet bort til rutetabellen og lavmælt spurte Brolin om avgangstidene.

Morderen Filip Nordlund prøvde forgjeves å flykte fra dødscellen.

© Stockholmskällan

Nordlund endte på skafottet

Filip Nordlund hadde tatt fem liv om bord på Prins Carl. Ugjerningen gjorde ikke noe stort inntrykk på morderen.

Under avhørene erklærte han ganske rolig:

“Jeg føler ingen anger.” Selv da en fengselsdirektør påpekte at morderen hadde stukket ned en mor som satt med sitt sovende barn på fanget, lød Nordlunds svar:

“Det nytter ingenting å angre. Det som har skjedd, har skjedd.”

Retten fant ingen formildende omstendigheter i den redselsfulle saken, og morderen ble derfor dømt til døden.

Mens han satt i dødscellen forsøkte Nordlund å flykte ved å dolke to fangevoktere med en dørhaspe som han hadde slipt skarp med en stein.

En tredje fengselsbetjent såret den dødsdømte morderen med et revolverskudd og forpurret dermed fluktforsøket.

208 dager etter massakren på Mälaren ble Nordlund ført ut i fengselsgården i Västerås. Om morgenen den 10. desember 1900 la han hodet på blokken, og bøddelen festet det med solide rep.

Deretter ble Nordlund henrettet med øks som siste forbryter i Sverige. Bøddelen slo så hardt at han hadde vanskelig for å få løs våpenet fra skarpretter-blokken.

Politiet slo til

Brolin fornemmet at den farlige forbryteren var uoppmerksom, og på tegn fra ham kastet betjentene seg over den etterlyste.

I samme øyeblikk trakk Nordlund revolveren sin, men før morderen rakk å trykke på avtrekkeren, slo en av betjentene den ut av hånden på ham.

Nordlund rev seg fri fra betjentene og satte på sprang, men Brolin spente bein på ham så kollegene kunne kaste seg over morderen og holde ham nede.

“Forbannede svin!” hveste Nordlund mens betjentene lette etter kaptein Rönngrens pung og fant den i den etterlystes innerlomme. Med dette klare beviset innrømmet Nordlund ugjerningen uten ytterligere press.

Morderen fra Mälaren angret på ingen måte sin ugjerning. Mens han ble ført av sted mot arresten i Eskilstuna fnyste han bittert: “Det er min hevn over menneskeheten.”

Les også:

Seriemordere

Pedofil ridder var middelalderens verste seriemorder

12 minutter
Seriemordere

Nekrofil seriemorder med de mest bisarre sex-ritualene

8 minutter
Seriemordere

Politiet famlet i blinde i jakten på psykopatisk seriemorder

16 minutter

Logg inn

Ugyldig e-postadresse
Passord er påkrevd
Vis Skjul

Allerede abonnement? Har du allerede et abonnement på magasinet? Klikk her

Ny bruker? Få adgang nå!

Nullstill passord

Skriv inn e-postadressen din, så sender vi deg en e-post som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt.
Ugyldig e-postadresse

Sjekk e-posten din

Vi har sendt en e-post til som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt. Hvis du ikke finner e-posten, bør du se i søppelposten (uønsket e-post, «spam»).

Oppgi nytt passord.

Skriv inn det nye passordet ditt. Passordet må ha minst 6 tegn. Når du har opprettet passordet ditt, vil du bli bedt om å logge deg inn.

Passord er påkrevd
Vis Skjul