Et skrik flerrer stillheten i den amerikanske sovebyen Gretna tidlig om morgenen 9. mars 1919. En ung kvinne løper ut av kolonialbutikken i Jefferson Street, som ligger nær bredden av Mississippi-elven, som skiller Gretna fra Louisianas største by, New Orleans.
«Noen har drept Cortimiglia-familien!» roper hun om og om igjen.
I huset ved siden av styrter 20 år gamle Lena Jordano kort tid etter inn på rommet til sin 17 år gamle lillebror, Frank, for å fortelle ham den forferdelige nyheten.
Familien Jordano er av italiensk avstamning og har inntil nylig drevet kolonialbutikken ved siden av, som nå er forvandlet til et åsted. Farens dårlige helse fikk dem til å leie ut forretningen til ekteparet Charlie og Rosie Cortimiglia for tre måneder siden.
«Å Jesus, Jesus, Jesus. Noen har drept Charlie og Rosie og lille baby Mary», forteller søsteren med tårer i øynene.
Det er ikke mer enn et par dager siden Frank satt barnevakt for Cortimiglia-parets ett år gamle datter Mary.
«Det eneste en god politimann har bruk for, er et godt par øyne, en sterk magefølelse og kontakt med så mange mennesker som mulig.» Jim Reynolds, politimester i New Orleans.
Frank kommer seg ut på gaten, der en større folkemengde har samlet seg. Han går inn gjennom inngangsdøren til kolonialbutikken slik han har gjort så mange ganger før. Men synet som møter ham, er alt annet enn vanlig.
Oppe på soverommet i andre etasje ligger Charlie og Rosie Cortimiglia i hver sin ende av sengen – dekket av blod.
Begge har gjentatte ganger blitt slått hardt i hodet med en tung, skarp gjenstand. Sårene i Charlies hode er så dype at deler av hjernen er blottlagt. Utrolig nok er paret fortsatt i live. Men bare Charlie er ved bevissthet.
Mellom de hardt skadde foreldrene ligger baby Mary livløs. Da Frank ser den livløse jenta, holder han hendene for ansiktet og begynner å hulke.
Både Charlie og Rosie overlever på mirakuløst vis overfallet, men datteren deres blir gravlagt noen dager senere. Politiet finner raskt drapsvåpenet – en øks innsmurt med blod er gjemt under huset.
Den beryktede «øksemannen» som har herjet i New Orleans i årevis, har krevd enda et offer.
Italienere strømmer til sørstaten
I 1910-årene var New Orleans en av de største byene i USA med over 250 000 innbyggere. Byen var en multikulturell smeltedigel formet av de tusenvis av immigranter fra Europa, Karibia og Afrika som hadde bosatt seg i sørstaten Louisianas største metropol opp gjennom 1800-tallet.
Spesielt innvandrere fra den italienske øya Sicilia strømmet til Louisiana og New Orleans i siste halvdel av 1800-tallet – ansporet av en økonomisk krise i hjemlandet. Mange av italienerne åpnet kolonialbutikker, og i slutten av 1910-årene eide italienske immigranter omtrent halvparten av disse butikkene i byen.
De fleste italienerne slo seg ned ved bredden av Mississippi-elven i New Orleans’ eldste bydel, det franske kvartal, som i en overgang fikk kallenavnet «Little Palermo».
New Orleans er kjent for feiringen av det kristne karnevalet Mardi Gras, hvor store parader spaserer gjennom byens gater.
Det var i dette nabolaget at «øksemannen» slo til første gang, nesten ni år før overfallet i Gretna. I ly av mørket listet han seg kl. 3 om natten den 13. august 1910 inn i kolonialbutikken på hjørnet av Royal Street og Lessep Street. Her overfalt han hjemmets sovende eier, den italienske immigranten og kjøpmannen August John Crutti.
Cruttis kone Harriet våknet av larmen. I det mørke rommet ante hun en skikkelse som sto ved siden av sengen – og øyeblikket etter la hun merke til at August lå og blødde ved siden av henne. Blodet stammet fra dype rifter i brystet og ansiktet.
«Du har drept ham!» ropte Harriet før den mørke skikkelsen stakk av.
August Crutti slapp fra møtet med øksemannen med livet i behold, men han husket ingenting av overfallet.
I 1917 ga gruppen Original Dixieland Jass Band – som ironisk nok besto av hvite menn – ut platen Livery Stable Blues, som regnes som verdens første jazzinnspilling.
New Orleans oppfant jazzmusikken
Kulturell utveksling mellom tidligere slaver og etterkommere av spanske kolonister førte til en ny musikkstil i New Orleans på slutten av 1800-tallet. Sjangeren har siden blitt kjent verden over som jazz.
En broket gruppe mennesker bodde i New Orleans på 1800-tallet – fra hvite europeiske immigranter til svarte eksslaver av afrikansk avstamning.
Etter innføringen av nye raseskillelover på slutten av århundret ble afroamerikanerne tvunget til å bo i det samme området som de såkalte kreolene – fargede mennesker som hadde røtter tilbake til de spanske kolonistene. En konsekvens av dette ble en sammenblanding av de to kulturenes musikalske tradisjoner.
Kreolene hadde bakgrunn i ragtime (populær «offbeat» pianomusikk), marsjmusikk med regelmessig tempo og den klassiske europeiske musikktradisjon. Derimot var den svarte befolkningen preget av en muntlig overlevert musikktradisjon som bl.a. omfavnet rytmiske kontraster og improvisasjoner.
Resultatet ble den tidligste formen for jazz, som ble spilt på barer, først og fremst av svarte og fargede musikere, fra slutten av 1800-tallet. I de neste tiårene spredte jazzen seg som ild i tørt gress til resten av USA og Europa.
Politiet benytter magefølelsen
På denne tiden var drapsetterforskning fortsatt en relativt primitiv affære. Metoden med å ta fingeravtrykk hadde bare eksistert siden 1892, bruken av DNA-bevis lå flere tiår inn i fremtiden, og profilering av kriminelle var ennå en fjern tanke for mange.
«Det eneste en god politimann har bruk for, er et godt par øyne, en sterk magefølelse og kontakt med så mange mennesker som mulig», uttalte politimesteren i New Orleans, Jim Reynolds.
Natt til 20. september 1910 slo øksemannen til igjen. Han brøt seg inn i en kolonialbutikk eid av italienerne Joseph og Conchetta Rissetto og slo ofrene med en kjøttøks. Etterpå forlot han eiendommen igjen – uten å stjele noe.
«Drapsmannen har sannsynligvis en splittet personlighet – som dr. Jekyll og mr. Hyde – slik som Jack the Ripper.» John Dantonio, tidligere betjent.
Risetto-paret overlevde, men det neste offeret på øksemannens liste var mindre heldig. Den 28. juni 1911 ble kjøpmannen Joseph Davi funnet hardt såret i butikken sin ved Arts Street og Galvez Street i New Orleans.
Den 26 år gamle italieneren hadde blitt slått med så stor kraft at sengen hans knakk sammen på midten – og hjernen og hodeskallen lå spredt i klumper ut over laknene. Joseph Davi kjempet en innbitt kamp på New Orleans-sykehuset Charity, men han døde 30 timer etter overfallet.
Drapsmannen tar en pause
Øksemannen var nå offisielt drapsmann, men de neste seks årene hørte politiet ingenting fra ham. Årsaken er ukjent, men faktum er at han ikke vendte tilbake til sine blodige ugjerninger igjen før i slutten av 1917.
Her overfalt han den sovende italienske kjøpmannen Epifiano Andollina med øks kl. 3 om natten den 22. desember. Som vanlig stjal han ingenting.
Epifiano Andollina overlevde overfallet, men 23. mai 1918 drepte øksemannen ekteparet Joseph og Catherine Maggio, som også var italienske immigranter og eiere av en kolonialbutikk.
Øksedrap forblir uoppklart
1884–1885: Stuepiker mister livet
I byen Austin i Texas drepte en ukjent gjerningsmann åtte mennesker med øks. De fleste ofrene var unge, svarte kvinner som arbeidet som stuepiker. Ifølge en populær teori dro drapsmannen deretter til London, hvor han sto bak Jack the Ripper-drapene.
4. august 1892: Ugift kvinne anklages
Den 32 år gamle, ugifte skolelæreren Lizzie Borden ble siktet for å ha drept faren og stemoren med en øks. Lizzie bodde sammen med ofrene og påsto at hun hadde vært ute i låven da de ble drept inne i huset. En enstemmig jury fant henne uskyldig.
9. juni 1912: Hjemsøkt gjerningssted
En ukjent gjerningsmann brøt seg inn i et hus i byen Villisca i Iowa og drepte åtte mennesker med øks. Huset har fått ord på seg for å være hjemsøkt, og i dag er det omgjort til et paranormalt hotell hvor modige sjeler kan tilbringe en natt for den nette sum av kr 4000.
Drapsvåpenet var Joseph Maggios egen øks, som drapsmannen hadde funnet ute i hagen. Innbruddet hadde skjedd på samme måte som hos familien Andollina: Drapsmannen hadde fjernet et panel i døren slik at han kunne stikke hånden gjennom hullet og låse opp døren fra innsiden.
Hadde Jim Reynolds vært på saken, ville han kanskje ha forbundet de nye overgrepene med dem som hadde funnet sted seks år tidligere, men politimesteren hadde blitt skutt av en forbryter året før. Politiet i byen ble nå ledet av 47 år gamle Frank T. Mooney.
New Orleans’ egen Jack the Ripper
Det var ca. 30 år siden Jack the Ripper hadde herjet i London, og begrepet «seriemorder» var ennå ikke så utbredt. Frank T. Mooney og politiavsnittet i New Orleans avviste derfor raskt muligheten for at samme mann sto bak drapene.
Den tidligere betjenten John Dantonio hadde arbeidet med sakene under Jim Reynolds, og han var av en annen oppfatning. Da øksemorderen slo til igjen og drepte den italienske kjøpmannen Joe Romano 10. august 1918, uttalte Dantonio seg til pressen:
«Drapsmannen har sannsynligvis en splittet personlighet – som dr. Jekyll og mr. Hyde – slik som Jack the Ripper. Det meste av tiden lever han sannsynligvis et lovlydig liv, men plutselig blir han grepet av trangen til å drepe.»
«Jeg er veldig glad i jazz, og jeg sverger ved Satans navn på at jeg vil la alle som spiller jazz hjemme, være i fred.» Leserbrev i avisen, som angivelig var innsendt av øksemorderen.
Etter tre drap på like mange måneder var det panikkstemning blant New Orleans-borgere. Salget av våpen økte, og i mange familier holdt mennene vakt ved inngangsdøren om natten – med hendene knyttet om skytevåpnene.
Politiet var massivt til stede i hele byen og spesielt i og rundt «Lille Palermo», der det bodde mange italienske kjøpmenn.
Kanskje var det den økte overvåkingen som var årsaken til at øksemorderen krysset Mississippi-elven og slukket sin blodtørst i forstaden Gretna med overfallet på Cortimiglia-familien 9. mars 1919.
Øksemorderen forsvinner
Drapet på den ett år gamle babyen Mary ble øksemannens siste blodige handling i New Orleans-området. Etter dette var det slutt på overfallene. Men ifølge avisen Times-Picayune ga han innbyggerne i New Orleans en siste avskjedssalutt. Søndag 16. mars trykket avisen et brev som angivelig var skrevet av øksemorderen.
«Jeg er veldig glad i jazz, og jeg sverger ved Satans navn på at jeg vil la alle som spiller jazz hjemme, være i fred. Alle dem som ikke ‘jazzer’ på tirsdag 18. mars, vil få øksen», var den bisarre advarselen.
Ifølge et innlegg i en av byens aviser ville øksemorderen skåne alle hjem der folk spilte jazz.
Eksperter er enige om at brevet høyst sannsynlig ikke ble skrevet av øksemannen selv, men var en smakløs vits – trolig laget av musikeren og forretningsmannen Joseph John Davilla.
Han skrev sangen The Mysterious Axman’s Jazz (Don’t Scare Me, Papa) og fremførte den med et liveband over hele byen forut for den fastsatte kvelden da jazzen skulle redde New Orleans’ borgere. Låten ble en landeplage i storbyen, og singelen solgte i mange tusen eksemplarer.
VIDEO: Lytt til The Mysterious Axman’s Jazz (Don’t Scare Me, Papa)
Øksemannen selv er fortsatt et mysterium, selv om politiet prøvde å henge flere mistenkte på drapene. Mest oppsiktsvekkende ble tenåringen Frank Jordano og hans familie siktet for overfallet på Cortimiglia-familien 9. mars 1919.
Hovedvitnet var Rosie Cortimiglia, som etter timer i avhør og innesperring plutselig pekte på naboene sine som overfallsmennene. Det endte imidlertid med at hun trakk tilbake vitneforklaringen, og saken ble henlagt.
Selv om øksemannen slapp grepet om New Orleans våren 1919, fortsatte han etter alt å dømme sine blodige ugjerninger andre steder i Louisiana. Fra desember 1920 til april 1921 ble fire kjøpmenn med italiensk bakgrunn drept rundt om i staten – og alle fire drapene ble begått med øks.