Det henger en tett tåke over det islandske fjellet Axlarhyrna idet 15 år gamle Björn når den kalde toppen en mandag i 1570. Ungdommen går straks i gang med å undersøke fjelltoppen, og under en stor stein finner han en gammel øks.
Med skjelvende hender løfter han redskapet mot den grå himmelen og betrakter det inngående, før han skynder seg hjem til gården Knörr, der han bor.
Denne fortellingen er en del av myten om Björn Pétursson – bedre kjent som Axlar-Björn (som betyr Björn fra Öxl).
Björn er en historisk person, men historiene om ham bygger på muntlige overleveringer som ble nedskrevet 250-300 år etter hans død. Disse gjenfortellingene ga historien et magisk anstrøk av saga, og deler av fortellingen om ham må derfor tas med en klype salt.
Historikerne vet med sikkerhet at Björn ble født i 1555 på en gård på halvøya Snæfellsnes vest på Island. Allerede her sniker de første mytiske elementene seg inn i fortellingen.
Ifølge legenden ble Björns mor Sigríður en dag under graviditeten rammet av en plutselig og ustyrlig blodtørst. Faren Pétur ville gjøre alt for kona, og han lot henne derfor drikke sitt eget blod.
Natten etter hadde Sigríður grusomme mareritt. Episoden kom en tjenestejente for øre, og hun spådde at bondekonas ufødte barn ville bli et monster.
Drøm førte til øksedrap
Historikerne kan på ingen måte bekrefte bloddrikkingen. Det de kan si med sikkerhet, er at Björn vokste opp i et fattig samfunn. Islendingene prøvde fremdeles å komme seg etter to store pestepidemier som hadde herjet øya på 1400-tallet.
I tillegg var klimaet kaldere enn i vikingtiden, og en vanlig islandsk gutt kunne se fram til et liv som bonde eller fisker.
Men Björn var ingen vanlig gutt – han var lunefull og voldsom, noe som ga foreldrene problemer. Til deres store lettelse tilbød farens rike venn Ormur Þorleifsson en hjelpende hånd.
Björn kom ifølge kildene i tjeneste på Ormurs gård Knörr i 1570. Gården lå også på Snæfellsnes. Her ble Björn god venn med gårdeierens sønn Guðmundur, som tok Björns parti når han kom i klammeri med de andre arbeiderne.
Ifølge Jón Árnasons «Íslenzkar þjóðsögur og ævintýri» (Islandske folkeeventyr og sagn) fra 1862, nektet Björn en søndag å bli med resten av gårdens folk til gudstjeneste. I stedet tok han seg en lur. Mens Björn blundet hadde han et drømmesyn som ble startskuddet for hans morderiske karriere.
I drømmen ble Björn oppsøkt av en fremmed mann som ga ham kjøtt fra et fat. Etter å ha spist 18 stykker klarte ikke Björn å få ned en bit til. Da ba mannen ham om å bestige fjellet Axlarhyrna. På toppen lå en gjenstand som ville gjøre ham berømt, lovet mannen. Ifølge sagnet fant Björn en øks på fjellet dagen etter.
Om Björn virkelig ble inspirert av en drøm, er usikkert. Historikerne vet imidlertid at han drepte en gårdsgutt med en øks like etter at han kom tilbake til Knörr.
Björn red på ofrenes hester
I motsetning til sagatidens drapsmenn, som vanligvis hadde noe å hevne, var Björns mord motivløst. En forsvunnet gårdsgutt kunne imidlertid ikke holdes hemmelig, og Björn tilsto drapet overfor Ormur.
Han forklarte at han hadde kastet liket i gårdens gjødselhaug. Ormur valgte å holde hånden over Björn pga. hans vennskap med sønnen Guðmundur.
Stemningen på Knörr var imidlertid trykket. Kort tid etter døde Ormur, og som gårdens nye eier ga Guðmundur sin venn den lille, avsidesliggende gården Öxl nær lavamarken Búðarhraun.
Folk på øya sultet og frøs
Island var et barskt sted å leve på 1500-tallet. Klimaet var ca. én grad kaldere enn i vikingtiden, og øyas innbyggere hadde problemer med å skaffe mat.
Mange levde i isolerte gårdssamfunn, og store deler av øya var ubebodd og øde.
I løpet av 1570-årene etablerte Björn seg som selvstendig bonde her, og han fikk kallenavnet «Axlar-Björn». På et tidspunkt giftet han seg med bondedatteren Þórdís, som etter alt å dømme kjente til den tvilsomme fortiden hans.
Paret holdt seg stort sett for seg selv, men når Axlar-Björn en sjelden gang traff andre mennesker, ble de slått av dysterheten hans. Ifølge et sagn sa han en dag til et par menn som solte seg på en benk: «Dette er mørke dager uten solskinn, mine brødre.»
Mer alvorlig enn Björns tungsinn var at flere reisende og en rekke arbeidssøkende gårdsgutter hadde forsvunnet sporløst etter å ha vært på Öxl. Björn ble også sett i klær som han umulig kunne ha skaffet selv. Rykter ville ha det til at han fikk stadig flere hester på stallen. Mistanken i lokalsamfunnet vokste.
Partering skulle hindre gjengangeri
I 1596 ble Axlar-Björn og kona anholdt, anklaget for en rekke mord. Ifølge én historie klarte en ung mann å flykte fra gården mens Björn var i ferd med å drepe søsteren hans.
Ekteparets sak ble hørt på retterstedet Laugarbrekkuþing. Her tilsto Björn å ha drept 18 personer – like mange som antall kjøttstykker han skulle ha spist i drømmesynet.
Þórdís ble anklaget for å ha bistått Björn med drapene, som ble begått med øks samt ved å drukne ofrene i en innsjø. Mange av de døde var blitt kastet i den nærliggende lavamarken, men under et gjennomsøk av Öxl dukket det opp flere nedgravde lik.
Björn påsto at han hadde funnet de døde på sin eiendom og begravd dem for ikke å belaste myndighetene. Ingen trodde på dette, og ekteparet ble dømt til døden.
Axlar-Björn tilsto at han hadde drept 18 personer.
Rapportene om henrettelsen av Axlar-Björn er motstridende. Ifølge noen kilder ble han lemlestet og hengt, mens andre sier at han ble halshugget etter å ha fått lemmene knust med en smedhammer. Fordi Þórdís var høygravid, ble hennes dødsdom utsatt.
Islendingene var rystet over Axlar-Björns grusomheter. For sikkerhets skyld bestemte de at hans jordiske levninger skulle begraves på tre ulike steder – det ville sikre at han ikke gikk igjen.
Det lot til at Björns gener gikk i arv. I 1648 ble hans og Þórdís’ sønn Sveinn hengt for voldtekt. Senere havnet også sønnesønnen Gísli i galgen. Ingen av dem slo rekorden til Axlar-Björn. Han gikk over i historien som Islands første og hittil eneste seriemorder.
