Politiet famlet i blinde i jakten på psykopatisk seriemorder
Sykepleieren Jannie Cooper tror at hun skal ha en hyggelig morgen den 5. oktober 1976. Mannen hennes er offiser i flyvåpenet og må tidlig av gårde.
Etter at Jannie har tatt farvel med ham, finner hun sengen igjen. Som så ofte før hører hun lyden av små føtter, og den tre år gamle sønnen kommer inn for å krype oppi til henne.
Plutselig hører Jannie en annen lyd ute fra entreen. Hun blir ikke forskrekket, for hun tror det er mannen som er kommet tilbake.
«John?! Har du glemt noe?»
Jannie er totalt uforberedt da en maskert mann i neste sekund stormer inn på soverommet og kaster seg over henne.
«Hold kjeft! Jeg vil bare ha pengene dine. Jeg skal ikke gjøre deg noe. Bare gi meg pengene. Jeg har kniv!», hveser han med sammenbitte tenner.
Jannie kjenner et kaldt knivblad mot kroppen. Stiv av skrekk og med den vesle gutten tett inntil seg får hun stammet frem:
«Ta pengene mine og gå din vei. Bare gå!»
Men mannen går ikke. Med rutinerte bevegelser snur han henne rundt og binder hendene hennes på ryggen. Så tar han bind for øynene på henne og knebler henne.
Til slutt blir den vesle gutten også bakbundet. Deretter forlater gjerningsmannen soverommet og begynner å vandre rundt i huset. Jannie hører at han åpner skap på badet og kjøkkenet. Så vender han tilbake til sengen.
«Lek med penisen min», hvisker han og plasserer lemmet sitt i de bakbundne hendene hennes. Jannie registrerer at mannens penis er liten og smurt inn med noe glatt.
«Ikke rør meg!» trygler Jannie.
«Hold kjeft! Gjør som jeg sier, ellers bruker jeg kniven!»
Jannie adlyder. Like etter løsner mannen knutene rundt anklene hennes.
«Å nei, ikke det!» tenker Jannie.
«Du så virkelig bra ut på festen i offisersklubben», hvisker mannen under voldtekten.
Bemerkningen gjør Jannie enda reddere. Hun hadde vært på fest i offisersklubben noen dager før. Men hvordan kunne mannen vite det?
Under voldtekten merker Jannie at forbryteren til tross for all sin iherdighet ikke får utløsning. På et tidspunkt gir han opp og sier at nå vil han gå ut på kjøkkenet og lage seg litt mat.
Etter en god stund klarer Jannie å få av seg bindet for øynene og knebelen. Hun hvisker til sønnen at han må ligge helt stille.
Så styrter hun mot bakdøren og kommer seg ut. Hun løper naken nedover innkjørselen mens hun skriker på hjelp.
Noen naboer ser henne og ringer politiet, men da politiet kommer frem, er gjerningsmannen forsvunnet.
Litt over åtte om morgenen ankommer etterforskningsleder Richard Shelby gjerningsstedet. Shelby er en stjerne hos politiet i Sacramento – han har allerede satt to serievoldtektsmenn bak lås og slå.
Shelby vet at han er en dyktig etterforsker, og han strutter av selvtillit. Denne morgenen aner han ikke at etterforskningen kommer til å trekke ut i 30 år.
Han vet heller ikke at han til slutt skal skrive en 450 sider tykk bok for å få ut frustrasjonen over jakten på seriemorderen og voldtektsforbryteren som ble kalt East Area Rapist (EAR).
Mens ofrene lå bundet og hjelpeløse, brukte EAR timer på å endevende hjemmene deres.
Politiet destruerte bevis og rapporter
I mars 1977 kom politiet i Sacramento i besittelse av viktig bevismateriale i saken om voldtektsmannen (kalt EAR).
En helt spesiell lommelykt ble funnet nær et av åstedene, og den passet perfekt til beskrivelsen av lykten EAR hadde brukt.
Etterforskningsleder Richard Shelby brukte hundrevis av timer på å lete etter eieren av lykten.
Den ble undersøkt av landets ledende eksperter, men det eneste de kunne si, var at lommelykten ikke var laget i USA.
Mange år senere, da Shelby som pensjonist bestemte seg for å gjenoppta etterforskningen av den uløste saken, oppdaget han at ikke bare lykten, men også saksmappene om EAR var destruert.
De omhyggelig utarbeidede listene over mistenkte, beskrivelser av åsteder og vitneforklaringer i saken var dermed forsvunnet.
Voldtektsmann med liten penis
Da politifolkene kom frem til Jannie Cooper, var hun rystet, men fattet. Hun gned seg vekselvis på håndleddene og anklene.
Røde striper viste tydelig hvor stramt hun var blitt bundet med skolissene voldtektsmannen hadde brukt.
Mannen hadde på seg finlandshette, derfor har Jannies signalement få detaljer: Det dreide seg om en ung, hvit mann, omtrent 175 centimeter høy.
Han hadde snakket med hviskende stemme og bedt henne om å holde kjeft rundt 50 ganger. Jannie nølte litt før hun ga politiet nok en viktig opplysning: Mannen hadde en uvanlig liten penis.
Etterlatte skolisser var et sikkert tegn på at EAR hadde slått til igjen.
En annen påfallende omstendighet var skolissene gjerningsmannen bandt Jannie med. Knutene virket svært raffinerte, og etterforskerne identifiserte dem til slutt som såkalte diamantknuter, en type maritim pynteknute som få kjente til og bare en ekspert kan slå.
«Jeg skjønte ganske raskt at det ikke kunne ha ligget en tilfeldig innskytelse bak ugjerningen. Kunnskapen om offerets bevegelser viste at det dreide seg om en nøye planlagt forbrytelse,» sa Richard Shelby i et intervju mange år senere.
Denne forbryteren hadde voldtatt før – og kom til å gjøre det igjen. Shelbys antakelser skulle vise seg å stemme.
På sporet av en serieforbryter
Datamaskiner inngikk ikke i politiets standardutstyr på 1970-tallet, og derfor var det heller ikke mulig å danne seg et raskt overblikk over store mengder informasjon.
Den interne utvekslingen av data i politiet foregikk ved at etterforskerne møysommelig pløyde gjennom rapporter, hadde telefonsamtaler med kolleger og snakket sammen i kantinen på politihuset.
Det var nettopp en tilfeldig bemerkning som satte Shelby på sporet av en så godt som identisk voldtektssak fra et annet politidistrikt i nærheten. 17. juli 1976 var de to tenåringssøstrene Cheri og Susan alene hjemme.
De lå og sov da den yngste av søstrene, Cheri, våknet med en kniv mot strupen og lyden av en mann som hvisket gjennom sammenbitte tenner:
«Hvis du rører deg, skjærer jeg over halsen på deg!»
Cheri ble bakbundet stramt, før gjerningsmannen kastet seg over søsteren og bandt henne også.
Deretter begynte han å vandre rundt i huset. Til slutt vendte han tilbake til den eldste søsteren, plasserte sin kreminnsmurte penis i de bakbundne hendene hennes og hvisket:
«Lek med den!»
Susan kjempet imot og prøvde å skrike, mens gjerningsmannen uavbrutt hveste «Hold kjeft!». Den 16-årige jenta ble voldtatt fire ganger.
Etter å ha lest rapporten var Shelby sikker i sin sak: Mannen som overfalt Cheri og Susan, var den samme som hadde voldtatt Jannie Cooper.
Magefølelsen fortalte ham at det kom til å komme flere lignende forbrytelser.
Voldtektsmannen var et vanedyr
Shelby trengte ikke å vente lenge. 9. oktober – mindre enn en uke etter voldtekten av Jannie Cooper – slo EAR til igjen.
Denne gangen var offeret en tenåringsjente som var alene hjemme om natten. Deretter fulgte to overfall 18. oktober.
Først ble en ung mor voldtatt foran sin ti år gamle sønn, og senere, på motsatt kant av byen, ble enda en tenåringsjente offer for EAR.
Forbrytelsene lignet hverandre i forbløffende grad. EAR varierte omtrent ikke fremgangsmåten, men fulgte den slavisk – nesten som et ritual:
EAR brøt seg inn i huset og overfalt ofrene mens de sov. Først bedyret han at han bare ville ha penger. Så bandt han kvinnene og utsatte dem for seksuelle overgrep.
Først tvang han dem til å ta penisen hans i hånden, deretter voldtok han dem. Han fikk sjelden utløsning. Gang på gang måtte han gi opp, og gikk i stedet ut på kjøkkenet for å finne seg mat i kjøleskapet.
Fremgangsmåten var så karakteristisk at politiet aldri var i tvil om når EAR var på ferde: Maske og hansker. Hvisking gjennom sammenbitte tenner.
Trusler på livet og bemerkninger som gjorde det klart for ofrene at han hadde spionert på dem gjennom lengre tid. Den omhygge- lige bakbindingen med en avansert knute, og en påfallende liten, krem- eller oljeinnsmurt penis.
Selv om politiet hadde et lovende signalement av voldtektsmannen, kom ikke etterforskerne av flekken.
De manglende resultatene provoserte pressen og skremte offentligheten. Politiet kunne ikke lenger skjule at en sadistisk serievoldtektsforbryter var på frifot.
For hver gang EAR slo til, ble innbyggerne stadig mer redde:
«Selv garvede politifolk sjekket vindushaspene hver kveld og sov med skarpladde tjenestevåpen på nattbordet». Slik beskrev Shelby senere den anspente stemningen i California.
Frykten sprer seg
Fra 1978 begår den ukjente serieforbryteren, kalt EAR, 53 voldtekter og 12 drap. I 1986 slutter han plutselig.
Redslene begynner
- juni 1976-6. juli 1978: I begynnelsen fant serieforbryteren EAR ofrene sine i Californias hovedstad, Sacramento. Her begikk han i alt 36 voldtekter og to drap.
Psykopaten flytter basen
- oktober 1978-5. juli 1979: Mye tyder på at EAR flyttet til San Jose. Her voldtok han tolv kvinner på under et år.
Slutter som seriemorder
- oktober 1979-4. mai 1986: Etter San Jose herjet EAR i småbyer rundt Los Angeles. Han drepte ti mennesker og voldtok fem før det plutselig tok slutt.
Politiet gjorde flere tabber
Da det ble kjent at en serieforbryter var på ferde, valgte politiet å offentliggjøre både signalement og fantomtegninger av gjerningsmannen.
To ganger fikk politiet lovende tips fra private, men i begge tilfeller dummet de seg grundig ut.
Første gang var da naboene til et av EARs siste ofre ringte til politiet og fortalte at de hadde funnet en pose i hekken sin.
Posen inneholdt en finlandshette, et par hansker og en lommelykt. På spørsmål om hva de skulle gjøre med tingene, var det ugjennomtenkte svaret fra vakthavende på politiets telefonsentral:
«Bare kast det».
Da Richard Shelby hørte om episoden, ble han først målløs og sjokkert – og deretter rasende. Uvurderlig bevismateriale var kjørt på søppelfyllinga! Siden kommenterte han sarkastisk:
«Det er mulig at EAR var smart. Men han behøvde ikke å være det».
Politiets neste store brøler kom i desember 1977. En ekspeditør fra en 7-Eleven-kiosk ringte politiet og fortalte etterforskerne at en mann som passet perfekt til EARs signalement ofte handlet hos ham.
Øyenvitner som hadde sett gjerningsmannen uten maske, beskrev ham som en ung mann med et vennlig utseende.
Tipset vakte politiets interesse, og to mann ble satt på oppgaven. De hadde streng ordre om å være i sivil, men dessverre ble ordren ignorert.
Den ene av dem hadde møtt på jobb i uniform og gadd ikke dra hjem for å skifte klær. «Forkledningen» hans besto i at han trakk en sivil trøye over politiskjorta – men uniformsbuksene var ikke til å ta feil av. Han oste politi lang vei, og gadd ikke gjemme seg på bakrommet.
Politifolkene ankom butikken rundt midnatt, og allerede etter et par timer ringte telefonen.
«La meg snakke med purken», lød det.
«Det er ikke noe purk her», løy ekspeditøren, uten overbevisning.
«Bullshit», lød det i den andre enden.
Ekspeditøren visste ikke hva han skulle gjøre, så han rakte røret til en av politifolkene, som tok det og sa:
«Hvem snakker jeg med?»
Det ble stille i den andre enden. Så ble røret lagt på.
Psykopatens forbrytelser førte til opprettelsen av DNA-register
Ingen stat kan akseptere at en forbryter slipper unna mer enn 50 voldtekter og 12 drap.
EAR ble derfor den direkte årsaken til at California i 1990 opprettet et DNA-register som i dag er blant verdens største.
Registeret ble utvidet i 2004, etter at den velstående forretningsmannen Bruce Harrington, broren til et av EARs ofre, brukte nesten to millioner dollar på en kampanje for et lovforslag som gjør at politiet kan lagre DNA-prøver av alle mistenkte i kriminalsaker, uavhengig av om de senere blir dømt.
Hver eneste dag oppdateres registeret med hundrevis av nye DNA-profiler.
Arbeidet har ført til at omtrent 200 henlagte saker blir oppklart hvert år.
Funn fra åstedene for EARs forbrytelser, der han etterlot hår, blod og sæd, er blitt analysert, og politiet kjenner derfor DNA-profilen hans.
Prøvene beviser at alle forbrytelsene som i 1980-årene ble tilskrevet EAR, faktisk er begått av ham.
Men foreløpig har ikke registeret avslørt ham. Registeret inneholder heller ikke DNA fra noen som er i familie med den ukjente voldsmannen.
«Nå voldtar jeg din kone»
At EAR planla forbrytelsene sine grundig, hersket det ingen tvil om. Politiet konstaterte for eksempel at familiehunder som vanligvis gjødde av fremmede, forholdt seg helt rolig overfor EAR.
Etterforskerne regnet derfor med at voldtektsmannen kom og fôret hundene i flere uker før et overfall. Med tiden kunne det imidlertid virke som om EAR gikk lei av metodene han hadde tillagt seg.
«Det sies ofte at voldtekt handler mer om raseri enn om sex. Det beviste denne perverse jævelen gang på gang», skrev Shelby om motivene bak EARs handlinger.
Lystene hans ble ikke stilt av de seksuelle overfallene, men av frykten hos ofrene. Det var trolig derfor saken tok en ny vending etter 2. april 1977.
Denne dagen begikk EAR den første av en serie forbrytelser som rettet seg mot par. Enslige kvinner var ikke lenger nok; nå skulle det også være en mann til stede under forbrytelsen.
Mye tyder på at det ga EAR en egen pervers tilfredsstillelse å voldta kvinner mens mennene deres måtte se på – bakbundne og maktesløse.
Samtidig fant EAR nye måter å terrorisere ofrene på. Etter at han hadde fått mannen ned på magen og bakbundet ham, gikk EAR til kjøkkenet og hentet en stabel tallerkener. Han plasserte så stabelen på mannens rygg og sa gjennom sammenbitte tenner:
«Hvis jeg hører så mye som en lyd, dreper jeg deg!»
Mens mannen forsøkte å ligge stille, voldtok EAR hans forsvarsløse kone.
Ifølge notatboken som ble funnet, utviklet EAR et hat mot verden allerede i 6. klasse.
-
Ingen empati med ofrene
EAR bandt ofrene sine så stramt at de klynket av smerte.
Båndene stanset blodtilførselen til hendene fullstendig.
Flere av ofrene ble funnet med hender som var mørkeblå eller svarte. Kvinnene måtte befris med kniv, for knutene var uløselige.
-
Ingen nytelse under forbrytelsen
EARs gjentatte problemer med å få utløsning fikk politiet til å vurdere om han var en homofil mann som prøvde å overbevise seg selv om at han var heterofil.
I politiets psykologiske profil om morderen heter det:
«Følelsesmessig er han umoden og usikker. Ingen relasjoner til kvinner vil være behagelige for ham. Han har sannsynligvis flere homofile forhold bak seg».
-
Skuffelser skapte psykopaten
I nærheten av et av åstedene fant politiet deler av en notisbok som de mener er skrevet av EAR.
I den står det blant annet:
«Galskapen min ble skapt av skuffelser som såret meg veldig. Skuffelser fra lærerens side, som at en planlagt skoleutflukt ble avlyst».
EAR følte altså at banale svik helt tilbake til barneskolen rettferdiggjorde handlingene hans.
Gjerningsmann i praktiske klær
Selv om politiet aldri klarte å arrestere EAR, forteller klærne og atferdsmønsteret mye om hans person.
Maskert
EAR dekket alltid ansiktet med en finlandshette eller en sokk der han hadde klipt hull til øynene. Han hadde en ny hver gang.
Hansker
Politiet fant aldri fingeravtrykk etter EAR, for han brukte alltid hansker, ofte av skinn.
Jakke
Selv om vinteren, når det ofte bare var rundt fem grader i California, gikk EAR i en tynn sommerjakke.
Bukser
Benklærne vakte sjelden oppsikt. De var som regel av denimstoff eller fløyel.
Kniv
EAR truet ofte ofrene sine med deres egne kjøkkenkniver, men han hadde også en jaktkniv som han bar i en lærreim over brystet.
Sko
Politiet fant ofte EARs skoavtrykk på åstedene. De viste at han var storforbruker av fritidssko, særlig merkene Adidas og Converse.
Gjerningsmannen gråt som et barn
Rundt årsskiftet 1977-1978 begikk EAR en rekke voldtekter. Men noe tyder på at han befant seg på randen av et psykisk sammenbrudd.
Etter en brutal voldtekt i oktober 1977 hørte offeret EAR gå gråtende rundt i huset, mens han jamret:
«Unnskyld, mor! Mor, hjelp meg! Jeg ønsker ikke å gjøre disse tingene, mor. Vil ikke noen hjelpe meg?»
Etter en annen voldtekt sa EAR ingenting. Han krøp bare sammen i et hjørne og gråt som et barn.
EAR felte imidlertid ikke en tåre av medlidenhet med sine ofre – istedet syntes han synd på seg selv.
I ett tilfelle voldtok han en kvinne for annen gang, like etter å ha grått. Alt i atferden hans tegnet et bilde av en person som hadde et skrikende behov for psykiatrisk behandling.
Mens sinnet hans tilsynelatende var et eneste stort kaos, hadde EAR anskaffet seg en pistol, og ble enda voldeligere mot ofrene.
Nå kunne han «komme til» å gi dem blodige rifter når han rolig bevegde kniven opp- og nedover kroppen deres.
Politiet hadde fortsatt ingen avgjørende spor, og sto etter hvert med mer enn 30 uoppklarte overfall – alle begått av EAR. De tenkte at nå kunne det nesten ikke bli verre, men det kunne det.
Ti nye voldtekter fulgte. Mediene var fulle av sjokkerende historier om EAR, og det hersket en oppskremt stemning blant folk i California.
En kveld i februar 1978 var ekteparet Brian og Katie Maggiore ute og luftet hunden nær hjemmet sitt da de plutselig sto ansikt til ansikt med en maskert mann.
Da de forsøkte å flykte, trakk han straks revolveren og drepte begge to. Først mannen, så kvinnen.
En ti år gammel nabogutt ble øyenvitne til det hele. Han sto ansikt til ansikt med morderen, men kom fra det i live, sannsynligvis fordi gjerningsmannen allerede hadde tømt magasinet med gjentatte skudd mot Katies kropp.
I ukene før drapene hadde paret fått flere truende telefoner. Blant annet hadde en uidentifisert mann ringt Katie og fortalt at han allerede hadde voldtatt flere kvinner, og at hun var «den neste».
Amok i blodtåke
Mot slutten av 1979 tok EAR det siste steget i forbryterkarrieren – han ble seriemorder.
- desember ble paret Robert Offerman og Debra Manning funnet bakbundet og skutt i sitt eget hjem.
Alt på åstedet tilsa at det var EAR som hadde vært på ferde. Ofrene var bundet med diamantknuter, og morderen hadde tatt seg tid til å plyndre kjøleskapet for restene av en julekalkun.
EAR hadde imidlertid verken voldtatt Debra Manning eller brukt timevis i ofrenes hjem, slik han pleide.
Politiets etterforskning tydet på at EARs plan for en gangs skyld hadde gått i vasken. Tilsynelatende hadde Robert Offerman kommet seg løs og angrepet EAR mens gjerningsmannen var i ferd med å binde anklene hans.
Offerman hadde imidlertid ikke klart å overmanne EAR og var blitt skutt fire ganger. Deretter gikk EAR over til den bakbundne Debra Manning, presset revolveren mot bakhodet hennes og trykket av.
Det er umulig å si om EAR allerede før innbruddet hos Robert Offerman og Debra Manning hadde planlagt å myrde dem.
Men det som er sikkert, er at han etter dette brutale overfallet ikke lenger nøyde seg med voldtekt. Nå måtte han drepe før han fikk tilfredsstilt sine sadistiske lyster.
Flere uhyggelige drap fulgte. EAR slo til om natten, overrasket parene i sine egne senger og bandt dem.
Deretter voldtok han kvinnen for til slutt å drepe begge to med slag i bakhodet. Han brukte ikke skytevåpen mer – det var trolig for risikabelt med tanke på støy, og tvang ham til å forlate åstedet nokså raskt.
Til tross for flere bestialske drap sto politiet fortsatt uten avgjørende spor. Det så heller ikke ut til at marerittet skulle ta slutt. 27. juli 1981 ble Greg Sanchez og Cheri Smith-Dominguez EARs 10. og 11. drapsofre.
Og så stanset seriemordene plutselig. I nesten fem år skjedde ingen forbrytelser som kunne kobles til EAR. Kanskje hadde han forlatt California eller til og med USA.
Mediene og offentligheten pustet lettet ut, men så slo EAR til igjen. 4. mai 1986 voldtok og drepte han 18 år gamle Janelle Cruz i hennes eget hjem.
Ofrenes menn fikk en stabel tallerkener plassert på ryggen. Hvis mannen bevegde seg, kunne EAR høre det klirre.
Voldtektsmannen ble seriemorder
EARs forbrytelser ble med årene mer og mer motbydelige. Men for etterforskerne er det en gåte hvorfor han plutselig begynte å drepe ofrene sine på bestialsk vis.
Ekteparet Katie og Brian Maggiore ble i februar 1978 EARs første dødsofre.
De var ute og gikk tur med hunden da den løp inn i en fremmed hage.
Paret gikk inn for å hente hunden, og sto plutselig ansikt til ansikt med den maskerte EAR som hadde trukket revolveren.
Alt tyder på at de overrasket ham, og at dobbeltdrapet ikke var planlagt.
Men med dette hadde EAR tydeligvis slått inn på et nytt spor, for snart begynte han å leke mer med liv og død. 1. oktober 1979 slo han til mot et ungt par som hadde et haglgevær stående på soverommet.
Etter at EAR hadde vekket paret, rettet han lommelykten mot geværet og forsøkte å provosere mannen til å gripe det.
Men mannen torde ikke, for EAR sto klar med sitt eget skytevåpen rettet mot ham.
Da politiet ankom, gjorde de en skremmende oppdagelse: Patronene var tatt ut av geværet og lagt under sengen.
EAR må ha brutt seg inn i huset før paret kom hjem og sørget for at han hadde en unnskyldning for å drepe – uten at han risikerte å bli skutt først.
Etter et mislykket voldtektsforsøk et halvt år senere fikk EAR åpenbart et påskudd for å drepe.
Ofrene var Charlene og Lyman Smith, og fra nå av avsluttet EAR alle voldtektene med drap.
Til sammen ble tolv ofre drept før den ukjente gjerningsmannen ga seg.
Siste livstegn fra EAR
I 1991 meldte EAR seg igjen. Denne gangen ringte han opp et av sine tidligere ofre.
Hun kunne høre en kvinne og barn snakke i bakgrunnen, noe som førte til en teori om at EAR i mellomtiden hadde stiftet familie.
Richard Shelby pensjonerte seg fra politiet i Sacramento i 1993, uten å ha funnet frem til EAR. Men i årene som fulgte ble han kontaktet flere ganger av tidligere kolleger som ikke kunne glemme den uløste saken.
Noen av dem var også pensjonister, men arbeidet videre med saken på egen hånd. Heller ikke Shelby kunne slippe den, og han begynte å skrive boken «Hunting a Psychopath».
«Jeg er overbevist om at EAR er i live i dag. Han følger med på alle nyheter om saken, og det nærer egoet hans – det irriterte meg da jeg skrev boken.
EAR er verken død eller satt ut av spill», uttalte Shelby i et intervju i forbindelse med utgivelsen i 2015.
Joseph DeAngelo, Golden State Killer, etter at han ble arrestert i 2018.
Jakten slutter endelig etter 45 år
- april 2018 meddeler politiet i Sacramento i California plutselig at de har arrestert en 72 år gammel tidligere politibetjent for foreløpig to av drapene – og at siktelsen forventes å bli utvidet.
Saken har da virket iskald i nesten 30 år, men det er langt fra tilfellet, for det har i alle disse årene blitt arbeidet intenst for å fange seriemorderen.
Først i 2001 klarte politiet å isolere den antatte gjerningsmannens DNA, og deretter skulle det gå 17 år til før en genistrek første til at saken ble løst:
Med DNA-materiale fra gjerningsmannen oppretter politiet en profil i amerikanske genealogidatabaser, der personer har sendt inn sitt eget DNA, for eksempel for å finne forsvunnede familiemedlemmer, og straks dukker Joseph DeAngelo opp som en mulig match.
Tilstår og unngår dødsstraff
Vel to år etter at han ble arrestert, 29. juni 2020, tilstår den 74 år gamle Vietnam-veteranen og tidligere politibetjenten Joseph DeAngelo, som en del av en avtale med påtalemyndighetene, blant annet 13 overlagte drap, 13 kidnappinger og mer enn 50 voldtekter begått i årene 1975–1986.
Avtalen med påtalemyndigheten innebærer at DeAngelo slipper dødsstraff, men i stedet må han sone elleve fortløpende livstidsdommer uten sjanse for prøveløslatelse.
45 år etter sin første ugjerning er EAR – eller Golden State Killer, som Joseph DeAngelo også ble kjent som – endelig bak lås og slå. Og det blir han til sin død.
