Son of Sam drepte på Satans befaling

Kort etter dukker de første politibetjentene opp. Da de oppdager det livløse paret, melder straks mistanken seg: Den såkalte kaliber .44-morderen har slått til igjen. Siden sommeren 1976 har han drept tre og såret fire – alle unge kvinner og kjærestepar. Men politiet vet stort sett intet om forbryteren som skal bli kjent som en av USAs mest bisarre seriemordere.

Denne gangen har drapsmannen imidlertid gitt tegn fra seg. Betjentene finner den hvite konvolutten på fortauet og tar ut brevet, som er adressert til kriminalassistent Joseph Borrelli. Borrelli er nestkommanderende i spesialgruppen som er opprettet i jakten på den fryktede «Kaliber 44-morderen». Flere ganger har han uttalt seg til mediene om saken, og han har blant annet sagt at morderen ikke liker kvinner.

«Det sårer meg dypt at de kaller meg en kvinnehater. Det er jeg ikke. Jeg er et uhyre. Jeg er ’Son of Sam’ … Jeg er på en annen bølgelengde enn alle andre – programmert til å drepe», skriver seriemorderen med blokkbokstaver.

For første gang får politiet innblikk i hvem som står bak de mange drapene i New York. Ennå aner ingen at den mystiske «Son of Sam» er en ung newyorker ved navn David Berkowitz, en einstøing som er drevet av ganske usedvanlige motiver.

I brevet advarer han om at drapene langt fra er over: «Politi, la meg hjemsøke dere med disse ordene: Jeg slår til igjen! Jeg slår til igjen!»

Son of Sam dyrket mørket

David Berkowitz’ barndom var alt annet enn lett. Hans første minne var at foreldrene Pearl og Nathan Berkowitz fortalte ham at han var adoptert og at hans biologiske mor døde under fødselen. Den lille femåringen fikk sjokk, og i årevis trodde han at han var skyld i morens død.

«Jeg er en slem gutt», tenkte David, og forvissningen om at hans biologiske far heller ikke ville beholde ham, bekreftet den lille guttens tanker om at han var både slem og uønsket.

David var rastløs og drev ofte adoptivforeldrene til vanvidd med å løpe rundt og kaste fra seg leker. På skolen var han også en villstyring. Han avbrøt mye i timene og kom ofte i krangel med andre barn. Han ble oppfattet som merkelig og fikk ingen nære venner.

Skolen betraktet oppførselen hans med bekymring, og for at han skulle få lov til å fortsette, forlangte de at foreldrene tok ham til en barnepsykolog. I to år gikk David til psykolog hver lørdag, men «det hjalp ingenting», konkluderte han selv med mange tiår senere.

I løpet av barndommen begynte David stadig oftere å oppsøke mørke plasser. I stedet for å være ute og leke, lå han under sengen eller satt gjemt bak klærne som hang i garderobeskapet.

I timevis kunne han skjule seg i mørket med de dystre tankene sine. Mye av det fikk næring fra grøsserfilmer han så sent på kveldene, og de ga ham livaktige mareritt.

Det dystre sinnelaget ble ytterligere forsterket da Davids adoptivmor døde av kreft i 1967. Enda en gang tok skyldfølelsen den nå 14-årige gutten. Sykdommen hadde nemlig brutalt slått til etter en krangel mellom mor og sønn:

«Jeg hater deg! Jeg hater deg, og jeg håper du dør!» hadde David ropt til moren samme kveld som hun falt om og ble kjørt til sykehuset. Der døde hun kort tid etterpå.

Et par år senere flyttet David med faren til en ny bolig i Bronx, New York, og der bodde de helt til sønnen ble ferdig med videregående skole. Davids skolekarakterer falt som en stein etter at moren døde, og han var stadig oftere alene. Han var en særing som hadde spesielt store vanskeligheter med å omgås jenter.

Livet hadde heller ikke blitt bedre av at adoptivfaren giftet seg på ny. David nektet å ha noe med stemoren og datteren hennes å gjøre, og da de flyttet inn i 1971, flyttet David ut. Han var nå blitt 18 år og meldte seg til tjeneste i hæren, men heller ikke militæret kunne redde David fra undergangen.

Berkowitz så demoner

David Berkowitz tilbrakte tre år i hæren, det siste av dem i Sør-Korea, og der tok han det psykedeliske stoffet LSD jevnlig. Stoffet førte til at han hallusinerte og var på ingen måter bra for hans plagede sinn.

I 1974 forlot Berkowitz militæret og dro tilbake til New York. Der jobbet han først som sikkerhetsvakt og deretter som drosjesjåfør. Faren hadde flyttet til Florida med sin nye familie, så 21-åringen var alene i storbyen. David følte seg sviktet, og de vonde følelsene ble ikke mindre av at han samtidig fikk en sjokkerende nyhet. Hans biologiske mor døde nemlig ikke under fødselen, det var en løgn adopsjonsbyrået hadde anbefalt adoptivforeldrene å fortelle ham.

Via folkeregisteret fant David ut at hans opprinnelige navn var Richard Falco, og at han var født i Brooklyn.

Ved hjelp av en gammel telefonkatalog fant han frem til sin biologiske mor, som hadde italiensk opprinnelse. Hun hadde blitt gravid med en jødisk mann, og det var religiøse uoverensstemmelser som hadde ført til at han ble adoptert bort.

Potensielt kunne oppdagelsen og gjenforeningen ha gitt David en vei ut av mørket, men på det tidspunktet hadde han allerede begynt å dyrke det okkulte, og stadig oftere hørte han stemmer. I november 1975 skrev David et brev til adoptivfaren i Florida, og i brevet kom det tydelig frem at sønnen var i ferd med å utvikle farlige tanker:

«Verden er dyster nå. Jeg føler det mer og mer. Folk er hatefulle, du vil ikke tro hvor mye noen mennesker hater meg. Mange av dem ønsker å drepe meg. Jeg kjenner ikke disse menneskene, men de hater meg likevel. De fleste av dem er unge. Når jeg går på gaten, sparker de og spytter etter meg. Jenter synes jeg er stygg. Det er de som er mest ute etter meg, og det jeg synes er verst. Guttene bare flirer, men det spiller ingen rolle, ting kommer snart til å bli bedre.»

David Berkowitz hadde begynt å føle seg omgitt av demoner, og noen av dem ønsket at han skulle drepe. Til slutt klarte han ikke å motstå demonene lenger, og bare en måned senere begikk han sitt første overfall.

En seriemorder blir født

New York-gatene var fylt av julemusikk og lyset fra glitrende dekorasjoner da 15-årige Michelle Forman var på vei hjemover julaften 1975. Tenåringen ante ikke at skrittene hennes ble nøye fulgt av David Berkowitz, som hadde en jaktkniv gjemt under vinterjakken.

Da Forman spaserte over en gangbro i Bronx, satte Berkowitz opp farten og nærmet seg bakfra. Raskt trakk han kniven og stakk den seks ganger i den unge jenta, og deretter løp han mot en parkeringsplass i nærheten. Forman fikk tre stikk i hodet og tre på kroppen, men hun overlevde overfallet etter sju dager på sykehus.

Selv om den unge jenta overlevde angrepet, var en drapsmann født. Berkowitz skaffet seg snart et mer effektivt mordvåpen, en Bulldog-revolver som kunne ta fem patroner i sylinderen. Da vinteren gikk over til sommer, var han klar til å begå sitt første av de i alt åtte kommende overfallene.

29. juli 1976 hadde venninnene Donna Lauria og Jody Valenti vært på byen. De satt i Jodys bil utenfor hjemmet til Donna nord i Bronx og snakket om gutter. Klokken litt over ett sa de god natt, og Donna åpnet døren for å gå ut av bilen. I det samme la den 18-årige jenta merke til en ung mann med lyst krøllete hår som sto på fortauet noen meter bortenfor.

"Hva driver den fyren med?" spurte Donna da mannen stakk hånden i en brun papirpose og tok ut en revolver, en Bulldog kaliber 44.

Mannen gikk ned på kne og fyrte av. Den første kulen traff Donna på høyre siden av halsen, den andre traff henne i armen.

Inne i bilen skrek Jody da det tredje skuddet falt og traff henne i låret. Hun falt forover og slo hodet i rattet, slik at bilhornet begynte å tute. Den høye lyden fikk gjerningsmannen til å stikke av.

«Vi er blitt skutt», skrek Jody til Donnas far, som sekunder senere kom løpende ut av leilighetskomplekset der Lauria-familien bodde. Han så datteren kjempe for livet, halvveis hengende ut på passasjersiden. På vei mot sykehuset måtte hun imidlertid gi tapt.

David Berkowitz hadde drept for første gang, men på det tidspunktet var ingen klar over at den verste seriemorderen i New Yorks historie nettopp hadde startet sin grufulle løpebane.

Son of Sam sendte flere brev

På veien hjem etter angrepet på Donna Lauria og Jody Valenti satt Berkowitz i sin gule Ford Galaxie og sang. For første gang på lenge følte han seg rolig. Endelig hadde han gjort som demonene hadde bedt ham om, for som han senere fortalte politiet, var det de som drev ham til de blodige angrepene.

Men Berkowitz hadde ikke ro i sjelen lenge. Han hadde nå flyttet til bydelen Yonkers. I nærheten bodde det en mann som hadde en hundegård til den svarte labradoren sin. Hver natt var hunden ute, og den gjødde noe forferdelig. I Davids hode ble lyden stadig mer gjennomtrengende. Opprørt og sint sendte han flere anonyme trusselbrev til hundeeieren, men ingenting hjalp. Hunden fortsatte å gjø hele natten, og Berkowitz fikk ikke sove. Det forstyrrede sinnet hans begynte etter hvert å oppfatte bjeffingen som beskjeder fra demoner, og de beordret ham ut i gatene for å drepe kvinner og kjærestepar.

Frem til april 1977 angrep Berkowitz unge kvinner og par ytterligere fem ganger innen han drepte Valentina Suriani og såret Alexander Esau og etterlot brevet til kriminalassistent Joseph Borrelli. Seriemorderen hadde nå drept fire og såret fem mennesker alvorlig.

I brevet til Borrelli avslørte Son of Sam at han «følte seg som en outsider», og at han var en som «elsket å jage» og «streife omkring i gatene etter bytte». Politiet antok at de hadde med en gal mann å gjøre, eller en som utga seg for å være det, for Son of Sam forklarte at han hadde drept for sin far Sam fordi han hadde behov for å se ungt blod.

I en psykologisk profil som politiet fremla for mediene 26. mai 1977, ble seriemorderen diagnostisert som en nevrotisk og paranoid schizofren som sannsynligvis trodde at han var besatt av djevelen. Politiet var ikke langt unna sannheten.

En måned etter brevet til politiet sendte Berkowitz et langt brev til journalist Jimmy Breslin i New York Daily News. Der fortalte seriemorderen at «Sam er en blodtørstig fyr som ikke vil hindre meg i å drepe før tørsten hans er slukket». Avisen trykte det usammenhengende brevet i begynnelsen av juni 1977. Alle de 1 116 000 aviseksemplarene var solgt på mindre enn en time – en salgsrekord som ble slått da morderen ble arrestert.

Alle fryktet Berkowitz

Etter det snakket hele New York om Son of Sam-drapene – én mann terroriserte 16 millioner innbyggere. Sommeren 1977 var stekende het, men frykten hindret folk i å være ute sent på kvelden og om natten. Barene og diskotekene hadde få gjester. Spesielt unge mennesker i bydelene Bronx og Queens der morderen hadde slått til, var skrekkslagne. Mange kvinner klippet håret kort og bleket det lyst fordi alle ofrene hadde vært unge kvinner med mørkt, langt hår.

Senere pekte psykiaterne på at Berkowitz’ angrep på unge kvinner, noen også sammen med kjæresten, sannsynligvis hadde rot i seriemorderens traumatiske forhold til kvinner. Hans biologiske mor hadde gitt ham fra seg, og adoptivmoren døde mens han var ung. Berkowitz var keitete og utilpass rundt kvinner, og hans eneste seksuelle opplevelse skal visstnok ha vært med en koreansk prostituert. At han angrep mørkhårede kvinner med italiensk eller jødisk utseende, kunne kanskje settes i sammenheng med et raseri rettet mot kvinner av samme opphav som ham selv.

400 mann jaktet på Son of Sam

17-årige Judy Placido var en av de mange unge newyorkerne som var redd for Son of Sam. Hun gikk på samme skole som Valentina Suriani, kvinnen som ble drept den aprilnatten da morderen la igjen det første brevet. Judy hadde også deltatt i begravelsen til Valentina. 25. juni 1977 var hun nettopp ferdig med videregående skole og hadde våget seg ut for å feire på et diskotek i Queens. Der møtte hun 20 år gamle Salvatore Lupo, og litt over klokken tre om natten forlot de diskoteket og satte seg i Lupos bil.

«Denne Son of Sam er virkelig skremmende», var alt Judy rakk å si før flere skudd knuste bilruten.

Lupo ble truffet i hånden, mens skuddene traff Judy i skulderen og halsen og streifet hodet. Begge overlevde imidlertid Berkowitz’ sjuende angrep, og et vitne så en tettbygd hvit mann løpe vekk fra åstedet.

Mediene bønnfalt Son of Sam om å melde seg til politiet, men Berkowitz svarte dem med enda et uhyggelig brev:

«Jeg er her. Som en ånd streifer jeg i natten. Tørst, sulten, stopper sjelden for å hvile, ivrig etter å behage Sam. Jeg elsker det jeg gjør.»

Politiet i New York lette desperat etter seriemorderen. Nesten 400 mann ble overført til spesialgruppen Omega, som utelukkende konsentrerte seg om å pågripe Son of Sam. Det skulle imidlertid kreve enda et offer og gå ytterligere en måned før gjennombruddet kom.

31. juli 1977 satt Stacy Moskowitz og Bobby Violante i Bobbys bil, som var parkert under en gatelykt ved Shore Parkway i Brooklyn. Stedet lå rett ved en park som var et populært utfluktssted for unge forelskede par. Kjæresteparet var midt i et kyss da idyllen ble brutt av smellet fra en Bulldog-revolver.

Skuddene kom fra kloss hold gjennom vinduet og sprengte Bobbys trommehinner. En kule traff det ene øyet og gikk videre gjennom den ytre delen av det andre. Han ble blind, men kunne høre de skrekkslagne skrikene fra Stacy og kjenne at hun panisk klemte armen hans. Så slapp hun og ble taus.

«Vi har blitt skutt! Vi har blitt skutt», skrek Bobby, som klarte å komme seg ut av bilen. Imens flyktet morderen gjennom parken.

20 år gamle Stacy døde av skuddene, og Son of Sam hadde drept sitt sjette offer. Han hadde også såret sitt sjuende, for Bobby mistet synet av skadene.

Bøter felte Berkowitz

Angrepet skulle imidlertid bli David Berkowitz’ siste. Til politiets hell hadde nemlig Berkowitz parkert sin gule Ford Galaxie foran en brannhydrant i nærheten av parken, og han hadde fått parkeringsbot. En dame som bodde i området, hadde sett bileieren rive boten irritert i stykker. Hun hadde også lagt merke til at han kanskje kunne ha hatt et skytevåpen gjemt i ermet. Da den fremmede bilføreren hadde fått øye på kvinnen, hadde han smilt så «besynderlig» til henne at hun først ikke hadde våget å kontakte politiet. Derfor fikk ikke politiet tipset før noen dager senere.

Snart var det klart at det var en 24-årig newyorker ved navn David Berkowitz som eide bilen. Og da en hundeeier i Yonkers samtidig hadde henvendt seg angående noen trusselbrev, begynte brikkene å falle på plass. Hundeeieren mente nemlig at avsenderen måtte være gjenboeren David Berkowitz, og at han sannsynligvis også hadde skutt og såret den svarte labradoren hans.

Politiet sammenlignet trusselbrevene med brevene fra «Son of Sam», og det var ingen tvil. De hadde ham.

10. august samlet et stort antall betjenter fra Omega-gruppen seg i Yonkers i nærheten av leiligheten til Berkowitz. I mange timer ventet de på at den mistenkte skulle komme ut fra leilighetskomplekset og sette seg inn i den gule bilen som sto parkert litt lenger nede i gaten.

Først etter seks timer kom den tettbygde Berkowitz omsider ut. Han låste opp bildøren og satte seg inn, men før han fikk startet motoren, stormet to betjenter opp på hver sin side av bilen.

«Legg hendene på dashbordet, og ikke rør deg», ropte en av betjentene, mens han rev opp døren og pekte på Berkowitz.

«Dere har meg», kom det rolig fra mannen i førersetet.

«Hvem har vi?»

«Dere har Son of Sam.»

Djevelhund ga seriemorder ordrer

I den gule Ford Galaxien fant politiet Bulldog-revolveren han hadde brukt til å drepe, og i hanskerommet lå det et nytt brev med trusler om et overfall på Long Island. Denne gangen var brevet stilet til kriminalinspektør Timothy Dowd, øverste leder for Omega-gruppen.

Berkowitz’ drapsodyssé var endelig over, og da nyheten om at morderen var pågrepet, ble offentliggjort, strømmet jublende newyorkere til barer og utesteder som serverte gratis drinker.

Imens avhørte kriminalbetjentene en taus drapsmann som bare satt og smilte tilfreds. Under forhøret kom imidlertid Berkowitz med sin utrolige kunngjøring. Det var hundene i nabolaget, hovedsakelig den svarte labradoren, som hadde beordret ham til å begå drapene.

Hunden, som ifølge Berkowitz var djevelen selv, hadde bjeffet og fortalt hvor og når han skulle slå til. Etter at det kom frem at labradorens eier het Sam Carr, koblet mediene navnet «Son of Sam» til hundeeieren.

Mye tydet på at Berkowitz var utilregnelig og mentalt syk i gjerningsøyeblikkene og at en fengselsstraff derfor ikke var egnet, men at han i stedet burde bli dømt til tvungent psykisk helsevern. For å finne ut hvor syk han faktisk var, avhørte rettspsykiatere ham i timevis. De konkluderte med at Berkowitz var klar over hva han gjorde, og at han måtte ta sin straff. Alle de voldelige angrepene hadde nemlig foregått om natten, og han forlot alltid åstedet lynraskt. En psykisk syk person ville ikke vært bevisst på å velge bestemte tidspunkter eller skynde seg vekk. Berkowitz hadde trang til å drepe, og når den meldte seg, brukte han lang tid på å gjennomsøke gatene og finne det riktige øyeblikket for å slå til.

Berkowitz endret forklaring

I juni 1978 ble Berkowitz dømt til 365 års fengsel for drap og overfall. På grunn av sin forvirrede sinnstilstand tilbrakte han den første tiden på psykiatrisk avdeling. Deretter ble han overført til høysikkerhetsfengselet Attica i delstaten New York.

I fengselet avviste Berkowitz mange år senere at det var Sam Carrs hund som hadde beordret ham til å begå forbrytelsene. I 2016 forklarte han at han hadde vært sterkt tiltrukket av satanisme og det okkulte i drapsperioden. Han mente også at han hadde kommunisert med en demon som het Samhain, og derfor hadde han brukt navnet Son of Sam.

«Jeg er ikke i stand til å forklare det, men innvendig var det bare rot», har han forklart senere.

Etter at han ble fengslet, har Berkowitz imidlertid gitt mange og motstridende forklaringer på hvorfor han drepte. Han har til og med fremlagt teorier om at det ikke var han selv som utførte alle drapene, men at det også deltok medlemmer fra en satanistisk kult. I dag påstår seriemorderen at han er et annet menneske, og at han ikke lenger hører stemmer eller kommuniserer med overnaturlige vesener. Han har likevel akseptert dommen:

«Jeg synes ærlig talt at jeg fortjener å sitte i fengsel for resten av livet. Med Guds hjelp har jeg avfunnet meg med situasjonen og godtar straffen jeg har fått.»