John Wayne Gacy likte å opptre som klovnen Pogo når det var fest i nabolaget. 

© UPI/Polfoto/Corbis

Sykehusklovn, mønsterborger og seriemorder: Møt John Gacy

I årevis har John Wayne Gacy voldtatt, torturert og drept gutter – og likevel holdt seg utenfor politiets søkelys. Men en dag bryter Gacy rutinene, og dermed kommer politiet på sporet av ham – uten å ane at det dreier seg om en av de verste seriemorderne i USAs historie.

25. mai 2018 av Boris Koll

Gatene i Chicagos Northwest Side ligger øde da 19 år gamle Robert Donnelly litt etter midnatt 30. desember 1977 er på vei hjem etter et besøk hos en venn. På fortauet blir Robert plutselig fanget av lyset fra frontlyktene på en bil. 

En mørk bil kjører inn til siden, og en brysk stemme forlanger å få se legitimasjon. I bilen sitter en mann i svart skinnjakke. Robert antar at han er en sivilkledd politimann. Han rekker frem ID-kortet sitt, men får i det samme en pistol stukket i ansiktet og blir beordret inn i bilen.

«Hva er det som skjer?» spør Robert forvirret.

«Hold kjeft! Hvis du er smart, tier du stille», sier mannen truende.

Robert prøver på å protestere igjen, men får bare beskjed om å holde kjeft.

Mannen i førersetet heter John Wayne Gacy, en høy og litt overvektig mann midt i 30-årene. I natt har han som så ofte før kjørt rundt i Chicagos gater på jakt etter unge menn. Overfor ofrene sine utgir han seg ofte for å være politimann. Men egentlig er han den verste seriemorderen USA har sett.

Gacy kjører taust bilen hjem til seg selv. Her tvinger han Robert med inn i huset, setter på ham håndjern, slenger ham på gulvet og voldtar ham. Det gjør så vondt at Robert skriker og besvimer. Etter voldtekten sleper Gacy offeret ut på badet og holder hodet hans under vann i badekaret. 

Robert er sikker på at mannen vil drukne ham. Han kjemper for å holde pusten, men til slutt mister han bevisstheten igjen. Da han våkner, holder Gacy igjen hodet hans under vann helt til han besvimer. Det gjentar seg gang på gang, men til slutt blir Gacy lei av leken. Nå vil han spille russisk rulett.

Livredd ser Robert bøddelen finne frem en revolver, legge en patron i et av kamrene og rotere magasinet. Gacy retter våpenet mot Roberts hode og trykker av. Klikk.

«Er ikke dette moro, vel?» spør Gacy, og trykker igjen på avtrekkeren. Klikk.

Fire ganger klikker våpenet. Imens forteller Gacy at han har drept noen få jenter, men han syns det er mer interessant å drepe gutter. Så trykker han igjen på avtrekkeren, og skuddet braker. Langsomt går det opp for Robert at han ikke er død. Gacy har brukt løskrutt.

Gacy har fått sitt og er fornøyd. Han kjører Robert tilbake til byen.

«Går du til politiet, finner jeg deg. De kommer uansett ikke til å tro deg», er det siste han sier til Robert.

Robert Donnelly går likevel til politiet, og to politimenn oppsøker Gacy hjemme. Den mistenkte forteller at det har vært en liten sexlek, men han nekter plent å ha brukt en revolver eller noen form for tvang. Robert deltok av egen fri vilje.

Da politifolkene senere avlegger rapport, kaster en assisterende statsadvokat et blikk på den og avgjør at det ikke er grunnlag for å ta ut siktelse. Det går nøyaktig som Gacy har sagt:

«De kommer uansett ikke til å tro deg».

John Gacy fremsto, i likhet med mange seriemordere, som en helt vanlig mann. 

© AP/Polfoto/Wenn/All Over

15 år gammel skoleelev forsvinner

Des Plaines-politiet 12. desember 1978. Lederen for kriminalavdelingen ved stasjonen, Kozenczak, går gjennom sakene fra nattskiftet. Han merker seg særlig en forsvunnet tenåring.

Chicago-politiet mottar hvert år en mengde anmeldelser om forsvunne tenåringer. Som regel dukker de unge opp i god behold, men det er noe merkelig med saken Kozenczak nå sitter med. Den velfungerende, 15 år gamle skoleeleven Robert Piest har forsvunnet sporløst rett etter å ha snakket med sin mor.

Robert har ettermiddagsjobb på Nisson-apoteket i chicagoforstaden Des Plaines, og blir hentet av moren hver kveld når han er ferdig klokken 21. Denne kvelden kommer Elizabeth Piest som vanlig, men på vei inn i apoteket møter hun sønnen. 

Han ber henne vente litt – han skal bare rett utenfor og snakke med eieren av et byggefirma om en feriejobb. Elizabeth venter i 20 minutter. Da Robert ikke kommer tilbake, går hun utenfor for å se etter ham. Men han er forsvunnet.

Moren begriper ingenting, og kjører hjem for å ringe til en av apotekets eiere, Phil Torf. Apotekeren kan fortelle at de samme dag ganske riktig har hatt besøk av eieren av et byggefirma, som skal gjøre ombyggingsarbeid for dem. 

Eieren – John Gacy – hadde nevnt at han var på jakt etter skoleelever som vil ha feriejobb. Torf mener at Robert må ha overhørt samtalen og bestemt seg for å søke jobb. 

Apotekeren lover å ringe Gacy og spørre om han har sett Robert. Men Gacy tar ikke telefonen. Noen timer senere bestemmer Roberts foreldre seg for å gå til politiet.

Da Kozenczak har lest rapporten, ber han en av folkene sine, Jim Pickell, om å sjekke Gacy i kriminalregisteret.

Like etter kommer Pickell brasende inn på kontoret.

«Se her!» sier han ivrig og vifter med noen papirer.

Det første arket er en utskrift av kriminalregisteret. Her fremgår det at Gacy i 1968 ble dømt til ti års fengsel for seksuelt overgrep, begått i Iowa. Han ble imidlertid løslatt etter å ha sonet bare halvannet år av dommen. 

Kriminalregisteret går ikke i detalj om hva det er Gacy er dømt for, så for å finne ut mer må Chicago-politiet snakke med kollegene i Iowa som arbeidet med saken. De får ikke tak i dem før neste dag. Det viser seg at Gacy ble dømt for å ha forsøkt å presse en 15 år gammel gutt til samleie og andre seksuelle handlinger.

Andre papirer handler om en arrestasjon i Illinois. I 1972 ble Gacy pågrepet for å ha tvunget en ung mann inn i bilen sin og satt på ham håndjern, før Gacy slo ham og forsøkte å tvinge ham til oralsex. 

Da offeret klarte å flykte nedover gaten, kjørte Gacy på ham med bil. Men Gacy slapp lett unna. Påtalemakten mente at de hadde altfor mange saker i kø, og valgte ikke å reise sak mot Gacy.

Kozenczak er nå sikker på at Gacy er involvert i Roberts forsvinning. Helt etter prosedyren kontakter han statsadvokaten og spør om han kan arrestere Gacy. Svaret er at han i første omgang skal behandle Gacy som et vitne.

Den mistenkte har ikke tid til å bli avhørt

Gacys hjem i forstaden Norridge 12. desember. Politiet har forgjeves forsøkt å treffe Gacy hjemme i løpet av dagen. Nå prøver Kozenczak og tre av folkene hans igjen på kveldstid.

Det er mørkt og bitende kaldt da politifolkene banker på hoveddøren til Gacys røde mursteinshus. Ingen åpner, men de får et raskt glimt av et ansikt bak en gardin. De banker på igjen. 

Akkurat da svinger en bil opp foran huset. Ut stiger en ung mann, som etter å ha sett et politiskilt presenterer seg som Tom Venice, en av Gacys ansatte. Han forklarer at sjefen aldri åpner hoveddøren. De må gå rundt til bakdøren.

«Jeg hørte at dere banket på hoveddøren, men jeg var akkurat på toalettet».

Kozenczak stusser. Pussig innledning. Han forklarer at de er fra politiet og er kommet på grunn av en forsvunnet gutt. Gacy inviterer dem inn. Mens Kozenczak stiller spørsmål, studerer han den mistenkte. Han virker ustelt, klærne ser ut som han har sovet i dem.

Gacy bekrefter at han var på apoteket. Han sier han forlot stedet rundt klokken 20.45, og nekter for å ha snakket med den forsvunne gutten. Kozenczak ber ham bli med på stasjonen for å skrive under på en vitneforklaring. Gacy nekter. Han sier at han venter en telefon fra sin mor. De skal planlegge begravelsen av Gacys onkel som nylig er død.

«Hvorfor ringer du ikke til din mor nå? Vi venter så lenge», sier Kozenczak.

Men etter telefonsamtalen har Gacy skiftet mening:

«Jeg kan ikke bli med nå. Jeg har viktige ting å gjøre».

«Hvor lang tid tar det. En time?» spør Kozenczak.

«Jeg vet ikke. Jeg skal prøve å blir ferdig på en times tid», lover Gacy.

«Da venter jeg på deg på stasjonen», sier Kozenczak.

Mens samtalen finner sted, er etterforskningslederen bare noen meter unna den forsvunne gutten. Robert Piest ligger i Gacys seng et annet sted i huset. 

Politifolk dummer seg ut på jobb

Politistasjonen 12. desember om kvelden. Kozenczak kjører tilbake til stasjonen. Han lar to av folkene sine bli igjen utenfor Gacys hus for å observere hans neste trekk.

De to politimennene blir ikke værende lenge utenfor Gacys hus. Venice og Gacy kommer plutselig brasende ut av innkjørselen i hver sin bil og kjører bort. De har allerede et stort forsprang da politifolkene får start på bilen. 

På bare 20 sekunder mister de Gacy av syne. Han har ristet dem av seg. Beskjemmet sender de en radiomelding til Kozenczak. Det er ikke mye varme i stemmen hans da han beordrer dem tilbake til stasjonen.

Uansett hvilke viktige ting Gacy må få gjort, så har han nå litt tid for seg selv. Politiet aner ikke hvor han er. På stasjonen venter Kozenczak forgjeves på Gacy, og klokken ett om natten bestemmer han seg omsider for å dra hjem.

Først klokken 03.20 henvender en rødøyd mann med gjørme på buksene seg til vakthavende på stasjonen. Mannen presenterer seg som John Gacy og spør etter Kozenczak. Han får vite at etterforskningslederen har dratt hjem. Gacy må komme tilbake neste dag.

Gacy raser over ransaking

Stasjonen 13. desember 1978. Kozenczak er overbevist om at Gacy er rett mann, men han må ha en ransakingsordre. Klokken 09.45 får han tak i statsadvokaten.

Statsadvokat Terry Sullivan er skeptisk. Hva har politiet egentlig på Gacy? Men Kozenczak presser på og får til slutt et ja. Sullivan tror at han kan få en av distriktets dommere til å underskrive en ransakingsordre i løpet av dagen.

Klokken 11.40 ankommer Gacy politistasjonen og blir straks tatt inn til et timelangt avhør av politimannen Pickell. Det fører ingen steder. Gacy nekter for å ha snakket med Robert. 

Men det betyr ingenting. Pickells oppgave er ikke å tvinge frem tilståelser. Han skal bare oppholde Gacy med prat, frem til ransakingsordren er i boks. Det er den i løpet av ettermiddagen.

Kozenczak går inn i avhørslokalet.

«Vi har en ransakingsordre på huset ditt og kjøretøyene dine, og vi må låne nøklene dine», sier han.

Gacy reagerer med like deler forferdelse og raseri:

«Nei!» roper han.

Kozenczak går bort og griper Gacy hardt i armen:

«Enten gir du oss nøklene, John, ellers må du kjøpe deg ny dør!»

Gacy reagerer som et trassig barn. Han kaster nøklene sine bortover gulvet. Kozenczak plukker dem opp.

De fleste av Gacys ofre var spinkle, pene tenåringsgutter.

© Corbis/All Over

Våpen og homseporno i Gacys hus

Gacys hus 13. desember 1978. Politiet har kjørt en bakgrunnssjekk. Gacy er hardtarbeidende og sosial. På fritiden er han frivillig sykehusklovn. Barna elsker ballongkunstene hans.

Huset virker kaldt og forsømt. Innredningen er tilfeldig og kaotisk. Kozenczaks første tanke er at det mangler en kvinnes hånd.

Politifolkenes systematiske gjennomgang av første etasje gir ingen spor av Robert, men de finner andre ting som de konfiskerer som bevismateriale: en 6-mm pistol, en dobbeltbladet batangakniv, flere førerkort som ikke er utstedt til Gacy, store mengder homseporno samt en bok med tittelen «Sex mellom menn og gutter».

Plutselig roper en av betjentene. I bunnen av et klesskap har han funnet en lem. Med en skrutrekker får politifolkene åpnet den, og ser at den fører ned til en krypkjeller under huset. Kozenczak blir tørr i munnen. 

For sitt indre øye ser han Robert ligge der nede. Han hopper ned i hullet og lyser med en lykt, men krypkjelleren er tom. Det lukter dårlig – klamt og fuktig – men ingenting tyder på at det nylig er gravd i jordgulvet.

Ansatte gravde grøfter i kjelleren

Politistasjonen 20. desember, formiddag. I dagevis har politiet brukt hunder og helikopter til å gjennomsøke strekningen mellom apoteket og Gacys hjem for å finne Robert.

Det er like før Tom Venice begynner å gråte. Han skal gjennom løgndetektortest, og Kozenczak har skremt opp den unge mannen. 

Med eksempler på tidligere dommer har han forklart at Venice risikerer dødsstraff hvis det kan bevises at han er medskyldig i drap. Hvis han er uskyldig, vil det derfor være klokt av ham å samarbeide.

«Hvor tror du Robert Piest er? Hvor kan John ha gjemt ham?» spør politimannen.

En lang taushet følger. Så sier Venice:

«I krypkjelleren.»

Venice forteller at Gacy hadde satt ham og en av de andre ansatte til å grave grøfter i krypkjelleren, angivelig for å lede bort vann. De har også helt lesket kalk på gulvet for å dempe stanken.

Kozenczak innser at det var en feil ikke å grave i krypkjelleren mens han hadde ransakings-
ordren. Nå må han prøve å skaffe en ny kjennelse. Anmodningen må gå via statsadvokat Terry Sullivan, som ikke er å treffe før neste dag. Kozenczak må vente.

Stresset tærer på Gacy

Gacys bil 21. desember. Siden etterforskningens andre dag har to spanergrupper overvåket Gacy for å finne ut hva han driver med, og stresse ham. Det virker.

Gacy er i ferd med å gå opp i limingen. Han har omtrent ikke sovet på ti døgn. I stedet holder han seg gående på en cocktail av valium og andre piller samt hasjrøyking og alkohol. Gacy er vant til å sove lite, ofte bare to-tre timer per natt. 

I årevis har han hatt omtrent de samme rutinene. Han arbeider til utpå kvelden. Deretter tar han seg litt mat, og etter midnatt kjører han ut i gatene for å skaffe seg sex. Det er ofte daggry før han er i seng, og klokken 08.30 begynner en ny arbeidsdag.

Men en ting er lite søvnbehov, noe annet er total mangel på søvn. Ifølge legevitenskapen kollapser mennesker vanligvis etter fem døgn i våken tilstand. Gacy er langt over kanten. Han merker det selv. Tankene kverner rundt i hodet på ham.

I begynnelsen klarte han å berolige seg selv – han hadde alltid kommet unna med drapene sine, og skulle nok klare å gå fri denne gangen også. 

Men den forbannede purken er etter ham hele tiden. Uansett hvor han kjører, følger en sivil politibil i hælene på ham. Spanerne gjør ikke engang noe forsøk på å skjule at de er der!

Gacy har bestemt seg. I dag vil han oppsøke advokatene sine og fortelle dem alt. Han må ha hjelp.

Gacy letter hjertet

Advokatkontoret 21. desember kl. 10. Gacy møter advokatene sine, Stevens & Amirante. I kontorbygningens lobby venter to medlemmer av politiets overvåkningsgruppe.

Advokat Sam Amirante er dypt rystet da han går ned i lobbyen for å ta seg en røyk. Det han akkurat har hørt er helt ubeskrivelig. I lobbyen får advokaten straks øye på de to sivilkledde politifolkene. Han går uten å nøle bort til dem og sier:

«Samme hva som skjer, så lar dere ikke den fyren slippe unna!»

Mens politifolkene ser på, sliter advokaten med skjelvende hender med å få en sigarett ut av pakken. Til slutt klarer han det, og Amirante tenner røyken – bare for å oppdage at det er filteret han har tent på. Advokaten snur brått på hælen og går tilbake til kontoret sitt, og politifolkene informerer straks stasjonen. Gacy er tilsynelatende i ferd med å bryte sammen.

Etter besøket hos advokatene setter Gacy seg i bilen og kjører av gårde i vill fart. Politiet følger etter. På en bensinstasjon ser de Gacy gi fire marihuanasigaretter til en ansatt. 

Så snart Gacy kjører videre, beslaglegger de marihuanaen og gjenopptar forfølgelsen. Politifolkene rapporterer til stasjonen. De kan arrestere Gacy. Ikke for drap, men for distribusjon av ulovlige stoffer.

Klokken 11.45 går Gacy og en av hans ansatte – David Cram – inn på en restaurant for å møte advokat Leroy Stevens. 

Under møtet går David på et tidspunkt utenfor, der politiet slår kloen i ham. David har samarbeidet med politiet før, og nå forteller han at Gacy er påvirket av piller og alkohol. Han har en kniv og snakker om selvmord.

«Noe mer?» spør en av politifolkene.

«Ja, han påstår at han har drept mer enn 30 mennesker».På stasjonen gir Kozenczak grønt lys for å arrestere Gacy for narkohandel. Han har ennå ikke fått en ny ransakingsordre, men er ganske sikker på å få det.

Politifolkene lar Gacy forlate restauranten og kjøre bort. Like etter stopper de ham. De omringer bilen, og en av dem retter våpenet sitt mot Gacys hode:

«Ut av bilen, John. Du er arrestert».

«Hva skjer?» sier Gacy. «Hva har jeg gjort?»

Etter Gacys død undersøkte rettspsykiatere om hjernen hans hadde fysiske avvik, uten å finne noe.

© AP/Polfoto/Wenn/All Over

Lik med taustumper rundt halsen

Gacys hus 21. desember kl. 16.30. Ransakingsordren er i boks, Kozenczak låser seg inn i Gacys hus og sender kriminalteknikere ned i krypkjelleren.

Et øyeblikk senere høres et utbrudd nede fra krypkjelleren. En av teknikerne stikker hodet opp gjennom lemmen.

«Sikt ham!» sier han.

«Hva?» sier Kozenczak.

«Jeg har funnet en».

«Hva mener du – et lik?»

«Jepp».

«Er det Piest?»

«Det tviler jeg på. Det har ligget der for lenge».

Utgravningen fortsetter. Hvert øyeblikk gjøres nye, uhyggelige funn. Uansett hvor politifolkene setter spadene i jordgulvet, finner de lik. Noen av dem har fremdeles en taustump rundt halsen.

Gacy tilstår

Stasjonen 21. desember om kvelden. Meldingen om likene har nådd stasjonen, der flere tjenestemenn tar Gacy i avhør.

«Ok, ditt svin, spillet er over. Vi har funnet lik i huset ditt», sier etterforsker David Hachmeister.

Gacy svarer ikke. Han er taus ganske lenge, men så begynner han endelig å snakke. Han sier at han visste at det kom til å ta slutt. Det hadde han forstått siden han snakket med advokatene sine.

«Har dere vært i krypkjelleren?» spør han stille.

En av politifolkene nikker:

«Hvor mange lik er det i den kjelleren?»

«Jeg er ikke sikker. 25-30 stykker», svarer Gacy.

«Og gutten fra apoteket? Er han der?»

«Nei, det er han ikke», svarer Gacy. Så legger han til:

«Jeg vil fortelle alt».

Deretter kommer tilståelsene på rekke og rad. Gacy snakker og snakker. Det hele begynte i 1974. Siden har han kvalt over 30 unge menn, de fleste av dem unge prostituerte.

Gacy forklarer at han er utstyrt med flere personligheter. En av dem er ballongklovnen «Pogo», en annen er politimannen «Jack», som jager unge menn i Chicagos nattestille gater. Jack liker ikke homofile, og det hender at han tar livet av dem.

«Hvorfor?» spør betjentene.

«Fordi disse guttene solgte seg selv for 20 dollar. De drepte seg selv».

«Hvordan kunne disse guttene kvele seg selv?»

«Ved å legge tauet rundt sin egen hals», sier Gacy.

Robert Piest var et unntak. Gacy ble fristet og avvek fra sin vanlige fremgangsmåte da den pene unge gutten henvendte seg til ham for å spørre om feriejobb. De satte seg inn i Gacys bil og kjørte ut til huset hans. Helt til det siste ante Robert ingenting om hva som skulle skje.

Gacy hadde trukket ned buksene hans og forsøkt å gi ham munnsex, men Robert reagerte med å begynne å gråte, og i frustrasjon kvalte Gacy ham. Deretter la han Robert i sin egen seng og sov med ham om natten. 

«Hadde du sex med Robert etter han var død?» spør en politimann.

«Jeg hadde ikke – men «Jack» hadde kanskje», svarer Gacy og forteller at Robert fremdeles lå i sengen hans da Kozenczak og hans folk var på besøk kvelden etter. 

Så snart Gacy regnet med at politiet var borte, hadde han pakket liket inn og lempet det inn i en av bilene sine. Han kjørte i høy fart til en motorveibro over elva Des Plaines, der han tidligere hadde dumpet lik i vannet. Robert ble sendt samme vei.

På tilbaketuren mistet Gacy kontrollen over bilen og havnet i grøften, der han satt fast og måtte vente flere timer på en kranbil. Det var derfor han først henvendte seg på politistasjonen klokken 03.20.

Avhøret fortsetter i timevis. Det meste av tiden er Gacys stemme den eneste lyden som høres. En sjelden gang blir den kvernende strømmen av tilståelser avbrutt av spørsmål fra politifolkene.

«Hvor mange mennesker har du drept, John?».

Gacy svarer at det vet han ikke. Han har for lengst sluttet å telle.

«Det kan være 35, det kan være 45».

Når politiet nevner navn på forsvunne personer, rister Gacy på hodet. Gacy forteller at han har hatt rundt 1500 homoerotiske forhold i løpet av de siste fem årene. Han kan umulig huske alle navnene.

Tallet 1500 får politifolkene til å veksle blikk. Gacy ser det og skynder seg å legge til at han ikke er homofil, men tvertimot livredd for å bli det. For å understreke poenget legger han til:

«En mann er en mann. Og liker han ikke jenter, så er det jo noe galt med ham».

Politiet fant 27 lik i Gacys kjeller, og to begravd i innkjørselen og under garasje­gulvet. Robert Piests lik dukket først opp i 1979 i Des Plaines-elva. I retten forsøkte Gacys forsvar å få ham erklært utilregnelig, men forgjeves. 12. mars 1980 ble John Wayne Gacy dømt til døden.

Historien er fylt med utspekulerte seriemordere, og du kan fortsette lesningen på vår tema-side. Vi må advare om at det ikke er lesning for sarte sjeler!

Hvis du vil ha lesningen rett i postkassen, kan vi akkurat nå også tilby deg to nummer av HISTORIE og en lekker windbreaker-jakke. Den kan holde deg varm når det går kaldt nedover ryggen på deg...

Det gode tilbudet finner du her!

Les mer

Joseph & Karen Kozenczak: The Chicago Killer. The Hunt for Serial Killer John Wayne Gacy, Amazon, 2011 Terry Sullivan & Peter T. Maiken: Killer Clown. The John Wayne Gacy Murders, Pinnacle Books, 2013. 

Kanskje du er interessert i