The Dating Game Killer: Sjarm og krøller lurte ofrene

Kameraet zoomer inn på den 35 år gamle mannen i brun jakke og hvit skjorte med de øverste knappene åpne. En brun hårmanke bølger ned over skuldrene og rammer inn det solbrune ansiktet som åpner seg i et bredt og velpleid smil.

Kvinnen som skal velge mellom de tre mennene i underholdningsprogrammet, kommer inn på scenen. Cheryl Bradshaw er en vakker brunette og er iført en dypt utringet kjole som ikke overlater stort til fantasien. Hun begynner å kryssforhøre de tre kandidatene med en rekke flørt­ende spørsmål.

“Til ungkar nr. 1: Jeg serverer deg til middag. Hva heter du, og hvordan ser du ut?” spør Bradshaw i den muntre tonen som TV-showet er kjent for.

“Jeg heter banan og ser veldig deilig ut”, svarer Alcala til hennes åpenbart store begeistring.

“Kan du være litt mer konkret?” spør hun. Uten å nøle svarer han:

“Skrell meg.” Publikum hyler av fryd.

Da Bradshaw senere skal velge hvem hun vil date, er hun ikke i tvil:

“Jeg er glad i bananer, så jeg velger ungkar nr. 1,” sier hun.

Rodney Alcala trer frem, gir daten sin et kyss på kinnet og smyger en arm rundt henne. Begge er åpenlyst tilfredse med hvordan kvelden har gått. Men da de to deltagerne forlater scenen, går det opp for Bradshaw at hun ikke har valgt prinsen på den hvite hest.

Alcala er veldig intens, ekstremt selvopptatt og lover henne en date hun “aldri ville glemme”. I Bradshaws ører høres det mest ut som en trussel.

“Jeg begynte å få vondt i magen. Han oppførte seg veldig skummelt. Jeg takket nei til tilbudet hans. Jeg ville ikke se ham igjen”, avslørte hun mange år senere.

Cheryl Bradshaws beslutning om å droppe daten med Alcala redder trolig livet hennes.

Den sjarmerende ungkaren er nemlig ikke enhver svigermors drøm, men en sadistisk seriemorder som allerede har minst fire liv på samvittigheten.

Og ni måneder etter fjernsynsdebuten slår drapsmannen fra The Dating Game til igjen.

Grusomme lyster

Rodney James Alcala ble født i San Antonio i Texas den 23. august 1943 som den nest yngste av fire søsken.

I 1955 flyttet familien til Los Angeles. Ingenting ved den unge Rodney fikk alarmklokk­ene til å ringe – han fikk alltid gode karak­terer på skolen og var godt likt av både lærere og klassekamerater.

Etter å ha bestått gymnaset med toppkarakterer lot Alcala seg verve i hæren i 1961. Her begynte de første problemene å vise seg. To år inn i militærtjenesten sjokkerte han moren sin ved å dukke opp uanmeldt hjemme hos henne. Alcala hadde desertert.

Det var straffbart å utebli fra tjenesten, og det endte med at hun overtalte sønnen til å melde seg på hærens nærmeste rekrutteringskontor. Her ble han undersøkt av en psykiater som kom frem til at Alcala led av en “alvorlig antisosial personlighetsforstyrrelse”.

Sinnslidelsen oppstår gjerne etter fylte 15 år og kjennetegnes av impulsivitet, aggressivitet, manglende respekt for sosiale normer, løgnaktighet og overskridelse av andres grenser.

Senere mentalundersøkelser av Alcala viste også at han var en “psykopatisk seksuell sadist” – en spesiell underkategori av seriemordere som ifølge USAs føde­rale politi “nyter å torturere ofrene sine, mangler empati, er totalt selvopptatte og har et overveldende behov for å demonstrere sin makt og ha kontroll.”

Den sadistiske seksual-seriemorderen er som regel også ekstremt intelligent, og Rodney Alcala var ikke noe unntak. Da han ble opptatt i hæren, ble intelligenskvotienten hans målt til 140. Alle som har en IQ høyere enn 140, blir betegnet som genier.

På det tidspunktet visste ingen hvilken mørk ondskap som lurte inne bak Alcalas lyse hode. Men skolejenta Tali Shapiro skulle snart bli klar over det.

Skolejente ble hans første offer

Klokken åtte om morgenen den 25. september 1968 gikk åtte år gamle Tali Shapiro bortover Sunset Boulevard i bydelen West Hollywood i Los Angeles. Hun var på vei til skolen et par kilometer unna da en bil stoppet ved siden av henne.

I førersetet satt den 25 år gamle Alcala. Ansiktet var lagt i sjarmerende folder, og et stort smil bredte seg om leppene da han spurte om hun ville sitte på til skolen.

“Jeg får ikke snakke med fremmede,” svarte skolejenta.

“Jeg er ikke en fremmed. Jeg kjenner foreldrene dine. Jeg har et fint bilde som jeg gjerne vil vise deg”, lokket Alcala.

Tali ble nysgjerrig, og etter å ha nølt et øyeblikk satte hun seg inn i bilen. På samme tidspunkt kjørte eiendomsmegl­eren Donald Haines også bortover Sunset Boulevard på vei til arbeidet. Da han stoppet for rødt lys, så han en liten skole­jente snakke med en voksen mann i bilen ved siden av. Det så ikke ut til at de to kjente hverandre.

Situasjonen virket helt feil og fikk Haines til å følge etter bilen. Noen minutter senere stoppet den på en parkeringsplass foran et leilighets­kompleks ikke langt fra distriktets berømte fortau, Hollywood Walk of Fame.
Alcala førte jenta inn i en av leilighetene. Haines løp til nærmeste telefonboks og ringte til politiet.

“Du tror kanskje jeg er gal, men jeg har nettopp sett noe som føles galt. Jeg tror en mann har lokket en liten jente inn i bilen sin, og nå har hun gått inn i en leilighet sammen med ham. Kanskje har jeg rett, kanskje tar jeg feil. Men kan dere ikke stikke bort og sjekke det slik at jeg kan sove trygt i natt?” spurte Haines.

Noen minutter senere ankom betjenten Chris Camacho adressen og banket på døren til leiligheten.

“Det er politiet. Jeg vil gjerne snakke med deg,” ropte han gjennom døren. Kort etter dukket Alcala opp i vinduet ved siden av inngangsdøren.

“Gi meg et øyeblikk, jeg kom rett ut av dusjen,” sa han og forsvant.

Camacho la merke til at mannens hår var tørt. Måten han snakket på, bekymret også den garvede betjenten. Mens Camacho ventet på å bli sluppet inn, hørte han et svakt stønn inne fra leiligheten. Han trakk pistolen og sparket inn døren.

Det første han snublet over i leilig­heten, var en masse fotoutstyr, deriblant et trebent stativ. Alcala var borte, flyktet ut gjennom bakdøren. Da Camacho kom ut på kjøkkenet, holdt han på å kaste opp. På gulvet lå Tali naken i en blodpøl.

Det spinkle kraniet hennes var slått opp med en håndvekt som så var blitt lagt på halsen for å stenge for luftveiene. Skolejentas ben var spredt, og blodet rundt underlivet avslørte at hun hadde var blitt brutalt voldtatt.

Først trodde Camacho at jenta var død, men han kjente en svak puls og ringte etter ambulansen. Tali kom først til bevissthet to dager senere på sykehuset, der hun ble liggende i en hel måned før hun kunne utskrives.

Ingen trodde Alcala var sadist

Det var en grei sak for politiet å identifisere gjerningsmannen. På spisebordet lå ID-kortet hans fra University of California i Los Angeles, der Alcala studerte kunst – i håp om en dag å bli profesjonell fotograf.

Da politiet senere avhørte naboene hans, fikk de samme svar: Alcala var en kjekk, ung mann som kom godt ut av det med alle. En av foreleserne hans ved universitetet sa skråsikkert: “Rodney Alcala kan ikke gjøre en flue fortred.”

Det skulle vise seg å bli langt mer vanskelig enn forventet å fange mannen som hadde mishandlet den åtte år gamle jenta med dyrisk brutalitet enn politiet hadde regnet med.

For å unnslippe flyktet Alcala til østkysten av USA. Her skrev han seg inn på New Yorks filmskole under navnet John Berger. Og etter tre års nytteløs jakt besluttet politiet seg i juni 1971 for å sette Alcala på det føderale politiets liste over USAs ti mest etterlyste personer.

Et par måneder senere gjenkjente to av studentene på filmskolen bildet av Rodney Alcala som klassekameraten John Berger og varslet myndighetene. Politiet reagerte på tipset og troppet mannsterkt opp på universitetsområdet. Her ble Alcala arre­stert den 12. august 1971.

Han erkjente seg skyldig i barnemishandling, og den 19. mai 1972 fikk han en såkalt tidsubestemt straff på mellom ett og ti års fengsel. Tanken med denne spesielle straffeutmålingen var at staten kunne rehabilitere fangen gjennom terapi og utdanning.

Hvis en prøveløslatelseskommisjon mente fangen var kurert for sin sinnslidelse, kunne han løslates innen den fastsatte strafferammen. Og det var akkurat det som skjedde. I 1974 mente fengselspsykiateren at Alcal­as tilstand var “betydelig forbedret”, og i august ble han løslatt.

Skrekk og gru ved Hollywood-skiltet

Men Alcala hadde slett ikke forandret seg. Bare tre måneder etter løslatelsen ble han dømt for å ha gitt en 15 år gammel jente narkotika mot hennes vilje.

Julen 1974 kom han igjen bak lås og slå, men på grunn av god oppførsel ble han løslatt etter to og et halvt år. I juni 1977 var Alcala på frifot igjen. Som sist gikk det ikke lenge før hans morderiske lyster boblet opp til overflaten igjen.

Jill Barcomb var 18 år da hun bestemte seg for å vende hjembyen New York ryggen og prøve lykken i Hollywood sammen med en flokk venninner.

Da de ankom Los Angeles i oktober 1977, var Jill spent på hvilken fremtid hun kunne skape seg på vestkysten. Men drømmen om å slå gjennom i filmbyen utviklet seg til et mareritt som hun aldri skulle våkne opp av.

Den 10. november fant en av politiets patruljebiler liket hennes i et buskas på Franklin Canyon Drive, som snor seg gjennom åsene der det store, berømte Hollywood-skiltet står.

Tenåringens hodeskalle var knust med en stor stein, og rundt det ene brystet hennes satt et dypt bitemerke som nesten hadde revet løs brystvorten. Politifolkene som fant henne, hadde aldri før sett et så grusomt åsted.

DNA-tester fantes ikke på denne tiden – men hadde de gjort det, ville de straks ha avslørt at Alcala var drapsmannen. Bare en måned senere var Alcala igjen ute for å slukke sin sadistiske blodtørst. Den 16. desember 1977 fant politiet liket av 27 år gamle Georgia Wixted i leiligheten hennes i Malibu.

Et halvt år senere slo seriemorderen til igjen da han drepte 32 år gamle Charlotte Lamb. Han lot hennes mishandlede lik ligge igjen i vaskerommet i et leilighetskompleks i byen El Segundo, 25 km sørvest for Los Angeles.

Mens politiet arbeidet natt og dag for å finne gjerningsmannen for de mange forbrytelsene, dukket han opp i TV-programmet The Dating Game. Men det hovmotet som hadde ført Alcala inn i amerikanernes TV-stuer, kom også til å felle den bestialske seriemorderen.

TV-opptreden overbeviste betjenter

Sommeren 1979 lå de to tolv år gamle venninnene Bridget Wilter og Robin Samsoe på stranden Huntington Beach i Sør-California. På et tidspunkt dukket det opp en yngre, solbrun herre med lang hestehale og et kamera mellom hendene.

Han skulle ta bilder til en fotokonkurranse, fortalte han de to jentene. De syntes han virket ufarlig og gikk med på at Alcala tok bilder mens de lekte på stranden.

Jentene ante ikke at fotografen i virkeligheten var en av Californias mest ettersøkte seriemordere som hadde drept sitt femte offer bare noen få uker tidligere: 21 år gamle Jill Parenteau var blitt mishandlet og drept i leiligheten sin i byen Burbank nordvest for Los Angeles.

Etter fotograferingen gikk de to venn­innene hver til sitt. Robin Samsoe hoppet på sykkelen sin og syklet mot byen, der hun skulle til ballettundervisning. Hun kom aldri frem. Da dagen ble til kveld, meldte foreldrene henne savnet.

Betjenten Marilyn Droz avhørte venninnen Bridget Wilter som beskrev mannen som hadde tatt bilder av dem på stranden. Droz tegnet en skisse av gjerningsmannen som kom i lokalavis­ene. Politiet festet seg spesielt ved to oppringninger fra leserne.

En av betjentene som var tilsynsverge for Rodney Alcala etter hans første prøveløslatelse i 1974, ringte og fortalte at tegning­en lignet hans tidligere klient. Det samme fortalte Donald Haines – bil­isten som hadde meldt Alcala til politiet i forbindelse med det blodige overfallet på skolejenta Tali Shapiro.

Nå var Alcala i myndighetenes søkelys, men politiet var fortsatt ikke sikre på om han var skyldig i Robin Samsoes forsvinning. Dette endret seg da betjenten Art Droz ved en tilfeldighet så en reprise av TV-showet The Dating Game med Alcala.

Art Droz var gift med politikollega og tegner Marilyn Droz, og nå satt han og betraktet mannen med det djevelske smilet som kona hans hadde tegnet ut fra venninnens beskrivelse.

Hos Droz-paret var det ikke lenger noen tvil: Det måtte være Alcala som hadde kidnappet tolvåringen Robin Samsoe.

Gulløreringer ga dødsstraff

Den 24. juli arresterte politiet Alcala hjemme hos moren hans på østkanten i Los Angeles. Kort tid før hadde politiet funnet restene av Robin Samsoes lik i en grøft nær Huntington Beach.

Da betjentene ransaket morens hjem, fant de en kvittering som viste at Alcala hadde leid et lagerlokale i Seattle. Noen dager senere undersøkte de rommet. Ransakningen tok tre timer fordi det lille lokalet var proppfullt med skrap.

Men da politiet var ferdig, sto de med et fellende bevis: Et par øreringer av gull som Robin Samsoe hadde lånt av moren sin og som skolejenta hadde på seg den dagen hun forsvant ved stranden.

Den 7. mai 1980, knapt et år etter pågripelsen, ble Rodney Alcala dømt til døden for drapet på Robin Samsoe og plassert i en dødscelle i det beryktede San Quentin-fengselet. Myndighetene hadde fremdeles ingen anelse om at drapsmannen hadde betydelig flere drap på samvittigheten.

Alcalas umettelige trang til å drepe ble først avslørt tidlig på 2000-­tallet da politiet begynte å analysere DNA-spor som ble funnet på ofrene i gamle drapssaker. Det såkalte genetiske fingeravtrykket var like anvendelig som de fingeravtrykkene som i tiår hadde avslørt forbrytere over hele verden.

Endelig kunne politiet bevise at Alcala hadde vært i nærkontakt med ikke mindre enn fem drapsofre i California i 1970-årene. Funnene førte til en ny rettssak mot Alcala i 2003. “The Dating Game Killer”, som han ble kalt i pressen, bedyret sin uskyld, men juryen fant ham skyldig. Enda en dødsdom ble lagt til den han hadde fått 23 år før.

Drapsetterforsker Cliff Shepard arbeidet med flere av de drapssakene som Alcala til slutt ble dømt for takket være DNA-bevis. Shepard er ikke i tvil om betydningen av oppklaringsarbeidet:

“Rodney Alcala hører hjemme blant de aller verste seriemorderne i USAs historie. Det faktum at han har sittet bak lås og slå siden 1979 har garantert reddet mange liv.”

Alcala døde av naturlige årsaker i fengselscellen i California den 24. juli 2021. Han ble 77 år.

I 2019 offentliggjorde politiet 109 portretter av kvinner som “The Dating Game Killer” hadde fotografert.

Myndighetene håper at pårørende kan identifisere kvinnene og fortelle om de har vært savnet siden 1970-årene.