Virkelighetens Dracula var en kvinnelig seriemorder

Inne i gården støter de først på en ung tjeneste­jente som ligger i snøen og hulker med brukket hofte. Synet gjør ikke det helt store inntrykket på gruppen.

Hard kroppslig avstraffelse av tjenestefolk, også vilkår­lige henrettelser, blir som regel godtatt i den føydale overklassen.

Borgen er et redselskabinett

På det kalde steingulvet innenfor døren ligger enda en ung, halvnaken kvinne. Hun er svært blek og ser ut som om hun har blitt tømt for blod. Det tar ikke mange sekunder å konstatere at hun er død.

Ikke langt fra henne ligger nok en jente. Hun har store sår over hele kroppen, og den svake stønningen avslører at hun er døende.

Følget beveger seg videre inn i den tilsynelatende forlatte borgen uten å møte motstand. I de mørke underjordiske kjellerne oppdager de et fangehull med et dusin innesperrede jenter.

I et fryktinngytende torturkammer ligger flere som er døde eller døende. De sistnevnte ble etter alt å dømme glemt da de utkjørte bødlene trakk seg tilbake for natten.

Bødlene blir nå pågrepet på rommene sine. Flere er fremdeles iført klær som er gjennomvåte av ofrenes blod.

En av dem er borgens frue. Etter å ha gått gjennom hele borgen, har de sjokkerte utsendingene samlet sammen mer enn 50 sterkt lemlestede lik. Det skal vise seg at dette bare er toppen av isfjellet.

Under retts­saken som følger, kommer det frem at den blodtørstige grevinnen og hennes håndlangere har torturert og drept så mange som 612 jenter og unge kvinner gjennom flere år.

Innavl i den fornemme familien

Elizabeth Báthory ble født i den ungarske byen Nyírbátor i 1560. Hun vokste opp i byen Ecsed i Transilvania, i en av familiens mange borger. Foreldrene var baron György Báthory de Ecsed og Anna Báthory.

De tilhørte hver sin gren av en av de rikeste og mest innflytelsesrike prote­stantiske familiene i det ungarske riket.

Hennes onkel Stefan Báthory var prins av Transilvania og konge av Polen mellom 1575 og 1586, og blant slektningene var det ellers en kardinal, en rekke biskoper samt rikets førsteminister, grev Thurzó, som var med og arresterte den blod-innsmurte Báthory i 1610.

Som liten skal den senere grevinnen ha vært svært hissig av seg. Mye tyder på at hun led av epilepsi eller en annen nevrologisk lidelse, noe flere historikere har ment skyldes innavl gjennom flere generasjoner.

Målet hadde vært å sørge for at rikdommen ble holdt innenfor slekten. Andre familiemedlemmers perverse handlemønstre peker i samme retning, men det er få kilder og vanskelig å si hvor mye som er rykter og etterpåklokskap i et forsøk på å forklare de ufattelige ugjerningene hennes.

Det samme er tilfellet når det gjelder overleverte fortellinger om traumatiser­ende opplevelser i de første barneårene.

Hun skal bl.a. ha vært vitne til at søsteren ble voldtatt og drept av rasende bønder, og det skal ha vært med nød og neppe at hun unngikk å lide samme skjebne selv.

Hun bet ofrene til blods

14 år gammel ble Elizabeth Báthory gift med grev Ferencz Nádasdy og flyttet inn på slottet Cachtice. I 1604 døde plutselig ektemannen Ferencz – ingen vet med sikkerhet hvordan.

Det var på den tiden Báthorys utskeielser begynte for alvor. Ifølge en beretning skjedde det ved en tilfeldighet: En tjenestejente kom en dag i skade for å rive fruen i håret da hun børstet det. Enkegrevinnen reagerte straks ved å slå jenta hardt i ansiktet.

Så hardt at noe av blodet fra jentas nese la seg på fruens hud. Da hun tørket det bort, mente hun at huden så yngre ut.

Etter å ha snakket med sine magikyndige tjenestefolk om saken, fikk hun halsen skåret over på jenta, og blodet ble tappet i et kar. Deretter tok grevinnen seg et bad i blodet og drakk av det for å få tilbak­e sin ungdom.

Denne kannibalistiske besettelsen av ungdommen er en folkelig forklaring på de makabre ugjerningene. Men det fins ingen samtidige kilder som nevner at hun skal ha tatt noe blodbad.

Til gjengjeld står det flere steder at hun brukte tennene til å flå store hudflak av ofrene for å få blodet til å flyte.

Dette blir begrunnet med grevinnens sadistiske tendenser og hennes fetisjistiske forhold til blod og den foryngende virkningen hun antok at det hadde.

Likene ble kastet tilfeldige steder

Det er en kjensgjerning at uforholdsmessig mange ungjenter forsvant fra landsbyene i området rundt borgen. De som ikke lot seg lokke til slottet med løfte om arbeid, ble bortført med vold av grevinnens lojale hjelpere.

I begynnelsen var det ingen som beklaget seg nevneverdig over det. Det var ikke uvanlig med plutselige uforklarlige dødsfall i de fattige landsbyene, og det var uansett ikke mange som våget å protestere mot den temperamentsfulle føydalfruen.

Etter hvert som ryktene og klagene fra de pårørende ikke lenger kunne ties i hjel, måtte den lokale protestantiske presten si ifra.

Han klaget høylytt over at det stadig oftere fant sted uanmeldte begravelser på kirkegården i nattens mulm og mørke, uten at verken graveren eller han hadde fått beskjed på forhånd.

De kom over den ene ferske graven etter den andre på kirkegården, uten en eneste gravstein.

Men prestens klage hadde ingen virkning. Grevinnen og hennes hjelpere følte seg svært trygge på at de ikke ville bli tatt og løste saken ved å finne andre beleilige metoder for å kvitte seg med de døde kroppene.

Likene ble nå kastet akkurat der det passet – på jorder, i vannveier og i skråningene nedenfor borgen.

Selv om dødsårsaken var en offentlig hemmelighet, var det ingen som hadde mot til å ta rettslige skritt mot grevinnen.

Hun hadde mektige slektninger, og ofrene var døtre av enkle bønder.

Adelens jenter kom også i søkelyset

Med tiden gikk landsbyene tomme for passende bondejenter, og da ble Báthory for alvor uforsiktig. Nå tok hun inn lav­adelige jenter under påskudd av at hun ville utdanne dem til ekte adelskvinner.

Det var straks mer alvorlig, og da kong Matthias 2 fikk høre historien om at ni jomfruer fra adelige familier i nær­heten hadde forsvunnet etter å ha dratt opp til grevinnens borg, ble han nødt til å ta affære.

Kongen var nemlig avhengig av adelens sympati for å beholde sin maktposisjon.

Flere historikere har ment at kongens initiativ også ga ham anledning til å avgjøre en personlig maktkamp mellom seg selv og enkegrevinnen.

Matthias 2 hadde lånt en stor formue av hennes avdøde mann, og den greide han ikke å betale tilbake.

Hvis hun ble dømt skyldig i drap, kunne han ikke bare avskrive gjelden, men også overta alle hennes eiendommer og tilstøtende landområder.

Forbrytelsene kommer for en dag

Grev Thurzó setter straks sin kusine i husarrest. Hennes medsammensvorne blir arrestert og ført til byen Presslau, i dag Bratislava, der rettssaken mot dem tar til i begynnelsen av januar 1611.

Men Elizabeth Báthorys høyadelige stand og innflytelsesrike venner forhindrer at hun blir anklaget – stikk i strid med kongens ønske.

Under prosessen forteller de anklagede om forbrytelsene sine. Hushovmesteren, dvergen Johannes Ujvary, vitner om at han har vært til stede under drapet på 37 unge kvinner mellom 11 og 27 år.

Han skildrer i detalj hvilke torturmetoder ofrene ble utsatt for før de døde. Det samme gjelder grevinnens barnepike gjennom hele barndommen, Ilona Joo. Hun innrømmer å ha hjulpet til ved langt over 50 drap.

Sjokket kommer da en ung tjeneste­jente ved navn Zusanna forteller at hun på et tidspunkt kikket i fruens dagbok.

Her oppdaget hun at grevinnen daglig hadde skrevet inn navnene på ofrene, ofte med små beskrivende tilføyelser som “mørkhåret” eller “svært liten”. Hun talte 612 navn på listen.

I rettsprotokollene snakkes det bare om 80 ofre ettersom rettssaken først og fremst er opptatt av de adelige jentene.

Senere skriver imidlertid kong Matthias i et brev til førsteministeren Thurzó at han har hørt om flere enn 300 forsvunne kvinner.

De tiltalte blir dømt til døden

Fordi de anklagedes vitnesbyrd blir avgitt under tortur og i håp om mildere dom, er de ikke særlig pålitelige i seg selv.

Under rettssaken er det imidlertid over 200 andre vitner til stede, blant dem flere av de overlevende og mennene som snek seg inn i borgen sammen med Thurzó den natten i desember.

De 21 dommerne viser ingen nåde og dømmer alle de tiltalte til døden.

Tre “hekser”, blant dem Joo, dømmes dessuten til å få fingrene revet av med glødende tenger før hun og de andre brennes levende på bålet – “fordi de har utøst kristent blod.” Enkegrevinnen går fri.

Hun reddes igjen av sin høye status. Kong Matthias prøver flere ganger å få henne dømt og alle hennes verdier konfiskert. Dette forhindrer Thurzó med henvisning til familiens gode navn.

Grevinnen blir murt inne

Alle er likevel enige om at hun ikke kan gå fritt omkring. Báthory ender med å bli murt inne i et kammer i borgen der hun har begått flesteparten av forbrytelsene. Det er bare et par små sprekker – en til luft og en til matfatet.

Gjennom disse sprekkene i døren ser en av vaktene den 21. august 1614 grevinnen ligge på magen på gulvet. Hun har sovnet stille inn i en alder av 54 år.

Begravelsen går ikke like stillferdig for seg. De som ikke våget å si noe da hun levde, reiser seg nå: “Det ungarske ludderet skal ikke i vår vigslede jord.”

For at den morderiske grevinnen skal bli stedt til hvile slik det sømmer seg en adelsdame, må liket i all hast fraktes til familiens hjemby Esced i Transilvania, der hun blir gravlagt.