Sjarmøren Frank Abagnale ble svindlende rik

16 år gammel rømte Frank Abagnale hjemmefra. En falsk flygeruniform og et sjekkbedrageri sikret ham et liv i overdådig luksus. Frank Abagnale skrev senere boken Catch Me If You Can, som også er blitt filmatisert.

4. mai 2015

Frank Abagnale: Mannen bak Catch Me If You Can

Kaptein Gary Giles tar sin Boeing 707 opp til 30 000 fot. Så snur han seg mot den unge Pan Am-piloten han har med som passasjer, og sier: «Kan du fly denne fuglen et øyeblikk, Frank? Jeg skal bare ta en liten tur bakover». Annenpiloten tar over, mens Frank Abagnale setter seg i kapteinens sete. Da han er klar, sier annenpiloten med et smil: «Du har henne, kaptein».

I noen få sekunder holder Abagnale det store flyet og 140 menneskeliv i sine hender, til han raskt slår over på autopilot. Til tross for den fine pilotuniformen har han aldri hatt en eneste flytime. Han er, som han selv senere uttrykker det, «ikke kvalifisert til å fly så mye som en drage». Flysertifikatet i lommen hans er like falskt som identitetskortet fra Pan Am.

Stakk av som 16-åring

Frank William Abagnale jr. var 16 år da han stakk av fra barndomshjemmet i Bronxville i New York. Foreldrene var skilt, og faren hadde nylig gått konkurs. Selv om det var traurig hjemme, skriver Abagnale i sin bok «Catch Me If You Can» at det mer var en plutselig innskytelse enn stemningen i familien som fikk ham til å dra.

En sommermorgen i 1964 pakket han en koffert med sine fineste klær og gikk ut døren. Han la ikke igjen noen beskjed til foreldrene. Med seg hadde han bare kofferten, en bankbok med 200 dollar samt et sjekkhefte til å betale motellregninger og mat den første tiden. Etter det måtte han finne på noe.

Abagnale fikk raskt jobb i en butikk i New York, men tjente bare 1,50 dollar i timen, fordi han var mindreårig. Det var altfor lite, så tenåringen bestemte seg for å­ gi seg selv lønnsforhøyelse. Allerede som 15-åring var Abagnale over 180 centimeter høy og tilsvarende bredskuldret. Han kunne gå for å være ti år eldre enn han faktisk var. Så hvorfor ikke?

Alt han trengte å gjøre, var å endre et siffer i fødselsdatoen på førerkortet sitt. Det ble starten på en makeløs svindlerkarriere. Med sin nye alder fikk Abagnale jobb med voksenlønn i en annen
butikk, men lønnen var likevel bare 2,50 dollar i timen. Det monnet ikke, og kontoen gikk fort tom. Derfor så Abagnale seg nødt til å utstede en rekke sjekker uten dekning i sitt eget navn – en dårlig og kortsiktig strategi. Nå var han virkelig nødt til å finne på noe.

Det slo ham at bankene bare forlangte å se bildelegitimasjon når kundene ville heve penger, men ikke når de satte inn penger. Derfor brukte Abagnale sine siste kontanter på å opprette en bankkonto i falskt navn.

Like etter ringte han til banken og bestilte et sjekkhefte. Noen dager senere dumpet det ned i postboksen hans på det lokale postkontoret, og nå kunne han uten problemer utstede sjekker uten dekning. Så snart en bank oppdaget overtrekket og sperret kontoen hans, åpnet Abagnale bare en ny konto i en annen bank.

Tenåringen hadde funnet en uuttømmelig kilde til kontanter, og de neste fire årene levde han som en prins mens politiet jaget skyggen hans.

Drømmen fikk vinger: Frank Abagnale ville være pilot

Abagnale var inntil videre en identitetsløs guttunge uten mål i tilværelsen, men det skulle endre seg i løpet av et øyeblikk. På gaten i New York passerte han tilfeldig en besetning fra flyselskapet Pan Am, nærmere bestemt to selvsikre piloter i sine strålende uniformer og en gruppe unge, vakre og nærmest guddommelige flyvertinner. Så mye suksess og glamour hadde Abagnale aldri opplevd før, og synet traff ham som en åpenbaring. Nå visste han hva han ville bli: pilot i Pan Am.

Panikk hos skredderen

Først å skulle fullføre high school for så å tilbringe årevis på universitetet og deretter en flyskole var imidlertid ikke noe for Abagnale. Det måtte finnes en enklere løsning. Det første han trengte var en uniform. Derfor ringte Abagnale til Pan Am og ba om å få snakke med innkjøpsavdelingen. Han ble straks satt over.

«Det er Johnson. Hva kan jeg hjelpe med?»
«Ja», svarte Abagnale. «Mitt navn er Robert Blake. Jeg er annenpilot i Pan Am med base i Los Angeles. Vi fløy hit i morges, og jeg skal fly ut igjen herfra i kveld. Jeg vet ikke hvordan det har skjedd, men noen har stjålet uniformen min. Den er i alle fall borte. Og jeg kan jo ikke fly i sivil». «Det er ikke noe problem», svarte Johnson vennlig. «Du stikker bare innom i Well-Built Uniform Company og spør etter herr Rosen, så kler han deg opp. Jeg skal ringe til ham og si at du er på vei».

Abagnale fikk adressen på butikken, og en time senere sto han i Pan Ams pilotuniform og beundret synet av seg selv i et speil. Alt hadde gått som smurt. Først da Abagnale skulle til å forlate butikken, oppsto en kritisk situasjon.

Da han dro frem sjekkheftet sitt for å betale, slo det ham plutselig at alle sjekkene var utstedt i hans riktige navn, Frank Abagnale, og nå utga han seg for å være en viss Robert Blake.
«Jeg tar ikke imot sjekker», utbrøt skredderen. Abagnale ble forbauset og svarte at han i så fall måtte ut en tur og heve kontanter. Men igjen ristet herr Rosen på hodet. Han skulle ikke ha betaling nå, for firmaet hans fakturerte Pan Am direkte.

Det eneste han trengte var Abagnales ansattnummer. Ansattnummer!? Abagnale ante ikke hvor mange siffer Pan Am hadde i ansattnumrene sine, men nok en gang ble han reddet av herr Rosen. Butikkinnehaveren skjøv en ferdigtrykt blankett over disken til ham der det var det plass til fire tall i en boks, og Abagnale skrev de første fire han kom på.

Bare noen minutter senere spankulerte han nedover gaten på vei mot sitt nye, glamorøse liv i luften. Nå var han klar til å legge hele verden for sine føtter, for ikke å snakke om massevis av vakre kvinner.

Fordommer hjalp Frank Abagnale

Iført pilotuniformen fikk Abagnale bekreftet noe han allerede visste: Klær skaper folk, identitet og troverdighet. Ikke en eneste gang var det noen som kontrollerte sjekkene han skrev ut. Folk var i forbløffende grad offer for sine egne forutinntatte meninger. De så ikke på sjekken, men på personen som utstedte den. Abagnale var alltid velpleid, velkledd og fremfor alt hvit. Hadde han vært svart, ville det aldri ha gått, skrev han senere.

Likevel ble Abagnale forbløffet over i hvor høy grad pilotuniformen endret folks holdning til ham. Plutselig sa de fleste «sir» i annenhver setning, og vakre kvinner sendte ham kokette smil eller så langt etter ham på gaten. Abagnale var en høy, flott fyr som alltid hadde hatt draget på damene, men dette var likevel utrolig. Pan Am-piloter var tydeligvis attraktivt kjærestemateriale.

Abagnale utnyttet sine nye muligheter optimalt, jaktet nesten daglig på nærmeste flyplass og innledet erotiske forhold til en rekke flyvertinner fra alle andre flyselskap enn akkurat Pan Am. Han foretrakk voksne kvinner, og det eldste bekjentskapet hans var en flyvertinne på 30 år. Han tenkte ofte på hva hun ville si hvis hun oppdaget at hun delte seng med en 16-åring.

Abagnale arbeidet målrettet med å underbygge sin nye identitet. Det første han trengte var et av de identitetskortene alle Pan Am-ansatte bar på brystet. Det var en relativt smal sak. Han gikk bare en tur på flyplassen og studerte kortenes format, typografi og de ganske få opplysningene det inneholdt. Dessuten trengte han en Pan Am-logo i riktig størrelse, og det skaffet han seg ved å kjøpe et lite modellfly av plast og skrape klistremerket av det.

Det Frank Abagnale virkelig manglet nå, var kunnskap, og den måtte han slite seg til. I ukevis satt han på biblioteker og pløyde gjennom fagbøker og flyhåndbøker. Men det var ikke alt han kunne lese seg til. For å øke troverdigheten trengte han også elementær kunnskap om en pilots hverdag. Derfor ringte han til Pan Am og ba om å få snakke med en pilot. Han utga seg for å være en universitetsstudent som holdt på med en artikkel om luftfart til studentavisen.

Abagnale ble satt over til en flykaptein som var smigret over Abagnales brennende interesse og de ivrige spørsmålene, så han svarte tålmodig. Abagnale hadde for eksempel hørt at piloter kunne fly gratis over hele verden. Det fikk han nå bekreftet. Systemet het «deadheading».

Flyselskapene trengte å kunne flytte piloter raskt rundt i verden, og hadde derfor inngått en avtale om at alle piloter fløy gratis. Det kostet ingenting, fordi den transporterte piloten ikke opptok et passasjersete, men satt på et klappsete i cockpit. Dette var Abagnales store sjanse. Nå skulle han ut og se verden.

Da Abagnale møtte en pilot med en vakker flyvertinne på hver arm, visste han hvordan han skulle bli rik og dra damer. Foto: AP

Huskjøpet felte ham

En dag følte Abagnale seg klar og gikk om bord på et fly for å ta sin første tur. Den gikk helt etter planen. Det samme gjorde de neste. På kort tid ble Abagnale rene globetrotteren. Pan Am har regnet ut at han bare de to første årene fløy over 1,6 millioner kilometer på vel 250 flygninger til i alt 26 land. Abagnale var bare med som passasjer, og hadde bare i ett tilfelle rattet i hendene i noen få sekunder.

Svindelen kostet Pan Am dyrt. Som Pan Am-pilot sjekket Abagnale inn på de hotellene flyselskapet pleide å bruke. Både rommet og alt han spiste og drakk ble skrevet på Pan Ams regning. Abagnales liv ble med ett en luksustilværelse full av store opplevelser, utsøkt mat og flust med damebekjentskaper.

Abagnale strødde om seg med sjekker uten dekning, som han oftest innløste mot kontanter. Han hadde bunker av pengesedler liggende i leide bankbokser rundt omkring i verden. Men medaljen hadde en bakside. Interpol pustet ham hele tiden i nakken, og han risikerte å bli arrestert når som helst. I perioder torde han ikke nærme seg en flyplass, og ga seg i stedet ut for å være overlege på et sykehus, og senere statsadvokat. Også det slapp han heldig fra.

Ironisk nok gikk svindelen først galt da han bestemte seg for å bli lovlydig. Etter fire heseblesende år var 20 år gamle Abagnale etter hvert utslitt av alltid å være på flukt. Han hadde svindlet for 2,5 millioner dollar – det tilsvarer omtrent 200 millioner kroner i dag – og behøvde ikke fortsette sin kriminelle løpebane. Derfor bestemte han seg for å kjøpe seg et hus i den sørfranske byen Montpellier og gå av med pensjon.

Det var en skjebnesvanger beslutning. Like etter huskjøpet ble Abagnale gjenkjent på gaten av en flyvertinne som han tidligere hadde vært på date med. Hun visste at han var en ettersøkt svindler og varslet politiet, som kort etter arresterte Abagnale i det lokale supermarkedet. Festen var over.

Flukten fra flytoalettet: Frank Abagnale stakk av fra politiet

Da han omsider ble tatt, klekket Abagnale ut en spektakulær flukt fra politiet. Etter et år bak lås og slå i Frankrike og Sverige satt Abagnale i 1971 om bord på et fly med kurs mot USA, der en tolv år lang fengselsstraff ventet. Til hans store hell var flyet en VC10 – en flytype han kjente like godt som sjekkhefter og falske ID-kort.

Abagnale visste at flyets toalettmøbel var utstyrt med hasper som rengjøringspersonalet kunne løsne for så å løfte hele toalettet av hvis det var tett. Under toalettet var et hull som en voksen mann akkurat kunne klemme seg gjennom. Hullet førte ned til en lem i buken på flyet.

Like før landing låste han seg inne på toalettet og fjernet toalettmøbelet. Da flyet landet, krøp han gjennom hullet, fant lemmen, hoppet ned på landingsbanen og forsvant. Pressen elsket historien, og alle – unntatt politiet – fikk seg en god latter. Noen dager senere ble Abagnale imidlertid arrestert igjen.

Frank Abagnale, svindleren bak Catch Me If You Can, bistår nå FBI

En amerikansk domstol dømte Abagnale til tolv års fengsel, men FBI var i all hemmelighet dypt imponert over den smarte svindlerens kompetanse, og svært interessert i å rekruttere ham.

Dermed ble det inngått en avtale om at Abagnale sonet fem år av straffen og fikk ettergitt resten, mot at han hjalp FBI med oppklaringen av kompliserte svindelsaker. Dette samarbeidet har nå vart i flere tiår, og Abagnale er fremdeles en hyppig foreleser på FBI-akademiet.

Kanskje du er interessert i