Skipbrudd med psykopat om bord: «Drep de sterkeste først»

Han advarer øyeblikkelig kaptein Ariaen Jacobsz om at Batavia muligens har kurs direkte mot et skjult rev, men Jacobsz biter ham av.

«Det er månestrålene som danser på overflaten», belærer skipperen den bekymrede utkikken. Batavia fortsetter på samme kurs, og noen minutter senere inntreffer katastrofen. For full fart og med et øredøvende brak skraper bunnen over det skarpe korallrevet.

Først etter noe som kjennes som en evighet står Batavia stille, med svak slagside mot babord og en skipper som sjokkert stotrer frem: «Vi har gått på grunn».

Som alle andre er Francisco Pelsaert, skipets kommandør, blitt kastet ut av køya ved grunnstøtingen. Han farer opp på dekk, der han blir møtt av den illevarslende lyden av bølger som bryter mot et rev.

«Skipper, hva har du gjort?» brøler Pelsaert rasende. Flere ganger under den 211 dager lange ferden fra Nederland til kolonihovedstaden Batavia i Nederlandsk India (nå Indonesia) har Pelsaert måttet skjelle ut skipperen for å drikking og unnasluntring, men denne gangen hjelper det ikke med en reprimande.

Skipet sitter hjelpeløst fast i ukjent farvann mer enn 3500 kilometer fra nærmeste havn. Lasten bugner av gull, sølv og edelsteiner, men ingen rikdommer kan redde de skipbrudne.

Underkjøpmann vil stjele skipet

Da morgenen gryr mandag 4. juni, er det klart at Batavia er umulig å få av revet. Høye bølger hamrer løs på skroget, som knaker og braker illevarslende, og skipsdekket er stappfullt av paniske passasjerer.

Rundt dem bakser mannskapet desperat med å få kastet skipets­ flere tonn tunge bronsekanoner over bord i håp om å få Batavia løs, men ingenting hjelper.

Pelsaert tar den tunge beslutningen: Skipet må evakueres. Først skal kvinner, barn og syke skysses inn til en av de små koralløyene, Houtman Abrolhos-øyene, som ligger rundt 1500 meter fra skipet.

Gråt og skrik fyller luften mens evakueringen står på.

I nødens stund kjemper alle om en plass i jollene – mødre blir brutalt skilt fra barna sine, og menn fra koner. Først i kveldingen har flesteparten av de over 300 om bord forlatt Batavia.

Men ikke alle vil på land. Rundt 70 menn velger å bli på skipet. Blant dem er Jeronimus Cornelisz, nyansatt underkjøpmann i Det nederlandske ostindiske kompani, som eier Batavia.

Cornelisz er nummer tre i hierarkiet etter kommandør Pelsaert og kaptein Jacobsz. I ukene før forliset har den 30 år gamle Cornelisz, som drev sitt eget apotek hjemme i Nederland før han ble slått konkurs, brukt all sin tid på å overtale kaptein Jacobsz­ og andre av sjøfolkene til å begå mytteri og stjele skipet og den verdifulle lasten.

Den forfyllede Jacobsz, som avskydde kommandør Pelsaert, hadde ikke vært vanskelig å overtale, og Cornelisz har også klart å lokke andre med. Men nattens ulykke har snudd opp ned på alt.

I kaptein Jacobsz’ fravær har Cornelisz samlet sine medsammensvorne rundt seg.

Mens de nipper til Pelsaerts dyre, spanske vin, diskuterer de hvordan de kan utnytte situasjonen.

Cornelisz har et håp om at det kan la seg gjøre å reparere Batavia, slik at de likevel kan fullføre planen om å stjele skipet og stikke av med lasten, og han oppfordrer kumpanene sine til å være tålmodige.

Kommandøren seiler etter hjelp

Bare 24 timer etter at de første skipbrudne vasset i land på øya, som de allerede har døpt «Batavias kirkegård», har de gått tom for drikkevann. Den bare 300 meter lange koralløya har ingen kilde eller innsjø.

Øya har faktisk ingenting å by på, bortsett fra en yngleplass for havfugler samt noen selkolonier og en stripe med sandstrand.

De nesten 200 menneskene på øya innser at de befinner seg i et fengsel – en gold og gudsforlatt flekk midt i havet, der de sannsynligvis er dømt til å dø av tørst.

Kroppene deres er dehydrert, tungene oppsvulmet, og halsen så tørr at det gjør vondt bare å trekke pusten. I løpet av de første dagene dør 30 av de svakeste av vannmangel eller av – i desperasjon – å ha drukket sjøvann.

Heller ikke på naboøya, der kommandør Pelsaert, skipper Jacobsz og knapt 50 andre har slått leir, fins det ferskvann. Mennene har med forsyninger fra skipet, men situasjonen er uholdbar.

Pelsaert tar derfor motvillig beslutningen om å utstyre Batavias storbåt med proviant og seile de rundt 60 kilometerne inn til det uutforskede fastlandet – dagens vestlige Australia.

«Det ville vært bedre og ærligere å bli her og dø med de andre enn å overleve med dyp sorg i hjertet», skriver Pelsaert i loggboken.

Likevel beordrer han storbåten gjort klar, og i ly av nattemørket – en uke etter Batavias forlis – seiler båten ut fra koralløya. 48 personer, blant dem Pelsaert, kaptein Jacobsz og alle senior-offiserene, befinner seg på fartøyet som stille glir vekk fra den beskjedne øya som siden ble kalt «Forrædernes øy».

Også fastlandet viser seg imidlertid å være uten vann. Noen dager senere bestemmer Pelsaert seg derfor for å forsøke å seile de 3500 kilometerne til Nederlandsk India etter hjelp.

40 mann drukner i bølgene

De etterlatte på «Batavias kirkegård» føler seg sviktet og forrådt da det går opp for dem at kommandøren og kapteinen har forlatt dem i ly av nattemørket. Like etter blir det strandede skipet med Cornelisz og de rundt 70 gjenværende sjømennene slått til pinneved av brenningen og forsvinner i bølgene.

Bare 30 mann berger seg i land, blant dem Cornelisz, som overlever ved å klamre seg til restene av skipets baugspryd. Med det som livbøye driver han i land på «Batavias­ kirkegård» og tas imot som en frelser.

«Gud være lovet. Vi trodde De var død», er ordene som møter Cornelisz da han drar seg opp på stranden, gjennomvåt og med klærne i laser.

På dette tidspunktet vet ingen at en djevelsk plan har tatt form i underkjøpmannens hode, og at alle ville ha vært best tjent med at han forsvant i bølgene han også.

Cornelisz planlegger massemord

Etter mange dager uten vann øser regnet plutselig ned over de skipbrudnes øy – til og med i så rikelige mengder at alle tomme tønner blir fylt. Matproblemet blir løst da folkene klarer å fange både sel og fugl.

I mellomtiden går Cornelisz i gang med å rekruttere sin egen private hær. Mange er bitre over kommandør Pelsaerts forsvinning, og 40 mann lar seg lokke.

Han ifører seg deretter kommandørens silkestrømper, svarte fjærhatt og røde uniformskappe og overtaler alle de skipbrudne til å avlegge troskapsed og skrive under på at de «anerkjenner Jeronimus Cornelisz som kapteingeneral».

Av seilene fra Batavia får han laget et teltpalass, og – vel så viktig – han konfiskerer alle skytevåpen, sverd og kniver på øya. Deretter setter han undersåttene sine til å bygge flåter av drivtømmer.

Med alle travelt opptatt finpusser Cornelisz sin uhyggelige plan: Når redningsskipet Pelsaert har reist for å hente omsider dukker opp, vil han og hans menn erobre det og bruke fartøyet som sjørøverskip.

Men først må han rydde av veien alle som kan tenkes å utgjøre selv den minste trussel mot planene hans. «Bare 45 menn eller færre bør overleve», sier han iskaldt­ til folkene sine.

Cornelisz' plan er å splitte, herske og drepe, og to uker etter forliset setter han i verk første del av planen. Med på Batavia var en kontingent soldater som han frykter kan sabotere planene hans. Disse mennene beordrer han i land på øya de skipbrudne har døpt «Den høye øya».

«Finn vann, og send røykringer til værs når det er gjort. Så kommer vi og henter dere i båten vår», lover Cornelisz, vel vitende om at folkene hans allerede har undersøkt øya, og at den er knusktørr.

På samme måte sender han en stor gruppe skipbrudne til henholdsvis «Forrædernes øy» og den såkalte «Seløya». Ingen av øyene har så mye som en vannpytt.

Tilbake på «Batavias kirkegård» er nå Cornelisz’ lojale støttespillere – samt de syke og svake og de kvinnene han og hans menn har gjort til sine ufrivillige elskerinner. Selv har han tatt den vakreste, 27 år gamle Lucretia­ van der Mylen, som han holder fanget i teltet sitt.

«Drep de sterkeste først»

Da juni blir til juli, begynner Cornelisz å drepe de som er igjen. Han samler folkene sine og beordrer dem til å eliminere alle potensielle motstandere – så diskret som mulig, slik at ingen aner uråd og rekker å advare de andre.

«Drep de sterkeste først, og gjør det om natten», er underkjøpmannens uhyggelige ordre.

Som befalt legger hans håndgangne menn seg på lur utenfor teltene om natten, og hvis en av de sovende våkner og går ut for å late vannet, kaster mennene seg over offeret, skjærer halsen over på ham og begraver liket i all hemmelighet.

Andre blir lokket med ut for å fiske og blir druknet i havet. Dertil kommer de som blir bakbundet og tvunget til å gå ut i vannet.

Det siste blir skjebnen til skipsgutten Andries de Vries, som sammen med to voksne blir tatt til fange og ført ned til stranden av mytteristene.

Selv om mennene ber for sine liv, blir de brutalt drept. Foran øynene på den skrekkslagne Andries blir de to voksne holdt under vann etter tur, til kroppene deres slutter å sprelle.

Da turen er kommet til Andries, trygler han om nåde. Til slutt går mytteristene med på å skåne livet hans – på én betingelse: at Andries selv blir drapsmann.

Et par dager senere rekker Cornelisz gutten en skarp kniv med ordene: «Bevis din lojalitet. Drep de elleve syke som ligger i teltet der borte. De er ubrukelige, bare munner å mette, og de kommer til å dø snart uansett. Skjær over halsen på dem, og gjør det straks».

Andries har ikke noe valg, og gjør som han har fått beskjed om. Men da han etter udåden vasker av seg blodet, kaster han nesten opp av skam og selvforakt. Hulkende lover han seg selv at han aldri mer skal drepe.

Det løftet blir han tvunget til å bryte bare noen dager senere, da Cornelisz igjen sender bud etter ham: «Drep resten av de syke­, ellers er du ferdig», truer han.

Igjen gjør Andries det han får beskjed om – men da han etterpå lister seg inn i teltet til Lucretia van der Mylen og gråtende betror henne sine synder, underskriver han samtidig sin egen dødsdom.

Cornelisz har utstedt strenge ordrer om at ingen andre enn han selv får snakke med Lucretia, og som straff blir Andries stukket i hjel offentlig av Cornelisz’ menn.

Dødspatruljer slår til

Mens drapene hittil har foregått i ly av mørket, flyter blodet ved høylys dag fra 9. juli. Cornelisz begynner nå å sende regulære dødspatruljer ut på de små naboøyene, dit han har spredt de skipbrudne i håp om at de skal dø av tørst. Men til hans store ergrelse klarer begge gruppene å overleve ved å drikke selblod og urin.

Da en gruppe på 15 mennesker surrer sammen tømmerflåter for å unnslippe «Forrædernes øy», seiler­ Cornelisz’ menn dem i møte og tvinger dem mot «Batavias kirkegård».

Underveis drukner morderne flere i havet, mens resten blir slaktet ned i strandkanten. Under tumultene klarer fire å unnslippe og søke tilflukt i Cornelisz’ telt i den tro at lederen vil beskytte dem. Iskaldt beordrer den ukronede kongen at de skal stikkes i hjel med dolker.

Noen dager senere seiler Cornelisz’ menn til «Seløya», og massakrerer 18 av de 45 skipbrudne på øya – en stor del kvinner, barn og skipsgutter.

Alle på «Batavias kirkegård» kjenner nå til drapene, men de har ingen steder å flykte. De kan bare håpe på mordernes barmhjertighet. Men Cornelisz har allerede bestemt seg.

OVERBLIKK: Idylliske øyer ble slakterbenk

Av de 316 om bord på skipet Batavia omkom rundt 200 på Houtman Abrolhos-øyene og i havet utenfor. En del døde av tørst og drukning, men over halvparten ble drept på bestialsk vis.

Den 21. juli inviterer han presten Gijsbert Bastiaensz og hans eldste datter, 21 år gamle Judith, på middag i teltet sitt – begge er ufrivillig blitt satt til å tjene mytteristene som henholdsvis predikant og sexslave.

Mens det lille selskapet får seg et måltid og en tår vin, oppsøker sju av Cornelisz’ folk i teltet der prestens kone, tjenestepike og seks andre barn oppholder seg.

I en sanseløs blodtåke går mennene løs på de forsvarsløse kvinnene og barna med øks. Med den stumpe enden av øksene knuser de hodeskallene deres mens blodet spruter.

I panikken flykter det yngste av barna, åtte år gamle Roelant, men han blir innhentet og drept med et velrettet økseslag som kløyver skallen hans. Sammen med likene av søsknene sine, sin mor og tjenestepiken blir gutten kastet i en allerede forberedt massegrav.

Dreper for moro skyld

I slutten av juli roer situasjonen seg litt. Nesten alle Cornelisz vil bli kvitt, er nå drept, men drapsmennene har ikke noe bedre å ta seg til, og morer seg med å peke ut tilfeldige ofre blant de overlevende, som lever i evig frykt.
«Bare drep han der tømreren. Han er en latsabb», erklærer kapteingeneralen ved en anledning.

Jevnlig bestemmer han seg for å teste sine medsammensvornes lojalitet, og en dag rekker han en ung mann sverdet sitt med ordene: «Finn ut om det fremdeles er skarpt nok til å skjære over en hals».

En gutt blir tvunget til å sette seg på bakken med bind for øynene. Mens den unge morderen gjør seg klar, beroliger den ukronede kongen det skjelvende offeret: «Rolig, det er bare en lek».

Sekundet etter visler sverdet gjennom lufta og gjennom guttens hals. Synet av hodet hans som faller ned på bakken og triller som en ball, får Cornelisz til å juble – og den 18 år gamle skipsgutten Jan Pelgrom til å hulke av skuffelse.

I dagevis har Pelgrom tigget Cornelisz om lov til å drepe, og da han igjen har gått glipp av sjansen for å leve ut sine mørkeste lyster, spretter misunnelsens tårer fra øynene på ham. Følelsen av total makt over liv og død har fått morderne til å miste forstanden.

Uventet motstand

Mens Cornelisz og mennene hans morer seg med å slakte for fote på «Batavias kirkegård», oppstår et presserende problem. De knappe 50 soldatene som Cornelisz har overlatt til en langsom død på «Den høye øya», der det er knusk tørt, er mot alle odds fremdeles i live.

Etter å ha gitt opp å finne vann på «Den høye øya» har soldatene under ledelse av en 21 år gammel menig, Wiebbe Hayes, søkt tilflukt på en av naboøyene, der de har funnet rikelig med vann, samt matreserver i form av wallabyer, en slags mini-kenguru.

Soldatene har for lengst sendt røykringer til værs for å signalisere at de har funnet vann. Men etter at enkelte flyktninger fra massakrene på de andre øyene har klart å redde seg i land på øya og fortalt om Cornelisz’ skrekkvelde, har Wiebbe Hayes og hans menn gjort seg klar til å gjøre motstand hvis morderne skulle finne på å angripe.

Cornelisz tok alle våpen fra dem før de seilte av gårde til «Den høye øya», så i stedet har soldatene laget seg køller av drivtømmer og spisse metallgjenstander fra Batavia.

Under Wiebbe Hayes’ ledelse har mennene dessuten bygd et lite fort av stein, knuste­ koraller og gjørme – nå avventer de bare mytteristenes trekk.

Cornelisz blir desperat

Mens Wiebbe Hayes og hans menn gjør seg klar, planlegger Cornelisz angrepet. Han frykter at soldatene skal advare redningsskipet, som han antar kan dukke opp når som helst.

Øyas forsvarere må derfor vekk – for enhver pris. De første dagene av august sender han først 22 mann og deretter nesten dobbelt så mange mot Wiebbe Hayes – begge gangene blir morderne slått tilbake av soldatene, som med Cornelisz’ ord «forsvarte­ stranden og sto i vann til knes».

Cornelisz innser at han må skifte taktikk. Nå skal fienden overrumples med list. «Denne gangen kan det ikke gå galt. Snart har vi soldatene i vår hule hånd», forsikrer han sine folk, før han om morgenen 2. september sammen med fem mann seiler mot «Wiebbe Hayes’ øy».

Mennene har fylt to joller til randen med gullmynter, edelsteiner, klær, ulltepper og vin i tønnevis, alt sammen skatter som Cornelisz akter å bruke som bestikkelse.

Hans håp er at soldatene vil oppgi all motstand til gjengjeld for de rike gavene. Så snart soldatene er litt mindre vaktsomme, er Cornelisz’ plan å sette inn et avgjørende bakholdsangrep støttet av forsterkninger som ligger på lur på et rev like ved.

«Vi vil dere ikke noe vondt, og dere har ingen grunn til å være skeptiske bare fordi vi har drept. De som er døde, er skurker som har gjort seg fortjent til sin skjebne», garanterer Cornelisz da han går i land og møter Wiebbe Hayes i strandkanten.

I samme åndedrag beklager han de tidligere angrepene på øya: «Det eneste vi ønsket, var vann», forklarer han.

Men Hayes lar seg ikke lure. Han har selv lagt en felle for mytteristene: «Forræder», brøler han og gir tegn til folkene sine, som har ligget i skjul i nærheten.

Før Cornelisz rekker å reagere, ligger han overmannet i sanden. Fire av mennene hans blir drept på stedet, mens en, Wouter Loos, klarer å flykte.

Seilskip i sikte

Med Cornelisz satt ut av spill organiserer mytteristene på «Batavias kirkegård» seg under 24 år gamle Wouter Loos. Men hellet deres er snart brukt opp, og da de stormer «Wiebbe Hayes’ øy» 17. september, blir det et kort slag.

Loos og mennene hans går til angrep med geværer, men da de blodige kampene etter to timer nærmer seg et avgjørende klimaks, skjer mirakelet: Pelsaert og hans unnsetningsskip Sardam dukker opp i horisonten.

I et kappløp på liv og død fosser to lettbåter Pelsaert i møte med årene piskende i vannet. I den ene er Hayes og fire av hans folk, som vil advare kommandøren, i den andre er elleve mytterister som vil ta skipet.

Vinneren av kappløpet blir Hayes: «Velkommen tilbake, men pass på! En gjeng skurker vil kapre skipet deres!» roper han andpusten til kommandøren.

Uten å nøle brøler Pelsaert til mannskapet: «Gjør kanonene­ klare. Det har vært mytteri!»

Et øyeblikk senere når mytteristene frem til skipet. Men overmakten er for stor. De må overgi seg.

Dommens time

Da kommandør Pelsaert de neste timene får den gruoppvekkende beretningen om mytteristenes sadisme, voldtekt og massemord, kan han knapt tro sine egne ører.

På den nesten hundre dager lange ferden til havnebyen Batavia og tilbake til de skipbrudne har han forberedt seg på at mange må ha bukket under – for tørst, sult og sykdom.

Men han har aldri forestilt seg at en gal mann skulle ta makten i hans fravær, kaste all menneskelighet over bord og slakte ned for fote.

Samme kveld blir Cornelisz brakt om bord på Sardam, der kommandøren forhører ham. «Hvordan kunne du, av ren og skjær blodtørst, tillate djevelen å føre deg så langt bort fra alle menneskelige følelser?» vil Pelsaert vite.

«Ingen skal beskylde meg for det som har skjedd. Det er ikke­ min skyld», biter Cornelisz ham av. Han legger skylden på alle andre og bedyrer at det ikke var hans idé å erobre verken Batavia eller redningsskipet.

Men Cornelisz slipper ikke så lett. I dagevis forhører kommandøren alle de overlevende og fører omhyggelig protokoll over deres forklaringer og forbrytelser, og 28. september 1629 er dagen kommet da han skal avsi sin dom over mytteristenes leder: «For å unngå Guds vrede og for å rense kristendommens navn for en så uhørt usling har jeg dømt Jeronimus Cornelisz til å få hogd begge hender av og deretter bli­ hengt», erklærer han.

Fire dager senere, en grålig oktobermorgen, der skyene henger lavt over koralløyene, blir Cornelisz og seks av hans medsammensvorne ført til galgene som er blitt reist på «Seløya». Før mennene får løkken om halsen, blir hendene deres hogd av – Cornelisz mister begge, de andre bare høyre hånd.

Presten Gijsbert Bastiaensz, som fikk kone og seks barn drept av mytteristene, ledsager de dødsdømte til skafottet slik at de skal få muligheten til å angre sine forbrytelser.

De fleste tar takknemlig imot tilbudet og trygler om tilgivelse, men til det siste nekter Cornelisz å erkjenne at han har gjort noe galt. Hans aller siste ord før han dingler livløs i galgen, er «hevn».

Med henrettelsen av de sju mytteristene er det samlede dødstallet på Houtman Abrolhos-øyene 198. To av tre av alle som gikk håpefullt om bord på Batavia i Nederland, er nå døde og borte.

Da det gode skipet Sardam noen dager senere legger øyene med massegraver og blodig sand bak seg, markerer det slutten på et av de mest bestialske kapitlene i sjøfartens historie.